mandag 20. mai 2019

Historien om Àsta av Jon Kalman Stefansson

For et år siden kom Jòn Kalman Stefànssons debutroman Sommerlys ut på lydbok her til lands, en bok som grep meg så sterkt at jeg etter dette har lest romaner med denne som ønskemal. Jeg lyttet meg med iver og glede gjennom Bodil Vidnes-Kopperuds innlesing av de tre bøkene som utgjør Trilogien om gutten, og ble begeistret da Historien om Àsta var klar på norsk.

Forlaget om handlingen:
Hvorfor skal det være nødvendig å falle ned fra en stige for å skjønne hva som er viktig i livet? Sigvaldi ligger på et fortau i Stavanger, han er en gammel mann. «Min gode Gud, så urimelig jeg har vært i livet», tenker Sigvaldi. Plutselig vil han fortelle om Ásta, datteren. For det er så mye, så fryktelig …
For Ásta beveger livet seg mot katastrofen, igjen og igjen. Foreldrenes ekteskap tar slutt, de som elsker henne forlater henne – eller hun forlater dem. Veien bort fra Island fører til Wien, til kunststudier der, til poeten Jósef og kjærligheten.

Hvordan overlever vi katastrofene, hvordan minnes vi dem? Og hvordan fortelle om et liv – når ingen lever bare i nået, men alltid også i drømmen, minnet eller forventningen? Slik spør Sigvaldi, der han ligger på bakken i Stavanger. Slik spør Ásta, når hun forsøker å skrive til ham som var hennes livs kjærlighet. Og slik spør forfatteren – som har leid seg inn i et gammelt hus ved kysten som en annen idiot av en turist, for endelig å forsøke å få denne virkeligheten til å henge sammen.

For en reise vi blir tatt med på i denne romanen, både i menneskets psyke og gjennom Islandsk mentalitet og levevis. Boken har jeg lest med hele meg, den er sanselig til tusen, og så godt skrevet at jeg til stadighet tok meg i å sukke henført. Teksten inneholder mye stillhet, som fyller leseren med ro, og en god del betraktninger som får tankene på ens eget liv til å surre.

Jeg er ikke verdig til å være din mann, sa vår far, et drøyt døgn senere, var nettopp kommet hjem til leiligheten som de hadde mistet. Jeg vet det, sa mamma, jeg vet det. Men det er bare så ytterst lite vi kan gjøre med det, bortsett fra å stå oppreist. De som krabber, har ingen utsikt.

Måten Jòn Kalman Stefànsson skriver på gir oss mange nydelige bilder på hvordan tiden jobber, hvordan vi relaterer til hverandre, og hvordan livet "bare skjer". Fremstillingen av skjøre minner gjøres på en naturlig og vakker måte, med respekt for mennesket som helhet.

Teksten er fragmentert og byr på forskjellige innfallsvinkler, men det blir ikke kaotisk eller på noen måte forvirrende. Handlingen drives fremover av de stadige hoppene mellom fortellerstemmer, to stemmer som belyser hverandres historie, og løfter hverandre frem.

Romanen skildrer mennesker som ikke greier å ta vare på seg selv og svikter sine nærmeste. Her er mye nød, ikke nødvendigvis på det basale planet, men de lider av et tydelig fravær av kommunikasjon seg imellom. Mange av observasjonene gjøres retrospektivt, som når Àsta reflekterer over hvordan fostermor hadde svar på alle spørsmålene hennes, mens hun selv, som nå i voksen alder har tre akademiske grader, og nesten ingen svar.

Samtidens forbrukergud er ikke på noen måte annerledes enn de gudene menneskene hadde før i tiden: Den krever ofre. 
Og vårt første offer er den sunne fornuften. 
Når vi først har kvittet oss med den, er det ikke lang vei til flokk mentaliteten. Som har det til felles med sosialdemokratiet og Kristi budskap at den gjør oss alle like. 

Det er fantastisk at en roman med så mye tristesse kan bli en så varmhjertet historie. Det jeg har lært av Stefànssons fortelling, er å ikke utsette det du kan si og gjøre nå, det blir ikke lettere å hanskes med tanker og følelser når en blir gammel og nærmer seg livets slutt.

Historien om Àsta er glimrende forfatterkunst, ikke gå glipp av denne!

Forlag: Press
Utgitt: 2017/på norsk 2019
Sider: 473
Kilde: Leseeks


Les gjerne NRK`s intervju med forfatteren, hvor han blant annet røper at romanen er inspirert av hans egen familiehistorie.

torsdag 16. mai 2019

Iskald - en ny krim fra Agnes Matre

Agnes Matre debuterte som forfatter i 2012 med romanen Stryk meg over håret, en roman som gjorde sterkt inntrykk på meg. Da hun fulgte opp med Kledd naken var jeg like imponert, og jeg har også gledet meg over krimdebuten hennes Skinnet bedrar. Årets utgivelse Iskald, er en spennende og godt skrevet kriminal fra hennes barndoms trakter i Hardanger.

Fra forlagets om introduksjon:
Norseman Xtreme er i gang, verdens tøffeste og desidert kaldeste triatlonkonkurranse. Den lokale lensmannen Bengt Alvsaker er en av 250 nervøse utøverne som hopper i den mørke, iskalde fjorden. Men da han og de andre svømmerne har kavet seg i land i Eidfjord, ligger en skikkelse med startnummer 22 livløs igjen i vannet. Da opptellingen gjøres ved konkurransens slutt, viser det seg at en deltaker med samme startnummer likevel er kommet velberget i mål på Gaustatoppen. 

Det var kjekt å møte igjen lensmann Bengt Alvsaker, hans makker Susanne Hauso og de andre ved Kvam lensmannskontor. Etter en frisk start med svømming i den kalde fjorden, krøp heldigvis både lensmannen og handlingen inn på tørt land.

Spørsmålet Alvsaker og teamet hans må finne en løsning på er, hvem er den druknede? Etterforskningen virvler opp mye gammelt grums, hemmeligheter er i ferd med å røpes, så krefter settes i gang for å holde mest mulig skjult.

Det er en ganske så tradisjonell bygdekrim Agnes Matre har skrevet denne gangen. Det sosiale engasjementet hun har vist i sine tidligere bøker kommer ikke så tydelig frem, hvis ikke søkelyset på Alvsakers elendige måte å være far på, kan plasseres i denne båsen.

Er du på jakt etter "ufarlig" krim, uten blod og gørr og som har fokus på etterforsking, så anbefaler jeg gjerne Ivar Nergaard sin innlesing, han formidler som alltid, på en flott måte.

Utgitt: 2019
Spilletid: 7:33
Kilde: Lytteeksemplar

lørdag 11. mai 2019

På vei hjem av Sverre Henmo

Sverre Henmo debuterte som forfatter i 1999 og har gitt ut en rekke barne- og ungdomsbøker. Om dette er hans første "voksenbok", så må jeg si han har gjort en smud overgang, for dette var glimrende lesning!

Forlaget om boken:
Thale og Magnus har vært sammen i mer enn ti år, og forholdet er etter hvert litt slitt i kantene. Han lengter etter et felles barn, men lengselen deles ikke fullt ut av henne, som har en 16 år gammel sønn fra før av. En helg på hytta på fjellet avbrytes brått da de får telefon om at Thales sønn har falt om på trening og er sendt til Ullevål sykehus med ambulanse. Sønnens tilstand blir stadig mer kritisk, og turen hjem blir et kappløp med tiden.


Samtidig som panikken stiger inne i bilen, viser det seg at Thale og Magnus har mye mer å snakke om enn noen av dem har vært klar over. Parallelt med bilturen på vei mot sykehuset følger vi deres historie bakover i tid til da de møttes første gang.

