onsdag 31. juli 2019

Sommerferie 2019

Årets planlagte tur til Italia ble på grunn av leilighetskjøp og hussalg skippet, til fordel for norgesferie. Den første uken tilbrakte jeg hjemme med ferdigstillelse av vårt nye krypinn, mens gutta boyz kjørte nordover til svigers. Jeg fikk med meg åpningen av The Tall Ships Races, før jeg innhentet resten av gjengen på Snåsa.

På Snåsa ble det dramatikk da en fugl fløy rett inn i stuevinduet, og trengte litt hjelp til å komme på vingene igjen. Vi nøt synet av dompap og sidensvans som mesket seg med både kirsebær og rips, mens temperaturen økte dag for dag. Rekorden var 34 grader, men heldigvis reverserte Sondre varmepumpen, så det ble levelig (i stuen i alle fall)

En sidensvans som fikk litt stor fart inn i vinduet

Vi tok oss en tur ut til kysten, til hytten i Binndal, hvor vi gjorde litt dugnad mens vi klasket klegg for harde livet. Heldigvis hadde vi tatt med oss mye potet og gulrot, for en eneste torsk var alt de tre fiskerne dro i land. Da vi prøvde lykken for andre gang den dagen fikk vi en liten tass som vi slapp uti igjen, men ble besøkt av to niser, så det reddet dagen ☺


Tre generasjoner klar for matauk

Måtte zoome litt for å få knipset de to nisene som hadde spist all fisken

Da vi kom tilbake til Snåsa ble det bading i Snåsavannet før vi takket for oss. Sondre fløy hjem til Bergen, mens vi voksne belaget oss på å bruke lengre tid enn vanlig hjem. Etter stopp på Værnes, i Stod og i Trondheim spiste vi en deilig middag i Orkanger før vi tok fergen over til Smøla.

Det er ikke tvil om at vårens diskusjon om vindmøller fikk sitt bakteppe på denne delen av turen, og siden Frode også har lest Vindbaroner fikk vi litt å assosiere rundt. Vi er skjønt enige om at vindmøllene sett sånn på avstand ikke er sjenerende, men hva de fører med seg av fugledød, og rasering av naturen er ikke greit.

Utsikt med og uten vindmøller


Ytterst på Smøla koste vi oss på Havkroa, vi gikk i de små gatene og nøt de idylliske husene, med all sin pynt og staffasje. 
Vi nøt synet av både terner, skarv, hegrer og svære svartbak og fikk med oss en nydelig solnedgang. 

Etter en løpetur (Frode) og en ferdiglest bok (Tine) kjørte vi fra Smøla. Vi plukket opp flere tips til "tidtrøyte" for neste besøk, bla. amfiet på Eldvik hvor de har spel, og tilbudet om å kjøre RIB ut til et oppdrettsanlegg, helt gratis. 

Vi kommer igjen!

Amfiet ved fergekaien på Smøla

En liten del av de idylliske fiskeværet
Første stopp på dag to var Kristiansund, vi overså alle butikker og befant oss raskt på taket til Scandic hvor vi fikk oss noe kaldt å drikke, før vi kjørte videre. Etterpå ble det kaffestopp på svabergene ved Atlanterhavsveien, hvor vi fikk studert haugene med salt som det manglende regnet har laget av havvann som har tørket på land.

Deretter kjørte vi ut til Hustadvika Gjestegård, som så ut som en flott fiskerestaurant. Dessverre hadde de gjemt bacon inni den delikate breiflabbretten, så retten til drøye trehundrekroner ble totalt spolert for min del. Når kelneren i tillegg var skikkelig ufin, når jeg påpekte at det ikke sto noe i menyens innholdsfortegnelse om bacon, ble det nesten litt dramatikk.

Hurtigruta på vei over Hustadvika - den tok oss igjen i Molde

Heldigvis var Frode flink å stoppe og svinge innom spennende steder å besøke. Statuen "Kvinnen ved havet" er laget av Torild Storvik Malmedal og satt opp på Kråkholmen i 2010.
På skiltet kan en lese disse vakre ordene: Minnene har skapt årringer i hennes minne, der hun står innkapslet av vinden. Med et glimt av håp skuer hun mot uendeligheten"

Frode tar bilde av Kvinnen ved havet

Havet har lagt fra seg saltet sitt på land

Vel, vi durte videre, var innom et stopp til i Hustadvika, før vi kjørte mot Molde. Her hadde vi bestilt rom på Seglet, Scandic-hotellet som deler parkeringsplass med Røkkeløkka. Heldige oss fikk utsikt mot sjøen, så når Hurtigruta, fergen eller andre store båter kom forbi, var det nesten som de kjørte rett inn i sengen til oss.

