søndag 17. mars 2019

Koke bjørn av Mikael Niemi

En glassplate dukket opp på Pajala gamle prestegård i 2016. Den, sammen med funnet av et av de første samiskspråklige dokumentene vi kjenner, inspirerte forfatteren til å skrive denne romanen, hvis handling foregår i hans egne hjemtrakter. Niemi har mange utgivelser bak seg, men det er bare Populærmusikk fra Vittula fra 2001, som er oversatt til norsk.

Forlaget om handlingen:
Det ble prosten som gjorde funnet. Et godt stykke ut i det sviktende dynnet satte han to fingre for munnen og ga fra seg et gjennomtrengende plystresignal, som han hadde lært seg i ungdommen i Kvikkjokk. Jeg satte straks kursen mot stedet der han sto. Vannet var kullsvart, opp av overflaten stakk en hesjestaur.  Prosten tok tak i stauren og rugget på den. I det mørke slammet vaiet noe lyst, noe som minnet om høy. Men så forsto jeg at det var hår.
Det er sommeren 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius’ åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi – en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. 
Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. 

Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.

Posten som har en av to viktige roller i denne romanen er den historiske karismatikeren Lars Levi Læstadius. Han fremstilles i denne romanen som klok og empatisk, og helt uten de egenskaper en gjerne forbinder med vekkelsespredikanter.

Sammen med unge Jussi, er de først på åstedet til flere drap, og som Sherlock Holmes og Dr. Watson finner de med kløkt frem til ledetråder og løsninger som den brautende lensmannen ikke er i nærheten av å se.

Vi er i en tidsalder hvor mye er nytt, prosten har kjennskap til hvordan fingeravtrykk kan fremskaffes, de har akkurat oppdaget kaffe og poteten, han har nye tanker om å slippe til kvinnene på prekestolen noe de fleste menn er sterkt imot. Men, det er prostens motstand mot brennevinet som gjør ham upopulær i bygda, selv om mye av årsaken til fattigdommen ligger her.

Prosten har tatt Jussi under sine vinger, og gitt ham frihet og tillit. Han lærer ham å lese og skrive, og sammen utforsker de naturen. Litt etter litt får vi vite bakgrunnen til denne litt mystiske Jussi, og det er ikke en gladhistorie som skrives frem.

Jeg var et dyr. Jeg levde som et dyr, hele tiden forsøkte jeg å finne noen å spise. Hun som kalte seg mor, så sulten min, så hvordan jeg slikket skaftet på slirekniven hennes fordi det hang igjen en smak av fiskefett på det. Men hun bare flirte der hun lå på reinskinnet med vasne øyne og brennevinskaggen klemt som et spedbarn mot brystet. 

Det Mikael Niemi har fått til med Koke bjørn er en fantastisk blanding av historisk verk og detektivhistorie. Handlingen er spennende tvers igjennom, og skildrer livet på nordkalotten på en troverdig måte. Befolkningen på det lille stedet snakker bygdefinsk og rikssvensk, og de levende skildringene av fattigfolk og øvrigheten, av skikker og leveforhold er en fryd å lese.

Det er ikke ofte jeg sier dette, men denne romanen MÅ du lese!



Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 445
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 14. mars 2019

Den gode vennen av Bjørn Esben Almaas

Hvordan ser man sine barn når man bærer på en særlig innsikt i barndommens utsatthet? Det var dette spørsmålet som fenget min oppmerksomhet, og som jeg gjerne ville høre Almaas sine tanker om. Bjørn Esben Almaas debuterte med en novellesamling i 2001, og har siden det jobbet med film og skrevet to romaner til, men dette er mitt første møte med ham.

Forlaget om boken:
Den gode vennen er en roman hvor vi i løpet av noen høstmåneder i 1987 følger en elleve år gammel gutt. Den andre delen av historien foregår i 2013. Da har hovedpersonen giftet seg og selv blitt far til to sønner.
Fra august til november 1987 er det noe som skjer med gutten. Han blir hundset og dårlig behandlet av klassekamerater og folk rundt ham. Men det er også noe annet som inntreffer disse månedene. Han blir unnvikende og stille. Han vil ikke lenger gå i speideren eller på skolen. Han strekker seg langt for å slippe å dra hjemmefra om morgenen, og spiller ofte syk. Hva er det som egentlig har skjedd?
Vi møter den voksne mannen idet hverdagen og familielivet hans truer med å gli unna og en plutselig avgrunn viser seg blant de aller nærmeste.


Da jeg i etterkant av lesingen lærte at forfatteren jobber med filmmanus og kortfilmer, skjønte jeg hvorfor oppbyggingen av romanen er som den er. Underveis leitet jeg etter struktur og sammenheng, og oppdaget alt for sent at hendelsesforløpet i den tidligste historien går baklengs.

Forfatteren har gitt seg selv få sider til å skildre hvordan hovedpersonen opplevde barndommen, og samtidig gi et bilde av hvordan dette har preget ham som voksen. Jeg oppfattet den voksne mannen som "rar", og greide ikke å skille ut hvordan barndommens mobbing skulle ha noe å si for den oppførselen han viste som voksen.

Begivenhetene fra barndommen var preget av fysisk mobbing, noe som han tydeligvis ikke ville ha hjelp til å komme seg ut av, siden han ikke ville si noe til de voksne. Den gode vennen, som jo er tittelen på boken, blir en diffus skikkelse, hvis egen oppvekst gjorde inntrykk, men tilførte ikke noe til vår hovedpersons historie. Eller var det ham selv som var den gode vennen?

Romanen skildrer mellommenneskelige relasjoner på en fragmentert og "kunstnerisk" måte. Forfatteren bruker et fint språk, men som leser brukte jeg for mye energi på å finne ut av ting, til at jeg ble særlig berørt.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 155
Kilde: Leseeks

tirsdag 12. mars 2019

Ikke slå av lyset av Bernard Minier

Ikke slå av lyset er den tredje boken i krimserien hvor Martin Servaz har hovedrollen. Jeg har tidligere lest Hvis helvete var av is og En sang for druknede sjeler, to bøker jeg har likt godt.

Forlaget om boken:
På julaften finner Christine Steinmeyer et brev i postkassen fra en kvinne som sier hun vil ta livet av seg. Hun tror det er en feil, en dårlig spøk. Men når en innringer i Christines eget radioprogram beskylder henne for å ikke ha villet hjelpe kvinnen, skjønner hun at det er alvor. Snart skjer en rekke vanskelige ting. Det er som om noen har tatt styring på livet hennes. Alt som har holdt henne oppe, raser sammen til redselen får fullstendig overtak.


Samtidig mottar den sykmeldte kriminalførstebetjenten Martin Servaz en nøkkel til et hotellrom i posten. Et rom der en kunstner tok livet av seg et år tidligere. Noen vil sette han i sving igjen uten at hans overordnede får vite om det.

Bernard Minier kan dette med å bygge opp skremmende scenarioer. Førstebetjent Martin Servaz er med i alle tre bøkene, men bortsett fra det, er bøkene ganske så ulike. I denne utgivelsen dras vi inn i et "midt på lyse dagen mareritt". Christine opplever å bli beskyldt for de utroligste ting, og ikke bli trodd av de rundt seg. Etterhvert som dette utvikler seg blir hun mer og mer sårbar og ute av stand til å ta vare på seg selv.

Måten marerittet skrives frem på, gjør at jeg som leser aldri vurderte om det kanskje var Christine som var gal, jeg ble bare fryktelig frustrert på hennes vegne. Spørsmålet var hele tiden, hvem er det som er ute etter henne?

Handlingen veksler mellom Christine og Servaz, og det er ikke tvil om at de vil møtes etterhvert, kanskje det var derfor jeg ikke greide å bli så veldig redd for Christine, for førstebetjenten var allerede på sporet av henne tidlig i handlingen.

Selv syntes jeg at Christine tok mange uoverveide avgjørelser når hun omsider begynte å stå opp for seg selv, noen av dem så merkelige at jeg vil kalle dem ulogisk. Enkelte vendinger i en krimhandling må leseren tåle for at det hele skal gå opp, men i mine øyne vekslet hun mellom å være ufattelig naiv, og oppkonstruert selvstendig.

Servaz er sykemeldt og bare tidvis med i handlingen. Denne karakteren er glimrende skildret, selv om jeg godt kunne tenke meg å føle hans depresjon litt bedre.

Boken er på 576 sider, noe jeg tenker kunne vært kortet ned en smule. Yngve Berven som har lest inn lydbokversjonen leser veldig bra, og greide å komme seg gjennom det hele uten at jeg gjorde meg noen tanker om ham, bare om boken, og det er jo sånn det skal være. Dessverre er dette i mine øyne Miniers svakeste bok, så jeg håper han kommer sterkt tilbake neste gang.


Heartart har skrevet en flott omtale av boken


Utgitt: 2018
Spilletid: 19:06
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 10. mars 2019

Kjærlighetens Antarktis av Sara Stridsberg

De som kjenner mine lesevaner vet at jeg tidligere har slitt meg gjennom et par av Sara Stridsbergs tekster. Det var derfor med stor skepsis jeg begynte på Kjærlighetens Antarktis, en roman som raskt skulle vise seg å gjøre kål på alle mine fordommer mot denne forfatteren.