Handlingen er todelt på en ryddig og litt fiffig måte. I innledningen blir vi kjent med de tre karakterene Thale, Magnus og Georg på 16. Sistnevnte hører vi bare om, men karakteren blir allikevel veldig tydelig. Når de to voksne har kommet seg til hytten, deles handlingen i to. Vi følger returen deres til Oslo, vekselvis med at vi i tilbakeblikk som strekker seg lengre og lengre bakover i tid, lærer de to å kjenne.

Samtalen deres i bilen er langt fra avslappet. Magnus har hengt seg opp i Thales fortid, og Thale er merkelig unnvikende når det er snakk om barnet de gjerne skulle hatt sammen, eller er det bare Magnus som gjerne vil bli far? Han begynner å stille seg spørsmål om han har satset på feil hest, og kanskje skulle gå fra Thale, spesielt når han ikke blir hørt i forhold til et spørsmål om å overta en familiehytte. De snakker til hverandre med respekt, men ofte snakkes det rett forbi, sånn at misforståelser ikke er til å unngå.

Det er Magnus sine synspunkter som kommer tydeligst frem, siden han har fortellerstemmen i denne historien, og det er nok ham jeg får mest sympati for. Det at Thale holder tilbake noen av tankene sine, og skjuler ting for Magnus, gjør henne ikke til et dårlig menneske, men ærlighet varer som kjent lengst.

Returen til Oslo ble heseblesende, forviklinger oppstår, og samtalen blir mer og mer amper etterhvert som tilstanden til Georg forverres. Dette gir god driv til historien, som innimellom hadde et spenningsnivå på linje med en god thriller.

Sverre Henmo skriver veldig godt, og vi merker ikke på språk og oppbygging av romanen, at han frem til nå har skrevet for barn og ungdom. Håper han fortsetter å skrive romaner for voksne, for denne forfatteren vil jeg lese mer av.

Det er Erlend Klarholm Nilsen som har lest inn boken, og han leser akkurat sånn som jeg liker det!

Utgitt: 2019
Spilletid: 5:30
Kilde: Lytteeksemplar


onsdag 8. mai 2019

Ikke bli borte av Benedicte Meyer Kroneberg

Kroneberg har siden hun debuterte som forfatter i 2010 skrevet syv romaner. Ikke bli borte er mitt første møte med henne, et møte som gjør at jeg sitter igjen med følelsen av å ha gått glipp av noe. Denne må du lese!

Fra forlagets skildring:
Vibeke og Torbjørn gjør seg klare til å dra på jobb, og Ella og Leo skal på skolen. Tanken var å få en ny start, særlig for datteren Ella, som har vært utsatt for mobbing hjemme i Norge. Torbjørn arbeider på ambassaden der en kontroversiell kunstner skal delta på en middag samme kveld. Vibeke er psykolog og forsker på personlighetsforstyrrelser, og i lunsjen går hun på utstillingen for å se hva kontroversen dreier seg om.
Så ringer de fra skolen. Ella møtte ikke opp til riktig time. Ingen vet hvor hun har blitt av. Vi følger Vibekes desperate leting etter datteren, gjennom en storby preget av Brexit, terrorfrykt og ekstremvær. Underveis begynner spørsmålene å melde seg: Hvor var det det gikk galt? Hvordan kan man slippe opp uten å slippe tak?


I denne romanen befinner vi oss i London, ikke som turist men som innflyttet familie fra Norge, som er i ferd med å etablere seg der. Det er sikkert ikke bare meg som har drømt om akkurat det, men her er det mye hverdag, og om mulig enda mer regn enn i Bergen, så virkeligheten har innhentet meg.

Dette er samtidslitteratur av høy klasse, hvor handlingen inkluderer betraktninger rundt terror, trygdeturisme, og mobbing. Vi går i dybden på atferdsproblematikk, som belyses gjennom store linjer i enkelte observasjoner, og med lupe når vi kommer tett på familien, i rammefortellingen.

Når Ella forsvinner fra skolen følger vi morens fortvilte leiteaksjon. Hun tenker tilbake på tidligere episoder og foruroligende uttalelser Ella har kommet med, og ser for seg hva som kan ha skjedd med datteren.

Scenen dette dramaet utspiller seg på er et regnvått London, hvor været gjør at tog er forsinket, og trafikken står i stampe. Vibeke har forpliktelser på jobben, og opplevde en ekkel episode med en mannevond hund på joggeturen sin, så stressnivået er høyt.

Jeg levde meg inn i hvordan hovedpersonen hadde det denne dagen, jeg kjente stresset hennes og fortvilelsen hun følte over mannen som ikke reagerte slik som henne selv, og på all skulingen og slarvingen fra foreldre i Ellas omgivelser.

Skildringene av Ellas utfordring er realistisk til tusen, og det var lett å sette seg inn i hvorfor Vibeke,  og andre mennesker, tolker Ella så forskjellig. De som interesserer seg for barns utfordrende atferd, vil ha ekstra stor glede av å lese denne romanen.

Ikke bli borte er en roman med temperament, den holdt meg fengslet og drog meg bort fra malerkosten som burde vært min "prioritet numero ono" for tiden.
Benedicte M. Kroneberg skriver med innsikt både i vår samtid og i sinnet til mor og barn. Det dagligdagse språket, og oppbyggingen av romanen gjør den lett å lese, alt uvesentlig er kuttet vekk, uten at det har gått på bekostning av karakteroppbyggingen.

Er det en pageturner med mening, du er ute etter, så er dette romanen for deg!


Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 282
Kilde: Leseeks

søndag 5. mai 2019

Hundene i Raqqa av Trygve Kalland

Trygve Kalland er fra Haugesund, men oppvokst i Sverige og Italia. Han er statsviter og offiser, og har flere utenlandsoppdrag bak seg, blant annet i Afghanistan og Moldova. Hundene i Raqqa er hans debutbok.

Forlaget om handlingen:
Når norske Hege Kvalvåg blir tatt som gissel av IS i Syria, blir det hett for PST og E-tjenesten. Og enklere blir det ikke når de får høre om et planlagt terroranslag mot Stortinget.
Når den ensomme unggutten Sjur Larsen møter somaliske Gaal, får han endelig en venn han kan stole på. Og når Gaal overtaler ham til å konvertere til Islam og joine brødrene De tålmodige på Grønland i Oslo, opplever Sjur kameratskap og tilhørighet for aller første gang i livet. Men når gruppa planlegger å utføre et kaldblodig terrorangrep i Oslo, blir det vanskelig å være Sjur. Men enda vanskeligere blir det når PST, i all hemmelighet, sender ham - av alle mennesker - til Syria for å redde Hege Kvalvåg.


Det er nesten så jeg kunne ønske at det var mulig å kalle denne historien for et eventyr, men dessverre ligger handlingen tettere opp mot virkeligheten enn de fleste av oss liker å tenke på.

Hundene i Raqqua er bygget opp av tre ledende handlingsforløp. I tillegg til det som skjer med bistandsarbeideren Hege Kvalvåg og med den søkende Sjur Larsen, følger vi den nyansatte Mariam Khorsandi og kollegene hennes i PST. Det er de sistnevnte som har ansvaret for å få Flyktningehjelpens Kvalvåg ut fra Syria, og trygt tilbake til Norge, men i store deler av denne historien gjør de en slett jobb.

   En annen ting jeg tenker på. Det var Einar sin tur. Du har fortalt oss om samholdet deres. Du har beskrevet de andre som brødre og venner, ikke sant?
   Sjur gadd ikke å nikke en gang. 
    Nå har du forrådt dem. Du skal vitne mot dem. Jeg sier ikke at de kommer til å prøve å ta deg, som en tyster, men hva har du igjen når du kommer ut? For dem er du en forræder. For det norske folk er du.... terrorist. 

Denne thrilleren er skrevet med korte kapitler og mye luft, så alt ligger til rette for lesing i hurtigtogfart. Det skjer noe nesten hele tiden, og mange av kapitlene avsluttes med en liten cliffhanger, som får leseren til å haste videre. Karakteroppbyggingen er satt til et minimum, man blir knapt kjent med de fleste av dem, bortsett fra Sjur som vi kommer litt under huden på. Dette er sikkert gjort med vilje, for å holde tempo oppe, og ergrelsene i sjakk.