Fortsettelse følger....

Natten på Seglet ble feriens beste, så det hotellet besøker vi gjerne igjen. Turen gikk videre sørover mot Bergen. Vi stoppet og drakk kaffe på et idyllisk lite sted (broen & toppen) da vi nærmet oss Loen og hotell Alexandria.

Et idyllisk sted å stoppe på E39 i trivselsfylket Sogn og Fjordane

Frode klødde i Skålafoten, og jeg ville lufte badedrakten, så halvpensjon ble bestilt, og som sagt så gjort. Bassenget er fantastisk på dette hotellet, værgudene kvitterte med litt sol, og timene med bok på bassengkanten gikk fort.

Dessverre ble oppholdet ødelagt litt av at hotellet oppfordrer til røyking på altanene som hører til rommene, så vi fikk en kvalmende natt. Når røykeren på naborommet endelig gikk til sengs og vi kunne lufte ut vårt rom, ble vi sjenert av flombelysningen som "smykker" hotellets fasade om natten. 06:30 marsjerte jeg ned til frokost, sulten og ikke lite frustrert, men 2 timer med Torborg Nedreaas fikk meg til å skjønne at mine problemer er peanuts.

Den nye Skyliften i Loen sett fra bassenget på Hotell Alexandria

På siste etappe på hjemveien gjorde vi et stopp i Byrkjelo på kunstparken til Stig Eikaas. Først var presentasjonen litt forvirrende, men da vi fant ut at alle kunstverkene er laget av denne kunstneren, (som er sønnen til den mer kjente Ludvig Eikaas) ga det mening. Billedhuggeren har latt seg inspirere til å lage skulpturer av Gjest Baardson, Oddvar Torsheim og kong Sverre blant mange, mange flere.
Selv ble jeg preget av noen av kunstverkene hans, og anbefaler å stoppe hvis du er på vei forbi.( Les gjerne her om den opphetede striden i forbindelse med åpningen av parken.)

Et av mange sterke kunstverk i denne flotte samlingen

mandag 29. juli 2019

Terapeuten av Helene Flood

Med så spennende lydbok på øret, er det ikke noe sak å komme seg med buss, bybane, fly, buss og tog fra Bergen til Snåsa. Eline Grødal var et nytt innlesernavn for meg, men hun gjorde jobben helt etter mitt hjerte. Terapeuten er solgt til 21 land før utgivelse i Norge.

Forlaget om handlingen:
Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom fra et kontor i det store huset hun deler med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd. De er midt i oppussingen av den store villaen de har arvet. En dag legger Sigurd igjen en litt underlig beskjed på svareren til Sara, og så blir han borte. Det store, halvferdige huset blir raskt lite hjemmekoselig, og føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen, og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten?

Psykologisk thriller er en vanskelig sjanger å hevde seg i, og etter å ha lest/hørt litt av dette i det siste var jeg kresen til tusen. Alle bange anelser ble gjort til skamme, for Terapeuten er noe av det beste jeg har lest i denne sjangeren.

Helene Flood greier å svinge utenom de største klisjèene, men holder seg innenfor rammene av hva som definerer denne sjangeren. Det er flere karakterer underveis som fikk meg til å tenke at dette er ugjerningsmannen, men ikke før denne blir avslørt falt brikkene på plass. Før vi kom så langt hadde vi fulgt Sara på hennes enerverende kamp for å bli trodd, for å føle seg trygg i sitt eget hjem og for å få hjelp av politiet.

Det eneste jeg savnet var hennes savn og sorg over at mannen var borte, men bortsett fra dette så var handlingen snekret møysommelig sammen, med interessante karakterer og et godt uttenkt plott. Teksten har god flyt og høyt tempo, så trenger du en bok på øret for å holde ut timene i solsengen, så er advarselen klar: Husk å smøre deg med solkrem!



Utgitt: 2019
Spilletid: 10:14
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 28. juli 2019

Norra Latin av Sara Bergmark Elfgren

Leste du trilogien Sirkelen, Ild og Nøkkelen er jeg sikker på et du jubler over at Elfgrens første roman etter denne verdenssuksessen nå finnes i norsk språkdrakt. Norra Latin ble godt mottatt i Sverige da den kom ut, og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for barne- og ungdomsbøker.

Forlaget om handlingen:
Tamar drømmer om å bli skuespiller. Clea er oppvokst på teater og filminnspillinger. En regnvåt augustdag begynner de på dramalinjen på Norra Latin i Stockholm.

