søndag 9. mai 2021

Sjalusimannen - en samling noveller av Jo Nesbø

Jo Nesbø har siden debuten i 1997 vært en favoritt hos meg, både de 12 bøkene om Harry Hole, "blodbøkene", Macbeth og Kongeriket har falt i smak. Bøkene om Doktor Proktor har jeg også lest, den gang da jeg var så heldig å ha en leseglad liten gutt i huset. Min lille røde (Karusellmusikk) fra 2001 har forsvunnet, men etter å ha kost meg med korte og lange fortellinger i Sjalusimannen, dukket ønsket om å lese de gamle novellene opp igjen.

Forlaget om Sjalusimannen:
En gresk politietterforsker har med dyrekjøpte erfaringer fra eget liv blitt ekspert på sjalusi. Da en tysk turist meldes savnet på øya Kalymnos, er det han som blir tilkalt. En taxisjåfør finner sin kones øredobb i bilen til taxieieren. Hvordan havnet den der? En kvinne på vei fra London til New York har i kjølvannet av mannens affære med hennes beste venninne bestemt seg for å avslutte sitt eget liv. Men hvem er han som sitter ved siden av henne på flyet?

Fortellingene i Sjalusimannen kretser rundt de sterkeste menneskelige følelsene. På klassisk Nesbø-vis møter vi det potensielt dødelige utfallet av sjalusi, begjær og utroskap.


De syv fortellingene i Sjalusimannen varierer fra over 100 sider til 10 sider. Hovedpersonene kommer fra forskjellige land, og har ulike jobber, noe som bidrog til at nysgjerrigheten ble opprettholdt gjennom hele lesningen. 

Dette er krimnoveller, som avviker litt fra hvordan noveller normalt er bygget opp, siden slutten er langt fra åpen, men byr på en overraskende oppklaring av mysteriet til slutt. 

Historiene er handlingsdrevet, forfatteren briljerer med sin detaljkunnskap rundt forskjellige temaer, noe som kunne blitt slitsomt, men han holder seg godt innenfor, så det forblir interessant. Ugjerningene varierer fra selvmord, forsvinninger, hevn og mord, og innimellom får vi noen tankevekkere, som denne her, hvor noen forstyrrer freden ved å ta med seg et barn på første klasse på flyet:

     - På sikt får selskapet sin straff, vi er jo ikke villige til å betale for noe vi ikke får. 
     - Men hvorfor gjør de det?
     -  Foreldrene eller flyselskapet?
     -  Jeg skjønner at foreldrene gjør det fordi de har mer penger enn de har skam. Men flyselskapet må tape penger på at businessproduktet deres forringes?
     - De vil også tape omdømmepoeng om de henges ut som lite barnevennlige.

I den lengste historien møter vi Nikos fra Athen som skal etterforske en forsvinning på en liten gresk øy. Forvirringer med et tvillingpar, gjør fortellingen artig, selv om den føltes litt lang, når jeg var i novellehumør. At vår ferietur til Hellas kanskje ryker i år igjen, gjorde at jeg leste om livet og klatringen på den greske øya, med glede og vemod. 

Kanskje du er en av dem som hater at folk sniker i køen? og elsker skildringer av sterke kvinner? her er en novelle bare til deg!

Vi møter to gubber på søppelbilen (eller bossbilen som vi sier i Bergen) sjåføren Pijus er en innvandret psykolog og makkeren, som var sjåfør før hans eksplosive sinne overtok. 

Så er det Odd sin tur, forfatteren som plutselig tar sterk avstand fra all kommersialisering av romanene hans, og ham selv. Her hører vi også om Charles Dickens, og jeg som er inne i en Dickensperiode, frydet meg, over dette.

I den siste novellen møter vi en taksisjåfør, som finner en øredobb i baksetet på drosjen sin. At dette kan utvikle seg til en historie om sjalusi, har jeg skjønt etter å ha lest de andre novellene. Et snedig lite plott, som skjuler løsningen, før en artig vri åpenbarer sammenhengen.

Sjalusimannen er underholdende til tusen, leseren får trimmet sine små grå, samtidig som hjertemuskelen får seg noen ekstra slag. Her møter vi mennesker av alle samfunnslag, som bærer på en utfordring eller to. I den andre fortellingen som har gitt navnet til samlingen, skjønte jeg hva som kom til å skje, men Nesbø har nok villet ha det sånn, for som leser satt jeg frempå stolen og, (som små barn på teater) nær sagt ropte "ikke gjør det"!  

