torsdag 30. april 2020

Oppsummering av lesemåneden april

Leselisten viser hvordan jeg har reagert på koronatrusselen, jeg rømmer. Oppmerksomheten har vært i bøkene som aldri før, og som terningkastene viser har jeg vært heldig med valgene mine. Flere av bøkene er nye nå i vår, men jeg har også lest 1001 boken min.

Vi har hatt en deilig vår her i Bergen, jeg har brukt Bysykkelen flittig, begynt på Stolpejakt og vært mye på tur. Nå er jeg spent på om dere har lest noen av "mine" bøker denne måneden??

Dette leste jeg i april:
  1. Joyce Carol Oates - Karthago - 6
  2. Anders de la Motte - Våroffer - 5
  3. Philip Roth - Menneskemerket - 5
  4. Mike McCormack - Solknokler - 4
  5. Nina F. Grünfeld - Frida: Min ukjente farmors krig - 6
  6. Debora Levy - Mannen som så alt - 4
  7. Karina S Borgo - Det ble natt i Carakas - 4
  8. Sonja Holterman - Gå med meg - 5
  9. Tove Braathen - Ja vi elsker - 5
  10. Maren Uthaug - Der det finst fuglar - 5
  11. Gabi Gleichmann - Aurelia - 5
  12. Martine Johansen - Vi har ikke fire nye år - 5
  13. Anna Burns - Melkemannen - 5
  14. Bergsveinn Birgisson - Soga om veret - 5
  15. Kristian Bergquist - Alt du er trengs her - 4
  16. Joyce Carol Oates - Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte - 5
  17. Pierre Lemaitre - En helvetes jobb - 4
  18. Karolina Ramquist - Bjørnekvinnen - 4
  19. Ida Frisch - Kjære Grønland - 4
  20. Hanna Stoltenberg - Nada - 5
  21. Olga Tokarczuk - Før plogen din over de dødes knokler - 5

Romaner: 15
Krim: 3
Dikt: 2
Sak: 1


Det er dessverre ingenting å melde fra kulturfronten denne måneden. Kalenderen min er full av utkryssninger av ting jeg skulle ha vært på, men det er bare til å smøre seg med tålmodighet. Barnehagen har åpnet igjen, og i to uker nå har vi jobbet som helter, for å holde barna lykkelig og friske og vårt eget humør på topp. 

Ha en fantastisk mai dere!!


onsdag 29. april 2020

Vi har ikke fire nye år av Martine Johansen

For fem år siden leste jeg Martine Johansens roman Hvite jenter kan ikke synge blues, så når jeg hørte at hun har kommet ut med denne romanen, var jeg veldig ivrig på å lese.

Forlaget om handlingen: 
Et kjærestepar flykter unna fallerte familierelasjoner og Guds dømmende blikk på en forrykende roadtrip gjennom et Trumpifisert Amerika gjennomsyret av moteller, melkesukker og fargestoffer, og befolket av seriemordere forkledd som mønsterborgere og klimahelter forkledd som uteliggere. Hyperkapitalismen spiser sine egne barn i en pre-apokalyptisk forbrukerorgie der kjærligheten er det eneste som kan stagge verdens undergang – hvis man tør å stole på den.


Utgitt: 2020
Sider: 357
Kilde: Leseeksemplar



Tittelen og coveret på denne romanen hinter om noe fatalistisk, a la Thelma & Louise. Vi møter to jenter som forblir navnløse, en vri jeg normalt ikke er så glad i, men denne gangen følte jeg at jeg ble godt kjent med dem allikevel.

Nåtidshandlingen er satt til 2021, ikke særlig langt frem i tid, men langt nok, når jeg sitter og leser i skyggen av den pågående koronakrisen. Handlingen føltes merkverdig aktuell, selv om det ikke er et virus som truer sivilisasjonen i denne romanen.

Jentene er unge og eventyrlystne, de flykter fra foreldre og konvensjoner. En av jentene er fra Norge, hun bærer på en skyld, som har sin opprinnelse fra oppveksten i Jehovas Vitner, mens venninnen er preget av en materialistisk oppvekst i Amerika.

vi kan ikke være det moralske kompasset
for våre celler
eller bære ansvaret
for å videreføre våre gener
vi vil heller plassere lystgassmasker over
ansiktene våre 
som respiratorer og le
vi vil leve som på festene de pleide å avholde her i forbindelse med prøvesprengningene 
i Nevada-ørkenen på femtitallet

og feire med Miss Atom Bomb
før vi alle forsvinner opp under et
soppskyformet skjørt

Teksten er satt opp på denne måten, uten mye tegnsetting og store bokstaver, men det gjør liksom ikke så mye, for innholdet i de korte setningene henger godt sammen, og historien er lineær og (i mine øyne) troverdig.

Ganske mange ganger bruker jentene utsagn med metaforer i stedet for adjektiver. Etter et par stykker rynket jeg på nesen, men så fant jeg ut at dette er deres greie, og fant glede i deres måte å kommunisere på.

  - Jeg elsker deg slik underhudsfettet elsker sukkerlake, sier hun 

Tatt i betraktning at jeg nettopp har lest en roman hvor den første atombomben var en del av handlingen, en krim hvor handlingen dreide seg mye om ungdom og religion, og flere romaner fra det amerikanske samfunnet, passet romanen til Martine Johansen perfekt.


Anbefales!

mandag 27. april 2020

Ja, vi elsker av Tove Braathens - lanseres i dag 27 april!

Tove Braathen debuterte i 2017 med romanen Alle disse dagene, og i 2018 kom Effekten av måneskinn på nyfallen snø, to romaner jeg likte veldig godt. Mens vi i disse koronatider grubler på hvordan vi kan få feiret nasjonaldagen vår, lanseres Ja, vi elsker, som har syttende mai som et flagrende bakteppe.

Forlaget om handlingen:
Det er snart 17. mai, og alle gleder seg. Nesten alle. Gjennom de tre karakterene Connie, Kenneth og Darina tegner forfatteren opp et tydelig bilde av det moderne velferdssamfunnet. Livaktig maler hun frem enkeltskjebner som på hver sin måte peker langt utover seg selv, og slik nærmer hun seg betente temaer på en klok og engasjerende måte. 
Utgitt: 2020
Sider: 378
Kilde: Leseeksemplar


Ja vi elsker er en nydelig skildring av tre hverdagshelter. De tre hovedpersonene er alle tre ensomme sjeler, hver på sin måte. Jeg lover deg, du vil se på de som jobber i din lokale dagligvarebutikk på en helt ny måte, etter du har lest denne romanen!

Connie er en dame som nærmer seg pensjonsalderen, men hun har i følge seg selv noen gode år igjen i jobb. Det er ikke tvil om at hun strever med å henge med, og mye føles forvirrende og tungt for henne. At livet hennes nettopp har begynt, kommer frem av historien, og forklarer hvorfor hun er så redd for å bli den som må gå pga. effektiviseringen.

Kenneth er en ung mann, han bor fremdeles hjemme hos moren, og tilbringer mye av fritiden på gutterommet. Mer eller mindre tilfeldig havnet han i stillingen som assisterende butikksjef, og når sjefen selv ble forfremmet, ble det Kenneth sin oppgave å bestemme hvem som blir overtallig når de selvbetjente kassene blir innført.

Det er artig å lese om alt arbeidet som gjøres i kulissene i en dagligvarebutikk, og jeg synes oppriktig synd på Kenneth som har et så stort hjerte for kollegene sine.

Darina jobber i hjemmesykepleien og om ikke lenge skal hun opp til eksamen på norskkurset hun deltar på. Hun arbeider flittigere enn de andre på kurset og stiller alltid godt forberedt. Hvor hun tar energien fra, til denne ekstra innsatsen kommer frem når vi hører hennes forhistorie, en historie som virkelig tok tak i hjertet mitt.

Ja vi elsker er en roman som løfter ensomme mennesker frem i lyset. Braathen gir oss veldig gode karakterer, som du får lyst å invitere hjem og bli enda bedre kjent med. Historien er rett og slett spennende, og ga meg den gode "jeg må hjem å lese-følelsen".


Anbefales!

søndag 26. april 2020

Bjørnekvinnen av Karolina Ramqvist

Karolina Ramqvist beskrives som en samfunnsengasjert og uredd feminist, med stor innflytelse. Romanen hennes betegnes som en "metaroman", et uttrykk jeg var usikker på, men valgte å ikke google det før jeg hørte boken, så kunne spørsmålet surre og gå i hodet mitt. Jeg har tidligere lest Den hvite byen.

Forlaget om handlingen:
I 1542 reiser den unge, franske adelskvinnen Marguerite de la Rocque på en ekspedisjon til Nord-Amerika. Underveis oppstår en skandale, og som straff etterlater de henne på en øy. Hun overlever de mest krevende forhold, og omsider vender hun tilbake til Frankrike.
 I vår egen tid hører en forfatter den spektakulære historien hennes, noe i adelskvinnens historie minner om forfatterens eget liv, og snart veves fortellingene deres sammen til en beretning om å skrive, om kvinners rolle i sin egen fortelling, om den forfatteren en gang var.