Vi møter et par drittsekker, noen ensomme søkende mennesker, og noen som jobber samvittighetsfullt. Dynamikken mellom Petter og Einar er glimrende skildret, så også utestengningen av Mariam, selv om dette føles lite troverdig, voksne folk kan no ikke holde på sånn...

Trygve Kalland har gjort en fantastisk debut som forfatter, med Hundene i Raqqa, er du interessert i tematikken, kommer du til å elske boken. Jeg ser frem til det neste Kalland gir ut, for selv om tematikken ikke traff meg, skrive det kan han!


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 544
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 1. mai 2019

Vinterild av Anders de la Motte

Vinterild er den tredje av de fire frittstående bøkene som utgjør Årstidskvartetten. Jeg leser mye krim, men denne serien har ikke fenget oppmerksomheten min tidligere. Nå når jeg i rask rekkefølge, har lyttet meg gjennom de tre bøkene som har kommet ut, kan jeg ikke annet enn å framsnakke serien, og spesielt denne siste Vinterild, som var hakket bedre enn de to andre.

Forlaget om handlingen:
Lucianatten 1987 brenner en danseplatting i en skånsk hyttegrend ned til grunnen. En ung kvinne dør i flammene. Under etterforskningen settes venner opp mot hverandre, tillit brytes og familier splittes, inntil en ung mann til slutt tilstår mordbrannen.

Tretti år senere arver Laura Aulin sin tante Heddas forfalne hytte. Som tenåring bodde hun der i feriene, med tanten og vennene som trygge punkt i livet sitt. Helt til brannen forandret alt.

Det er den godt voksne Laura som er fortelleren i denne historien. Hendelsene som ligger til grunn for mye av dramatikken, foregikk i hennes tidlige ungdomsår, og gjennom tilbakeblikk får vi også denne historien presentert.
Anders de la Motte er god på karakteroppbygginger, og igjen imponerer han med hvordan han skriver frem, ikke bare Laura, men også tante Hedda og flere andre av personene på det lille tettstedet i Skåne.

Etter hvert får vi vite mer om det store arret Laura har på ryggen, om hvorfor hennes mor er en sånn avskåret skikkelse i livet hennes, og om det store savnet hun bærer på. Når hun arver Heddas nedslitte hyttegrend, må hun reise dit, og finner til sin overraskelse ut at de fleste av de hun kjente fra barndommen, fremdeles holder til her. Det at hun kommer tilbake, blir som å kaste bensin på "minnebålet", for ting begynner å skje.

Vinterild er en velskrevet krim, hvor karakterer, plott og spenningskurve er helt etter min smak. Her er ikke mye etterforskning og ingen groteske scener, men leseren fanges inn av en engasjerende historie, som gjør boken vanskelig å legge fra seg.

Runa Eilertsens stemme klinger godt i mine ører, så at det var henne som leste var også et pluss.

Vi er mange som har blogget begeistret om boken, se bare her: Bjørnebok, Heartart, Artemisia og Kleppanrova


Utgitt: 2018
Spilletid: 13 timer
Kilde: Lytteeksemplar

fredag 26. april 2019

Saturday av Ian McEwan - månedens 1001

Ian McEwan har skrevet ti romaner i tillegg til bøker i andre sjangere. Han er ikke blant de mest kjente i landet vårt, men det jeg har lest av ham, har gjort inntrykk. Lørdag, som denne samtidsromanen heter på norsk, skildrer en dag i nevrokirurgen Henry Perownes liv. Boken finner du i samlingen 1001 bøker du må lese før du dør, og er mitt bidrag til Elidas lesesirkel for mars.


Dagen er lørdag 15 februar 2003,  altså to år etter terroranslaget mot tvillingtårnene i New York. Boken kom ut et halvt år før terroren nådde London med bombeeksplosjonen på undergrunnen, noe som den innledende scenen gir oss en god påminnelse om.

Ian McEwan har med dette litt forutseende utgangspunktet, skrevet en uvanlig rolig roman til ham å være, om viktige tema som angår oss alle. Han lar hovedpersonen sin være en vellykket og rik lege, som ikke har problemer med ungdommene i familien, og som begjærer sin kone etter 25 års ekteskap.

Som sagt, handlingen begynner grytidlig lørdag morgen, han ser et fly styrte på Heathrow (eller han tror han ser det). Siden han ikke finner noe om flyet på nyhetene, vil han ikke uroe sin kone, så de har sex, hun går på jobb, og han spiser frokost, før han kjører til trening og spiller squash med en venn.

Dagen brer seg ut, og mens vi følger ham på hans gjøremål hører vi hans betraktninger rundt forskjellige tema. Tematikken sirkler rundt det trygge livet som blir utfordret og gleden han føler ved å gå på jobb.

Hans skarpe observasjoner rundt terrorhandlingene gjorde dette til en viktig bok da den kom ut for fjorten år siden, og er nok dessverre aktuell fremdeles.

Tidligere har jeg lest Ian McEwan sine bøker på norsk, så jeg kan ikke uttale meg om språket hans generelt, men Saturday fant jeg unormalt vanskelig å lese. Han bruker mange kronglete ord som ikke er i engelsk dagligtale, noe som bidro til at jeg brukte lang tid på å lese boken. Jeg likte boken godt, men tenker at jeg skal gi det litt tid, også lese den igjen, på norsk denne gangen ved en senere anledning.

**********

En liten hilsen til dere som har lagt merke til det dabbende tempoet på bloggen (og på lesingen min). Det er ikke våren eller interessen, men flytting som gjør at jeg må bruke all min tid på andre ting. 

Riktig god helg dere!


søndag 21. april 2019

Høstdåd av Anders de la Motte

Nylig startet jeg en ny krimserie, og Høstdåd er bok nummer to i den såkalte Årstidskvartetten. Jeg likte Sensommer godt, så spenningen var stor om Høstdåd holdt den samme høye kvaliteten. Bøkene har ikke de samme karakterene, så serien er satt sammen av frittstående historier, som kan leses i selvvalgt rekkefølge.

Forlaget om handlingen:
En sensommerkveld i 1990 telter fem barndomsvenner ved sin hemmelige badeplass, et nedlagt steinbrudd i Skåne. Videregående skole ligger bak dem og voksenlivet venter. Stemningen er høy, men også vemodig, for vennene innser at kvelden både innebærer et farvel til ungdomstiden og til hverandre. Når morgenen gryr og det første høstregnet har falt, flyter det en kropp i det mørke stenbruddsvannet. En tragisk ulykke, slår politiet fast. Ikke alle er overbevist om det.

Historien starter todelt, hvor handlingsforløpene skilles med 27 år, og den første (som er skildret over her) ligger til grunn for etterforskningen i nåtidshistorien.

I 2017 flytter Anna sammen med datteren Agnes fra Stockholm til Skåne, for å tiltre stillingen som politisjef i en liten kommune. Hun får overraskende nok leie et hus som tilhører en gammel dame, som ikke har latt noen komme inn i huset sitt på veldig lenge.

Anna strever litt med forholdet sitt til datteren, og kommuniserer med sin avdøde eksmann. Hun er også utfordret av at hun stammer når hun blir usikker. Disse tre private forholdene skildres på en varsom og fin måte, noe som gir historien et mykt tilsnitt.

Lik den forrige boken Sensommer ligger spenningsnivået ganske lavt, uten at det noen gang blir kjedelig, men til forskjell fra Sensommer foregår det mye politietterforskning i denne historien. Anna bestemmer seg nemlig for å gå et antatt selvdrap etter i sømmene, og i denne forbindelse ser hun også dødsfallet for 27 år siden med nye øyne.

Anders de la Motte skildrer på en fin måte hvordan mennesker i små samfunn lever i relasjon til hverandre. Kameraderi mellom de som har makt i kommunen, er viktige ingredienser i denne krimmen, forhold som greide å hisse meg skikkelig opp.