Er du glad i novellesjangeren må du forberede deg på at disse syv historiene ikke passer helt inn. Jeg kunne ønske meg, for flyten sin del, at historiene var noenlunde like lange, men dette er bare pirk, for jeg likte alt jeg leste veldig godt. Fortellingene har hode og hale, samfunnsengasjement, humor og et godt plott - denne må du lese!

Det er flere bloggere som har skrevet om Sjalusimannen, jeg fant Artemisias verden og Henningbokhylle


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 251
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 4. mai 2021

Robinson Crusoe av Daniel Defoe

Da vi flyttet for to år siden gikk jeg løs på bokhyllene mine med hard hånd. Mitt eksemplar av Robinson Crusoe, som hadde fulgt meg fra barndommen, forsvant i dragsuget. Når jeg nå skulle lese den komplette utgaven av denne romanen, kjøpte jeg et eksemplar på engelsk, men språket var så vanskelig at jeg ikke kom inn i handlingen, så det endte med at jeg lånte boken på biblioteket. Boken er en del av klassikerprosjektet mitt, og mitt bidrag til 1001-lesesirkelen for mai.

Forlaget om handlingen: 
Robinson Crusoe blåser av farens påstand om at han bør være fornøyd med sin beskjedne plass i samfunnet. Han rømmer hjemmefra i håp om å tjene seg rik, men veien til lykke og velstand skal vise seg å bli en tornefull affære. Snart kommer første advarsel fra Gud i form av en voldsom storm til sjøs. Da Crusoe til alt hell overlever denne, kommer andre advarsel hvor han blir tatt til fange og solgt som slave. Han frigis, tjener seg snart rik på en plantasje i det frodige Brasil. Da han så velger å investere deler av sin velstand i slavehandel, kommer tredje advarsel i form av et tragisk forlis. Robinson Crusoe er den eneste som overlever og redder seg med nød og neppe i land på det som skal vise seg å være en ubebodd og faretruende øy. 


Ikke ante jeg at denne romanen var så lang, og så innholdsrik. Å lese boken som voksen, var en annerledes opplevelse enn den utgaven jeg leste som barn, som jeg  husker alt for få detaljer fra, til at jeg kan sammenligne utgavene.

Som innledningen viser, er det mye innhold å finne mellom linjene, so to speak. Robinson representerer mennesket, eller menneskeheten mens Gud er den han og hans gjerninger speiles mot. Jeg skal ikke gjengi mer av handlingen enn det forlaget har gjort over, men nøyer meg med å si at romanen er handlingsmettet til tusen. 



Disse fine pennetegningene har jeg sakset fra boken, det er mange av dem, og sikkert en årsak til at den norske utgaven av boken er mye større enn den engelske pocketboken jeg har i hyllen min. 

Romanen, eller skal jeg si Robinson, har flotte perspektiv på sine tanker, som at alle onder bør vurderes ut i fra det gode som er i dem, nydelig ikke sant? Men, han viser en annen side senere i boken, noe som beviser at vi mennesker ikke er endimensjonal og det samme mennesket gjennom hele livet.

Crusoe finner fred med sin Gud, der han etter tjue år på øya, fremdeles er alene og livredd for kannibalene som han mener må befinne seg ett eller annet sted på øya. 

Han har i årenes løp bygget tre "plantasjer", slottet og landstedet og en inngjerding i skogen, og først etter alle disse årene vurderer han å bygge seg en båt, for å komme seg vekk fra øya.

Vi nærmer oss slutten på historien før Fredag dukker opp, og vi får noen fornøyelige scener når Robinson skal "oppdra" ham. Han føler seg som en eneveldig herre når faren til Fredag også slår seg sammen med dem, og det dukker opp en rømt fange, en spanjol som blir værende hos dem. 

Tankene hans rundt eierskap til det hele, og maktsyken hans, er skremmende lesning, men skildrer menneskenes havesyke på en troverdig måte. Romanen tar for seg mange menneskelige problemstillinger, og ikke minst religiøse spørsmål.

          Øya mi var nå blitt befolket, og jeg betraktet meg som rik på undersåtter; og det var en underholdene tanke jeg rett som det var gjorde meg, hvordan jeg lignet på en konge. Først og fremst var hele landet min egen uomtvistelige eiendom, som jeg hadde en utvilsom rett til å herske over. For det andre, folket mitt var helt og holdent undersåtter: jeg var eneveldig herre og lovgiver; de skyldte meg alle sammen live, og var rede til å ofre livet sitt for met, dersom anledningen bød seg.