Denne romanen består av to historier, vår hardt arbeidende forfatter som i nåtid gjør et dypdykk i alle kildene hun finner om adelskvinnen Marguerite de la Rocques liv, og historien om henne, som utspiller seg på 1500-tallet.

Forfatteren (som jeg ikke oppfattet navnet på) er en trebarnsmor hvis mann tilsynelatende er mye borte. Hun virker som hun alltid går ut i fra at det hun skriver ikke er godt nok, og gjennom hele Bjørnekvinnen har hun usikre tanker om skrivingen sin. Samtidig som hun jobber med stoffet, tar hun sin eldste datter med på tur til Paris for å finne spor etter Marguerite. Vi følger henne også på hytten med de to yngste barna, hvor hun lar leseren oppleve hvordan en forfatter kombinerer skriving og familieliv.

Som hjelp i arbeidet med boken jobber hun seg sakte gjennom Elisabeth Boyers bok
A colony of one, og Andrè Thevets  La Cosmographie Universelle. Dette er bare to av bøkene som er skrevet om Marguerite de la Rocque. Som leser er vi med, når hun leser tidligere utgitte tekster, og tenker høyt hvordan det hele kan henge sammen.

Det tok litt tid før alle de lange franske navnene sa meg noe, men etter litt intens lytting hvor jeg ikke gjorde noe annet, falt de på plass. Historien om femtenhundretallskvinnen som ble satt i land på en øde øy, full av farlige dyr, er spennende. Spesielt i siste del av boken når vi bivåner oppholdet hennes der, var glimrende lesning.

Karolina Ramqvist skriver mye om å skrive i denne romanen, og som alltid når hovedpersonen er en forfatter av samme kjønn som romanens forfatter, blander jeg dem sammen. Jeg-personen vår gir stadig vekk leseren noe å reflektere over, som gjerne favner sine egne tanker, sett i lys av detaljer hun avdekker hos Marguerite.

Jeg var fortsatt lei av fortellinger. Jeg foraktet dem for den virkningen de tilsynelatende hadde på verden; fordi det virket som om fortellingen var blitt alt, mens sannhet og taushet ikke lenger var noe

Den uredde feministen Karolina Ramqvist, har ikke skrevet denne romanen med store røde feministbokstaver. Det feministiske aspektet kommer allikevel tydelig frem mellom linjene, når hovedpersonen i historien, møter sin medsøster fra 1500-tallet, som ikke ble tilgodesett med oppmerksomhet for sine bragder, nettopp fordi hun var kvinne. Hun ser seg selv gjennom Marguerite, og tolker sine egne beveggrunner ut i fra det hun lærer om henne.

Jeg likte boken godt, den er finurlig snekret sammen av alle kildene som skildrer den historiske biografien, og nåtidshistorien om selve skrivingen. Charlotte Grundt leser veldig godt, hun har dreis på fransken, og det er ikke hennes feil at jeg brukte lang tid på å plassere de franske navnene i fortellingen.

Tips: Lydbokforlaget har nå koronarabatt på alle nyhetene sine!


Utgitt: 2020
Spilletid: 7:34
Kilde: Lytteeksemplar

lørdag 25. april 2020

Kort om debutromanen Nada av Hanna Stoltenberg

Hanna Stoltenberg er en ny skinnende stjerne på forfatterhimmelen. Hun mottok Tarjei Vesaas` debutantpris i 2019, da Nada kom ut. Noe (sikkert en bloggomtale) fikk meg til å bestille denne på eBokBib, og den kom "dalende" inn på iPad`en, akkurat da jeg trengte en liten pause fra den boken jeg holdt på med.

Forlaget om romanen:
Hele livet har Karin flyktet fra alt og alle som vil eie henne. Hun har en jobb hun aldri har drømt om, en datter hun sjelden kontakter og hun omgås stort sett bare menn hun treffer på nettet.
Men da datterens ekteskap står i fare for å gå i oppløsning, blir hun tvunget ut i en verden som krever noe av henne.

Nada er en roman om introspeksjon og selvbedrag, meditasjonsleirer og personlige shoppere. Det handler om å lengte etter renhet i en kaotisk verden – og om hvor fremmed den historien vi forteller om oss selv, kan virke for andre.


Samtid, hverdagsliv og familiære relasjoner, tre stikkord for denne særdeles sterke debuten.

Gjennom den middelaldrende Karins øyne og sinn, siles inntrykkene hun utsettes for. Vi følger henne når hun sjekker mannfolk på nettet, går på bar og har litt tilfeldig sex med de hun treffer. Handlingen trekkes hele tiden mot forholdet til den voksne datteren, både i nåtid, men også i tilbakeblikk til da hun var liten. Dette høres kanskje overfladisk ut, eller "kjent", som i "hørt det før", men det er det ikke.

Karin blir med datteren til London, som viser seg å ha en skjult agenda for denne turen, men Karin takler det bra, og de får en fin tur, selv om datteren stort sett kjører sitt eget løp. I en av flere sterke sekvenser, innrømmer datteren brutalt til sin mor, at hun har vært livredd for å ligne på henne.

Hanna Stoltenberg er god på å få livets grums opp i lyset, og til tider leste jeg med litt sur smak i munnen. Karin er på ingen måte navlebeskuende, men sterkt reflekterende og dønn ærlig i måten hun fremstår som menneske.

Hun husket det som en hyggelig dag. Og likevel, da han skulle fortelle en historie om hvem hun var, var det dette han husket: at hun slapp da det var meningen at hun skulle holde.

De 176 sidene som utgjør denne romanen ble slukt i en jafs. Forløpet er lineært og historien er skrevet i et språk som ikke tar oppmerksomheten vekk fra handlingen. Jeg håper inderlig at Hanna Stoltenberg er i gang med en ny roman, for denne historien ga virkelig mersmak!


My criminal mind har også blogget om boken!

torsdag 23. april 2020

Der det finst fuglar av Maren Uthaug

Forfatteren Maren Uthaug er dansk og norsk, og det er historier fortalt av den norske delen av slekta, hun har bygget denne mørke romanen på. Den 332 sider lange romanen er ny av året og var utrolig nok ledig for meg på eBokBib akkurat da jeg ville lese den. Takk for tipset Solgunn!

Forlaget om boken:
For å redde mor si må Johan gifte seg med Marie, jamvel om det er Hannah han elskar. Den vesle familien flyttar til eit fyr utanfor bygda Uthaug i Trøndelag, der vinden blæs så sterkt at dei må binde fast barna for at dei ikkje skal blåse ut på havet. Sonen deira trur han er ein kalv. Dottera er besett av menn. Marie luktar feil. Og Johan sit på toppen av fyret med ei kjensle av at livet har lurt han. Men kven er det eigentleg som har lurt kven?

Er du klar for tre generasjoner med uforløst kjærlighet? Den kroppslige lidderligheten gjør at det kommer barn til verden, og redsel for skam gjør at menneskene gifter seg og holder sammen, men forelskelser og livslang kjærlighet hører vi ikke mye om her.

Vi befinner oss utenfor Trøndelagskysten i årene mellom verdenskrigene. Det er et ødeland, både sosialt og fysisk for de som bor her. Familiemedlemmene vi følger, griper et halmstrå i nøden og takker ja til jobben og livet, på det karakteristiske Kjeungskjær fyr, utenfor Uthaug.


Ser du for deg dette fyret når du leser så vil du nok som meg, holde pusten hver gang du leser at ungene går ut for å leke. Jeg har passert fyret med Hurtigruten, det er virkelig et syn, og helt ufattelig at barnefamilier har hatt fast tilhold her.

Dette er en historie som viser hvordan menneskene "før i tiden" aksepterte livet sitt og slo seg til ro med alle kravene som føltes som absolutte. Jeg sier føltes, for det er ikke mye de snakker sammen, og hadde det vært mer åpenhet rundt følelser og livsvalg, kunne sikkert livene deres vært veldig annerledes. De fleste karakterene har noe "usmakelig" i personligheten sin, men allikevel følte jeg med hver og en, for leseren kommer godt innpå den enkelte og kjenner på ensomheten og fortvilelsen deres.

Maren Uthaug bruker et nydelig språk, og et nynorsk som det er lett for oss "bokmålere" å finne roen med. Hun har korthugde setninger og mye direkte tale, så handlingen oppfattes som levende. Det er et traurig liv som skildres, men fremdriften er god og flere interessante vendepunkter underveis, gjør at romanen holder på min oppmerksomhet. Mot slutten får vi noen av de samme hendelsene fortalt fra flere synsvinkler, noe som i mitt utålmodige hode ble litt i overkant repetitivt.

Selv om jeg hadde hjertet i halsen hver gang barna gikk ut for å leke, føltes historien som troverdig. Det er ikke en oppmuntrende bok dette her, og merkelappen "nordic noir", passer i mine øyne helt perfekt.

Minbokogmaleblogg har også skrevet om boken!