Forlaget om boken:
En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 301
Kilde: Leseeksemplar

Historien kan høres litt surrealistisk ut, siden hovedpersonen er død, og handlingen hopper frem og tilbake, før og etter hun ble drept. Dette er historiefortelling på genialt plan, samtidig som hun skildrer en hverdag som dessverre er høyst aktuell for mange.

Hovedpersonen vår er med ett unntak anonym, noe jeg tolker som at skjebnen hun har blitt tildelt, kunne rammet hvem som helst. Hun er narkoman, men skildres først og fremst som et menneske. Vi tar del i hennes oppvekst, og når vi blir kjent med foreldrene og traumet familien opplevde da de mistet et barn, forklarer det på en måte hvorfor hun er som hun er i dag.

Hodet mitt faller ned i det våte gresset. Det styrter et mykt regn over den lille skogen, en kald stripe sol som brer seg sakte over trekronene når han kjører inn igjen mot byen med meg i bagasjerommet.

Igjen og igjen kommer vi tilbake til drapet på henne. Vi får stadig nye opplysninger, samtidig som bildet utfylles av de konkrete hendelsene i livet hennes. Hun er tilstede i verden, det har gått mange år siden hun ble drept, men hun følger stadig vekk med på Solveig og Valle.

Det ble ingen klump i halsen under lesningen, men den rørte noe ved meg. Det triste er tanken på at mange mennesker lever sånne liv som hun vi ble kjent med i Kjærlighetens Antarktis. Når jeg leste slutten ga tittelen på romanen fin mening, og jeg kan ikke annet enn å slutte meg til jubelkoret, av alle de som har lest og likt boken.

Det er mange som leser Sara Stridsberg om dagen, jeg fant to bloggomtaler:

lørdag 9. mars 2019

Diktlesesirkel i mars: Friheten av Nordahl Grieg

Kategorien for marsutgaven i diktlesesirkelen på bloggen Artemisias Verden
En klassiker 1850 - 1950

Som den erkebergenser jeg er, falt valget helt naturlig på Nordahl Grieg og hans diktsamling fra krigen Friheten. Johan Nordahl Brun Grieg ble født i Bergen i 1902 og skutt ned over Berlin 2. desember 1943. Han var en norsk lyriker, forfatter, dramatiker, journalist og politisk aktivist, som anses å være en av Norges mest markante diktere i sin levetid. Jeg har valgt å lese Friheten, en samling dikt som ble skrevet i de tre årene han var ansatt som dikter og journalist i eksil.

Da Nordahl Grieg i 1920 ble student dro han samtidig til sjøs og ble lettmatros ombord på et lasteskip, som tok ham med til Afrika, Australia og tilbake gjennom Suezkanalen. Han besto språklig-filosofisk embedseksamen i 1925, og to år etter reiste han til Kina der en borgerkrig var i emning. Noen år senere tok nysgjerrigheten og reiselysten ham til Sovjetunionen, hvor han ble værende i to år, lenge nok til å bevitne Moskvaprosessene. I 1937 dro Grieg avgårde igjen, denne gang som krigskorrespondent til Spania for å oppleve den spanske borgerkrigen på nært hold. I 1943 fikk han grønt lys til å være med som korrespondent ombord på et bombefly under et nattlig bomberaid mot Berlin.


Nordahl Grieg var en forfatter under stadig utvikling. I 1920-årene var han splittet mellom det ytre og det indre livs temaer. I 1930-årene var han splittet mellom tro og tvil, og mellom handling og skriving som virkemiddel i kampen mot fascismen. Tvilen ble sterkere i 1940-årene, særlig når det gjaldt spørsmålet om hva et enkelt menneske kunne klare å utrette.

Friheten ble gitt ut posthumt i Reykjavík i 1943. Alle diktene er skrevet i krigsårene 1940–1943 og kan klassifiseres som leilighetsdikt henvendt til det norske og skandinaviske språkfellesskap for å støtte opp om kampen mot den tyske okkupasjonsmakten.

Denne samlingen med dikt er en hyllest til de som deltok i krigen. De har titler som "Sang til den norske hær i Skottland", "Flygesoldatens sang", "Til Sverige" og "Til norsk ungdom som venter i Sverige".

Politisk sett slutter diktene i Friheten opp om den norske eksilregjeringen, og kommunisten Nordahl Grieg skrev til og med et langt hyllestdikt til Kong Haakon. Dette gir en viss dekning for påstanden om at Griegs nasjonalisme skulle vise seg sterkere enn hans kommunisme under krigen. Det lange diktet Kongen er krigshistorie på sitt aller beste, og i begynnelsen av andre del viser Nordahl Grieg at han hadde stor respekt for måten kongen agerte på:

Da de tyske overfalt oss

og bød trelldom, svarte Kongen

at han nektet for seg selv.

Men det var hans folk som hadde

valget; bare det fikk svare

Ingen presset han i kampen, 

ingen tryglet han om støtte.

Sky og var for andres skjebne,

angst for andres rett å leve -

siden hver må dø alene -

stod han, uten krav, og ventet.

Diktet Til de tyske soldater viser at han hadde en respekt for enkeltskjebnene til de unge soldatene, selv om han etterlyser deres refleksjoner over hva de var med på. Skuespiller kaptein Martin Linge er et flott dikt til denne mannen som gjorde en heltemodig innsats under krigen.

Etter å ha ankommet England som soldat med den norske gulltransporten ble Nordahl Grieg knyttet til Utenriksdepartementet som fast gasjert dikter og journalist.
Diktene hadde forut for utgivelsen blitt lest opp i radioen og publisert i Norsk Tidend i London. Boken ble smuglet inn i Norge og ble også trykket illegalt. Samlingen fikk en enorm popularitet under og etter krigen og inneholder noen av Griegs mest kjente dikt, deriblant 17. mai 1940 eller I dag står flaggstangen naken, som det ble hetende. Med sine formuleringer i dikts form bidrog Grieg til å bevisstgjøre det norske folk om hva kampen gjaldt.

I dag står flaggstangen naken
Opprinnelig tittel: 17 mai 1940)
I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.

Der fødtes i oss en visshet,
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett.
Vi følte da treldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt;
vi vil ikke dø slik død.


Diktene i Friheten er tradisjonelle dikt med enderim og bunden rytme. Flere av dem er også titulert som sanger, noe som understreker deres regelbundne form. Samspillet mellom det barske innholdet og diktenes taktfaste uttrykk, bidrar til deres estetiske vellykkethet.

Det var en fryd å lese Friheten av Nordahl Grieg, og gjett om jeg skal gå bort til statuen hans foran Den Nationale Scene og gi ham en high five, neste gang jeg går forbi. Har du lyst til å lese litt krigshistorie, er det utrolig hva en kan finne i en diktsamling, og er du så heldig som meg å få låne førsteutgaven fra 1943, så kjenner du det historiske suset mellom fingrene mens du leser.


fredag 8. mars 2019

Jeg vet meg et land - ny roman av Victoria Bø

Jeg vet meg et land er Victoria Bøs femte roman. Jeg har tidligere lest Adresse Alberta, en roman som falt i smak hos meg, derfor var jeg ikke tung å be når hennes nyeste roman kom ut nå i vinter.

Forlaget om boken:
Jeg vet meg et land er en roman om ønsket om å gjøre det rette, om å finne kjærligheten og sin plass i en tid fylt av usikkerhet og motsetninger.

Musikeren Eilif Abelsen kjemper med seg selv og sprengkulda i et mørklagt Oslo. Han vil gjøre noe, yte motstand mot tyskerne. Men hvordan? I den strenge krigsvinteren ser Eilif strimer av lys bare i klaverspillet til studenten Astri og i den forunderlige blåtonen i stemmen til en kvinne han ikke kjenner. Mager og lungesyk finner han likevel viljen til å våge, men hvem kan man stole på i Oslo nå? Eilif må ut av byen og takker ja til å være organist i Valdres. På veien får han med seg en avis, og da han tar imot, kjenner han at det ligger noe inne i den. Det er brev, brev som ikke må komme i feil hender. 

For en gangs skyld er det ryggen på en mann vi får se på coveret til boken, noe som er med på å forsterke det faktum at dette er noe mer enn en "dameroman".

Vi befinner oss ved krigens utbrudd, innbyggerne i Oslo har tatt de første grep for å venne seg til sin nye hverdag, og en viss deling for/imot kjennes i samfunnet. Eilif er i sin sjel en motstandsmann, men en som ikke har helse til å gjøre noen krigsinnsats. Han sliter også med rykter, for familien hans deler ikke hans synspunkter, og det blir det fort uhygge av.

Denne rammefortellingen er tankevekkende og en tydelig veiviser for leseren, som egentlig bare kan lene seg tilbake og åpne sansene sine. Eilifs oppfattelse av verden er sterkt preget av synestesi. Dette medfører at han ser musikken og lydene i farger. Han var godt voksen da han ble fortalt at det han hele livet hadde trodd var en skavank han måtte skjule, er en gave. Skildringene av hvordan synestesien påvirker Eilif gjør dette til en dempet og sanselig roman, som påvirket meg da jeg leste.