Mot slutten blir det vanvittig spennende, Anna kommer i den ene kinkige situasjonen etter den andre, som hun med nød og neppe vrir seg ut av. Når jeg var i mål med boken, satt jeg igjen med høy puls, og et sterkt behov for hevn, som jeg ikke fikk utløsning for. Slutten ga svar på spørsmålene som var blitt stilt, men den var vemodig og egentlig litt trist, og litt irriterende, siden jeg kriblet etter å ta rotta på et par stykker.

Høstdåd er en velskrevet krim, som underholdt og engasjerte meg, den er glimrende lest inn av Fanny Vaager, så jeg anbefaler den gjerne videre!


har skrevet fristende omtaler av denne boken!



Utgitt: 2018
Spilletid: 14:00
Kilde: Lytteeksemplar

torsdag 18. april 2019

Sensommer - mørk krim av Anders de la Motte

Sensommer er den første boken i Årstidskvartetten. Jeg har ikke lest denne serien, men lot meg nå friste etter å ha lest flere begeistrede omtaler av bøkene. Min påske går med til oppussing av hus som skal selges, så lydbok er kjærkomment å ha, for å døyve kjedsomheten i å male plankegjerder. God påske! 🐣🐤🐥🐔

Forlaget om boken:
En sensommerkveld i 1983 forsvinner Billy, fem år, fra en avsidesliggende gård på den skånske sletten. Det eneste sporet etter ham er en sko i den høye maisåkeren.
Tjue år senere leder Billys storesøster, Veronica, en gruppeterapisamtale i Stockholm. En ung mann forteller om en liten gutts uforklarlige forsvinning for mange år siden. Fortellingen er rystende velkjent og Veronica tvinges til å sette på spill den vaklende tilværelsen hun har bygget opp. Hun må tilbake til Skåne, til sin ødelagte familie.

Bakteppet i historien er spørsmålet om hva som skjedde med Billy, den gangen han forsvant. Jeg vil nesten kalle boken en spenningsroman, for her er ingen egentlig etterforskning å følge.

Det er Veronica som er den som stiller spørsmålene, men de fleste av dem dreier seg om nære og familiære detaljer. I det hele tatt, dette føles nesten som en oppvekstroman, med noen sporadiske spenningstopper underveis. Handlingen foregår på landet, og historien er spekket med flotte skildringer av hvordan folk forholder seg til hverandre her.

Jeg hadde stor glede av å lytte til Haakon Strøms eminente innlesing, og er litt skuffet over at det ikke er han som leser neste bok, selv om Fanny Vaager er god hun også ☺ 

I Sensommer møter vi en ødelagt familie. Etter Billy forsvant gikk det ikke så bra med foreldrene og de to søsknene hans. Samtaler mellom Veronica og storebroren i nåtid, viser at de, allerede før Billy forsvant, hadde problemer.

Anders de la Motte skriver på en fin måte, selv om han til tider bruker litt lang tid på å komme til saken. Han har et språk som passer til krim, og handlingen er bygget opp på en måte som skjuler plottet til det siste. Jeg er allerede igang med Høstdåd, og kan avsløre at persongalleriet er et helt annet!

Andre bloggomtaler om Sensommer: Bjørnebok og Heartart


Hele serien:
Sensommer 2016
Høstdåd 2017
Vinterild 2018
Vår...?


Utgitt: 2016/ på lyd 2018
Spilletid: 10:47
Kilde: Lytteeksemplar

tirsdag 16. april 2019

Nå solen med en finger av Alexander B. Øyhovden

Det er spennende å lese debutboken til en fersk forfatter, og denne gangen ble jeg mektig imponert. Dikt er ikke min sterke side, men Alexander Øyhovden skrev seg rett inn i hjertet mitt.

Forlaget om diktsamlingen:
Nå solen med en finger handler om ensomhet, sorg og angst, - det å miste seg selv, og destruktiviteten som vokser frem i takt med følelsen av å være verdiløs og isolert. Diktene beskriver sammenbruddene og forsøkene på å bygge seg opp igjen. Alexander Bertin Øyhovdens dikt preges av et sjeldent overskudd, et vitalt håp og ikke minst et helt eget billedspråk som demonstrerer det livsbejaende i å fortsette uansett.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 69
Kilde: Leseeks

Han skriver vakkert om det vi må forholde oss til i livet, om dagene og månedene som går, om barna og mennesker vi må relatere til, og om detaljer fra naturen. Jeg som selv har stor glede av å jobbe med barn, falt for diktet Barn:

jeg jobber med barna
av samme grunn som vokteren jobber i fyrtårnet
vi trenger lys

vi trenger en liten gutt
som sier han ikke vil spise kylling
fordi han er redd for å få vinger

og ei jente med kritt
som tegner et øye i skolegården
så jorden kan få se himmelen


I del tre kommer det tydelig frem at det finnes en død bror. Diktene er full av savn og sorg, og skildringer av kampen det er å leve videre med et tomrom i sjelen.

Siden kommer ensomheten, minnene og angsten. Uten å ty til klisjèer, greier Øyhovden å beskrive lengden på dager, måneder og år når ens bedre halvdel er borte. Siste vers i diktet Sjø beskriver dette godt:

å leve er å ligge på magen
på en isdekt innsjø
og forsøke å lage pilkehull 
med min egen pust

Alexander Øyhovdens måte å skrive på, gjør det lett å lese dikt. Hans lyrikk traff meg hjemme, han setter ord på observasjoner man kan kjenne seg igjen i, og følelser en kan relatere til, selv om en ikke har en stor sorg inni seg.

Beathes bibliotek kan du lese en flott omtale av boken, og den gledelige nyheten om at forfatteren er igang med nytt prosjekt.


Det skal bli en fryd å følge hans forfatterskap videre!


lørdag 13. april 2019

Bristepunktet av Belinda Bauer

Er du klar for en skikkelig "hold-deg-fast-krim"? Jeg har lest mye krim de siste månedene, og skal jeg anbefale en av disse som påskekrim, må det bli Bristepunktet. Boken er nominert til Bookerprisen, noe som antyder standarden på dette mesterverket.

Forlaget om handlingen:
Tre barn blir sittende igjen i bilen da moren deres går for å ringe etter hjelp. Hun overlater ansvaret til eldstemann Jack, som kun er elleve år. Men moren kommer aldri tilbake, og blir senere funnet drept i veikanten. 
Tre år senere har Jack fortsatt ansvaret for de to yngre søsknene. De har klart å holde det skjult for myndighetene at de bor alene etter at faren ikke taklet morens død og dro. Men da den samme kniven som trolig ble brukt til å drepe moren, dukker opp, endrer alt seg. 

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2019
Sider: 352
Kilde: Leseeksemplar


Belinda Bauer skriver fra det sørlige England. Vi møter førstebetjent John Marvel som har tabbet seg ut i London og blitt forvist til den lille byen Taunton. Her skal han jobbe sammen med kriminaletterforsker Reynolds, som er hans rake motsetning. Det første møtet mellom disse to er helt priceless:

  - Unnskyld meg! sa Reynolds strengt. Dette er et åsted! Mannen glodde sint opp på ham. Er du Reynolds?
   Ja. 
   Har du ikke hørt om at man må rydde vei? Jeg brakk nesten nakken, for pokker!
   Reynolds var stille et øyeblikk, så sa han forsiktig: 
Førstebetjent Marvel?
   Mannen skulte på ham til svar. Hvor er liket?
   Reynolds skyndte seg ned trappen. Sir, hveste han i en dempet advarsel, det er barn i stuen. 
   Marvel senket stemmen. 
   Døde barn?
   Nei, sir.
   Hvorfor sier du det da? sa Marel med rungende røst. 
Hvor er liket, for svarte?