Anbefales!


mandag 20. april 2020

Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte av Joyce Carol Oates

Da jeg ble kjent med Joyce Carol Oates i hennes siste roman Mitt liv som rotte, utløste dette et sterkt behov for å lese mer av henne. Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte kom ut i 1990 og ble oversatt til norsk i 2016. eBokBib hjalp med med tilgang i disse koronatider, og ga meg noen fine kvelder i sofaen, mens jeg ventet på finværet.

Forlaget om handlingen:
Raseskillet står sterkt i 1950-årenes USA, og fører ofte til eksplosive episoder - også i den lille industribyen Hammond i staten New York, der den hvite jenta Iris Courtney og det svarte basketballtalentet Jinx Fairchild vokser opp.

En sen kveld, i forsøket på å beskytte Iris mot et overfall, dreper Jinx en hvit mann - med Iris som eneste vitne. Den tragiske hendelsen knytter et hemmelig bånd mellom de to, som bygger på like deler tiltrekning, frykt og skam. Det vil følge dem gjennom livet og endre den veien de velger å gå.

Fordi det er bittert og fordi det er mitt hjerte er blitt kalt et mesterverk innen den realistiske samtidslitteraturen, og er en av de aller beste fra Joyce Carol Oates' rikholdige rekke med romaner.

Romanen er delt i tre deler, men handlingen utspiller seg kronologisk i en tiårsperiode fra åpningen med onkel Leslies førtiårsdag i 1955. Hele tiden er det Iris som leder an, i en samtidsskildring uten sidestykke. Vi blir kjent med tre familier, hillbillyene i familien Garlock, Iris sin familie, også den svarte familien Fairchild. De har det til felles at ingen er velstående og det er mye alkohol og vold inne i bildet.

Raseproblematikk står sterkt i denne historien, som det også har gjort i de tidligere romanene jeg har lest av Oates. Hun bruker et sterkt språk som kan virke litt støtende på oss i dag, men det fungerer som en vekker av forargelse.

   Hele livet kommer hun til å rygge så fort hun ser svart hud, og ja, det er sant, til en viss grad, men når hun smiler - og hun smiler ofte, sitt hvite, glitrende, feilfrie smil - ville man aldri gjette det. 
   Et slag på munnen med steinharde knokler.
   Et spark mellom beina. Flere spark. 
   Du, di hvite fitte. Hvite klassefitte. Øh-øhh-øhh.
   Du tror at vi ikke kjenner deg, fitte? Vi kjenner deg. 

Etter en innledning hvor vi gjennom små kapitler, som hver seg skildrer en begivenhet i Iris` liv, hører vi om hendelsen som denne romanen er bygget rundt. Iris sliter med å finne sin identitet i ungdommen, og spør seg selv - hvem er Iris og hvorfor?


Hvis jeg var farget ville jeg i det minste visst hvem jeg var!


Iris opplever en eksistensiell stillstand i livet sitt, og det er ikke tvil om at hendelsen med drapet hun var vitne til har en sterk virkning på henne. Hun føler seg knyttet til Jinx Fairchild, men det er aldri snakk om å utvikle et forhold. I andre del hører vi litt om etterforskningen av drapet, og følger livet til Iris`mor som blir syk.

I den tredje delen har hun flyttet på hybel, hun studerer og gjør små jobber for professor Savage. Siden hun ikke reiser hjem til thanksgiving eller i julen, ber han henne hjem til seg. Hans kone legger sin elsk på den unge jenta, og de utvikler et nært forhold, som får sin positive belønning helt til sist i historien.

Spørsmålet om drapet dukker opp med jevne mellomrom, og virker som en rød tråd i historien. Jeg ble tidlig glad i Iris, så siden Oates igjen og igjen tilfører handlingen små hint av intrige, gjør det at jeg aldri var helt trygg for Iris` liv og lykke.

Jeg digger måten Joyce Carol Oates skriver på, i løpet av de 429 sidene, skrives det frem gode karakterer, skarpe observasjoner og flotte skildringer av tiåret dette utspiller seg i. Hun bruker ikke ord og setninger til beskrivelsene sine, men ved å gi oss små historier, får leseren en helt egen forståelse av hva hun vil med romanen sin.

Anbefales!


Jeg har i tillegg til Mitt liv som rotte lest Karthago og Svart vann


søndag 19. april 2020

Aurelia av Gabi Gleichmann

Leste du Udødelighetens elixir så kjenner du denne forfatteren. Gabi Gleichmann er en norsk/svensk/ungarsk forfatter og forlegger, som flyttet fra sitt fødeland Ungarn til Sverige da han var ti år, og etter drøye tredve år i nabolandet vårt flyttet han i 1998 til Norge. Aurelia er hans andre roman.

Forlaget om handlingen:
En europeisk krønike. Aron Kohns far, Pavel, er et utpreget vanemenneske – en hardt arbeidende enkemann som har levd svært tilbaketrukket, nærmest på siden av livet. Etter farens død, finner Aron en koffert i Pavels leilighet. Den inneholder fire fotografier og et gammelt brev. Avsenderen hevder å være Pavels mor. I bunnen av kofferten ligger også et bokmanus. Fortellingen begynner i Bratislava på begynnelsen av 1900-tallet og beveger seg gjennom et herjet Europa og over til krigens og etterkrigstidens USA. En familiehistorie skrevet av en Aurelia Mohr, et navn foreldrene til Aron aldri har nevnt for ham.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2020
Sider: 232
Kilde: Leseeksemplar

Etter noen innledende historier tas vi med helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Vi hører om lille Golda, som bor med sin stemor og faren som er en streng og utilgjengelig rabbi. Han er høyt respektert men varm og kjærlig har han aldri vært mot sin eneste datter.

Hun opplever at venninnene på skolen vender henne ryggen og kaller henne en skitten sigøynerunge. Når stemoren hører om dette bestemmer hun seg for at de to må ta en liten alvorsprat, og på den måten får hun vite at rabbi Lieberman ikke er hennes far.

De behandler henne ikke fint, de to voksne hun bor med, og hun går fra asken til ilden, når de sender henne på barnehjem i Radost. Jeg undrer meg over hvor ond mennesker kan være med hverandre, og skildringene fra det fem år lange oppholdet på barnehjemmet, var grusom lesning.

Det siste jeg ville, var at de skulle se meg gråte. Jeg vet ikke hvor jeg hentet styrken fra. Jeg bet tennene sammen og kjempet for å virke uberørt av slagene. At øynene mine forble tørre, gjorde dem bare enda mer aggressive og rasende. 

Hun kommer seg til slutt ut derfra, og havner hos en rik familie som hushjelp. Oppholdet varer i ni år, og heller ikke her får hun fred til å leve et lett og lykkelig liv. Golda er 22 år gammel når hun i 1931 står på dampbåtkaien i Bremerhaven og venter på å bli fraktet over Atlanterhavet til Amerika. Det er den eldste sønnen i familien hvor hun har tjenestegjort, hun skal til, og herfra utvikler historien seg i en litt annen retning.

Vi nærmer oss andre verdenskrig, og noen av hendelsene vi hører om setter pekefingeren på historiske hendelser vi kan relatere til. Golda fikk nytt navn da hun ankom New York, men Aurelia fikk det ikke så mye bedre. Hun flytter mange ganger og er innom et psykiatrisk sykehus. Vi følger henne frem ti 1994, når hun er en gammel dame.

Gabi Gleichmann skriver veldig bra, det skjer noe hele tiden, og skildringene av Golda/Aurelias liv, tanker og følelser føles ekte og troverdig. Det er ikke en "kosebok" dette her, men jeg anbefaler den allikevel som selskap til rolige dager på terrassen.


torsdag 16. april 2020

En helvetes jobb - en thriller av Pierre Lemaitre

Pierre Lemaitre er for de fleste kjent for Verhoeven-trilogien med bøkene Alex, Irène og Camille. Jeg leste også Rosy & John, en slags kortroman-oppfølger på under 4 timer. En helvetes jobb bærer preg av Lemaitres skrivestil, men den er, i likhet med Brudekjolen, noe helt annet.

Forlaget om handlingen: 
Den 57 årige mellomlederen Alain Delambre er helt på knærne etter fire år uten arbeid. Så når en arbeidsgiver sier seg interessert i CV'en hans, er han villig til å strekke seg langt. Han låner penger i skjul for kone og datter og sier seg villig til å være med på et rollespill, som har form av en gisseltaking. Alain Delambre gir alt i denne kampen for å gjenvinne stoltheten. Og hadde han visst hva det hele egentlig går ut på, kunne rollespillet utviklet seg til noe langt farligere.


Hvis jeg ser noen bruke benevnelsen "intelligent krim" om denne boken, så tenker jeg det blir spikeren i kisten for min intelligens.

Den første delen av historien har en romans nydelige skildringer av den arbeidsløse hovedpersonens mange kvaler, rundt sitt liv uten fast arbeid. Han vil nødig være en byrde for sin kone, og skjuler mye av det han fyller dagene med, for henne.