Eilif jobber som musiker i en liten kirke på et lite sted. Det er ikke spesielt mye å gjøre, så han får tid til å omgås de som kommer til det lokale hotellet, og grubler mye på forholdet sitt til kjæresten og ikke minst til mor og bror. Han uttrykker sin motstand mot nazistene ved å legge til små snutter på salmene, fra norske komposisjoner som tyskerne har forbudt, helt til han blir tatt for det og ikke kan annet enn å spille saktere, myyyye saktere.

Skutt blir den som... sto det på oppropet klistret på veggen ved melkebutikken. Jeg kunne ikke lese alle forordningene herfra. Det var stadig flere av dem, de landet som fluesvermer på veggene rundt i byen, skitne, svarte tyske bestemmelser. Avisen lå fortsatt trygt under den tynne frakken min, og jeg tenkte at nå fikk jeg komme meg hjem. 

Dette er en handlingsmettet roman, med minneverdige karakterer og flotte skildringer av denne historiske epoken. At vi også blir kjent med synesti på en så respektfull og spennende måte, er et pluss. Den gjennomgående tematikken er tilgivelse, for spørsmålet om Eilif greier å tilgi sin mor, preger handlingen hele tiden. Romanen er helt fri for verbale unoter, og en sann konfekt å plukke frem for leserne. Anbefales på det varmeste!


Utgitt: 2019
Sider: 346
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 7. mars 2019

En høyere rettferdighet av Hjorth & Rosenfeldt

En høyere rettferdighet er Hjorth og Rosenfeldts sjette bok i serien om Sebastian Bergman. Jeg digger denne serien, den er skikkelig creepy til tider, og veldig godt skrevet, så her snakket vi skyhøye forventninger i forkant av lytteopplevelsen.

Forlaget om boken:
Kriminalpsykolog Sebastian Bergman har innsett at hans dager på Riksmord er over, nå holder han forelesninger og skriver bøker. Den eneste han har sporadisk kontakt med, er Ursula. Datteren Vanja har han ikke hørt fra på fire måneder.

Vanja har en midlertidig jobb som etterforsker i Uppsala. Nå jobber hun med en serie overfallsvoldtekter, der gjerningsmannen smyger seg på ofrene bakfra, bedøver dem med en sprøyte og trekker en sekk over hodet før han fyllbyrder overgrepet. Når et av ofrene dør, kobles Riksmord inn. Og snart også Sebastian Bergman.


Nok en gang tvinges teamet til å legge sine personlige problemer og konflikter til side for å fange den brutale voldtektsmannen som hele Uppsala frykter. Etter hvert er det ting som tyder på at ofrene ikke er tilfeldige.


Den som har fulgt denne serien vet at dynamikken etterforskerne imellom utgjør en stor del av handlingen. Til og med den bratte spenningskurven kan tilskrives enkelte av karakterenes gjøren og laden i privat regi. Jeg kan ikke annet enn  undre meg om det er slik at om vi kommer tett nok innpå livet på kolleger, så vil de vise sider av seg selv vi ikke aner noe om.

Forhistorien er viktig i denne serien, så hopp for all del ikke rett inn i denne sjette boken, til det er serien alt for god (du ville gått glipp av mye god underholdning). Karakteroppbyggingene har foregått over flere bøker, og heldigvis går ikke forfatterduoen i den fellen at de repeterer for nye lesere, det hadde jaget vekk de som har fulgt med en stund.

Mannen som ikke var morder - Dødens disippel - Fjellgraven - Den stumme jenta - Ikke bestått - En høyere rettferdighet

Handlingen er kronologisk, og fortelles for det meste av en stemme, bortsett fra noen få ganger når det er ugjerningsmannen vi hører. Plottet er intrikat og løsningen avsløres ikke før helt mot slutten. Språkstilen er karakteristisk for denne typen bladvender, med mye dialog og en røff sjargong.

Selv var jeg forberedt på at konflikten mellom Sebastian og Vanja fremdeles er betent, så jeg hang meg ikke så veldig opp i at dette fikk god plass. Det er andre hemmeligheter som avsløres i denne boken som er vel så interessante, og selv om dette er en temmelig hardbarka krim, så gis leseren også noen kloke refleksjoner å tygge på.

Lydbokversjonen av En høyere rettferdighet er glimrende lest inn av Ivar Nergaard, og siden det passet seg slik at jeg innimellom leste selv, fikk jeg oppleve "pageturnereffekten" siden boken har korte kapitler og mye luft. Dette er en av de beste krimseriene jeg leser, og denne sjette boken anbefales på lik linje med de foregående.


Utgitt: 2019
Spilletid/sider: 10:31/463
Kilde: Anmeldereksemplar

tirsdag 5. mars 2019

Vinter av Ali Smith

Vinter er andre bok i en planlagt kvartett om vår tid, den første heter Høst og kom ut i fjor. Jeg leste ikke den, men hadde stort utbytte av Vinter, så det er ikke sikkert bøkene henger direkte sammen. I det siste har jeg lest flere bøker hvor tematikken sirkler seg rundt det å ha rom til å leve det livet en ønsker, en tematikk jeg til min store glede fant igjen i Vinter. Romanen er den ferskeste boken på 1001-listen, som jeg nå har lest 63 bøker fra.

Forlaget om boken:
Desember, noen dager før jul. Det er en av de varmeste vintrene som er registrert, igjen, og i et godsliknende hus i Cornwall i det sørvestlige England samles fire mennesker til julefeiring: husets eier, den en gang vellykkede forretningskvinnen Sophia Cleves; hennes sønn, naturbloggeren Arthur; en ung kvinne som Arthur kaller Charlotte, og Iris, Sophias opprørske bohemsøster. Huset har femten soverom, men er det plass til alle?

Vinter er Ali Smiths skarpe og kloke protest mot en stadig mer avgrenset og lukket verden. Hvem som får bli og hvem som må ut, er høyst usikkert, og Smith skriver bitende om gjerder og murer, aksjoner og maktmisbruk, men også engasjert og empatisk om en slags familie som må finne sammen fordi det tross alt er jul.


Etter jeg, for noen uker siden, frydefullt leste Murakamis siste roman, var det en glede å møte på et flyvende hode i Ali Smiths roman. Hva dette flyvende hodet skulle symbolisere er jeg litt usikker på, men kanskje det var Sophias eksentrisitet som materialiserte seg? eller var det hennes problemer med synet?

Dette er en roman som har en rød tråd for leseren å følge, men det hoppes litt i tid og fortellerstemme. Vi går tilbake til Sophia og Iris sin barndom hvor vi får høre at de allerede da hadde veldig forskjellig personlighet.

Romanen tar for seg menneskers behov for å stå opp for seg selv og for saker de tror på. Arthur har en blogg hvor han skriver om natur og bevaring av natur på forskjellige måter. Kjæresten hans Charlotte ypper til strid en kveld, og det er nok ikke første gangen for det ender med at de går fra hverandre. Det er nå den unge Lux kommer inn i bildet, hun som stepper inn som Charlotte i denne famøse julefeiringen. Charlotte bruker tiden på å hakke twitter og bloggen til Art på en sånn måte, at han blamerer (tilsynelatende) seg selv, på en forferdelig måte.

Mer vil jeg ikke røpe av handlingen, for dette er en roman som utvikler seg hele tiden, og har små uventede vendinger underveis. Ali Smith har et flott språk. Betraktningene hun gjør seg rundt båtflyktninger, forurensning og annen lidelse på jorden presenteres uten pekefinger eller oppramsing, men tas opp i leserens tanker som noe å fundere på.

Jeg likte Vinter så godt, at jeg plukket med meg både Autumn og Girl meets boy 
hjem fra London i helgen. 

Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 284
Kilde: Leseeks

fredag 1. mars 2019

Oppsummering av lesemåneden februar

Hei på dere alle flotte bokbloggere, nå er tiden igjen inne for å se nærmere på hvordan lesemåneden forløp seg. For min del ser det fremdeles ut som ambisjonene om å lese mindre ikke manifesterer seg i færre bøker, men bortsett fra det, er jeg fornøyd med egen innsats.


Dette leste jeg i februar:
  1. Kazuo Ishiguro - Resten av dagen - 5 - 1001
  2. Haruki Murakami - Drapet på kommandanten I - 6
  3. Toril Brekke - Alle elsket moren din - 5
  4. Elisabeth Noreback - Si at du er min - 4
  5. Camilla Bøksle - Det er vakrest når det skumrer - 5 - norsk debutant 
  6. Miguel de Cervantes Saavedra - Don Qujiote - 4 - 1001
  7. Helle Helle - de - 2
  8. Marta Breen - Om muser og menn - 5
  9. Margaret Atwood - Penelopiaden - 5
  10. Gordon Hølmebakk - Karavane - 5
  11. Wisława Szymborska - Livet er den eneste måten - 3 - nobelprisvinner
  12. Ali Smith - Vinter - 5
  13. Anne Svärd - Vera - 5
  14. Terje Bjøranger - Business - 5
  15. Tommi Kinnunen - Skår - 6
  16. Simone de Beauvoir - Det annet kjønn - 4 
  17. Victoria Bø - Jeg vet meg et land - 5
  18. Bernard Minier - Ikke slå av lyset - 4

Krim/thriller: 3
Romaner: 11
Sakprosa: 2
Noveller: 1
Dikt: 1

Det ble tre 1001-bøker denne måneden, og en nobelprisvinnerkvinne. Jeg er også fornøyd med å ha fulgt opp Marta Breens feministiske bok, med Det annet kjønn, Penelopiaden og novellesamlingen Karavane. 