De går i samme klasse, men lever ulike liv. Tamar har reist fra familie og venner og flyttet til en ny by. Clea har bodd i Stockholm i hele sitt liv og har en selvfølgelig posisjon på skolen.

Men den ærverdige skolebygningen rommer mange hemmeligheter. En tragedie som skal ha inntruffet i aulaen da skolen var en ren gutteskole har blitt til en vandrehistorie. Hva er sannhet og hva er myter? Og hva gjemmer seg i skyggene på Norra Latin?


Ikke la deg skremme av antall sider, for mer medrivende og spennende lesestoff skal du leite lenge etter. Mot slutten måtte jeg gjøre avtaler med meg selv, for å få gjort noe annet enn å lese.

Det er en ungdomsroman dette, og handlingen er preget av at det er 15-16 åringer som har de fleste rollene, men det ble ikke for kleint for en gamlis som meg. Det eneste jeg reagerte på var at disse 15-åringene oppfører seg som om de var 2-3 år eldre, men det er gjerne bare meg som er naiv.
Språket Elfgren bruker er nok med på å gjøre det spiselig for oss som er litt utenfor målgruppen, for hun har et voksent språk, bare ispedd noen kule ord og fraser som er helt på sin plass.

Apropos språk, dette er den første romanen jeg har lest hvor en karakter gjennomført blir titulert som "hen". Hen heter Sam, men det kommer aldri frem av teksten om hen er en gutt eller jente. Dette fikk mine tanker i sving, både når det gjelder språk men også hva disse nye ordene betyr for den enkelte.

Enkelt skissert handler Norra Latin om to jenter som begynner i samme klasse på teaterlinjen på den videregående skolen Norra Latin. Vekselvis ser vi verden med disse to karakterenes øyne, og får på den måten innsikt i problemene og utfordringene begge sliter med.

Dette er en fantasyroman, men fantasy"light" vil jeg si, for det er ikke før langt ut i historien at det snører seg til. Nå gjelder det å slippe ungdomsproblemene en liten stund og følge med på handlingen, for det blir ørlite komplisert å følge med på. Heldigvis var det lett å ta seg inn, og slutten var tilfredsstillende ryddig.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2017/på norsk 2019
Sider: 617
Kilde: Leseeksemplar


fredag 26. juli 2019

Frihet av Jonathan Franzen

Utfordringen i Elidas 1001-lesesirkel i juli er å lese en bok på mer enn 500 sider. Siden jeg har hatt hodet i flyttestyret de siste månedene, stilte jeg dårlig forberedt, så vi var midt i måneden før jeg fikk somlet meg til å skaffe meg en bok. Da jeg kom hjem viste det seg at jeg leste boken i 2010, men siden jeg ikke har blogget om den, og endatil ga den en 3`er på terningen, kom jeg frem til at en ny-lesning kanskje var på sin plass.

Forlaget om handlingen:
Patty og Walter Berglund var en pryd for et hvilket som helst nabolag. Og man kan trygt si at Barrier Street i St. Paul ble en langt hyggeligere gate å bo i etter at de kom. Patty var en misunnelsesverdig mor og Walters drømmehustru. Og Walter -- han syklet daglig til jobben som advokat med miljøspørsmål som spesiale. Sammen gjorde Berglunds sitt beste for at verden skulle bli et bedre sted å være.
Men nå, i det nye årtusenet, har noe skjedd. Det perfekte bildet begynner å slå sprekker.

I innledningen møter vi paret Berglund og deres to barn Joey og Jessica og naboene. Sidene er tettpakkede av tekst, og jeg er litt betenkt over de 573 sidene jeg skal gjennom, men ganske raskt konkluderer jeg med, at denne gjennomlesningen skal gå riktig så bra.

Etter en pangstart med en god dose familiekrangling, tas vi i den neste delen med tilbake til Pattys ungdomstid. Dette er skrevet som hennes selvbiografi, og når Walter, den litt nerdete kompisen til Richard som hun er forelsket i, dukker opp i handlingen, får vi et hint om fortsettelsen.

Teksten har mye dialog, og enkelte av diskusjonene kan dra seg over mange sider. Jeg likte godt tankene som kom frem ang. det å være feminist kontra hva som er grunnleggende rettferdighet, når Walter står opp for det feministiske synspunktene og Patty bare heiser opp skuldrene, og trekker frem noen lite feministiske, men skarpe synspunkter, fra idrettsverden.