Det er ikke selvsagt å komme videre i et jobbintervju, så Alains motivasjon er på topp når han får tommel opp. Hans kone synes at rollespillet som skal gjennomføres er ganske suspekt, men Alain er motivert, og går inn for det med liv og lyst. Siden han er mye eldre enn de andre kandidatene, føler han at dette er hans siste sjanse.

Så langt fulgte jeg handlingen greit og, men når Alain begynner de nitidige forberedelsene til rollespillet, som involverer å skaffe til veie en masse penger, å lure fra datteren penger, som hun skal kjøpe leilighet for, hyre en privatdetektiv etc. så begynner jeg å lure på om han er "normal".

Dagen for rollespillet kommer og i de tumultene ramler jeg helt av. Alain går videre gjennom en haug med "å jeg greide det!" "nei det gikk ikke", "å jeg greide det!" etc. Ting løser seg, og nye problemer oppstår i ett sett, og jeg som leser skjønner ikke hvordan tingene løser seg, og ser heller ikke løsningene komme. Han havner i fengsel, og jeg skjønner ikke hvorfor, og så kommer han ut igjen, og jeg hadde litt problemer med å se hva det var som gjorde at han fixet det.

Jeg ble ganske så sliten av å høre denne boken, for i mine øyne er Alain en selvsentrert, dum og grisk person, og medlidenheten jeg hadde med ham i begynnelsen av historien er helt forduftet. Romanen er samfunnskritisk til tusen, det handler om makt og penger, og den arbeidsløse Alain går mot slutten "all in" for å få sin del av kaka.

Jonathan Espolin-Johnson leste veldig bra, med god uttale på alle de franske navnene, men selv en god innlesning kan ikke få meg til å endre mening om at dette er den mest rotete av alle bøkene jeg har lest av Pierre Lemaitre.

Det var artig å se at SA kaller første del masete og komplisert, Bjørnebok har lest samtidig som jeg har lyttet, les gjerne hans omtale ☺

Utgitt: 2010/på norsk 2020
Spilletid: 10:35:55
Kilde: Lytteeksemplar


tirsdag 14. april 2020

Det ble natt i Caracas av Carina Sainz Borgo

Det er ikke ofte jeg leser romaner fra Venezuela, men dit gikk ferden i denne historien. Det ble natt i Caracas er Karina Sainz Borgos første roman, og naturlig nok mitt første møte med forfatteren.

Forlaget om handlingen:
I Caracas står Adelaida Falcon ved en åpen grav. Her gravlegger hun sin mor, den eneste familien hun noen gang har hatt. Adelaidas tilværelse er rasert, for samtidig som moren har blitt syk og gått bort, er samfunnet rund i ferd med å gå i total oppløsning. Brutale bander råder, og snart blir hjemmet hennes okkupert. Adelaida kastes for alvor ut i kampen for overlevelse i et land der vold og anarki råder, og der innbyggerne blir satt opp mot hverandre. Men skjebnen gir henne et grusomt valg – en mulighet til å unnslippe.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2020
Sider: 216
Kilde: Leseeksemplar


Krig og interne konflikter i landene i sør- og mellomamerika finnes det flere sterke skildringer av, så min første tanke da jeg begynte på denne boken var at "dette har jeg lest før". Jeg brukte litt tid på å komme inn i handlingen, og måtte være streng med meg selv for å fortsette.

Men, så løsnet det og hovedpersonen Adelaida begynte å bli et ekte menneske. Vi er tett på menneskenes hverdag i denne romanen, og vi ser bare konsekvensene av konfliktene og maktmisbruken. Fokuset er på hvordan gamle koner og unge damer lever, bare i små drypp hører vi om opprørskampene og maktmisbruket.

En nabo forteller om hvordan Pinochets diktatur fikk familien til å rømme til Caracas, og en annen dame nevner hvorfor de måtte flytte fra Argentina, og havnet i Caracas. Moren til Adelaida kaller datteren gal, som blir med på en arbeidsreise som bringer dem tett opp til grensen, og i mulig nærkontakt med den colombianske geriljaen. På denne måten trekkes hele kontinentet med i romanen.

Santiago tok feil. Kloakken hadde steget til over hodet på oss. Den hadde begravd oss. Ham, meg og resten. Vi var ikke lenger et land, vi var en kloakkum. 
   Senk stemmen, vær så snill. Etter den julinga du ga meg, er det jeg som burde står her og skrike som en gærning. 
   Men det er jo fordi du....
  Ja ja, jeg vet det, jeg hørte deg. Hvis du ikke hadde gjort det, ville de ha kuttet ballene av deg. Men nå er det jeg som ber deg følge mine regler.

Skildringene av samfunnet er vond lesning, og med den hverdagslige stemmen historien er fortalt i, gjør det ekstra inntrykk. Adelaida gjør det hun må og det hun kan for å skape seg et bedre liv (eller å overleve) etter at moren døde. Handlingen får etterhvert en retning, og øker i både tempo og intensitet etter hvert som boken nærmer seg slutten.

Anbefales!



mandag 13. april 2020

Søndagstur på en mandag - til Kvarven

Mange kjenner til Kvarven fordi det er startpunktet for Syvfjellsturen, og et av startstedene for å gå på Lyderhorn. Kvarven er også en viktig del av befestningen rundt Bergen, med sin strategiske beliggenhet over innseilingen til byen. Etter rykter om en friluftsutstilling mellom Kvarven og Lyderhorn, startet vi dagen her ute, bare i følge av kraftige snøbyger, men også lange gløtt av blå himmel og sol - skikkelig aprilvær!









Vi fikk en rolig tur uten å treffe på andre turgåere, vi hørte på fuglesangen og så svære båter som gikk inn mot Bergen havn for å søke ly for stormen i havet. Kunsten gikk vi glipp av, for den var tydeligvis lengre oppe, vi får prøve igjen en annen dag.

Nyt siste dagen av påsken, i morgen starter hverdagen igjen :)


søndag 12. april 2020

Gå med meg av Sonja Holterman

Gå med meg er Sonja Holtermans ferskeste krim, som kom ut i år. Jeg leste en flott omtale på bloggen Min bok-og maleblogg, og vips var boken lastet ned på min iPad. De 232 sidene ble lest i en fei, for dette var spennende greier. Boken er den tredje i serien hvor Ira Torgrimsson har hovedrollen. Jeg leste Presteskapet og Frostgraven da sistnevnte kom ut i 2014, og likte godt det jeg leste.

Forlaget om handlingen:
Kriminalromanen «Gå med meg» handler om Kristine og hennes oppvekst i et kristent miljø på Nord-Jæren på 80-tallet. Kristine er en del av en kristen gjeng. Hun og vennene drar på konserter og møter, og har et sterkt samhold. Men troen, den sosiale kontrollen og skammen truer med å splitte dem. Fortellingen om Kristine beskriver et kristent samfunn som utøver sterk sosial kontroll over barn og unge, like sterkt som det man kritiserer det muslimske miljøet for. Den viser også de interne rangeringene som foregår i et lukket religiøst miljø, hvor de som tilhører bedehuset har en streng, bibeltro livsførsel, mens kristne i statskirka er mer løsslupne i forhold til valg av partner, sex før ekteskapet og alkohol. 


Igjen byr Sonja Holterman på velskrevet og spennende krim. Med handlingen lagt til "bibelbeltet" på Jæren, skildrer hun et samfunn med, for meg, helt ukjente miljøer. Et sted i boken sier Ira at dette kristne miljøet er like ukjent for henne som de muslimske miljøene vi har i Norge, og sånn føles det for meg også.

Romanen er bygget opp av to historier, en som forklarer bakgrunnen for den andre. For oss som bor i kjøreavstand til Stavanger er russetreffene i Kongeparken noe vi kjenner godt til. Jeg har selv russ i år, og priser meg lykkelig for koronautbruddet, som satt en stopper for akkurat dette arrangementet. I denne historien er det ikke ungdommene som oppfører seg dumt, men avgangskullet fra -89, som er på gjenforening.

Ira Torgrimsson er en veldig flott karakter, jeg liker den respektfulle måten hun er journalist på, helt ulik de fleste andre vi leser om. Hun er mor til et lite barn og en ungdom, og har en mann som tar seg av det hele når hun må reise til Stavanger på oppdrag. I Iras private historie er det ingen tumulter, men Holterman skildrer savnet og spenningen Ira opplever ved å reise fra familien, så tett oppunder at svangerskapspermisjonen er over, på en troverdig og gjenkjennelig måte.

Gå med meg er skrevet med et språk preget av mye dialog. Her er mye humor som bygger på lek med dialekter, noe hun fikk til på en morsom måte. Historien har et finurlig plott, med en gjerningsmann som er godt gjemt, så det er bare til å ta en pause fra puslespill, serietitting og strikketøy, og la deg underholde av velskrevet krim

🐤🐥🐤🐥


lørdag 11. april 2020

Mannen som så alt av Deborah Levy

Da jeg leste Svømme hjem syntes jeg den var "litt snål", men jeg gledet meg allikevel over at Deborah Levy kom ut med ny bok. Begge disse bøkene hennes ble nominert til Man Booker Price, så det er helt tydelig at de som sitter i den juryen ser etter bøker litt utenom det vanlige.