Denne måneden var jeg også med på Johan Harstads metode på Litteraturhuset. En munter og lærerik time hvor denne reflekterte forfatteren fortalte om hvordan han tenker om det å skrive, og hvordan han går frem. Han snakket om tvangstanker, nevroser og ankerfester, om hvordan hans greie er å måtte være alene i rommet når han skriver, og hvordan jobben å skrive bøker også handler om å ikke skrive. 

Han kom også inn på bøkene han har skrevet, og selv om jeg har Max, Micha & tetoffensiven i bokhyllen, så er det Buzz Aldrin jeg tenker på når jeg sitter og hører på Harstad prate.


Johan Harstad liker ikke å få det mest nærliggende spørsmålet en forfatter kan få: Skriver du på noe nå? så dette stikket til leserskaren (fansen) får vi bare ta til oss. Han hadde også noen råd til forfatterspirer, "skriv mye og les mer" og ikke minst "hvis du ikke MÅ skrive, så la vær", det siste der tenker jeg at leserne også kan stille seg bak.

For meg som stort sett leser nye (norske) bøker (les: leseeksemplarer) så er begynnelsen på 2019 litt spesiell. Av de 18 bøkene er det bare 10 leseeks, resten er "gamle greier" som jeg har lånt på biblioteket. Jeg ser frem til å skulle lese både nobelprisvinnerkvinner, 1001 bøker og diktlesesirkelbok i mars, og fryder meg storveis over liv og røre i blogg-verdenen jeg ferdes i.

Jeg starter mars måned rolig, hvor lesingen blir "forstyrret" av Londontur og kveldsmøter etter jobb, så jeg håper denne "drahjelpen" bidrar til at antall leste bøker i mars holder seg ned mot ti.

God lesemåned alle ivrige lesere!


Det annet kjønn av Simone de Beauvoir

Simone de Beauvoir (1908-1986) var en fransk filosof og feminist. Hennes navn dukker til stadighet opp i romaner og sakprosa jeg leser, og nå var det ingen vei utenom, hennes banebrytende verk som forklarer antydningen om at vi kvinner er "det annet kjønn" måtte leses.

Fra baksideteksten:
Det annet kjønn er kalt feminismens bibel, men hva slags feminisme? "Hunkjønnet er hunkjønn på grunn av en viss mangel på egenskaper," skrev Aristoteles. Fra Platon, via Thomas Aquinas og til mer moderne tenkere som Hegel, er forestillingen om kvinnen som "Den andre" blitt ført videre. Er kvinnen "annethet"? Er hun en gåte? Simone de Beauvoir tilbakeviser slike mytiske forestillinger ved å ta for seg kvinner og kvinnelighet i myter, historie, filosofi og litteratur, husarbeid, forelskelse, ekteskap, barn og visjoner om fremtidig frihet. 

Simone de Beauvoir mente at livet får mening gjennom handling, og i dette ligger den menneskelige frihet. Som artsvesen har enhver kvinne og mann både noe iboende konkret og abstrakt ved seg. Men for kvinner er handlingens vei ofte sperret, og ikke minst skyldes dette oppdragelsen. Hennes biologiske skjebne har knyttet henne til morsrollen og husarbeidet. Hun stenges inne i gjentakelsen og det iboende fysiske, mens mannen "virkeliggjør seg selv". Hans rolle er utadrettet og skapende: "han overskrider nåtiden, han åpner fremtiden." Hun vingestrekkes, og så beklager man seg at hun ikke kan fly! Men kvinnen er ikke bare objekt, hun er selv subjekt. Og kvinnerollen er ingen stivnet realitet, den er en rolle i stadig tilblivelse, hvis muligheter stadig må diskuteres. Ifølge Beauvoir må kroppen forstås som en situasjon; biologisk forskjell kan ikke rettferdiggjøre sosiale normer.

Allerede i det innlednede essayet av Toril Moi er oppmerksomheten min fanget. Her blir vi kjent med Simone de Beauvoir, vi får høre om hvilken uvanlig briljant student hun var, og også bakgrunnen for at det selvstendige kvinnelivet var så viktig for henne. Hun ble tidlig lektor, men vi kjenner henne som en av Frankrikes fremste forfattere. Det annet kjønn ble til fordi Simone hadde lyst å skrive en selvbiografi, og spurte seg selv; har det faktum at jeg er kvinne formet mine erfaringer?

Det annet kjønn er en feminisktisk analyse av samfunnet ved midten av det 20. århundre, men det er også en dypt filosofisk tekst. I innledningen drøfter Moi de grunnleggende temaer som ligger til grunn for denne boken, frihet, etikk og Beauvoirs store ideal gjensidighet.

Hva er det som definerer oss som kvinner? I den første delen av boken tar forfatteren opp fakta og myter, om lovgivningen som ble bestemt av menn og om tolkningen av bibelen som også ble gjort av menn, og hvordan de har favorisert seg selv og hvordan dette har påvirket utviklingen.

Boken er organisert på en ryddig og oversiktlig måte, hvor bok 1 inneholder den teoretiske delen med historikk, biologi, psykoanalysen og ikke minst en del om materialismen. I den historiske delen starter hun helt fra begynnelsen, da vi var jegere og sankere, og i løpet av de neste 100 sidene peker hun på aspekter av samfunnet som utvikler seg, som mot slutten også belyser detaljer som abort, prevensjon og stemmerett. Etter denne historiske delen, setter hun i gang med å knuse myter.

Andre del av boken er mer praktisk, hvor denne delen bygges på levd erfaring. Vi får høre hennes tanker om hva som skjer med oss kvinner i barndommen og i ungdomstiden. Det handler om  seksuell innvielse og homoseksualitet, og om prevensjon, abort, svangerskap, skyld og skam når hun fortsetter med å skildre følelsene til den gifte kvinnen, det å være mor og den sosiale omgangen kvinner har med andre mennesker. Slik innledes analysen av ekteskapet:


Den skjebnen samfunnet tradisjonelt tilbyr kvinnen, er ekteskapet. Fremdeles i dag er de fleste kvinner gift, har vært det, gjør seg klare til å bli det, eller lider over ikke å være det. Det er i forhold til ekteskapet den ugifte kvinnen defineres, enten hun er frustrert, opprørsk eller til og med likegyldig overfor denne institusjonen. 


Etter å ha hørt hennes tanker om overgangen fra å være en moden kvinne til å gå inn i alderdommen, blir kvinnens situasjon belyst. Mot slutten snakker hun om rettferdiggjøring, om narcissisten, den elskende kvinnen og om mystikeren, før hun legger frem sine tanker om den uavhengige kvinnen.

Simone de Beauvoir fremstår som ekstremt kunnskapsrik og reflektert i denne boken. Hun benytter seg av alle de store teoretikerne, filosofer og forfattere. Da jeg leste var jeg litt på utkikk etter om noen fra Norge hadde gjort seg bemerket i hennes øyne, og selv om jeg håpet på Amalie Skram, så var det Henrik Ibsen og Nora i hans dukkehjem det ble referert til.

I den siste delen av boken refererer Beauvoir mange praktiske eksempler for at leseren lett kan sette seg inn i følelsene hun vil skildre. Dette gir denne nokså tungt teoretiske mursteinen et snev av letthet. Av en eller annen grunn trodde jeg at Det annet kjønn var en roman, men etter at skuffelsen hadde lagt seg og jeg gikk inn i stoffet, ble dette allikevel en fin og lærerik leseopplevelse.


Forlag: Pax
Utgitt: 1949/på norsk 2000
Sider: 832
Kilde: Biblioteket

torsdag 28. februar 2019

Don Quijote av Miguel de Cervantes

Etter å ha hørt flere nålevende forfattere nevne Don Quijote som en klassiker man må få med seg, var det ingen vei utenom. Siden boken som blir kalt "den første moderne europeiske roman" er en murstein av en bok, med et språk i den gammeldagse enden av skalaen, valgte jeg ARK appen sin lydbokversjon, noe jeg ikke angret på, for Duc Mai-The leser forbilledlig.

Forlaget om handlingen:
Don Quijote er en fattig spansk landadelsmann ved navn Quijad. Han forleser seg på sin tids populære ridderromaner i en slik grad at han fullstendig mister evnen til å skille mellom diktning og virkelighet. Han bestemmer seg for å bli ridder og tar navnet Don Quijote de la Mancha, ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Han velger en av landsbyens bønder, Sancho Panza, til sin væpner.
Sammen drar de ut for å bekjempe verdens ondskap og verne om de svake og ikke minst om de skjønne kvinner, slik en sann ridder skal. På sitt gebrekkelig øk Rosinante drar don Quijote fryktesløst i kamp mot alle farer. Han ser kjemper i stedet for vindmøller, slott i stedet for kroer og hærer i stedet for saueflokker. Etter mange prøvelser både for den forvirrede ridder - og ikke minst for hans arme væpner - må don Quijote se virkeligheten i øynene og forlate illusjonenes verden.

