Dette er ikke min hatt av Jon Klassen

Litt tilfeldig plukket jeg med meg en tilbudsbok fra en bokhandel. Jeg har sett denne serien før, og blitt nysgjerrig, men endelig ble en bok med hjem. Gjett om jeg er glad for det, for denne har blitt en stor suksess i barnehagen.

Helt kort om handlingen:
En liten fisk kommer svømmende med en hatt på hodet. Han forteller til oss at det ikke er hans hatt, men at han nettopp har stjålet den. Han innrømmer å ha stjålet den fra en stor fisk som lå og sov, men at han sikkert ikke vil våkne på lenge. 

Når han våkner, vil han nok ikke merke at hatten er borte, og videre resonerer fisken mens den svømmer vekk, at den store fisken helt sikkert ikke vil vite at det var han som tok den. Og i alle fall ikke hvor han har gjemt seg, for dit han har tenkt seg er det umulig å bli funnet. Den eneste som har sett ham svømme dit, er en krabbe, som lovet å ikke sladre.

Krabben sladrer, og den store fisken er på sporet av den lille tyven, som snart finner stedet hvor plantene er store og høye og vokser tett.

Fra å ha lest boken til en lydhør forsamling, som i begynnelsen "bare" fulgte med, men ikke viste så mange tegn til deltagelse, fremstår gjengen helt annerledes nå. Barna sitrer av forventning allerede før vi begynner å lese, når jeg leser og han vil sikkert ikke våkne før på lenge, og bildet viser at den store fisken har åpnet øynene sine, så roper barna "han er våken, han er våken". 

Streken er helt enkel i denne boken, men at fisken så ser opp for å konstatere at hatten er borte, og jeg samtidig leser at han sikkert ikke vil merke at hatten er borte, roper alle "jo! jo, han vet det!"

Sånn fortsetter vi gjennom hele boken. Bildet hvor vi får vite at krabben sladrer, sier mer en tusen ord, og barna jeg leser for er ikke i tvil om, at nå er den lille fisken i trøbbel. Tenk å være så liten, og bli jaget av en som er så mye større, denne skrekken kan de nok relatere til, men de har også i tankene at den lille fisken faktisk har stjålet hatten, og det er jo ikke greit.

Slutten er åpen, og vi har snakket mye om hva som skjer med den lille fisken. For den store fisken kommer nemlig ut av sivet, med hatten sin på hodet, men den lille fisken, den ser vi ikke igjen. Ble den der inne? ble den lei seg? ble den kanskje spist? svarene er mange og varierer fra lesning til lesning.

Går det virkelig an å skrive en så mørk komedie for små mennesker? Svaret er et rungende JA! Med denne boken har jeg opplevd progresjon i leseopplevelsen hos 2-åringene mine, som jeg aldri har sett før. Selv med Gi meg en klem og historien om Julian som liker havfruer, som ungene elsker, kommer ikke engasjementet like tydelig frem, sikkert fordi dette er en thriller. Forlaget mener at boken passer for barn fra 4-8 år, men jeg har bevist at 2-åringer også vil ha stor glede av denne historien. 

Streken er enkel, men det visuelle sier mer enn teksten, som den voksne leseren ikke trenger å følge slavisk. Humoren er av det grøssende slaget som barna elsker. Snakk om å skyte gullfuglen med et så tilfeldig blindskudd i bokhandelen. 

Da jeg studerte bakgrunnen for boken nærmere, viste det seg at Dette er ikke min hatt, er bok nummer 2 i en trilogi, Jon Klassens Hatte-trilogi. Nå er jeg spent på de to andre hattebøkene, som er på vei i posten ☺

 Jeg vil ha tilbake hatten min
 Dette er ikke min hatt
 Vi fant en hatt

Forlag: Mangschou

Utgitt: 2013

Sider: 36

Kilde: Kjøpt selv