I flere lange kapitler får de forskjellige karakterene taletid. Vi hører om Joey, og får en helt annet syn på ham og hendelser i tidligere kapitler hvor han bare var en skyggefigur. Vi får en flott observasjon når Richard Katz møter Jessica og kjenner igjen begge foreldrene i henne:

Katz smilte til henne, og likte hvor umerkelig foreldrenes personligheter var blandet og smeltet sammen til hennes sterke og unike personlighet. Hun lød som Patty og var forurettet som Walter, og likevel var hun helt og fullt seg selv. 

Temaene er mange i denne romanen, vi får skildret bondetampmentaliteten på landsbygda, og det mer rå samfunnet i de store byene, både storpolitikk og lokalpolitikk diskuteres, og ikke minst miljøforkjempelse. Historien byr på elementer av selvhevdelse, nestekjærlighet og ensomhet, alt sammen i et konglomerat av historier og hendelsesforløp.

Det er ikke tvil om at det er en dysfunksjonell familie vi blir kjent med her, men slutten åpner for forståelse og forsoning som føles helt på sin plass etter all viraken.


(Hvis noen lurer på terningkastet så økte det nok ett hakk, men ikke mer, til det er romanen alt for ordrik og "slow" etter min smak.)

tirsdag 23. juli 2019

Dagsordenen av Eric Vuillard

Enkelte bøker dukker opp sånn litt ut av det blå, og det gjorde denne. Uten egentlig noen forventninger, med en ferdiglest og en påbegynt bok fra tiden rundt andre verdenskrig, tenkte jeg bare "ja, ja, alle gode ting er tre". Etter endt lesning trengte jeg en pustepause, for det som kom frem her ga meg helt ny innsikt i hva som skjedde i den tyske politikken i tiden før krigen brøt ut.

Forlaget om handlingen:
Vi befinner oss i Berlin den 20. februar 1933 foran Riksdagsbygningen. Bak et tykt lag av tåke ankommer en rekke tyske industriledere i dyre biler. Servile sjåfører åpner dørene for dem, uklanderlig antrukket i dresser med vest, skjorter med løse snipper og elegante frakker stiger de ut av bilene sine på elvebredden, og forsvinner så den ene etter den andre mellom bygningens massive søyler. De skal på et hemmelig møte med Hermann Göring og Adolf Hitler. Skikkelsene representerer de 24 fremste lederne for storindustrien i Tyskland, som Thomas Mann skal ha omtalt som «elendighetens foregangsmenn». Fortellingen tar leseren med bak kulissene i 1930-årenes Tyskland og Østerrike før utbruddet av 2. verdenskrig, og viser hvordan konsentrasjon av penger og makt i hendene på noen få, kan føre til en utenkelig katastrofe for alle.

Dagsordenen kom ut i 2017 og gjorde så sterkt inntrykk at Vuillard mottok den gjeve prisen Prix Goncourt for boken. Heldigvis, for det betyr at budskapet når ut til folk.
Selv ble jeg rystet over det jeg leste, selv om jeg har visst at næringslivsledere valgte å støtte nazistene.

Merk deg datoen 12 mars 1938, det er da det braker løs, Østerrike blir annektert av Tyskland, og folk begynner å skjønne hva som egentlig skjer. På èn uke, tas det over 1700 selvmord, å skrive om det i avisene blir sett på som en motstandshandling, og slås hardt ned på.

Gjennom handlingen i denne boken kommer det frem et bilde på hvordan Hitler og hans fortrolige greide å lure, sjarmere og skremme ledere i maktposisjoner. Vi får også eksempler på hvordan vi har latt oss lure av filmaviser og annet som er iscenesatt av Joseph Goebbels.

Teksten i boken er delt inn i tydelige kapitler, hvor Vuillard gjenforteller historiske fakta. Innledningen hvor 24 eldre menn møysommelig tar seg inn i riksdagspresidentens palass, er fortellerkunst på sitt beste. Vi befinner oss nå i februar 1933, og grunnlaget blir lagt for at nazistpartiet skal vinne valget i neste måned. Det er til å få frysebyger av det jeg leser, og mindre skremmende blir det ikke i fortsettelsen.

Èric Vuillard er filmskaper, noe som kommer tydelig frem i denne boken, for som leser følte jeg at jeg var med, midt i begivenhetene. Boken er glimrende skrevet og hans skråblikk på dokumenterte hendelser etterlot meg med enda en puslebit på plass, i det store bildet som heter "Andre verdenskrig".


Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2019
Sider: 130
Kilde: Leseeksemplar 

søndag 21. juli 2019

The Tall Ships Races Bergen 2019


Nå braker det løs igjen for femte gang, med storinnrykk av flotte skuter på Bergen havn. De andre årene har vi vært på sommerferie når The Tall Ships Races besøker Bergen, men i år fikk jeg med meg åpningsdagen, før jeg fyker etter de andre som har mesket seg på Snåsa i en uke allerede.

Været var ikke det aller beste i dag, men bergensere og turister som fylte gatene i dag var smilende og blide. Båtene kom inn i timene før selve Statsraad Lehmkuhls ankomst kl. 14:00. Jeg hadde timet det sånn at jeg fikk besøkt KGalleri sin gatekunstutstilling i Skur 14, og var på Nordnespynten og så Statsraaden gjøre flott entre.

Jeg fulgte båten inn, hørte mannskapet i mastene og deres kraftfulle sang, og kjente at det røsket litt i hjerterota. Stemningen var veldig god i by`n men siden jeg hadde både klesvask, pakking og en spennende bok liggende å vente på meg hjemme, gjorde jeg en kjapp sorti når salutten hadde runget.





fredag 19. juli 2019

Tatovøren i Auschwitz av Heather Morris

Heather Morris bor i Australia og arbeidet som manusforfatter, frem til hun i fjor også debuterte som romanforfatter med Tatovøren i Auschwitz. Bakgrunn for boken er møtet med Lale atten år tidligere, hvor hun ble kjent med historien som fortelles i denne romanen.

Forlaget om handlingen:
Kan man finne kjærlighet på et så brutalt og grusomt sted som i Auschwitz? Dette er en utrolig sterk historie, basert på virkelige hendelser.
Lale er tatovør i Auschwitz og en dag skal han tatovere armen til Gita. Han er så forsiktig han kan, men den unge kvinnen blir urolig og han ser opp på henne. Etterpå kan han ikke glemme henne, og de to møtes etter hvert i hemmelighet. Det blir dem.
Etter krigen slo Lale og Gita seg ned i Australia og fikk familie der. Fortellingen om hvordan de traff hverandre holdt de hemmelig - også for sine barn. Først etter Gitas død fortalte Lale den gripende historien om hvordan livet deres sammen begynte.

Jeg tatoverte et tall på armen hennes.
Hun tatoverte navnet sitt i hjertet mitt.

Det er no søtt da, han møter henne og de lever lykkelig alle sine dager. Hvis du ønsker at en roman med handling fra virkeligheten, og attpåtil fra en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig skal ryste deg litt, så er ikke dette boken for deg.

Handlingen tar oss gjennom de naturlige fasene, med ankomsten hans i Auschwitz, dagliglivet i leiren og returen til Bratislava. Tematikken er viktig og selvfølgelig er det ingen som vil at noe sånt som dette skal skje igjen, men sånn som denne historien blir fortalt, tror jeg ikke mange sitter og tenker akkurat det. For meg ble dette en koselig kjærlighetshistorie, som utspilte seg, på et sted hvor menneskene var tvunget sammen av en ytre fiende.

Observasjonene som blir gjort var uventet lite alvorlige, Lale møtte på mennesker overalt som ville ham vel, og i flere år styrte han med en livsfarlig virksomhet som gjorde ham til litt av en helt. Det er noe veldig naivt over dette, og mange flere av hendelsene i romanen.

Naivt vil jeg også kalle måten romanen er skrevet på, og jeg kan ikke hjelpe for å undre meg over hvorfor Lale ventet så lenge med å fortelle historien sin, både til familien og til verden. Boken inneholder også en god del henvisninger, bemerkninger, flere etterord, informasjon, og takksigelser, for å minne leseren på at dette er en sann historie?


Boken er en verdenssensasjon som er gitt ut i 46 land, men den traff ikke meg. Heldigvis er det flere som har lest og skrevet om boken, sjekk gjerne ut bloggomtalene hos Beathes bibliotek og Kleppanrova!

tirsdag 16. juli 2019

Vindbaroner av Hogne Hongset - denne må dere lese!

Tidligere har jeg lest Den femte dykkeren og Mafiela av samme forfatter, og ved begge anledningene har jeg blitt begeistret over å få ny innsikt i aktuelle tema, på en underholdende måte. Så også denne gangen, for debatten om norsk eksport av kraft går het i media for tiden.