Forlaget om handlingen:
I 1988 blir den unge historikeren Saul Adler påkjørt av en bil idet han skal til å krysse det ikoniske fotgjengerfeltet i Abbey Road. Tilsynelatende uskadd reiser han seg og går for å møte kjæresten sin, kunststudenten Jennifer Moreau. Den dagen gjør Jennifer det slutt med Saul, men de skilles ikke før hun har fotografert Saul som krysser Abbey Road, i hvit dress, som den avdøde John Lennon.
Etter bruddet reiser Saul til Øst-Berlin for å forske på livet på den kommunistiske siden av muren. Her innleder han forhold til mennesker som skal komme til å hjemsøke ham resten av livet, blant andre tolken Walter Müller, som kanskje eller kanskje ikke er en Stasi-agent, og hans ­eksentriske søster, Luna. Samtidig gjør Saul et dypdykk i sin egen underbevisst­het og strever med komplekse minner om sin autoritære far og voldelige bror, sin avdøde mor og bruddet med kjæresten. 

Portrettet som skrives frem av Saul er glimrende lesning. Jeg elsket måten Levy får frem personligheten hans, hvordan små historier fra barndommen viser oss hvorfor han er som han er.

Med sine klare blå øyne, høye kinnbein og utdannelse som ikke falt i smak hos far og storebror, fikk han mye pes av dem, før far døde, og kritikken stilnet. Påkjørselen og at kjæresten sa takk og farvel, fikk allikevel frem den gamle følelsen av å bli rundjult.

Romanen byr på flere typer tilfeldigeter, diffuse underligheter og litt surrealistiske hendelser. Naboen til Saul blir satt ut når hun spør ham om etternavnet hans, og konstaterer at det er jødisk. Ting blander seg sammen i bevisstheten til Saul, noe som fører til irrasjonelle tanker som vipper ham litt av pinnen i blant.

Dette skrev jeg etter å ha lest halve boken, frem til da var handlingen medrivende og interessant. Sauls opplevelser i DDR, og skildringene av livet og menneskene like før muren ble revet fanget oppmerksomheten min.

Det skjer noe med romanen ca. halvveis, hendelser blir repetert, vi er i 2016 hvor Saul og Jennifer har blitt mye eldre. Saul ligger i en sykehusseng og alle karakterene fra tidligere i romanen kommer på besøk til ham. Noen kommer og går gjennom veggen, og jeg antar at det meste som skjedde herfra og ut bare foregikk inni Sauls hode.

Mannen som så alt var lett å lese, jeg bestemte meg tidlig for å ikke prøve å holde handlingen i virkeligheten, så jeg "jobbet" ikke like hardt med lesingen. Jeg hektet meg på de mellommenneskelige skildringene og det fine språket, og fikk en fin leseopplevelse, uten "dobbelttapping".

Vil du vite mer om handlingen, klikk deg inn på 
Beathes bibliotek og les hennes flotte omtale!


Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2020
Sider: 250
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 9. april 2020

Tur til Hellen Fort - en del av Bergen befestninger

Hellen Fort ble for ti måneder siden en del av vårt nærområde. Vi er flinke til å utforske, og det er ikke mange stier som gjenstår, før vi har vært "overalt" i gangavstand fra vårt nye hjem. Hellen Fort har vært på planen en stund, og ved å ta turen i dag, på dagen 80 år siden krigen kom til Norge, fikk besøket en dypere mening.

Dette er et stort friluftsområde nord for Bergen sentrum, med mange stier opp til og innimellom de gamle befestningsruinene. Her er stor boltreplass og masse lekemuligheter for barn som er med på tur. Plakater forteller litt om det som skjedde 9 april 1940 og om selve fortet.

I kampene 9 april 1940 mellom tyske sjøstridskrefter og Bergen Festning, var Hellen Fort det siste som ga opp forsvaret av Bergen. Fortet ble også angrepet av fly, og seks kystartillerister ble offer for tyske bomber og maskingeværild fra flyene. 


Angrepet på Norge foregikk som et overraskelsesangrep uten forutgående krigserklæring, mot 10 byer i Norge samtidig. 



Våren er kommet, vi koste oss på tur og holdt varmen selv om det bare var 6 grader i dag. Tar med et lite bilde av blåbærlyngen som hadde fått flotte, røde klokker på seg. Jeg har hørt flere ganger at korona"angrepet" er den største krisen og mobiliseringen landet vårt har vært i, siden andre verdenskrig, så det føltes fint å ta en pustepause og minnes de som opplevde krigsangrepet for åtti år siden.



Menneskemerket av Philip Roth - en 1001 bok

April er her og ny utfordring i Elidas 1001 lesesirkel. Denne gangen skal vi lese en forfatter fra Amerika. Jeg valgte meg Philip Roth, siden han utmerker seg med hele åtte bøker på denne eksklusive listen. I fjor leste jeg Nemesis av samme forfatter som svar på utfordringen "amerikansk forfatter", og likte godt det jeg leste.

Forlaget om handlingen:
Coleman Silk bærer på en hemmelighet. Det dreier seg ikke om det hemmelige forholdet denne aldrende professoren i klassisk språk har til Faunia, en ung kvinne som vasker på hans arbeidsplass. Og det dreier seg heller ikke om den skjulte rasismen hans kolleger på colleget påsto han sto for da de satte i gang heksejakten som kostet ham jobben. Colemans hemmelighet går dypere. Den berører selve kjernen i hans liv og identitet, og han har holdt den skjult for alle rundt seg i femti år - også for sin kone og sine barn. Coleman røper den heller ikke for sin nye venn Nathan Zuckerman, forfatteren som han nå ber skrive om hva som har skjedd. "Menneskemerket" utforsker de uskarpe grensene mellom sannhet og løgn, nåtid og fortid, persepsjon og virkelighet. Det er en bevegende meditasjon over grensene for hva vi virkelig kan vite om hverandre. 

Coleman Silk er 71 år når vi møter ham i nåtid. Han beskrives som en småneset jøde med gul hud og krusete hår, og med en gang ser jeg ham for meg. Gjennom samtaler med forfatteren, som skal skrive om hendelsene som førte til at han sa opp jobben som rektor på universitetet, lærer vi Silk å kjenne.

Han skjente rundt i værelset på en måte som fikk meg til å tenke på bildet av høner som fortsetter å springe etter at de har fått hodet hugget av. Hans hode var kappet av - det hodet som omsluttet den lærde hjernen til den en gang uangripelige rektoren og professoren i klassiske språk og litteratur, og det jeg var vitne til, var den amputerte resten av ham som virret ukontrollert rundt. 

De 352 sidene inneholder mange historier. Handlingen er lineær, selv om mange av historiene som kommer frem er skildringer av ting som har skjedd for lenge siden. Språket er lekent på et vis, ispedd språklige refleksjoner, som kommer naturlig frem, siden flere av karakterene er opptatt av språk.

Han møter mye motstand, den godeste Coleman, etter anklagene om rasisme, og sin muligens litt overilte oppsigelse. Kollegaen Delphine Roux forfølger ham med anklager, og tar gjerne tak i en av Colemans elevers klage og krever et mer feministisk perspektiv på legenden om Evripides. Dette er bare ett av mange henvisninger til tidlig gresk diktning, virkemidler som jeg oppfattet som positiv for historien.

Å undervise på Athena College, spesielt på 1990-tallet, å undervise det som uten sammenligning må være den dummeste generasjonen i Amerikas historie, er det samme som å spasere opp Broadway og snakke med seg selv, bortsett fra at de atten menneskene som hører deg snakke til deg selv på gaten, er i samme rom. 

Jeg likte denne romanen godt, men noen av fortellingene i historien ble drøyt lange av og til. Mesteparten av tiden sank jeg dypt inn i det som ble fortalt, og jeg skjønner hva de mener de som sier at dette er som en meditasjon å lese. At det er en roman fylt med gode observasjoner av menneskesinnet og de relasjoner vi knytter med andre, det er helt sikkert. Selv ble jeg sittende oppe lenge etter samboerne mine hadde sovnet, da jeg nærmet meg slutten, for den var rett og slett spennende

Philip Roth har en lang rekke utgivelser bak seg, og er ansett for å være en av Amerikas fremste forfattere de siste 50 år. Han bruker seg selv i mange av karakterene, og det var litt artig å lese at Nathan Zuckerman i Menneskemerket er en av hans alter egoer. Jeg likte romanen godt og anbefaler den gjerne videre!

onsdag 8. april 2020

Svart vann av Joyce Carol Oates

Etter å ha lest forfatterens nyeste utgivelse på norsk, Mitt liv som rotte, gikk jeg i gang med hennes roman Svart vann, som kom ut i 1992, men ikke oversatt til norsk før i fjor. Boken lå plutselig klar på eBokBib, og de 150 sidene ble slukt i en jafs. Før jeg fikk lagt ut omtale av denne, har jeg også lest Karthago, som imponerte minst like mye som Svart vann - for en forfatter!