Don Quijote kom ut første gang i 1605 og 1615. Til tross for at han så vidt levde samtidig med Shakespeare, er skrivemåten deres veldig forskjellig. Cervantes` geniale sammensmeltingen av absurd komikk, sosial og litterær satire og dyp psykologisk innsikt er noe helt for seg selv, og sies å ha inspirert forfattere som Dostojevskij, Gustave Flaubert, Salman Rushdie og John Irving.

Det er en fryd å lese om den eksentriske godseieren som rett og slett forleser seg på ridderromaner, og rir ut i verden for å bli en ridder selv. Han har en fantasi av en annen verden, eller en evne til å se for seg det han aller helst vil se, dette til Sancho Panzas store fortvilelse, for mangelen på virkelighetssans får dem opp i den ene uheldige situasjonen etter den andre.

Grunnen til at drømmeren Don Quijote rir rundt og vil redde uskyldige jomfruer fra fare, er at han vil opparbeide seg et rykte som gjør at han kan fri til Dulcinea, som han har lagt sin elsk på.

Den første delen av denne boken gjør på en satirisk måte narr av ridderromanene som var populære på denne tiden. Vi får høre om det ene eventyret etter det andre, noe som for en utålmodig leser som meg, ble litt langdrygt.

I den andre delen er det gått noen år, og Don Quijote har blitt kjent. Han kommer mer og mer ut av sin uvirkelige tankegang, og samtidig som han begynner å se verden som den er, mister han også sin glade og muntre personlighet. Historien hvor 12 uheldige kammerpiker kommer i problemer, minner meg sterkt om myten om Penelope og Ulyssevs som jeg nettopp har lest, og flere ganger kunne jeg fornemme hvor forfattere av i dag, har blitt inspirert.

"Vi må vokte oss for å lese for mange bøker" er det proklamerte budskapet i romanen, men det er hovedpersonens måte å være på som rører noe ved oss. Motet og kraften Don Quijote har i sin personlighet, er for stor for utfordringene han tar på seg. Med sin væremåte synliggjør han behovet for omsorg i verden, og viser leseren at et menneske skaper seg selv, ved måten det lever på.

Miguel de Cervantes sin fornøyelige roman var den første av sitt slag, og Don Quijote står fremdeles som den mest betydelige romanen fra en spansk forfatter. Til tross for at dette er en underholdende roman, så kan en mellom linjene, får en øye på mye menneskekjærlighet og tapperhet hos den forvirrede og lutfattige mannen som så sårt ønsker å være en vandrende ridder.

Duc Mai-The leste som sagt forbilledlig. Han har forskjellige stemmer for de to hovedkarakterene, Sancho Panza er litt nasal, mens Don Quijotes stemme en tanke høyverdig. I tillegg hører vi fortellerstemmen, og denne måten å løse utfordringen med mye dialog, klang flott i mine ører.

Har du lyst å lese en klassiker fra 1001 boken, så velg deg gjerne Don Quijote!


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 1605 og 1615/på norsk første gang 1918
Spilletid: 40 timer!
Kilde: ARK appen - kjøpt selv

onsdag 27. februar 2019

Skår - enda en nydelig roman av Tommi Kinnunen

Tommi Kinnunen debuterte med den fantastiske romanen Der fire veier møtes og fulgte opp med Lyset bak øynene. Det ryktes at han bare var en sliten ungdomsskolelærer som møtte veggen og trengte en hobby, så skrev han Der fire veier møtes og livet hans ble snudd opp ned. Tro meg, etter å ha vært begeistret for disse to romanene var forventningene store, men jeg ble ikke skuffet - Skår anbefales på det varmeste!

Fra forlagets omtale:
Jussi og søstrene Helmi og Raili Tyynelä er blitt boende i barndomshjemmet i det vesle samfunnet hvor glassverket er alles arbeidsplass. Søsknene portretteres gjennom hver sin dag, i hvert sitt år. Til sammen danner fortellingene en helhet, og menneskene er skildret mot en bakgrunn av dramatisk finsk historie. Jussi trives med enkle rutiner, og har få ambisjoner. Denne dagen havner han i elva, men han reddes av arbeidskamerater som ellers pleier å plage ham. Likevel ender dagen tragisk. Det gjør også Helmis dag. Hun arbeider på glassverket, og er nylig blitt enke. Nå strever hun med å ta vare på datteren Saara. 
Raili er den sterke, strenge og myndige, den som plasserer seg litt utenfor glassverkmiljøet, og som sliter med vonde og vanskelige minner fra oppveksten deres. 

Historien begynner i 1949. De tre barna er for lengst voksne, men bor fremdeles sammen på Tyynelä-torpet hvor de vokste opp. Det er Jussi, den sensitive men akk så naive storebroren som gir oss sin vinkling på oppvekst så vel som etterdønningene av krigen.

Far forsvant tidlig ut av bildet og er i Amerika. Brevene Jussi får fra ham med jevne mellomrom holder liv i minnet om ham, et minne som etterhvert skal justeres når vi får høre søstrenes historie. På denne plassen dreier det meste seg om glassblåseriet som er stedets hjørnestensbedrift. Jussi er for treg til å greie å være en av de mange leddene i prosessen det er å skape glass, men han blir satt til strøjobber, mest for å ikke gå i veien for de andre.

Vi hører om hylerne, mennene som har returnert fra krigen, og som lever med minnene om det de har opplevd. Kvinnene er nederst på rangstigen, i dette som er et sterkt mannsdominert miljø, men det er de som holder hjulene i gang. I utkanten av historien har vi "den gamle nåden", det er kvinnen som bor på det mystiske godset og den som eier glassverket.

Helmli er den av jentene som har vært gift og fått barn. Hennes  historie er dramatisk til tusen, en dramatikk som leseren havner midt oppi, og gir et avbrekk fra de inngående skildringene av rutinen på verftet, samholdet og hierakiet som råder.

Til sist får vi høre Raili sin versjon av det som hendte med henne før krigen da hun dro til Helsinki, og får ny forståelse av hvorfor hun er som hun er. Her er sterke skildringer av mennene som vender  ødelagte hjem fra krigen, og tanker rundt om det ikke hadde vært like greit at også disse døde heltedøden på slagmarken.

Skår er en nydelig roman som viser hvor forskjellig vi mennesker tenker, til tross for at det ytre virker ganske likt. Noen vil bevare noen vil erstatte, noen mennesker grubler og minnes, mens andre er det viktigst å se fremover.

Vi lærer mye om glassblåserkunsten, om hvordan hvert ledd i prosessen hadde sin bestemte måte å gjøre tingene på. Mot slutten blir det ganske så dramatisk, og samfunnet vi nettopp så levende har fått skildret blir endret på mange punkter.

Jeg må innrømme, jeg er litt forelsket i denne boken, for her er alt på plass. Flotte karakteroppbygninger, skildringer av et samfunn i endring og filosofiske betraktninger som går rett i hjertet på meg. Alt dette skrevet i et nydelig språk på en ytterst medrivende måte. Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Pax
Utgitt: 2019 
Sider: 180
Kilde: Leseeks

mandag 25. februar 2019

Livet er den eneste måten av Wislawa Szymborska

Frem mot utdelingen av Nobelprisen i litteratur til høsten har Beathe inspirert til å lese alle de 14 kvinnelige vinnerne av prisen. Jeg er godt i gang og har denne uken lest den syvende boken av disse fjorten, og er nå halvveis i prosjektet. Wislawa Szymborska mottok Nobelprisen i litteratur i 1996.

Forlaget om diktsamlingene:
Nobelprisvinner Wisława Szymborska døde 1. februar 2012, 88 år gammel. Hun etterlot seg en poesi som er enkel, åpen og klar, men samtidig evner å speile hverdagens kompleksitet. Hun betraktes som en av etterkrigstidens fremste poeter. 

I flere av diktene søker hun mot tingenes vesen, med både ærgjerrighet og ydmykhet. For der en løk for Ibsen bare er interessant som et bilde på noe menneskelig, betrakter Szymborska løken som løk, elven som elv, skogen som skog.
Men det er også mange andre motiver som vekker Szymborskas nysgjerrighet, som et fotografi fra 11. september, eller et barns eksperimentelle lyst, eller skyene over himmelen, eller livet som den eneste måten. 


Denne utgivelsen består av de fire novellesamlingene Øyeblikket fra 2002, Kolon fra 2005, Her fra 2009 og Nok fra 2012. Boken har vært mye å se i media den siste uken, siden Nationaltheatret har en scenetolkning på programmet, og spiller for fulle hus nå i februar.

Selv er jeg ikke en dreven diktleser, men jeg øver meg og finner så smått ut av hvordan det må gjøres. Wislawa gjorde det enkelt for meg å komme i gang, for Øyeblikket som er den første samlingen fanget oppmerksomheten min. Hun setter mennesket som et midtpunkt, og skriver ut i fra seg selv med et "jeg" som hjalp meg inn i diktene.


Hennes tanker rundt tingenes foranderlige vesen, hvordan tiden påvirker oss, og det vi gjør påvirker følelsen av tid. Hun skriver om naturen, om planter og skyer, men også om minner, drømmer, sjelen og den første kjærligheten.

Diktet "Liten pike drar i duken" likte jeg kjempegodt, og jeg lover deg at jeg aldri skal stoppe et barn som er klar til å dra duken av kaffebordet ☺

De tre påfølgende diktsamlingene grep meg ikke på samme sterke måte som den første, uten at jeg kan sette fingeren på hva som er forskjellen. Temaene hun tar opp i skrivingen sin favner vidt, og om her finnes skildringer fra hennes oppvekst under 2. verdenskrig i Krakow, så holder hun seg unna det virkelig sårbare og hudløse.