Fra bakpå boken:
Mona Messel jobber deltid i lokalavisa i hjembygda. Et vindkraftprosjekt skaper konflikt, når utbygger og utenlandske investorer står mot naturvernerne. Så dør det en mann i en demonstrasjon mot kraftverket der Monas stefar er direktør, og alle spør seg, var det en ulykke?
En brann med uklar årsak blir en dødsbrann, og innbyggerne kan ikke fri seg fra tanken om at den var påsatt. 

Et gammelt brev snur Monas liv opp ned. Kan det som skjer i bygda nå, ha sammenheng med en grufull forbrytelse som skjedde før hun ble født? Sammen med en pensjonert lensmann starter Mona en jakt som kan avsløre en morder, og samtidig gi svar på hvem som er hennes biologiske far.

Vindbaroner er først og fremst en spenningsroman, men tematikken og detaljene i handlingsforløpet ligger tett opp til virkeligheten. Vi møter Mona som er flyttet tilbake til hjemstedet i påvente av å få seg en ny jobb i Oslo. Ulykkene som skjer, setter henne igang med å gå dypere inn i gamle hendelser, og når informasjon om hennes egen historie dukker opp blir hun og familien involvert, også privat.

Vi hører mye om biologisk status i vassdragene, om økosystemene i naturen som påvirkes av både vann- og vindkraften som bygges ut, men det mest skremmende er forklaringen på hvordan egne økonomiske interesser styrer de som sitter med makten.

Du trenger ikke ha et utpreget sterkt miljøengasjement for å ha glede av denne romanen, for dette er en velskrevet roman med høy spenningsfaktor, og et dryss av romantikk. Handlingen tar oss med gjennom flere uventede vendinger, på en ferd som inkluderer lugubre italienere og villmarken i Canada.

Ikke gå glipp av etterordet, som gir leseren innsikt i bakgrunnen for dagens heftige energidebatt. Det er ikke tvil, denne boken burde vært delt ut som sommerlektyre til alle politikere i landet, og vært pensum på videregående 
- intet mindre ☺






Boken har jeg lånt på biblioteket

søndag 14. juli 2019

Den som elsker deg høyt av Kristine Storli Henningsen

Kristine Storli Henningsen er en norsk forfatter som har mange utgivelser bak seg. Jeg har lest krigsseilerdokumentaren Om vi heftes underveis og likte den veldig godt, noe jeg også gjorde med spenningsromanen hennes Innlandshete. Denne gangen valgte jeg lydbok, og er fornøyd med å få Fanny Vaager til å lese for meg, for dette ble etterhvert skikkelig uhyggelig.

Forlaget om handlingen:
Fie og hennes lille familie flytter til en spansk fjellandsby for å finne ro etter noen mørke år. Mens ektemannen Simon jobber som sjømann i Nordsjøen, skal Fie og sønnen Lucas etablere en ny tilværelse i det «ekte» Spania, en times kjøretur unna turistene på Solkysten.

Huset de flytter inn i, bærer på en historie. En gravid kvinne hørte truende stemmer gjennom hele svangerskapet. Sakte gikk hun fra forstanden, og på selve termindagen tok hun sitt eget liv. Fie blir som besatt av å finne ut mer om kvinnens skjebne, men blir møtt med illevarslende taushet fra omgivelsene, også fra den tette venninnegruppen hun har blitt en del av.

Trodde du at det bare er i Norge at bygdedyret er et truende fenomen, så tar du skammelig feil, for et steinkast fra Solkysten i Spania møter du på akkurat det samme. Denne historien begynner rolig og fint, med skildringer av den lille familiens hverdagsliv, og vi får innblikk i hvordan det kan føles å starte opp på nytt med barn i utlandet.

Etter en litt lang innledning begynner det å dryppe små hint om at ting ikke er helt som de skal i den lille fjellandsbyen, og historien får en tiltrengt nerve. I fortsettelsen får leseren brynt seg på hva alle disse hintene kan skyldes, og hvem i all verden er det som så hardt prøver å skremme Fie?

Henningsen skriver godt, hun befinner seg trygt innenfor den klassiske oppbyggingen av en psykologisk thriller, noe som for min del gjorde at jeg følte meg litt for avslappet i forhold til at "kabalen skulle gå opp".

Avslutningen tilsier at det kommer flere bøker om Fie og den hjertegode venninnen Stella, men hva skjer med forholdet til Simon, kommer det til å holde? Jeg er klar for en omgang til ☺

Flere bloggere om boken:


Utgitt: 2019
Spilletid: 12:01
Kilde: Lytteeksemplar

onsdag 10. juli 2019

Det som reddes kan av Jesmyn Ward

Hva betyr det egentlig å være mor? Denne romanen belyser spørsmålet med forskjellige innfallsvinkler, med en historie som favner mye. Er du glad i hunder, er jeg sikker på at du vil elske den!