Fjortenårige Jack er den andre hovedpersonen vår, en gutt som har gjennomlevd det utrolige og fremdeles holder familien samlet. Livet har gjort ham streetsmart til tusen, samtidig som han er samvittighetsfull og snill med familien sin.

I første del av boken møter vi også den høygravide Catherine While. Hun fornemmer at det er folk i huset, får en truende oppringning, finner en lapp på frontruten på bilen og andre ting som gjør henne livredd.

Alle karakterene er glimrende bygget opp. Bauer lar aktørene sine utvikle seg underveis, en av detaljene som gjør dette til en levende krim. Det andre som får Bristepunket til å glitre, er språket. Bruken av genial setningsoppbygning og eufemismer, en god dose sleivspark og morsomme bemerkninger gjør at jeg blir skikkelig imponert. Jeg tenkte faktisk "woao, dette er bra skrevet", flere ganger mens jeg leste.

Etterhvert flettes politiets etterforskning av innbruddsraidet, sammen med Jacks søken etter morens morder og uhyggen som omfavner Catherine Whiles liv. Det er glimrende gjort, jeg vil ikke røpe noen av de overraskende vendingene handlingen er bygget opp av.

Som leser nyter jeg at min holdning til karakterene endrer seg underveis, at dialogen får meg til å humre, og at jeg innimellom sier "yes!" fordi den som trengs å bli jekket ned et par hakk, blir nettopp det. Bristepunktet er krim til å leve seg inn i, og som engasjerte skikkelig!


EliseCathrin og Bjørnebok er enig med meg at dette er glimrende lesning


lørdag 6. april 2019

Eremittedderkoppen av den franske krimdronningen Fred Vargas

Fred Vargas har virkelig vært i støtet da hun skrev Eremittedderkoppen, for dette er i mine øyne hennes aller beste hittil. Har du ikke lest krimserien om Jean-Baptiste Adamsberg og de andre i kriminalvakten i Paris, så har du noe å glede deg til!

Forlaget om handlingen:
Tre åttiåringer bitt av en giftig edderkopp i Nice. For Adamsberg er det noe som ikke stemmer. Eremittedderkoppen har aldri tatt livet av noen tidligere. Men han er overbevist om at det dreier seg om drap. Kollegaene hans er vant til at han han befinner seg i tåka, men denne gangen sliter han med å få dem med seg. Etter hvert slår laget sprekker, nervene er i høyspenn.
Fred Vargas har gjennom en rekke romaner skapt et galleri av personer rundt den drømmende Adamsberg, som stort sett følger sin intuisjon. Med seg har han bl.a. Adrien Danglard, skilt, med fem barn og en levende encyklopedi med hang til flaska. Og så er det Violette Retancourt, som skjuler en ren naturkraft bak sitt vakre blomsternavn, og en rekke andre uforglemmelige karakterer.


Dette er krim for deg som liker gode karakterskildringer og en tirade av replikker som får deg til å humre i skjegget. Jeg er normalt ikke fan av krim hvor hovedfokus ligger på etterforskning, men til tross for at dette er sånn krim, så er politifolkenes relasjoner en stor del av handlingen, og det veier opp.

Handlingen i Eremittedderkoppen har ingen innledende historier som skildrer ugjerningsmennenes beveggrunner eller ofrene deres. Derimot er livet på stasjonen som et overflødighetshorn av hendelser. Katten på kopimaskinen som tre ganger for dagen må bæres ned til matfatet, de to svarttrostene som igjen har funnet redet sitt i buskene utenfor, Danglard med den gode hukommelsen som har noe og skjule, og ikke minst Adamsberg selv, som kun røyker sigaretter han stjeler fra sønnen og har to ur på armen sin, som ikke virker.

Alle karakterene har noe ved seg, og selv om navnene er franske noe som vanskeliggjør uttalen, så fester personlighetene seg. Den litt kaotiske innledningen hvor de får og kjapt løser et par saker, gjør settingen troverdig. Krimvakten er splittet og en atmosfære av maskepi ligger over de ansatte, som driver med tisking og hvisking i krokene.

Plottet i krimsaken de etterhvert begynner å etterforske er finurlig, men Adamsberg får med litt hjelp de fleste til å forstå at dødsfallene etter edderkoppbitt, faktisk er mord. Etterforskingen avdekker mobbing og utbredt mishandling på et barnehjem i og under 2. verdenskrig, og de finner det ulogisk at drapene de nå skal finne ut av skal være hevn for noe som skjedde for 70 år siden.

Dette er en krim hvor handlingen tar uventede vendinger underveis, noe som gjør at vi unngår rolige passasjer. Jeg liker dialogene og hvordan karakterene forholder seg til hverandre, og ikke minst karakteroppbyggingen. Lesingen gjør utslag på spenningsskalaen, men historien er først og fremst engasjerende, for jeg var oppriktig interessert i å finne løsningen på både krimgåten, og enkelte personlige utfordringer.

Selv om Eremittedderkoppen er en del av en serie, står den trygt på egne ben, så jeg anbefaler den gjerne, også til deg som ikke har lest noen av Fred Vargas bøker før. 



Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 458
Kilde: Leseeks

fredag 5. april 2019

Historien om en anstendig familie av Rosa Ventrella

Det er deilig å reise til Italia, og med Rosa Ventrella får vi stå på sidelinjen og observere det genuine Bari. Her bruser blodet, lyder og lukter fyller sansene, mens livet leves så tett på hverandre, at jeg nesten får litt pustebesvær. Heldige meg som skal til Italia i sommer, selv om vi ikke skal helt sør til Bari.

Forlaget om handlingen:
1980-tallet. Somrene i det gamle Bari foregår i smugene mellom hvitmalte murvegger. Ungdommen møtes i de labyrintiske stredene som dufter av opphengt klesvask og putrende tomatsaus. Maria vokser opp sammen med sine to eldre brødre, Giuseppe og Vincenzo. Hun er liten og mørk, med stor munn og smale øyne som gnistrer som nålespisser. Hun er lidenskapelig, trassig og uforskammet, i besittelse av en villskap som skiller henne fra de andre jentene i bydelen. Der hun bor og lever er vold dagligdags; det er vanskelig å unnslippe den. Det eneste faste punkt i barne- og ungdomsårene er Michele, sønn av den mest ulykksalige familien i hele det gamle Bari. Vennskapet mellom Maria og Michele blir stadig sterkere til tross for fiendskapet mellom familiene deres, og til tross for alle slag livet gir. 

Når vi møter Maria i begynnelsen er hun ti år. Selv om dette skal være på 80-tallet så virker det som handlingen finner sted femti år tidligere. Bydelen blir skildret med gamle og unge som formelig bor utenfor huset sitt, i snakk med naboer og forbipasserende. Intriger bygges rundt vennskap og uvennskap i gaten og i skolegården. Vi får skarpe observasjoner av dette strøket i Bari, hvor de sosiale forskjellene er store. Her er vold og brutalt snakk dagligdags, noe som kan tilskrives mangel på utdannelse og det tilsynelatende fraværet av mulighet for et bedre liv.

Romanen er bygget opp av en sanselig historie som har sine små spenningstopper i form av konkrete hendelser. Etter å ha opplevd Marias far som voldelig og urettferdig, nyanseres bildet med historien om hvordan mor og far møtte hverandre. Vi hører også om brorens atferdsvansker, som moren mener skyldes demoner som skal kureres ved å ty til en trollkvinnes ritualer.

Fra tidligere romaner fra Italia kjenner jeg igjen bruken av dialekt. Her hos Rosa Ventrella høres det ut som dialekten til disse fattige er fryktelig ulik det italienske språket som læres på skolen. Det er interessant å prøve å forstå hvor mye språket vårt avslører vår herkomst.

Historien om en anstendig familie er en sanselig fortelling, hvor varm luft, bugnende blomsterkasser, sikadenes sang og fønvind gjør underverker for en solhungrig sjel.