Hånden

Tjuesyv bein, 
trettifem muskler, 
omtrent to tusen nerveceller
i hver av våre fem fingertupper.
Det holder i lange baner
til å skrive Mein Kampf
eller Ole Brumm

I diktet "Ikke-lesning" dukker til og med min gamle venn Proust opp, og når hun i en setning sier "Syv bind - gud bedre. Kunne ikke noen kortet dem ned litt, lagd et resymè, eller enda bedre: en versjon i bilder." ja, da kunne jeg ikke annet enn å smile med tanke på min egen innsats for å få lest dette mesterverket.

Livet er den eneste måten er en diktsamling jeg kommer til å holde utkikk etter, for nå får biblioteket tilbake sitt eksemplar, men jeg kjenner at jeg har lyst å lese mer av hennes refleksjonspoesi. At hun har blitt tildelt Nobelprisen i litteratur skjønner jeg godt, så jeg anbefaler gjerne denne samlingen av hennes seneste dikt videre.


Forlag: Tiden
Utgitt: 2013
Sider: 136
Kilde: Biblioteket

søndag 24. februar 2019

Tre noveller fra samlingen Karavane - mesternoveller i samling

Det er novelle-eksperten og litteraturviter Gordon Hølmebakk som i Karavane har samlet 26 av verdenslitteraturens ypperste novelleforfattere mellom to permer. Samlingen er smykket med kunstverk av åtte forskjellige kunstnere og hver forfatter/novelle har en flott introduksjon.
Det var Marta Breen, i sin nye bok Om muser og menn som inspirerte meg til å spore opp denne novellen. Breens bok handler mye om hvordan vi mennesker trenger litt albuerom, og hvordan kvinner ofte har vært fratatt muligheten til dette, enten av omgivelsene eller av seg selv.

Ulf Nilsens tittelbilde til novellen Kanelbutikkene
Doris Lessing - Til værelse nitten
Da Doris Lessing i 1949 brøt opp fra sin tilværelse i Sør-Rohdesia og flyttet til London, hadde hun manuskriptet til Det synger i gresset i bagasjen. Minst èn generasjon kvinner står i gjeld til henne. Ingen annen forfatter, Simone de Beauvoir medregnet, har så bredt og dypt preget kvinnesynet i siste halvdel av det 20. århundre.

Til værelse nitten handler om en lykkelig gift kvinne, mor til fire vellykkede barn, som bor i et flott hvitt hus i et pent strøk på Londons beste utkant. Hun gleder seg til barna blir store og begynner på skolen, men den friheten hun trodde hun da skulle føle, kjenner hun ikke. Hun blir mer og mer desperat etter å være for seg selv, uten å føle forpliktelser til mann, barn eller husholdersken.

Hun leier seg inn på et forsoffent hotellrom på i London, og her sitter hun og ser i veggen eller ut vinduet hele dagen, før hun reiser hjem til familien sin.
Når mannen finner ut av hva hun holder på med, tror han at hun er utro, noe hun sier at hun er, for hun er skamfull over sitt behov for å være alene. Han innrømmer at også han har en på si, og foreslår at de fire skal gå ut sammen. Dette blir for mye for Susan, og hun leier rommet en siste gang, hvor hun skrur gassen på fullt og tar livet av seg.

Alice Munro - Råmateriale
Novelledronningen over alle, Alice Munro født i Wingham, Canada i 1931. Jeg har lest Bjørnen gikk over fjellet som jeg likte godt, og Uvennskap, vennskap som ikke falt i smak. Denne novellen derimot likte jeg veldig godt.

Råmateriale er i likhet med Lessings novelle en sterk feministisk tekst. Hovedpersonen er en middelaldrende kvinne som på et vis ser tilbake på livet sitt. I sin ungdom var hun sammen med Hugo og fikk et barn med ham. Han gikk raskt videre i livet fikk seks barn til med to forskjellige kvinner, og utviklet sin forfatterkariere. Vår kvinne er en reflektert observatør av menneskesinnet, og hun gjør seg sine tanker om hvordan hun selv, og andre (kvinner) kommer til kort overfor mennene, uten å legge skylden på mennene.

Novellen er forholdsvis kort og raskt å lese, siden den er handlingsmettet og har en viss nerve. Gjennom flere tilbakeblikk gir hun oss bilder som fortsetter å sveve bak netthinnen etter endt lesning, og selv kjenner jeg meg litt avkledd.

Illustrasjon fra boken til novellen Haikeleken 

Milan Kundera - Haikeleken
Du kjenner sikkert til denne tsjekkiske forfatterens roman Tilværelsens uutholdelige letthet, en roman som gjorde inntrykk på meg da jeg leste den. Haikeleken er hentet fra samlingen Latterlige kjærlighetshistorier, en tittel som antyder grunnstemningen i hans forfatterskap, hvor erotikkens detronisering er farget av ironi og filosofisk melankoli.

Haikeleken handler om et ungt par som reiser på en to ukers ferie. De kjører bil, og når han fyller bensin ved en øde bensinpumpe stikker hun ut i skogen for å tisse. Hun er blyg og selvbevisst, personlighetstrekk som den unge mannen setter pris på, men som hun selv finner gammelmodig og litt begrensende. Når hun kommer tilbake går hun langs veien, og later som hun er haiker når han kommer kjørende forbi. Når han plukker henne opp fortsetter de leken, noe som etterhvert blir ganske skjebnesvangert.

Den korte novellen får sagt mye om hvordan menneskesinnet takler sjalusien, den er bygget opp med en tydelig spenningskurve, som gjorde at jeg mot slutten ba en indre bønn om at de må få slutt på leken. Kundera bruker et fantastisk språk, litt gammelmodig, men det passer til leken de spiller.

Novellesamlingen Karavane har bidrag fra mange kjente novellekunstnere; Gustave Flaubert, Lev Tolstoj, Franz Kafka, Ernest Hemingway og mange flere. Jeg valgte meg tre noveller, som viste seg å ha et feministisk tilsnitt til felles (tilfeldig?) Boken finner sin vei tilbake til biblioteket, men jeg vil nok låne den igjen når jeg er mindre presset på tid, for med de tre novellene jeg har lest, viser Gordon Hølmebakk at han har gjort et glimrende utvalg blant verdenslitteraturens novelleforfattere.

fredag 22. februar 2019

Om muser og menn av Marta Breen

Hvor eksentrisk kan en kvinne være før hun avskrives som gal? Ikke så veldig, konkluderer Marta Breen. Igjen gir forfatteren oss en tankevekker, som får en til å reflektere over egen praksis og sende beundrende tanker til de kvinner som levde og kjempet før oss. Tidligere har jeg lest 60 damer du skulle ha møtt og Født feminist, to bøker som fikk høye score på terningen, noe Om muser og menn også får.

Forlaget om boken:
Kvinnekampen har i stor grad handlet om å bryte seg inn i menns lukkede rom – enten det er arbeidslivet, politikken, utelivet, idretten eller kunsten. De kvinnene som har gått foran og sparket inn dørene, har ofte gjort det med store personlige omkostninger.

Med utgangspunkt i sitt eget liv som forfatter og debattant tar Marta Breen for seg historien om kvinner i offentligheten, og skriver om den evige kampen for å skaffe seg et eget rom. Om eksentriske kulturmenn – av begge kjønn. Om Ingmar Bergman, Amalie Skram og Bjørn Afzelius. Om groupies, muser og stalkere. Om det mannlige blikket, brystvorter og viktigheten av å ha nok vin.


Marta Breen vil ha oss ut av det trange kvinnerommet, og påpeker at Kvinnekampen (med stor K) i stor grad handler om å bryte seg inn i menns lukkede rom.

På en ryddig måte innleder hun med skildringer av kvinnelige forfatteres rom til å skrive gjennom historien. Vi hører om Virginia Woolf, Jane Austen og Sylvia Plath, på en måte som utdyper bildet jeg har av forfatterne ytterligere. At det ikke bare er meg som søker solitude er godt å vite, for denne "personlighetsforstyrrelsen" min føler jeg meg ofte alene om ☺

Det er lenge siden mannen ble sett på som familieforsørgeren og kvinnen som hjemmets engel, og heldigvis har denne samfunnsordenen endret seg radikalt. Å være en muse betyr å bli løftet opp som den som inspirerer kunstneren til kreativitet og som fremkaller følelser i ham som gjør at han kan skape genial kunst. Virkeligheten var for disse kvinnene alt annet enn glamorøs, og heldigvis frem mot vår tid begynte de å ville utøve sin egen kunst.

Marta Breen kommer med mange eksempler i boken sin, på hvordan kvinner også i dag blir fremstilt på en helt annen måte enn menn: "Menn kritiseres i all hovedsak for sine meninger, kvinner for sitt kjønn og utseende". 

Om muser og menn gir unge en fin innfallsport til feminismen, mens vi som har levd en stund blir minnet på at kampen fremdeles ikke er over. Hvem er jeg utenfor det mannlige blikket? spør Breen, og som hun kan spørre, dette er så treffsikkert at jeg rødmer her jeg sitter. Uten å ha reflektert over disse spørsmålene, er vi kvinner med på å holde takhøyden nede, og bevegelsesfriheten lav.