Forlaget om handlingen:
"Kommer jeg til dø?  – Sånn?” Dette er den dramatiske historien om den 26 år gamle Kelly Kelleher og hennes liv som passerer revy mens hun venter på drukningsdøden, fastklemt i en bil. Romanen kretser om hvordan Kelly havnet i denne bilen med en rik og mektig senator, om hennes naive forhold til menn som ikke vil henne vel, og om hennes vanskelige fortid. 

Da Svart vann første gang kom ut i 1992, var det mange som forbandt den med Chappaquiddick-ulykken i 1969. Senator Edward Kennedy kjørte utfor og forlot bilen, mens passasjeren hans, en ung kvinne, ble etterlatt for å dø. Også i Svart vann er sjåføren en senator, men Oates har fokus på Kelly, som er selve inkarnasjonen av ung sårbarhet.  


En roman bygget opp av en strøm av minnebilder kan fort bli forvirrende å lese, men det er ikke denne. Historien er bygget opp av Kellys refleksjoner over hvordan hun havnet i bilen sammen med den mye eldre senatoren, og dunkle hemmeligheter i sitt liv, som hun for lengst har skjøvet ut av minnet sitt.

Leseren får høre om hendelser i Kellys barndom, om foreldrenes holdninger til ting som angikk henne, og hvordan disse har formet personligheten hennes. Hun fremstår som en ung, usikker dame, som er opptatt av å være flink og likt. Hun gir seg selv små "peptalks" som skal gi henne mot til å våge litt mer.  Hun minner seg selv på sin egen rolle i situasjonen hun har kommet i.

Det var ikke farefritt, det var hennes livs store eventyr, ja sannsynligvis et feilgrep, men hun hadde lent seg frem på sine nakne spente tær og tatt imot kysset som om det var hennes rett, for hun var den utvalgte, hun og ingen andre, hun hadde danket ut alle de andre, de unge kvinnene som på akkurat den måten ville ha tatt imot det kysset, fra ham, fra mannen som hun hadde glemt hva het. 

Joyce Carol Oates`språkføring og skriveteknikk er forfriskende enkel i sin kompleksitet. Eimen av råte, og stanken av brakkvannet som truer med å stige over hodet på henne der hun ligger fastklemt i bilen, gir klaustrofobiske gysninger. Heldigvis detter hun vekk i tanker hele tiden, så lesere får ikke tid til å bli kvalm eller kald på beina.

Jeg valgte å lese Svart vann som en roman, uten å tenke på saken den er inspirert av, for å yte romanen rettferdighet. Etter endt lesning klarte jeg ikke å la vær å google ulykken som handlingen i denne boken blir sammenlignet med.

Svart vann anbefales på det varmeste!

Les gjerne DB`s omtale fra et år tilbake

tirsdag 7. april 2020

Frida: Min ukjente farmors krig av Nina F. Grünfeld

Nina F. Grünfeld er filmregissør, og nå forfatter. De fleste av oss kjenner til hennes far Berthold Grünfeld, men selv om han er en del av handlingen, er det Ninas farmor det handler om her.

Forlaget om handlingen:
Første gang Frida Grünfeld ble registrert i en politisak, var våren 1931. Hun var jødisk, prostituert, mistenkt for spionasje - og hun var gravid.
Frida ble født i Østerrike-Ungarn i 1908 og levde et omflakkende liv i Sentral-Europa. Hun fødte sønnen Berthold og satte ham bort da han var bare én uke gammel. Han kom senere til Norge som flyktning og ble en av våre mest kjente psykiatere.

Men hva skjedde videre med Frida? I denne boken drar barnebarnet Nina F. Grünfeld tilbake og leter etter farmoren sin. I avhør, rettsdokumenter og arkiver finner hun små spor og opplysninger, og hun ser hvordan nettet snører seg stadig tettere rundt henne. Myndighetene var ute etter slike som Frida. Så kom nazistene til makten.

De fleste av oss har lest og hørt mange romaner fra andre verdenskrig, og kan tenke at nok er nok. Men, denne skildringen av Frida er noe helt for seg selv, og kaster et nytt lys over forholdene vanlige mennesker levde under, før og under andre verdenskrig.

Historien er veldig godt fortalt, den er todelt, vi hører om Fridas liv, helt fra hun var en liten jente og frem mot krigens slutt. Samtidig får vi høre om Ninas jakt på opplysninger om farmoren, om hvordan håpet om å få på plass en ny brikke i puslespillet, som utgjorde farmorens liv, stadig var til stede.

Det var ikke få ganger jeg måtte kjempe med tårene, da jeg lyttet til Ninas opplesing av sin egen bok. Skildringer av maktmisbruk, sult og fortvilelse gjør inntrykk og røsker kraftig i hjerterota. Det var rett og slett umulig for Frida og komme seg ut av den onde sirkelen hun hadde rotet seg inn i. Hun var jøde, kvinne og prostituert, et umulig utgangspunkt for å skape seg et liv, når familien ikke støttet henne.

Vi får også høre om hvilken start på livet hennes far Berthold Grünfeld fikk. Han kom til Norge i siste liten da krigen brøt ut, og ikke før han hadde funnet fotfeste her, ble han sendt videre, i sikkerhet i Sverige. Grünfeld var spesialist i psykiatri og sosialmedisin, og mange av oss husker ham som en aktiv debatant og sakkyndig i media.

Hør boken om Frida, Nina Grünfeld har gjort en kjempegod innlesing, og historien vil garantert gi deg nye tanker om livet i Europa på 30-tallet.

Utgitt: 2020
Spilletid: 7:52:14
Kilde: Lytteeksemplar





TIPS: Lydbokforlaget har gode tilbud på nyhetene sine om dagen, til trøst for alle som sitter i "husarrest" denne påsken - sjekk ut!

mandag 6. april 2020

Solknokler av irske Mike McCormack

Mike McCormack er en av Irlands viktigste samtidsforfattere, men en helt ny forfatter for meg. Han debuterte i 1995 med Getting It in the Head, en roman han mottok pris for. For Solknokler mottok han flere priser, og ble også nominert til Man Bookerprisen.

Forlaget om handlingen:
På Allesjelersdag vender den middelaldrende ingeniøren Marcus Conway tilbake til det gamle kjøkkenbordet sitt og minnes hverdagene og hendelsene som tok ham bort fra livet. I en eneste lang setning gjengir Marcus livet med alle sine feil og mangler, ser tilbake på oppveksten mellom traktorer og trebåter, på scener fra ekteskapet, konas sykdom, og på forholdet til barna. Med ingeniørens blikk funderer han over hvordan broer, banker, økonomier, familier og ekteskap er konstruert – og hvordan alt kan bryte sammen.

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2016/på norsk 2020
Sider: 292
Kilde: Leseeksemplar


Etter en litt "humpete" start kom jeg inn i flyten. Det er en treningssak å lese romaner hvor syntaksen ved første øyekast er så pass original, men denne gangen fant jeg formen på det ganske raskt.

Det var spennende å høre om Marcus` reaksjon på datteren Agnes` vernissage. Vi hører også litt om sønnen Darragh og det han holder på med nå, og min umiddelbare reaksjon var at disse refleksjonene vil jeg ha mer av. Så følger vi med Marcus til hans ingeniørjobb i fylkeskommunen. En hissig rådmann i valgkamphumør ergrer seg høylytt til Marcus, over en bro som skal repareres. Heldigvis har han vett til å trekke pusten og tenke gjennom situasjonen før han ringer videre, og la den han konfererer med, snakke lenge nok til at han forsikrer Marcus om at han har alt under kontroll.

Det er tydelig at Marcus er god på å reflektere over eget liv og egen praksis, både i ettertid og i kampens hete. Romanen er full av små anekdoter som smått om senn skaper et utfylt og fargerikt bilde av Marcus som en som lodder stemningen, i de fleste menneskelige dramaene han tar del i.

Vi dras tilbake til kjøkkenbordet noen ganger, som når han i anekdoten setter seg i bilen og skrur på radioen, og samtidig får vi noen kommentarer til radiosendingens innhold denne formiddagen han sitter hjemme. Hva lokalradioen gjør med et lite samfunn, hvor alle lytter til den samme radiostasjonen, og tilnærmet har de samme rutinene hver dag. Dette er interessant lesning, og flotte refleksjoner rundt det å være en del av noe større.

Jeg likte Solknokler godt, og ser hvorfor Mike McCormack får hedersbevisninger for skrivingen sin. Allikevel undrer jeg meg over om det er nødvendig å skrive som om teksten er en del av et snøras, jeg blir sliten av å ikke få trekke pusten.

søndag 5. april 2020

Karthago av Joyce Carol Oates

Etter å ha latt meg begeistre av Joyce Carol Oates nyste roman på norsk Mitt liv som rotte og kortromanen Svart vann fra 1992, ble Karthago fra 2014 plutselig ledig for meg på eBokBib. Til tross for at boken har 500 sider, gikk historien raskt å lese, en medrivende handling hvor den "egentlige" tematikken kommer frem sent i boken.