Utgitt: 2019
Sider: 335
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 3. april 2019

Gullburet av Camilla Lackberg

De fleste kjenner nok Camilla Läckberg fra hennes tidligere krimserie med Erica Falck som hovedperson i vakre Fjällbacka. Gullburet er ikke krim med etterforsking som hovedfokus, men en slags psykologisk thriller som, om sant skal sies, irriterte meg litt.

Forlaget om handlingen:
På overflaten kan det se ut som om Faye har alt. En perfekt mann, en elsket datter og en luksuriøs leilighet i den fineste delen av Stockholm. Men mørke minner fra oppveksten i Fjällbacka jager henne, og hun føler seg stadig mer som fange i et gullbur. En gang var hun en sterk kvinne med ambisjoner, men for Jacks skyld har hun gitt opp alt.
Da han sviker henne, blir hele Fayes verden rasert. Plutselig har hun ingenting i det hele tatt. Først er hun rådvill, men så bestemmer hun seg for å ta igjen og begynner å planlegge en grusom hevn.

Da jeg etter noen timers lytting sto i kø på ARK for å betale noen, vel... bøker, skulle damen foran meg betale for sin nye krim, Gullburet. Det var like før jeg pikket henne på skulderen for å be henne velge en annen bok.

Frem til Faye tar sin mann på fersken med en ung og myyyye tynnere dame i sin egen ekteseng, så har jeg ergret meg grønn over den nevnte Faye og hennes selvutslettende personlighet. Hun har opplevd ting i oppveksten som hun delvis skjuler, men bortsett fra dette så overlates ingenting til leseren å finne ut av.

Når hun blir tvunget til å klare seg selv, blir hun (hokus pokus) utrolig selvstendig og oppegående, og handlingen går inn i en fase hvor hun nærmest fremstilles som "superwoman". Etterhvert blir dette en historie om hevn, fortiden hennes avsløres litt etter litt, samtidig som vi hører om hvordan hun hevner sviket fra ektemannen.

Mot slutten blir en ny tematikk lansert, og boken får et sentimentalt preg, som i mine øyne ikke passet inn med handlingen forut for dette.

Som du sikkert skjønner, Gullburet ble en skikkelig nedtur for min del. Det hjalp heller ikke at jeg for sent la merke til, at innleseren er den samme som leste inn Si at du er min, en jeg hadde lovet meg selv å styre unna i fremtiden. Alle har lov å ha en dårlig dag på jobb, men Camilla Läckberg, dette her holder ikke.


Utgitt: 2019
Spilletid: 9:47
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 1. april 2019

Døtre debutromanen til Eva Aagaard

Eva Aagaard er en sann skandinav. Hun er født og oppvokst i Danmark, har sin forfatterutdanning fra Sverige og Norge, og debuterte som forfatter på norsk. Heldige oss som har fått en ny spennende forfatter å følge, for med debutromanen Døtre imponerte hun meg!

Forlaget om handlingen:
Ingen har snakket ordentlig om hva som var i veien med Mona, men etter at hun begår selvmord, begynner kvinnene i familien å bevege seg i ulike retninger. Moren Inga velger fornektelsen, søsteren Britt vil samle Monas venner til samtaler for å finne ut av hvordan livet hennes egentlig var og hva som kunne vært gjort annerledes. Og Britts datter Mira blir overlatt til seg selv i forsøket på å finne ut av sitt eget tenåringsliv med alt det innebærer, i skyggen av de sterke skikkelsene i generasjonene over seg. Kanskje har hun mer av Mona i seg enn folk tror?

Eva Aagaards Døtre er en roman som undersøker forholdet mellom galskap og normalitet, sannhet og selvbedrag, og frykten for at det finnes en slags arvesynd i familien.


I denne romanen kommer vi tett på en liten familie i tre generasjoner. Mira er femten år når hun innleder et forhold til en mye eldre mann. Hun sliter med å skape en god relasjon til klassekameratene sine, og prøver å forstå hva som skjer med moren.

Selv om mye av det som skjer dreier seg rundt Mira, så er det moren Brit og hennes søster Monas forhold og oppvekst, som bærer handlingen. Vi lærer også foreldrene deres å kjenne, godt nok til at leseren selv kan gjøre seg opp en mening om konklusjonen som presenteres til slutt.

Senere på dagen tok jeg bussen til huset hvor Brit bodde med familien sin, gikk forbi et par ganger og hadde så lyst til å se søsteren min, men så ombestemt jeg meg, kjøpte en sovepose og tok toget til skogen ved huset til foreldrene mine.

Det er Mona som forteller dette, den mentalt syke søsteren som har dradd fra familien sin for lenge siden. Det er tankevekkende å høre om hvordan hun takler motgang i livet, og hvordan stemmene i hodet, får henne til å ta uventede, og litt uforståelige avgjørelser.

Romanen fortelles med de tre kvinnene som fortellerstemmer. Kapitlene er korte og har mye luft, og hele tiden dukker det opp sekvenser som holder på interessen. Eva Aagaard bruker et flott språk, og skildrer utenforhet, ensomhet og mental sykdom med respekt og troverdighet.

Døtre anbefales på det varmeste!


Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 219
Kilde: Leseeks

lørdag 30. mars 2019

Malurtveien 10 av Maria Sand

Maria Sand er en norsk forfatter og skuespiller, som debuterte i 2015 med Hold pusten så lenge du kan. Jeg har ikke lest denne romanen, så hennes andre roman ble mitt første møte med henne. Her møter du en katolsk familie i fem generasjoner, hvor arvesynd, svik og tilgivelse er viktige punkter.

Fra forlagets beskrivelse:
De voksne i Mis familie krangler og elsker og forlater hverandre og trygler om tilgivelse. Hver søndag leser morfar katekismen hjemme i Malurtveien, hvor Mi bor når moren er på turné. Mis far har stilt klokka etter Amerika-tid, han venter på telefon fra Hollywood. Mi er forberedt på katastrofe.

Hun har vokst opp med fortellingene om ulykke, den slo inn i familien på 1920-tallet da Mis oldemor var nygift, og har ikke sluppet taket siden. Man må passe seg for bilene, for vannet, aldri se fremmede i øynene. Nå er det Mi som skal være den voksne. Under senga har hun en kasse, med gaffateip, hermetikk, munnbind. Mannen hennes, Leo, skjønner ikke alvoret – at ulykken når som helst kan dukke opp igjen, at de to små barna deres er i konstant fare.

For en original og skjønn familiesaga Maria Sand har skrevet. Måten hun skriver om alle generasjonene på en gang, kunne fort blitt litt forvirrende, men siden det er Mi som er forteller hele tiden, så gjør ikke disse sprangene i teksten noe.

Ulykken som rammet oldemor Agnes da hun var en ung lærerinne, kom til å prege hennes forhold til andre mennesker, også sin datter og sin mann. Det er grusomt å høre hvordan hun ikke kommer videre i livet, og skildringene av angsten hennes er så gode, at jeg får regelrett vont i hjertet.

Det er Agnes` fortjeneste at deler av familien blir katolikker, og disse religiøse tilbøyelighetene skal komme til å prege familien i generasjoner. Vi hører om datteren hennes, altså mormoren til Mi, og også hun legger til en grusom skjebne i familiens historie, en skjebne som får følger.

Jeg prøver å forstå hva legen sier. Prøver du? Forstår du hva som har skjedd? Hva som kunne ha skjedd? Hvorfor viste du dem båten? Kan du ikke la være å presse din egen barndom på dem hele tiden?

Og det er akkurat det denne romanen handler om, hvordan vi hekter vår egen ryggsekk på de som kommer etter oss. Det er Mi`s mann som snakker i utdraget jeg har valgt meg, og han er temmelig irritert på Mi som har forårsaket at barna rodde ut i båten alene.

Mor og far til Mi skildres som to umodne skuespillere, som gjerne overlater barna til besteforeldrene og reiser rundt for å jobbe og feste. Det er ikke så mye annen dramatikk rundt disse, selv om vi får noen kloke refleksjoner rundt hvordan det var å være barn med disse to som foreldre.