Tidligere har jeg hørt den uheldige benevnelsen "kulturkjerring" brukt, lansert av en medbergenser som ikke akkurat steg i gradene hos meg. Nå hører jeg for første gang om "kulturmannen", et uttrykk som svenske Lena Andersson er opp havet til, gjennom sin roman Rettstridig forføyning. Det er gode observasjoner Breen kommer med her, vel verdt et dypdykk!

Det var en fryd å se at mange av de bøker og forfattere Marta Breen trekker frem i Om muser og menn, er kjent for meg. Jeg fant Til værelse nitten på biblioteket, og fikk også lest denne, Doris Lessings skarpe kritikk til mannssamfunnet. Det annet kjønn av Simone de Beauvoir hadde jeg nettopp lest om i Kobrahjerte, så det føltes maktpåliggende å få lest Beauvoir også, så den er jeg igang med.


Forlag: Spartacus
Utgitt: 2019
Sider: 184 + noter
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 20. februar 2019

Business - ny krim fra Terje Bjøranger

Business er ikke Terje Bjøranger første utgivelse, han jobber til daglig som politiadvokat i Kripos og kan med den bakgrunnen gi en realistisk bakgrunn for sine kriminalhistorier. Jeg hadde ikke lest Barcode som kom ut i 2017, men det gikk fint å lese Business uten å ha lest den forrige boken.

Forlaget om boken:
En mann kommer inn i en blomsterbutikk på Aker Brygge. Drar fram en pistol og skyter kvinnen som ekspederer. Mannen setter bevisst fingeravtrykk og vinker til overvåkningskameraet. Likevel greier ikke politiet å identifisere morderen.

For politietterforsker Charlie Robertsen blir dette en reise inn i en mørk verden der menneskehandel er «big business», men hvem står bak og hvordan kan de komme unna uten å sette spor etter seg?


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2019
Sider: 320
Kilde: Leseeksemplar


Når vi først møter Charlie befinner han seg på Island, ett år etter han ble suspendert fra jobben og rømte fra livet sitt i Oslo. Kollega Lennart Ramberg trenger ham til den ferske mordsaken, og reiser oppover for å hente ham tilbake til jobben.

Vi blir også kjent med Kim som sitter i fengsel for drap. Han er en bekjent av Charlie, og når det er snakk om ham og også Charlies drepte kjæreste Mia, skjønner jeg at jeg kanskje skulle ha lest Barcode før jeg leste Business. Dette legger dog ikke noen demper på lesegleden min, og siden jeg har et par positive erfaringer med å lese "baklengs" kan det godt være jeg leser Barcode etterpå.

Dette er en kriminalhistorie hvor fokus er på selve etterforskningen. Vi er innom problematikk som omfatter menneskesmugling, tvangsekteskap og overgrep mot barn, tøffe tema som heldigvis presenteres på en måte så mageinnholdet holder seg på plass. Det vil si, enn så lenge, for mot slutten blir jeg direkte kvalm med tanke på om forholdene som skildres kan ha noe med virkeligheten å gjøre.

Språket og sjargongen passer godt til denne type kriminalhistorie, her er litt humor og en tøff tone, som jeg antar de har i politiet. Karakteroppbyggingen er veldig god, jeg blir fort glad i Lennart, Aicha og Charlie, og liker måten de er sammen på.

Business er en velskrevet krim helt uten språklige "hickups" eller andre ting å få kaffen i halsen av. Historien er troverdig, spennende og vel balansert med tanke på skildringer av etterforskning og karakterer. Anbefales på det varmeste!


Les gjerne Mycriminalmind sin flotte omtale av boken!

søndag 17. februar 2019

Vera av Anne Svärd

Vera er Anne Svärds fjerde utgivelse. Boken fikk en varm mottakelse da den kom ut i Sverige og er allerede oversatt til atten språk. Forfatteren fra Skåne er illustratør og kunstpedagog, og forhåpentligvis i full gang med å skrive oppfølgeren til Vera ☺

Forlaget om boken:
Under falskt navn kommer franske Sandrine fra krigens mørke til et varmt forsommer-Sverige. Året er 1945. Hennes eneste bagasje er et ufødt barn hun ikke vil ha, og en hemmelighet som hun er forberedt på å gjøre hva som helst for å holde på.

Sju måneder senere står hun brud på en øy langt ute i skjærgården. Ingen i brudefølget kjenner bakgrunnen hennes. Ved å si ja til den dobbelt så gamle legen Ivan, gifter Sandrine seg inn i en fremmed verden: den fryktinngytende overklassefamilien Ceder. Under bryllupsnatten raser en snøstorm over skjærgården og hele festfølget blir værfast. Det er som om denne natten bærer bud om hvordan resten av ekteskapet skal bli – en iskald allianse bygget på hemmeligheter, løgner og redsler.

Sandrine har kommet seg fra Frankrike, gjennom Polen og helt til trygge Sverige, bare for å bli innesperret i familien Ceders jerngrep. Hun er 17 han 33, når de gifter seg har de aldri tatt i hverandre, hva er det med dette paret? Historien om deres første møte kommer etterhvert, og når vi har fått det på det rene, tas vi med tilbake til Sandrines barndom.

Alt det jeg gjorde for og få lov til å leve. Uten å tenke på at jeg senere også skulle leve med det.

I fortsettelsen kryssklippes det sømløst mellom Sandrines hverdag i den nifse Cederfamilien, og forskjellige beskrivende hendelser tidligere i livet hennes.

Er hun medgjørlig eller livsfarlig, den fødende unge hustruen som ikke lager en lyd? Konene til Ivans tre brødre, og hans mor sirkulerer i utkanten av Sandrines oppmerksomhet. Hun har født lille Vera, et barn hun ikke vil ha noe med å gjøre, så det plager ikke henne at Ivan lar noen andre ta seg av henne.

Leseren oppdager litt etter litt hva det er med Ivan, men det er ikke før godt forbi halvveis at det som virkelig foregår åpenbarer seg. I mellomtiden har vi følt med Sandrine i hennes ensomhet, i den store klemmen hun er satt i, mellom svigermorens krav om et barn til, og mannens manglende vilje til å invitere henne opp i ektesengen.

Det er en spennende roman Anne Svärd har forfattet med Vera. Språket er sanselig og flott, og vakkert tolket og lest av Maria Sand. Det er ikke en "søtsupperoman" dette, men en uventet alvorlig historie om ensomhet, som også skildrer hvordan samfunnet vårt har utviklet seg de siste 70 - 80 årene. Slutten var en tanke åpen, og for en gangs skyld tenker jeg at her må det komme en oppfølger!

Vera anbefales på det varmeste!


Utgitt: 2019
Spilletid: 10:57
Kilde: Lytteeksemplar

lørdag 16. februar 2019

Det er vakrest når det skumrer av Camilla Bøksle

Denne romanen skildrer alderdom og oppvekst i skjønn forening, men det er hovedpersonens barnebarn som er den som gjør sterkest inntrykk på meg. Dette er Camilla Bøksle sin debut som romanforfatter, en debut som gjør at jeg gleder meg til neste.

Forlaget om boken:
Camilla og farfar vandrer gjennom Kristiansands gater, gjennom barndommen til farfar, mimrer i gatene han gikk som barn. Han er på slutten av livet, hun snart midt i. Farfar forteller om en oppvekst forskjellig fra hennes egen, og gjennom deres tid sammen, gjennom hans minner og fortellinger, vokser et uventet vennskap frem.

Det er vakrest når det skumrer er en roman om familie og om å bli kjent med hverandre før det er for sent, en erindringsroman om de store linjene i livet – døden, kjærligheten og lengselen etter det fullkomne.

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 14 februar 2019
Kilde: Leseeksemplar

Historien begynner tidlig, med farfars farfar som også het Birger. Vi hører om farfars oppvekst, hvor man kunne se mye elendighet i familiene i denne byen. Her er fattigdom, drukkenskap og psykisk sykdom, og alt ligger åpent for alle å se. Barna måtte stort sett klare seg selv, og ble i perioder skikket avgårde til familie i andre byer, av årsaker som ikke alltid var klare for barna.

I intervaller hører vi om dagliglivet til farfar, hvordan det arter seg nå, når han er blitt en gammel mann. "Her og nu er alt han har, gårsdagen finnes ikke og morgendagen er borte". Det er godt å lese hvordan Camilla tar seg av sin farfar, hvordan hun greier å sette seg inn i hans situasjon, og hvordan hun respekterer ham og finner små, enkle løsninger så hun kan bidra til at han får en fin hverdag.

Teksten er litt forvirrende, det tok tid før jeg fikk med meg tankesprangene, og de gangene det plutselig leses, drømmes eller resiteres. Språket er litt gammelmodig, eller er det den sørlandske dialekten som skinner gjennom, uvant er det i alle fall, men ganske fint.