Forlaget om handlingen:
Når en tenåringsjente forsvinner i Adirondack-fjellene, rystes den lille byen Karthago i grunnvollene. Mens faren, Zeno Mayfield, og andre frivillige leter utrettelig etter den savnede Cressida, oppdages det en mistenkt som står Mayfield-familien ubehagelig nær: Den dekorerte Irak-veteranen Brett Kincaid, som inntil nylig var forlovet med Cressidas vakre storesøster. Mens bevismengden mot den krigsskadde korporalen øker, må Mayfield-familien ta inn over seg at Cressida kan være tapt for dem for alltid – og at hun kanskje var det allerede lenge før hun forsvant.
Karthago er en skarpt observert og dypt engasjerende fortelling om en families samhold og oppløsning, og et skarpt portrett av en hjemvendt veteran som for alltid er endret av krigen han var med på. 

Familien har to døtre, den eldste, pene og den yngste, smarte. Lillesøster Cressida blir sett sammen med Brett Kincaid, en kveld like etter storesøster Julie tåredryppende fortalte at bryllupet måtte avlyses, de hadde gått fra hverandre.

Romanen starter med leiteaksjonen etter Cressida, og i fortsettelsen går vi frem og tilbake i tid, hvor vi først hører om når mamma Arlette oppdager at hun ikke har kommet hjem om natten, og videre når de tar eksforloveden til Julie inn til avhør. Zeno Mayfield, den sønderknuste faren til nittenåringen fremstår som en sterk og pålitelig mann, og det er aldri tvil om at han elsker sine døtre og sin kone. Vi kommer tett på enkeltpersonene i denne romanen, og dynamikken i familien skildres på glimrende vis. I tillegg dannes det et detaljrikt bilde av samfunnet de lever i, som bidrar til at Karthago fremstår som en uvanlig velskrevet roman.

Det er noe som ligger og skurrer gjennom hele historien, hvorfor brøt Julie og Brett forlovelsen? hva skjedde egentlig med Brett da han tjenestegjorde i Irak? Svarene kommer etterhvert, og Brett blir en karakter som får godt med kjøtt på beina.

Bare tolv dager etter 11 september, verver Brett seg, og i denne delen får vi først høre om hendelsene som førte til at han ble invalidisert og sendt hjem. Dette er grusomme skildringer, og romanen blir med dette mer politisk. Avhørene av Brett både ang. Irak og forsvinningen til Cressida kommer hultertibulter, noe som er med på å vise hvor forvirret og redd Brett var. Dette er et av mange geniale virkemidler som Oates bruker i denne romanen, som gjorde at jeg fikk enda større respekt for henne.

Språket Oates bruker her er fylt av kynisme, som kommer tydelig frem ved bruk av kursiv på de rette stedene. Romanen har mye dialog, så hvis du legger inn tonefall når du leser, blir boken nesten tredimensjonal.

I del to hopper vi frem noen år og vi møter nye mennesker, Sabbath McSwain som søker en assistentstilling hos en forsker Dr. Hinton. Leseren skjønner fort hvem denne assistenten er, og ny interesse er vekket av et temmelig brutalt vendepunkt i historien.

   Vi har en oppgave å gjøre som jeg anser som viktig, nemlig å rive sløret av det jeg vil kalle den amerikanske sjelens syke bakside - og derfor kan vi bli nødt til å ta sjanser og utsette oss for farer. Som redskap må vi være upersonlige og effektive. Jeg blåser i assistentens indre liv  en lang marsj. 
  Assistenten smilte usikkert. Hadde hun fortalt forskeren at hun ikke hadde noe indre liv? Hun hadde visst det. 

Karthago er mye mer enn en historie om en forsvunnet tenåring. Jeg leser en sterk korreks mot de amerikanske styrkene og deres oppførsel mens de er i tjeneste, og en mulig årsak til mange av de traumatiserte skjebnene som har returnert fra Irak, Vietnam og andre steder hvor umoden ungdom har blitt sendt i krig. Vi er også med inn i et høyrisikofengsel så nær Death Row det er mulig å komme, også i denne sekvensen skimter jeg Oates holdninger.

Tematikken som omslutter hele historien åpenbarer seg, nesten som et sjokk mot slutten av boken. Jeg kan røpe at det handler om identitet og tilhørighet, to ord som står naken og alene her, men som gjennom denne boken smyger seg inn i leseren, og gjør noe med sinnsstemningen.

Anbefales!


Ønsker alle som er innom en god palmesøndag, 
håper dere er friske og har ro i sjelen, 
dette blir tidenes "rareste" påske, 
men det står vi i sant? 
🐥🐤🐥🐤
🐥🐤🐥
🐤🐥
🐤

lørdag 4. april 2020

Frankenstein i Bagdad av Ahmed Saadawi

Frankenstein i Bagdad ga meg en surrealistisk men pretty awesome lesestund. Ahmed Saadawi skriver som en film, og sannelig viser det seg at han er filmskaper! Det betyr ikke at jeg uten videre vil løpe til kinoen hvis det blir noen filmen , for det er ganske sterke scener i denne romanen.

Forlaget om handlingen:
Virkeligheten er ofte både merkeligere og grusommere enn det oppdiktede. Bakteppet for denne mørke satiriske romanen er det amerikansk-okkupert Bagdad i 2005, på randen av borgerkrig. Traumatisert av de stadige selvmordsangrepene og bombingene, begynner skraphandleren Hadi å ta med seg tilfeldige kroppsdeler hjem for å lappe dem sammen til en hel kropp som han kan begrave og således gi fred. Historien tar en fantastisk vending når en ung sikkerhetsvakt blir sprengt i fillebiter og sjelen hans tar bolig i Hadis «Frankenstein». I likhet med Mary Shelleys 200 år gamle ikoniske romanfigur, leter Hva-enn-han-heter etter mening med sin eksistens og søker hevn mot sin skaper: Han vil ta livet av alle som er ansvarlig for drapene på menneskene hvis kroppsdeler han selv består av.

Det kan høres litt eventyrlig ut med en hovedperson som er satt sammen av kroppsdeler, for så å bli menneskeliggjort. I begynnelsen tok jeg ikke romanen seriøst, men til tross for dette monsterets inntog i historien, er dette absolutt en roman å ta på alvor.

Historien er vel mer forferdende enn spennende, men de tydelige miljøskildringene gjorde at jeg levde meg godt inn i handlingen. Vi blir kjent med et spekter av karakterer, som hver på sin måte er med på å utfylle bildet av et Bagdad i krise. Det er spennende å se hvordan forfatteren skildrer den assyriske Elisheva, en gammel dame som mistet sønnen David i krigen mot Iran for tjue år siden. Med sin bønnekrans og madonnastatue forstår vi at Elisheva er katolikk, og hennes bønner blir endelig hørt når hun endelig ser sønnen David.

Vi møter også eiendomsmegleren Faraj, skraphandleren Hadi, barbereren Abu Zaidan og hotelleieren Abu Anmor. Bagdad er en smeltedigel av mennesker av alle samfunnslag, fra mange forskjellige steder. Voldsspiralen som preger denne tiden kveler dem alle sammen og får sin topp med sprengningen av Imamenes bro som tar nesten tusen liv.

Handlingen er noenlunde kronologisk og lett å lese, men det føles til tider litt masete, noe som er positivt ment. Forfatteren drar leseren inn i herjingene og hverdagslivet til disse menneskene, og støy, lukter og kampen for tilværelsen oppleves direkte utmattende. Godt hjulpet av noen tydelige vendepunkter anspores vi til å holde fast i boken.

Dette er samtidshistorie på sitt beste, boken fikk meg til å google, etter å ha notert flere stikkord underveis som det var verdt å ta en nærmere titt på. Denne Frankensteinkarakteren så jeg på som en morsom metafor som er med å ta brodden av alvoret, og gjøre romanen til litt mer av et eventyr, enn det virkelighetsskildringene la opp til.


Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2018
Sider: 300
Kilde: Leseeksemplar




fredag 3. april 2020

Våroffer av Anders de la Motte

Våroffer følger på Sensommer, Høstdåd og Vinterild og blir med det den siste boken i Årstidskvartetten til Anders de la Motte. Det er årstidstemaet som er rammen rundt de fire bøkene, ikke karakterene i romanene, så det er hips om happ hvilken rekkefølge du hører dem.

Forlaget om handlingen:
Valborgsnatten 1985 blir 16 år gamle Elita Swartling myrdet i skogen nær et slott i Österlen. Stebroren Ulf tilstår og like etterpå forsvinner resten av den merkelige familien Swartling - Elitas pappa og hans to kvinner - sporløst.
Våren 2019 flytter legen Thea Lind og mannen, kjendiskokken David Nordin, som er oppvokst i traktene, inn på slottet. Davids rykte har fått stygge striper i lakken og nå satser han på nytt sammen med to barndomsvenner. Thea sliter etter å ha mistet kolleger i tjeneste i Syria.