Du har sikkert skjønt det, denne romanen krøp langt inn i hjertet mitt. Malurtveien 10 er en roman med karakter, som fremstår som troverdig og helt fri for sentimentalitet. Språket er godt, og vendepunktene mange, så her var det ikke et eneste kjedelig øyeblikk.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 267
Kilde: Leseeks

fredag 29. mars 2019

Dvalen av Camilla Grebe

Dvalen er en frittstående oppfølger til fjordårets Glassnøkkelvinner Husdyret. Jeg var begeistret for den, både handlingen og måten Camilla Grebe skriver på, så det var med iver og glede jeg festet på meg øretelefonene og la i vei i Stoltzen, med boken på øret.

Forlaget om handlingen:
Attenårige Samuel saboterer en narkotikahandel og tvinges på flukt. Etter at han har gått under jorden svarer han på en annonse. En familie i skjærgården søker etter assistent til sin hjerneskadde sønn. Men det varer ikke lenge før tilværelsen hos den sørgmodige Rakel og hennes sønn Jonas tar en grufull vending.

Kriminalinspektør Manfred Olsson plages av en familietragedie, samtidig som han etterforsker to narkotikarelaterte mord. 

Aller først en advarsel, går du på tur når du lytter, pass på så du ikke går utfor veien, for dette er i perioder vanvittig spennende. Grebe har med kløkt og oppfinnsomhet puslet sammen en historie som byr på mye mer enn bare drap og etterforskning. Her stilles det betimelige spørsmål, som i alle fall ga denne leseren, noe å tygge på. Hva sosiale medier gjør med oss mennesker, hvordan vi lever våre liv gjennom skjermen, og lar vår lykke avhenge av likes og kommentarer, var besnærende og litt skremmende lesning.

Karakteroppbyggingen er akkurat sånn som jeg liker den, uten lange digresjoner faller alt på plass av seg selv, og spesielt Pernilla mor til Samuel og ikke minst Samuel selv, kommer en godt under huden på. Det ligger en hund begravet i Pernillas fortid, som inkluderer en fraværende mor og involvering i menighetsarbeid som har hatt dårlig påvirkning på henne.

Samuel er en ungdom som gir faen i det meste, så lenge livet på kort sikt er behagelig. Han er en lite sjarmerende person, som jeg tenker burde fått en tupp i ræven av sin mor for lenge siden. På den positive siden, språket til Samuel tilfører handlingen kjærkommen humor, og mot slutten av boken blir også denne karakteren til å holde ut.

Manfreds historie begynner med at datteren faller ut av  vinduet, og denne ulykken følger historien helt til slutt. Det er interessant å se hva ulykken gjør med Manfreds relasjon til sin kone, noe som avrundes med en sterk konklusjon som innbefatter smugrøyking og mobilbruk. Han leder også etterforskningen av mordene, men denne delen av handlingen er nedtonet til fordel for det som skjer med Samuel og Pernilla.

Det fungerer bra med fire innlesere, alle gjør en god jobb, og skiftingen av synsvinkel blir tydelig for lytteren.

Er det kvalitetskrim som kan få deg til å holde pusten (eller gå utfor veien) du er på jakt etter, så let ikke lenger, her har du den!

Utgitt: 2019
Spilletid: 12 timer
Kilde: Lytteeksemplar

torsdag 28. mars 2019

De uskyldige av Kristine T.G. Hardeberg

Det er alltid spennende å lese debutanter, og når forfatteren har bakgrunn fra blant annet kunsthistorie, så skjerpes interessen min betraktelig. Jeg kan ikke si annet enn "takk for turen", for det var deilig å være tilbake i vakre Firenze igjen ☺

Forlaget om handlingen:
Sandra leter etter faren sin, en jakt som fører henne fra en liten bygd på Vestlandet til Firenze i Italia, byen som er hennes eneste spor. Men, søket etter faren skal vise seg å avsløre sjokkerende hemmeligheter om begge foreldrene. Under buegangene i Europas aller første barnehjem opplever Sandra hvordan historie og nåtid henger sammen, hvor sterkt båndet mellom mor og barn kan være. 

For parallelt med Sandras historie følger vi også Teresa, en oppvakt jente i frigjøringskrigens Italia, en tid da muligheter og begrensninger går hånd i hånd. Mest av alt ønsker hun seg utdannelse, men følgene vil bli skjebnesvangre for henne – og for Sandra. Er det mulig å stole på et annet menneske? 

Handlingen i denne romanen er vanskelig å si noe om, uten å røpe detaljer, som bør komme som en overraskelse på leseren. Jeg brukte mye tankeenergi underveis på å fundere på når de to historiene møtes, selv om koblingen føltes ganske selvsagt.

Den første historien finner sted midt på 1800-tallet, i en urolig tid for Italia, som endte med at de forskjellige statene på halvøyen ble samlet under ett flagg i 1861. I De uskyldige bygges historien rundt kvinners kår og ufrihet på denne tiden. Det var ikke vanlig at kvinner fikk utdannelse, så når mor nekter i ren frykt for hva folk vil si, ordner far til Teresa det slik at hun får en privatlærer. Vi er i Firenze, og det kjente renessansebygget som ble satt opp som et hittebarnhus på 1400-tallet spiler en viktig rolle.

Romanen starter med nåtidshistorien, som finner sted i 1995. Sandras mor har dødd og hun finner ting etter henne som bygger oppunder nysgjerrigheten hun alltid har hatt på sin egen historie. Hun reiser til Firenze for å finne sin far, og mens vi er der er det vi får smake på den italienske gjestfriheten.

Kristine Hardeberg har skrevet en skjønn roman, hun bruker et fint språk og har gode karakterskildringer. Jeg er glad i sanselige historier som får frem essensen av en kultur, og det får vi med De uskyldige. Det er mye jeg skulle likt å lært mer om, både Ospedale degli Innocenti og denne brytningstiden i Italia, og siden nåtidshistorien egentlig ikke tilførte den andre historien noe, syntes jeg at den kunne vært kuttet vekk. Skrive kan hun i alle fall, så jeg gleder meg til neste bok!

Forlag: Liv
Utgitt: 2019
Sider: 403
Kilde: Leseeks

tirsdag 26. mars 2019

Skogens historie av Reidar Müller

Det var Berit som åpnet øynene mine for denne boken, så jeg skylder henne et stort takk for akkurat den omtalen! Selv om jeg ikke er spesielt interessert i skog (eller ulv) så fenget denne boken godt nok til å lokke meg opp av lesestolen og ut på tur, flere ganger.

Forlaget om boken:
Med sekken full av spennende kunnskap blir gleden ved å ferdes i skogen enda større.

Skogen dekker en tredjedel av landet vårt. I uminnelige tider har vi høstet av den - og ikke minst byr skogen på rekreasjon og ro. Shinrin-yoku, kaller japanerne det - å bade i skogsluft. Men hvor godt kjenner vi egentlig skogen? Når oppstod den, og hvordan har den utviklet seg? Hvor kommer de fra, de utallige artene, kjente og ukjente, som hører hjemme der? Og hvordan fungerer skogen som økosystem?

Forfatteren av denne boken setter seg et mål: Han vil utforske skogens historie, dens betydning som livsmiljø for planter og dyr, og dens plass i menneskenes forestillingsverden. I folketroen har skogen vært hjem for mystiske, overnaturlige vesener, og rovdyrene vekker fremdeles frykt og fascinasjon. Det gjelder ikke minst ulven. Av erfarne skogsfolk lærer forfatteren, den ellers nøkterne naturforskeren Reidar Müller, å spore ulv, og hos ham blir fascinasjonen til en besettelse. Til slutt blir han stående alene ute i villmarka og ule etter gråbein. Får han svar?

Det er alltid like spennende å gå igang med sakprosa på øret, og denne gangen tenkte jeg faktisk "hva er no dette for noe....?" Helt til det var gått en liten time, og jeg tok meg i å følge nøye med, smile anerkjennende og sukke fornøyd.