Her er mange kontraster som når sjelslivet skildres på en øm og varsom måte, også avbrytes vi av Hitlerjugend og propagandamarsjer. Disse brå sprangene innimellom tolker jeg som den gamles litt forvirrede hjerne, som tar imot de impulser som dukker opp. Camilla justerer verdensbildet hans varsomt når de i hverdagen jobber seg gjennom sine små gjøremål. Vi vet lite om henne, men måten hun lar ham bruke tid der han trenger det, og det at hun føyer seg og tar hensyn, gjør henne til en minneverdig karakter, som det er verdt å ta lærdom av.

Det er vakrest når det skumrer er en dempet skildring av oppvekst i Norge, og om hvordan det kan oppleves når våre foreldre og besteforeldre begynner å trenge litt mer av vår omsorg og tid, enn det de har behøvd før. En roman jeg absolutt anbefaler videre!


fredag 15. februar 2019

Les for en god sak - Den internasjonale barnekreftdagen

I dag er det den 15 februar og Den internasjonale barnekreftdagen. Det finnes ikke noe bedre grunn til å bli sittende inne å lese, enn å skulle delta på Lines årlige utfording "Les for en god sak". 
Jeg har vært på jobb i dag, men kom hjem til ferdig middag og kake i kjøleskapet, så det tok ikke mange minuttene før jeg var i gang med lesingen. 

Etter å ha kost meg med krim (Business av Terje Bjøranger) et par timer tok jeg en pause hvor jeg fyrte i peisen og hentet meg et glass vin. Deretter tok jeg frem Nobelprisvinneren Wislawa Szymborskas diktsamling Livet er den eneste måten. Denne begynte jeg på i går, og det var med forventning jeg fortsatte lesingen av hennes nydelige dikt.

Som en avslutning på denne leseøkten tok jeg frem og begynte på Simone de Beauvoirs berømte roman Det annet kjønn, en roman jeg har kommet over som referanse i flere bøker jeg har lest i det siste, og som jeg er skikkelig nysgjerrig på.

Jeg donerer kr. 1,- pr leste side og håper å tangere rekorden fra 2015.



Skal du bare gi penger til èn god sak i år, så er dette lenken å besøke!

VIPPS 02099


de av Helle Helle

Det må bare innrømmes først som sist, jeg har kommet litt skjevt ut med Helle Helle. Hun skriver den type romaner som irriterer mer enn underholder, med sine hverdagsskildringer. Jeg opplever igjen og igjen handlingsforløpene hennes som platt, enkel og uhyre lite interessant, noe som føles som et handikap for meg, siden "hele" litteraturverden hyller Helle Helle og hennes romaner.

Forlaget om boken:
Mengden av innbo holdes naturlig nede, moren hennes kasserer med hard hånd, det er døde ting. Hun har en remse med alle adressene, moren hennes stikker fingrene i ørene, tørkleet faller fram i pannen. Det er rødt og blått og hvitt. Det er fra Sans Souci, det overlever.

I en provinsby på Lolland begynner en seksten år gammel jente på gymnaset. Moren hennes skulle egentlig ha vært på arbeid i forretningen på torget. Og datteren skulle egentlig ha vinket til moren på vei til bussen om morgenen. Men dette året er ingenting som det egentlig skal være.

de er en skildring av et mor–datter-forhold. Det er en fortelling om sykdom og kjærlighet og om å gå på gymnaset på åttitallet. Om ønsket om å kunne formulere seg i lengre setninger. Og det er en fortelling om å holde fast, og å slippe når man må. Med humor og alvor og dirrende ømhet skriver Helle Helle fram et portrett av en ung jente på vei inn i voksenlivet.

Da jeg to dager etter endt lesning satt og skulle skrive noen ord om boken, var det helt blankt, jeg husket ingenting fra handlingen. Jeg så til min store fortvilelse at jeg for en gangs skyld ikke hadde notert noe i kladdeboken min, og da jeg slo opp ved den eneste merkelappen jeg hadde satt i boken, viste det seg at den sto ved noe jeg hadde oppfattet som en skrivefeil. Denne typen "feil" skulle vise seg å være den første av flere, så jeg resignerte og tilskrev dette forfatterens ønske om å gjøre seg interessant.

Kusinen er litt hipp om happ. De klarer ikke bestemme seg, taxien kjører videre. Men det går jo ikke å sykle. Sykkelen til kusinen står i Onsevig, og hennes egen har flatt dekk. Den punkterer i fjor, hun sykler over en planke.

Marta Norheim kaller dette et uvanlig godt grep, mens for meg ble det en gjennomgående irritasjon i lesingen. Det er fantastisk å lese på forlagets side, sitatene som er klippet fra omtalene som har vært på trykk i landets aviser, for det er ikke bare NRK sin litteraturkritiker som som gir meg noe å tenke på.

Romanen begynner med noen setninger om en som bærer et blomkålhode. Når jeg etter 157 sider igjen blir konfrontert med dette blomkålhodet, blir det som en evighetsmaskin, for jeg blar uten stopp frem til første side og begynner å lese på nytt, på leting etter mening.

For å unngå å blamere meg ytterligere, vil jeg ikke si noe mer om boken. Som alltid her på bloggen, er det, en vanlig lesers opplevelse av boken som teller, og jeg må dessverre innrømme at dette gikk langt over mitt hode.

Les gjerne omtalen på bloggen Beathes bibliotek, hun kan sin Helle Helle, og har mye fornuftig å si om romanen.


Forlag: Oktober
Utgitt: 2018/på norsk 2019
Sider: 157
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 12. februar 2019

Penelopiaden av Margaret Atwood

Den greske dikteren Homer levde ca 800 år før vår tidsregning, og Odysseen er et av to episke dikt han blir husket for. Penelopiaden er Margaret Atwoods gjendiktning av den kjente myten om Penelope og Odyssevs, som sammen med andre gjendiktninger ble gitt ut som Myteserien. Selv syntes jeg dette var oppbyggende lesning, og romanen føyer seg inn i rekken av bøker jeg har lest i det siste, hvor sterke kvinner har en fremtredende rolle.

Forlaget om boken:
Historien er basert på legenden om Odyssevs og Penelope. Homers Odysseen er ikke den eneste versjonen av historien om Odyssevs som kommer hjem til sin ventende kone. De mytiske fortellingene som ligger til grunn for den ble opprinnelig fortalt muntlig, og det finnes derfor mange lokale varianter av den samme myten. Margaret Atwood har basert seg på andre versjoner enn Homers i sin gjenfortelling av denne myten. Nå er det Penelope som forteller, noe som gir oss et helt nytt perspektiv på den verdenskjente historien.

Forlag: Cappelen
Utgitt: 2005
Sider: 200
Kilde: Biblioteket


Når det er Penelope som forteller, sier det seg selv at dette blir en annen historien enn den Odyssevs selv ville fortalt. Innfallsvinkelen er spennende, og jeg kjenner at jeg verker etter å lese "originalen", for å se hvor forskjellene ligger.

De store linjene antar jeg er temmelig like. Penelope, datter av kong Ikarios av Sparta, blir giftet bort til Odyssevs av Ithaka som 15-åring. De får et barn, sønnen Telemakinos, men når han er ganske liten greier den fagre Helena av Troja å sende Odyssevs ut i den trojanske krigen. Han kriger i ti år, men problemene starter når de har fått bud om at følget hans er på retur, og de ikke dukker opp.

I de neste ti årene må Penelope holde et hundretalls beilere på armlengdes avstand. Alle vil ha henne, men er det hun som frister eller er det pengene hennes. Hun har styrt husstanden til å gi god avkastning, men disse frierne hennes gjør nesten kål på det hele. Telemakinos vokser opp, og også han slutter å følge morens direktiver. Han legger ut på en sjøreise for selv å se om han kan oppspore sin forsvunne far.

Dag etter dag bega jeg meg opp i øverste etasje på slottet og speidet ut over havnen. Dag etter dag, og ingenting å se. Noen ganger var det skip, men aldri det jeg lengtet etter å se. 

Med hjelp av kammerpikene sine holder hun frierne fra livet med å si at hun ikke kan gifte seg igjen før hun har vevd ferdig svigerfarens likklede. Kløktige som de var, brukte de natten til å rekke opp det de hadde vevd, og slik gikk tre år.

Når Odyssevs så endelig kommer, ti år etter han var ventet, og ser hvordan det står til hjemme, blir han arg, og tar sin hevn på aller verste måte. Han skyter Penelopes tolv næreste og kjæreste kammerpiker og tar livet av frierne på bestialske måter.

Penelopiaden er en grensesprengende roman, som spenner seg over tusenvis av år. Her gjelder bønner og offergaver, varsler blir mottatt fra orakler og gjenferd, her sendes beskjeder fra skyggeriket og innimellom blir vi minnet på at disse karakterene er guder, eller i det minste ånder av mennesker som har vært død i tusen år. Mor til Penelope skildres som en najade, en nymfe som er halvt fisk, og vi hører også om Poseidon, Zevs og Afrodite, kjente skikkelser fra den greske mytologien.

Historien er medrivende til tusen, og veldig underholdende. Penelope er en karakter en blir fort glad i, og selv om Odyssevs dreper hennes kjæreste venner når han kommer hjem, viser hun stor forsoning i gjenforeningen med sin ektemann.

Det var Marianne i ebokhyllami som først gjorde meg oppmerksom på Penelopiaden, les gjerne hennes fristende omtale. Beathe og jeg har lest boken samtidig, og også hun har skrevet en flott omtale, som er verdt å få med seg!