Forlaget om handlingen:
Orkanen Katrina er på vei mot USAs fastland. I en fattig dump i Mississippi bor 14 år gamle gravide Esch sammen med tre brødre, en fordrukken far - og en hund som prøver å holde liv i valpene sine. Sammen må familien sikre hjemmet mot Katrinas herjinger. Faren skader seg, mens barna barrikaderer vinduene, hamstrer mat, fyller vann på alle tilgjengelige kanner og drivstoff på farens gamle bil. Det er tøffe forhold, men familien støtter og passer på hverandre.

Esch og familien hennes er lutfattige, går i lurvete klær, sover på møkkete lakener og har ikke alltid noe å spise, men de er ikke stakkarslige. De lever livet slik det er, med en ukuelig overlevelsesevne.


Fortellerstemmen vår som er unge Esch, har nettopp oppdaget at hun skal bli mor. Det er ingen dramatikk rundt dette, men tankene hennes henledes på sin egen mor som døde da lillebroren hennes ble født. Den ene broren hennes har fått tak i en hund som venter valper, og igjen henledes oppmerksomheten vår til temaet. Ikke nok med det, Esch leser den greske myten om Medea og Jason, og med jevne mellomrom reflekterer Esch over egen situasjon, i lys av Medeas handlinger.

Jesmyn Ward har noen flotte skildringer av fattige menneskers streben etter mat på bordet. Han skildrer livet til den lille familien med respekt, og gir et troverdig bilde av hvordan de omgås hverandre og andre i landsbyen. Dette gjorde dessverre ikke så sterkt inntrykk på meg, for jeg kjente ikke varmen, fuktigheten, skitten og sulten deres på kroppen.

Stort sett handler romanen om hund, dere som kjenner meg vet at jeg ikke er noe hundemenneske, så jeg hadde ønsket meg mindre av dette, og mer av orkanens herjinger.

Orkanen Katrina nærmer seg, de følger med på radioen og vet av erfaring hva de må gjøre før hun slår til. Vi er godt over halvveis i boken før dette får noe fokus, og ikke før de virkelig sitter i saksa begynner det å bli interessant, og spennende.

Tittelen på romanen (og forlagets skildring av handlingen) kan lure lesere til å tro at handlingen først og fremst dreier seg om disse kraftige orkanene de har i Mellom-Amerika, men sånn er det altså ikke. Selv har jeg besøkt flere av disse flate øyene i Caribbean, og bare noen uker etter vi var kommet hjem til Norge, var er par av dem jevnet med jorden. Det er ufattelig og trist, og virkelig et spennende bakteppe for en roman, men ikke denne.

Det som reddes kan ble ikke noen innertier for meg, siden den lille spenningstoppen kom alt for sent, og skildringene av de mellommenneskelige forholdene ble for platt.

Lillasjel har også blogget om boken og jeg ser at vi er ganske så enig denne gangen ☺


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 303
Kilde: Leseeksemplar

lørdag 6. juli 2019

Nye lesekroker og ny livsstil - dette blir bra!

Noen av dere har sikkert fått med seg at vi i vinter tok det store steget, og kjøpte oss leilighet. Etter å ha vært barnefamilie i Åsane bydel i tredve år, er vi nå de glade eiere av en leilighet nær sentrum av Bergen. Drømmen var å ha garasje med heis opp i leiligheten, med gå-avstand til både kultur og byfjell, og det har vi fått.
Kjenner dokker madam Felle
– Jonnemann sin gamle mor?
Hon så hadde øl å selle,:
ut i Sandviken hon bor

Ja, no bor vi i altså i Sandviken, i et leilighetsbygg som heter Jonnemann, bare et steinkast fra statuen av madam Felle. Attpåtil har vi fått sjøutsikt, og er så nær sjøen at jeg med litt løpefart og medvind kunne kastet sluken uti. I Bergen havn er det mye aktivitet, og det er ikke få båter som farer forbi vinduene våre om dagen. For meg som ikke er vant med sånn underholdning fra lesestolen, tar det sin tid å komme gjennom en bok om dagen.

Beffen kjører i rute mellom Gamle Bergen, Sjøfartsmuseet og sentrum hele dagen

En tusletur unna leiligheten driver ildsjeler og restaurerer båter etter gammel tradisjon

En av de mange fjordabåtene som tøffer forbi

Vi fikk med oss at redningsbåten redder noen!