I etterordet i romanen sammenlignes hovedpersonen Robinson Crusoe med andre oppdiktede karakterer, Don Quijote, Hamlet og Frankenstein. Her får vi også lære litt om hvordan England var på begynnelsen av 1700-tallet, og vi hører litt om forfatterens liv og eskapader.

Det tok tid å lese denne boken, jeg snek andre bøker innimellom, for litt ensformig ble det til tider. Men siden boken var så innholdsrik og annerledes enn jeg hadde forestilt meg, så ble det en fin leseopplevelse allikevel. William Golding skrev Fluenes herre som et svar til Daniel Defoes Robinson Crusoe, men jeg synes det blir vanskelig å sammenligne de to eventyrlige romanene. Noen innspill?


Forlag: Bokvennen
Utgitt: 1719/på norsk 2018
Sider: 390
Kilde: Biblioteket

Forlaget sier også dette om boken:
Robinson Crusoe regnes i dag som verdenslitteraturens første realistiske roman, en nyvinning som ikke bare gjorde Daniel Defoe verdensberømt, men som også skapte «robinsonaden» som fortellergrep, en viktig inspirasjon for bl.a. Jonathan Swift, Robert Louis Stevenson og Jules Verne. For dagens lesere er boken en viktig påminnelse om vårt sårbare livsgrunnlag. Kanskje er Robinson Crusoe ganske enkelt en kulturhistorisk nødvendighetsartikkel, eller et kildeskrift om vår sivilisasjon, som vi ustanselig må vende tilbake til for å hente inspirasjon til diskusjonen om oss selv og vår egen samtid og fremtid. Boken er den første komplette utgaven på norsk.

mandag 3. mai 2021

Prompeboka - et leksikon om fjerter av Stine og Hannah Dreyer

Igjen er det mandag og tid for barnebok. Ingenting er morsommere for små mennesker å snakke om, enn promp og bæsj. Det må være lykke på jord å få en hel bok om promping. Denne boken er beregnet på alderen 3-12 år, og jeg er ikke i tvil om at det blir mye knising og fnising underveis i lesingen.

Forlaget om boken: 
Noen promper bråker mye. Det gjelder for eksempel "Kanonsmellet", som har det med å forskrekke alle i nærheten. Andre er helt lydløse. Noen promper lukter fælt, for eksempel "Svovelstinkeren" eller promper over alle promper: "Stinkbomba"!  Andre promper lukter nesten ingenting ( se for eksempel "Geværsalven" på side 20). Men felles for dem alle, er at de er morsomme! Ingenting bryter isen som en god fis. Men prompene kan også dukke opp på de verst tenkelige tidspunktene.

I "Prompeboka - et leksikon om fjerter" kan du lese om både hva det er som gjør en promp til en promp, og få vite mer om alle de forskjellige prompetypene.


Har du våget å bruke en fis for å bryte isen, og komme i kontakt med andre? En skal være ganske vågal for å bevisst slippe en fis, for å få samtalen i gang ☺

Er du klar for litt prompologi? I denne boken lærer vi faktisk om hvor og hvordan promp oppstår. Vær på vakt, promp oppgraderer seg selv hvis den blir holdt inne, så det er bare til å slippe prompen fri! En smakebit fra boken: 

Du har sikkert opplevd Løftefisen selv. Du løfter noe tungt opp fra gulvet og så - HOPPSANN - der kom det en løftefis! Faktisk kan enhver fysisk aktivitet utløse denne prompen. Det er derfor Løftefisen ofte blir forvekslet med Sjokkfjerten.


Eksemplene på forskjellige promper er mange, og de små tekststykkene som følger illustrasjonene er ikke bare morsomme, men til tider også gjenkjennelige. Som Badevannsprompen, hvem har ikke prompet i badekaret og kjent at det bobler opp mellom rumpeballene og videre opp langs ryggen 😆


Er du glad i sterk mat, chilli og salt lakris, da kjenner du nok til Fakkelfjerten. Vi får høre om Stinkbomba som er en blandingsfis som kan by på uante konsekvenser for den som slipper den. Seriefisen kjenner jeg, når fjellturen har ristet tarmene en stund, så er det bare til å hive seg ned unnabakkene og slippe den løs. I boken står det at den lukter ille, men løper en fort nok, så gjør det ingenting.