Denne historien inneholder mange hemmeligheter. Til tross for at Thea bærer på en stor hemmelighet selv, kvier hun seg ikke for å grave i den gamle saken fra 1985. Hun er nyinnflyttet på et lite sted, og overtar en halv stilling som distriktslege.

Thea har bare vært i Tornaby en gang før, og kjenner ikke sine svigerforeldre godt. Mannen hennes David er travelt opptatt med forarbeidet til å åpne en flott restaurant i det gamle slottet på stedet. Med seg på laget har han to barndomsvenner, og sin mor, den beinharde Ingrid Nordin, som vet å sette Thea på plass, når hun finner det for godt.

I følge det Thea har funnet ut er det langt fra sikkert at de fengslet rett gjerningsmann etter mordet på Elita Swartling, et mord som hennes mann David var en av fire vitner til. Når Thea deltar på et tv-intervju angående åpningen av restauranten, blir hun sett av noen som kjente henne som barn, og dermed truer hennes egen hemmelighet med å bli røpet.

Jeg brukte en halvtimes tid på å komme inn i lydboken, men så satt det. Nina Woxholt leser så det freser, og jeg storkoste meg med denne krimmen som er helt uten feil eller mangler. Plottet er passe intrikat, men lett å følge med på, spenningen er på det jevne med noen topper, og stemningen er god.

Anders de la Motte er god på karakteroppbygging, og selv om mordet på Elita Swartling i sin tid ble ble dårlig etterforsket, oppfattet jeg historien som troverdig. Mot slutten stiger dramatikken med flere hakk, vi øyner svar på gåten, men holdes i uvitenhet helt til det siste.

Klar for påskekrim? Artemisia og jeg er enig om at Våroffer et godt valg ☺☺


Utgitt: 2020
Spilletid: 13:17
Kilde: Lytteeksemplar

Vandrefalken av J.A. Baker

J.A. Baker er et helt nytt forfatternavn for meg. Ikke rart kanskje siden han var en stille og beskjeden mann, som bare ga ut denne boken og en til. Vandrefalken blir kalt en tidløs klassiker, og etter å ha lest boken skjønner jeg godt hvorfor.

Forlaget om boken:
Vandrefalken er en klassiker i britisk naturprosa og ble først gang utgitt i 1967 til strålende mottagelse fra fugleelskere, ornitologer og pressen. Forfatter J.A. Baker vant Duff Cooper Prize for boken, den viktigste britiske litteraturprisen på den tiden. 

Selv om vandrefalker ofte assosieres med de ville utkantene av De britiske øyer, foregår Vandrefalken på de flate våtmarkene ved kysten av Essex, hvor J.A. Baker tilbrakte mange lange vintrer med å se og beskrive de besøkende fra fjellene – vandrefalker som tilbrakte vinteren med jakt på de store flokkene av duer og vadefugler som de deler det øde landskapet med.


For en nydelig bok! Jeg som ikke hadde hørt benevnelsen "naturprosa" før, var skeptisk etter å ha lest den utdypende presentasjonen før romanen, er dette egentlig noe for meg?

Men, svaret er ja, dette var fengslende lesning. Baker ga ut boken det året jeg ble født, så det er ikke så lenge siden. Han hadde da fulgt vandrefalken i ti år, og sier i boken sin at "nå er den nesten borte". Fra presentasjonen lærte jeg at så ikke er tilfelle i dag, men i romanen kjenner jeg på hans sorg og bekymring.

Vandrefalken tar oss med til østkysten av England, bare en times togtur nordøst for London. Baker holder naturlig nok til på landsbygda, og i denne boken skildrer han landskapet med en detaljrikdom som imponerer. Vi blir kjent med topografiens overganger, med elveos og bekkefar, vi er med inn i skogen og studerer en geskjeftig liten mus og ugler som jakter.

Teksten fremstår som en dagbok, og uten å fremheve seg selv får vi et innblikk i de opplevelser Baker har gjort seg i løpet av et helt år med studier av naturen. Han er profesjonell i sine notater, for her er ingen synsing eller føleri, bare grundige skildringer av dyr og fugler han har fulgt med på.

Han gled, fløy i spiraler, stillet, rodde - det var som om han omsider var fri fra sin besettelse for frukthagen. Fri! Du vet ikke hva frihet er før du har sett en vandrefalk bli sluppet ut i den varme vårhimmelen for å streife hvor den vil gjennom alle lysets fjerne riker. Langs elveluftens festning steg han med krigerske geberder. Som en delfin i grønne hav, som en oter i opprørt vann strømmet han gjennom dype laguner av himmel opp til cirrusskyenes hvite klipper. 

Vandrefalken er favoritten hans, og den fuglen han har som mål å følge med på. Vi hører om hvordan fuglen jakter, om hvordan den oppfører seg annerledes når lys, vær, temperatur  og landskap forandrer seg. Kyststripen er tolv kilometer unna, og når det er fjære sjø er saltslettene massive, mot slutten av boken befinner vi oss her, sammen med Baker i sin iver etter å finne igjen sin venn vandrefalken.

Naturlig nok gjør han observasjoner av andre dyr også. Jeg likte godt historien om den tålmodige hegren, og ikke minst hans nærgående møter med vandrefalken som lander og kaster et blikk bak seg for å sjekke om han følger med.

I etterordet kan vi lese at John Alec Baker skrev denne boken på grunnlag av 1600 sider i dagbøkene sine. Når Robert Macfarlane beskriver språket Baker bruker sier han: Jeg har aldri tatt LSD. Takket være Baker trenger jeg aldri gjøre det. Hans Essex er et landskap på Syre. Supermetning av fargene, svirrende fantasibilder, dimensjoner som blåses opp og skrumper inn, natur som hypernatur.

Denne boken vil nok fremstå som lang for den utålmodige leser. Leser du den, som om du går deg en tur i skogen, og ikke forventer mer enn du selv ville oppdaget om du var ute, så tenker jeg at leseopplevelsen kommer til å bli fin.


Forlag: Bokvennen
Utgitt: 1967/min utgave 2019
Sider: 293
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 2. april 2020

Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg

Linn Strømsborg er et nytt navn for meg. Hun debuterte med boksingelen Øya i 2009 og har med Aldri, aldri, aldri som kom ut i fjor gitt ut fire romaner. Jeg likte godt det jeg leste her, selv om jeg ikke er i den naturlige målgruppen for romanen. Romanen ble så godt likt av bokbloggerne at den ble stemt inn på kortlisten for Bokbloggerprisen 2019.

Forlaget om handlingen:
Hovedpersonen i Linn Strømsborgs roman «Aldri, aldri, aldri» har aldri ønsket seg barn. Hun har vært samboer med Philip i åtte år, og de har vært enige om at de ikke skal ha barn – helt til nå. For kanskje vil Philip allikevel bli pappa? 

Og mens hennes to beste venner venter sitt første barn, og moren hennes stadig maser om barnebarn, og hverdagen renner over av småbarnsforeldre og fødsler og andres tidsklemmer, så står hun støtt i livet sitt og valget sitt om å ikke ville ha barn.

Aldri, aldri, aldri er en roman om hvorfor vi får barn, og hvorfor vi ikke får barn. Det er historien om å velge noe annet enn det som forventes av en, men samtidig bare ønske seg et vanlig liv.

Selv om jeg har vokst ut av målgruppen aldersmessig, og har satt tre barn til verden, så fenget denne romanen veldig. De 224 sidene fulgte tett på hverandre, og selv om handlingen er ganske forutsigbar, så er refleksjonene kraftfulle og verdt å lytte til.

Alle som var på festen har ett eller flere barn. Jeg er den eneste igjen som ikke har fått barn. Jeg tenker ikke på det før noen nevner det, men de nevner det hele tida. Hele jævla tida. 

Den navnløse hovedpersonen vår slår meg under lesingen som den perfekte mor, som ser på et lite barn som et selvstendig individ som fortjener respekt. Hun observerer og undrer seg aktivt over hvordan vennene hennes blindt blir ledet inn i foreldrerollen, tilsynelatende uten å tenke over hva det betyr. Tillater vi oss selv å aktivt vurdere om vi vil ha barn, jeg tror ikke det er mange som gjør det.

Romanen byr på mange eksempler på situasjoner hvor barnløse blir utsatt for ufine kommentarer og unødig press. Hvordan noen plutselig kan kalle deg selvsentrert og egoistisk, bare fordi du ikke vil ha barn, og dure i vei om seg og sitt.

Teksten flyter elegant i første halvdel, før en litt oppstykket sekvens, hvor vi blir presentert for diverse venner og bekjente, i form av små anekdoter. Språket Linn Strømsborg bruker er preget av utstrakt bruk av a-endinger, noe som lyder litt rart i en bergensers hode. Setningene er korte, og mye dialog gjør romanen lettlest.

Jeg tipper det er mange som vil kjenne seg igjen i denne historien, uansett hvilken "side" man er på, så den anbefales ☺