Vi brukte en knapp uke på å få alle tingene våre i hus, og med god hjelp av venner er vi nå stort sett på plass. Det sier seg selv at vi må være kreativ i møbleringen når vi halverer boarealet vårt, men det går greit. Heldigvis kunne vi overta de tyngste hvitevarene og til og med sofaen, så det lettet på arbeidet. Det første som kom opp var pillasteren, med et ørlite utvalg av bøker jeg ville lese på nytt. Det var ikke få banankasser med bøker som ble gitt vekk, men det føles faktisk ganske godt å "begynne på nytt".

Selv har jeg en uke igjen på jobb før ferie, og har fått teste ut hvordan det er å ta buss til og fra jobb (til forskjell fra å gå i 6 minutter) Nå er det Frode som bruker beina til jobb, og han stortrives med å slippe bussen.

Lesekroken på balkongen kan jeg forhåpentligvis bruke store deler av vinteren 
Nærmiljøet vårt består av hav og fjell men også gammel arkitektur og mye historie. Lyststedet Maaseskjæret for eksempel, oppkalt etter skjæret like her hvor vi bor, er et av mange hus fra 1700-tallet. Men, det er ikke bare gamle ting her, området har mye gatekunst og arkitekthøyskolen ligger like ved, et bygg som kan se ut som noe falleferdig, men som egentlig er ganske vakkert. Bygget som troner i vår utsikt er Heggernes Valsemølle, en bedrift som ble lagt ned for mange herrens år siden, men siden bygningen er fredet står den der fremdeles, så vidt jeg vet, til ingen nytte.

Arkitekthøyskolen i Bergen



Bilde tatt fra balkongen (med god zoom)
Toppen av Stoltzekleiven - bilde tatt fra sengen, med Hege sin tryllezoom :)
Det blir ingen ekstravagant ferietur på oss i år, men det kjennes helt greit. Det er ikke hverdagskost å flytte, og dette blir for siste gang, herfra må jeg bæres ut. Nå gleder jeg meg til å nyte livet her, og til å besøke svigers i vakre Trøndelag ☼

torsdag 4. juli 2019

En sommer med Victor Hugo av El Makki og Gallienne

Disse små  En sommer med.... bøkene er et glimrende valg for oss som har en hang for "litteraturhistorie for Dummies". Jeg har allerede lest En sommer med Nedreaas i år, og trodde sommerens høyskoleleksjon var over, så gleden var stor da jeg fikk Victor Hugo på besøk.

Forlaget om boken:
I En sommer med Victor Hugo får vi anledning til å stifte nærmere bekjentskap med den kontroversielle forfatteren bak De elendige. Utenfor Frankrike er Hugo mest kjent for sine romaner, hvorav flere har blitt iscenesatt og ­filmatisert, i hjemlandet regnes han også som en av sin tids største diktere og dramatikere. Han var dessuten svært aktiv i tidens politiske debatter og utmerket seg blant annet med sitt flammende forsvar av samfunnets utstøtte og sin dyptfølte motstand mot dødstraff. Gjennom 40 korte kapitler tar denne boken oss gjennom en rekke temaer som opptok Victor Hugo og hans turbulente samtid.

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2019
Sider: 221
Kilde: Leseeks

Allerede før jeg var halvveis i boken hadde jeg lyst å begynne å lese fra begynnelsen igjen, for dette var en deilig bok å være i.

De to forfatterne skildrer den politisk aktive 1800-talls forfatteren Victor Hugo på en levende og engasjert måte. Lesingen var underholdende og lærerik og absolutt en leseopplevelse jeg vil anbefale videre.

Temaene i boken er mange, og til sammen gir de oss et mangfoldig bilde av Hugos personlighet, hans liv og bakgrunnen for at bøkene han skrev ble som de ble. Vi får innblikk i hvordan karakterene hans har blitt formet, og spennende paralleller trekkes mellom datidens Paris og handlingen i romanene.

Stikkord: Vidunderbarnet - Kjærligheten til folket - Paris - Landflyktighet - Galskap

Victor Hugo hadde en forkjærlighet for dem som hadde mot til å leve. Han beundret "de dristige som lyser opp historien", de som drives av en trang til å kjempe mot hindringene skjebnen har satt opp for dem. 

Selv har jeg både sett, lest og lyttet til forskjellige versjoner av Les Misserable, så jeg kjenner Cosette og de andre godt, men det har liksom blitt med det. Nå har jeg lyst å lese mer, både om og av Victor Hugo, og kanskje ta med meg noe av livsholdningen hans på veien.