Tiss og bæsj og promp og fis er skrekkelig morsomt når du er i den rette alderen, (som utvides ved alkoholkonsum). Jeg tenker denne boken blir gøy å lese for 3-6 åringene i barnehagen. Teksten er morsom og lettlest, ikke så mye fakta, og jeg tror ikke alt som påstås her, er sant. Men, alt skal jo ikke være pedagogisk korrekt alltid, det er lov å bare ha det moro og, mens man språktrener og undrer seg.

Mitt lille barnebarn på 5 år likte boken godt, og de voksne som hørte på at vi leste, fikk seg en god latter til kaffekoppen ☺ 

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2020
Sider: 39
Kilde: Leseeksemplar

søndag 2. mai 2021

Første person entall - noveller av Haruki Murakami

Haruki Murakami er en av de mest spennende forfatterne jeg leser. Han er surrealistisk og virkelighetsnær på samme tid, og uten unntak, overrasker han med det han skriver. Så også denne gangen, med et lite knippe noveller, som falt i smak hos meg.

Forlaget om novellesamlingen: 
De åtte mesterlige novellene i denne nye novellesamlingen fra Haruki Murakami fortelles alle i jeg-person av en klassisk Murakami-forteller. Historiene spenner fra nostalgiske ungdomsminner til meditasjoner over musikk, en brennende forkjærlighet for baseball, velkjente drømmelignende scenarioer og jazz-album fra fantasien. Til sammen utfordrer disse fortellingene grenseoppgangen mellom menneskesinnet og den ytre verden. Noen ganger trer fortelleren, som kan tenkes å være Murakami selv, frem. Er dette en memoarbok eller ren fiksjon? Det får bli opp til leseren å avgjøre.

Forlag: Pax
Utgitt: 2020/på norsk 2021
Sider: 173
Kilde: Leseeksemplar

Gjennom de første novellene tenkte jeg at denne jeg-personen godt kan være Murakami, slik jeg kjenner ham i alle fall. Den første halvparten av historiene gjengir han hendelser som skjedde da han var en ung mann, i skjæringspunktet med andre mennesker.

Vi får lese en fiktiv musikkanmeldelse han skrev i studietiden, og hører hvordan denne dukket opp igjen, og ga ham mye å fundere på. Her er tilfeldige møter mellom mennesker, noen med 20 års mellomrom, andre bare som kryssende skip på havet. I novellen Yakult Swallows. Dikt byr forfatteren på seg selv, ved å skildre hvordan han (han navngir seg selv) i 1968 ble Sankei Atoms-supporter, og begynte å skrive dikt om dette baseball-laget. Han nevner forholdet til sin far, og andre biografiske detaljer jeg har hørt før.

I en av de siste novellene møter vi en mytoman ape. Forfatteren fremhever at historien er uten poeng, men det gjør den ikke mindre interessant å lese. Det som hører med til historien er begivenhetene som førte til at han fem år senere noterte ned sitt møte med denne apen. En fornøyelig novelle, en av de beste i samlingen, etter mitt skjønn.
Fra With the Beatles:

Det å oppleve at en drøm dør, kan være enda sørgeligere
enn at et menneskeliv tar slutt.

Flere av novellene handler om musikk, og selv om det var interessant å lese om Beatlesfeberen i Japan, var det Carnaval og den styggeste damen han har møtt, som slo best an hos meg. Jeg lyttet til Schumanns opus 9 mens jeg skrev ferdig dette, og jeg kan si meg enig med Murakami og F. - dette er det perfekte pianostykket! 

Kanskje forsøkte hun egentlig å si noe om glipen mellom en stygg maske og et vakkert ansikt, eventuelt en vakker maske og et stygt ansikt. Der og da var det slik jeg forsto henne. At hun forsøkte å si noe om seg selv. 
       Og for noen mennesker er det slik at når de først har tatt på seg en maske, får de den ikke av igjen, sa jeg. 


Drømmer og pussige sammentreff er Murakamis sterkeste side, og det er disse novellene full av. Det er alltid noe som ulmer under overflaten, hentydninger om noe annet og symbolske antydninger. Det kan virke pussig men som oftest gir det mening til slutt. 

At Haruki Murakami skriver frem essensen av livet i sine noveller er kanskje ikke så rart, han er underlig nok blitt 72 år gammel. Jeg synes han har en så ungdommelig og forfriskende stil, så jeg ble litt overrasket da jeg googlet ham. Disse novellene er et gjenklang av det jeg har lest av ham før, her er måner og katter, mye klassisk musikk, men også krim, Joni Michell, Beatles og baseball, ting jeg ikke forbinder med Japan.

Jeg likte disse novellene veldig godt, og synes dette var en fin oppvarming til jeg skal i gang med hans store roman Trekkoppfuglen fra 1999 om ikke lenge.

Har du en Murakami-favoritt?

lørdag 1. mai 2021

Oppsummering av lesemåneden april

Skal si dette året forsvinner mellom fingrene på meg, nå er allerede april ferdig, måneden som blåste bort her i Bergen. Som vanlig har jeg lest mye, men jeg har også fått fart på kotelettene med stolpejakt. Jeg har ikke skrevet om alle bøkene, men et par omtaler mangler, siden april brått var over. 


Dette leste jeg i april:

  1. Deborah Levy - Sånt jeg ikke vil vite - 5
  2. Peter Swanson - De som fortjener det - 4
  3. William Golding - Fluenes herre - (klassiker) - 5
  4. Yoko Tawada - Uten aksent - (essay) - 4
  5. Nicolai Frobenius - Jeg skal vise dere frykten - 5
  6. Liz Moore - Lang lysende elv - 3
  7. Ernest Hemingway - Farvel til våpnene (klassiker) - 4
  8. Jørgen Jæger - Det sorte fåret - 4
  9. Max Seeck - Heksejakt - 5
  10. Thomas Enger - Fantomsmerte - 5
  11. Sigbjørn Lilleeng - Inntrenger - (tegneserie) - 5
  12. John Harvey - Av kjøtt og blod - 5
  13. Stine og Hannah Dreyer - Prompeboka - (barn) - 4
  14. Eskildsen, Brodersen, Wichmann - Liv - (barn) - 5
  15. Hannah Pang og Clover Robin - Årstidene - (barn) - 5
  16. Daniel Defoe - Robinson Crusoe - (klassiker) - 4
  17. Charles Dickens - Harde tider - 4 
  18. Prinsesse Enheduanna - Til Inanna - (dikt) - 4
  19. Bernardine Evaristo - Jente Kvinne Annet - 6
  20. Simone de Beauvoir - De uadskillelige - 5
  21. Bruno Jovanovic - Etter hvert vil øynene venne seg til mørket - 4
  22. Haruki Murakami - Første person entall - (noveller) - 5
  23. Agnes Lovise Matre - Uvigslet jord - 5

Tegneserier: 1
Barnebøker: 3
Romaner: 10
Noveller: 1
Essay: 1
Krim: 6
Dikt: 1

💚

Jeg er fornøyd med å ha lest variert også denne måneden. Jeg har lest tre klassikere, to til klassikerprosjektet mitt, og en til Elidas 1001-lesesirkel. Jeg fikk en herlig overraskelse i posten, med flotte barnebøker, noe som førte til en spontan liten mandagsføljetong med barnebokomtaler, flere kommer! To favorittforfattere kom med novellesamlinger i vår, og begge to har fått omtaler som ikke kastet glans over bøkene. Murakami likte jeg godt, og Nesbø sin, som jeg blir ferdig med i mai, har jeg også kost meg med (phew...) En eneste sekser ble det i april, og jeg kan ikke annet enn å anbefale Evaristo sin roman varmt

Korona gjør jo ikke underverker med mitt sosiale liv, men i april har jeg fått med meg litt: Et dukkehjem i moderne versjon på Dns, Bjørnejegersken også på DnS, og et kunstforedrag med Gunnar Danbolt på Litteraturhuset. Jeg fikk meg to turer i Grieghallen først for å høre saksofonisten Marius Nesets første komposisjon for fullt orkester, Every little step, og Leif Ove Andsnes som spilte Bethoven. Torsdagen etter var det tid for kor, verdenshitten Carmina Burana, begge deler loset trygt i havn av Harmoniens eminente dirigent Edward Gardner.

Mai står for døren, med bursdager og fridager og alt som hører med. Håper våren også kommer for fullt med litt flere plussgrader enn det vi har sett i april. Jeg har planer om å lese dikt, både til Anita sin diktlesesirkel, og flere av Inanna sine hyllestdikt til Enheduanna (forfatteren av Bjørnejegerskens beretning Berit Hedemann, tipset meg om hvor de erotiske diktene befinner seg, interessert? se her!)


God arbeiderdag dere, og lykke til med lesingen i mai, 
den travleste og fineste av alle måneder 🌼🌻🌺