I Skogens historie tar Reidar Müller for seg mye mer enn bare skogen, selv om han begynner med mosen og jobber seg utover, oppover, bortover... Vi blir kjent med skogens dyr, alt fra insekter, fugler og større dyr, helt til vil liksom stopper opp ved ulven. For det er mye ulv i denne historien, et fascinerende dyr som er temmelig misforstått hos de fleste av oss. Sammenligningen av ulv og bjørn i referanser som har med livet å gjøre var artig å høre om.

Tidsmessig så beveger vi oss fra tidenes begynnelse, gjennom istider og deler av evolusjonen, og frem til i dag. Müller har også mange "funfacts", som spriter opp teksten og gjør den lett og underholdende å lytte til.

Forfatteren byr på seg selv i denne boken, og lar oss være med når han blir skikkelig "bitt av ulve-basillen". Jeg selv formelig kjente på kroppen, hvordan han lengtet ut i skogen, og kunne godt tenke meg å finne på et sånt solitude-stunt.

Er du fan av skogen, eller vet å sette pris på en ensom vandring, så er Skogens historie noe for deg. Her får du eventyrlyst, utforskertrang og en masse kunnskap, i en og samme underholdende bok!

Utgitt: 2019
Spilletid: 8:36
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 24. mars 2019

Galgen - ny krim fra islandske Yrsa Sigurdardottir

Endelig! et nytt møte med Huldar og Freya. Jeg har lest det meste av Yrsa Sigurdardottir sin krim, og blir igjen og igjen slått i bakken av kvaliteten på plott og spenningskurve. Dette er krim som du sluker i en fei, uten å sette noe i halsen ☺

Forlaget om handlingen:
En ung investor blir funnet død – hengende fra en planke i naturområdet Galgahraun. Når politiet oppdager restene av en papirlapp festet med spiker til brystkassen hans, blir det tydelig at det ikke er snakk om et selvmord. 
Politietterforskeren Huldar blir satt på saken og oppsøker den døde mannens luksusleilighet på jakt etter svar. Der er også barnepsykologen Freyja, på oppdrag for å hente en liten gutt. Gutten kan ikke gjøre rede for hvorfor han befinner seg i leiligheten og har tilsynelatende ingen forbindelse til den avdøde – og foreldrene hans er ikke å finne. 
Nok en gang blir Freyja og Huldar involvert i samme etterforskning. Deres felles fortid er broket, men de blir nødt til å samarbeide. Hva er sammenhengen mellom drapsofferet, et tidligere ilandskylt kvinnelik og den lille gutten? 

I Yrsa Sigurdardottirs serie møtes politi og barnevern på Island. Bøkene i serien står støtt på egenhånd, men forfatteren er grei med trofaste lesere, og bruker ikke mange ordene på å repetere hendelser fra tidligere bøker i karakteroppbyggingen. Tenker allikevel at det går greit å hoppe rett inn i Galgen, som er den ferskeste boken.

Igjen skaper forfatteren et plott hvor den endelige løsningen på mysteriet ikke avsløres før helt mot slutten. Handlingen innbefatter en del krangling på kammerset, hvor Erla, den kvinnelige politisjefen fremstår som en skikkelig bitch. Nykommeren, studenten Lina er et friskt pust, og den nylig avslørte homofilien til Gudlaugur, gir en menneskelig fønvind inn fra siden.

Med privatlivet til Huldar skjer det ikke så mye i Galgen, mens Freyas historie utvikles videre. Hun har vært behjelpelig med å passe broren Baldur sin lille datter, når han har sittet i fengsel, og nå når han skal løslates oppstår det noen utfordringer hun må ta seg av.

Handlingen foregår i Reykjavik, og siden jeg tilbrakte ti dager her for et par år siden, var det med glede jeg fulgte karakterene rundt i gatene. Det var lite vær og vind og øde landskap denne gangen, men det er greit for Island er jo så mye mer enn stemninger skapt av ødemark og værguder.

Tematikken som ligger til grunn for handlingen dreier seg om ufrivillig sex, distribusjon av dette og ikke minst hevn. Kanskje ikke så originalt, men den godeste Yrsa har skrevet sammen en skikkelig bladvender, så det gjorde ingen verdens ting.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2019
Sider: 383
Kilde: Leseeks


Artemisias verden har en fin omtale av boken!

En av mange flotte gater i Reykjavik

fredag 22. mars 2019

Kjærlighet og mørke - biografi om Marie Hamsun

Interessen min for Knut Hamsun startet noen år tilbake da jeg sammen med familien tilbrakte noen dager på Hamarøy, hvor han bodde noen år. Jeg ønsket meg Knut Hamsuns samlede verker i julegave, og begynte å lese, men jeg har noen bøker igjen. Etter å ha lest Anne Hege Simonsens biografi om Marie Hamsun har jeg fått et helt annet bilde av Knut, og dyp respekt for det Marie utholdt, i livet sitt.

Forlaget om boken:
Hvordan kunne den unge skuespillerinnen Marie Andersen falle for den langt eldre, og etter hvert sjalu og kontrollerende Knut Hamsun? Med Anne Hege Simonsens biografi trer nå Marie Hamsun ut av den verdenskjente forfatterens skygge. Biografien starter i Elverum der Anne Marie Andersen ble født i 1881 og ender med hennes død på Nørholm utenfor Grimstad i 1969. Tiden i Nordland var Maries lykkeligste periode i livet. Da Knut flyttet henne og familien til Nørholm, opplevde hun det som et svik. Tidligere upublisert materiale og ukjente brev fra Marie belyser ekteparets lidenskapelige kjærlighet. Kildene viser også hvordan mellomkrigstiden og nasjonalsosialismen formet henne ideologisk. 


Marie var overbevist nazist selv etter krigen. Denne første helhetlige biografien over hennes liv viser Marie Hamsun som en selvstendig samfunnsaktør og som en respektert forfatter med egen karriere - men vil også bidra til å kaste et nytt lys over ektemannen og deres turbulente samliv.

Av de bøker jeg har lest om Knut Hamsun og i hans romaner, så er det ikke mange tegn til at han var gift med en uvanlig kvinne i sin tid. Hun levde et intenst liv som både kjærlighetsobjekt og hoggestabbe, og en kan bare undre seg over hvordan livet til kunstneren Knut hadde vært, om han ikke hadde giftet seg med Marie? Anne Hege Simonsens biografi om Marie Hamsun parkerte meg i et ettertenksomt hjørne, for her var det mye å fordøye.

Biografien starter i 1950 når Marie har endt sin soning etter landssvikoppgjøret, og bor hos sin sønn. Hun er i gang med en selvbiografi, som kom ut to år senere, og denne boken Regnbuen, er et av utgangspunktene for Simonsens tidsreise.

Det er spennende å høre om Maries bakgrunn og oppvekst. Hun var eldst av 10 barn, og skammen over farens konkurser gjorde at hun vokste opp og ble en urolig sjel, med dårlig selvfølelse. Hennes kunnskapstørst gjorde at hun som femtenåring forlot det harde gårdslivet og begynte på Ragna Nielsen skole i Kristiania. Vi får høre at hennes aller først møte med Knut ble da hun leste Viktoria på gymnaset, noe som tydelig viser hvor stor aldersforskjellen var på de to.

Hennes forhold til Dore Lavik som fikk henne inn i teatermiljøet, førte til et brudd med foreldrene, som ikke kunne tåle at hun involverte seg i disse kretsene. Hun var fattig, men lykkelig og fri, og det var som skuespiller i hans stykke Ved rigets port teaterforakteren Knut så henne første gang.

Marie levde et hardt liv etter hun ble fru Hamsun. Knut var streng i sine krav til henne og familien, han flyttet dem og bestemte hvordan de skulle leve, og hva hun fikk lov til å gjøre for egen del. Selv var han mye vekke, for han trengte absolutt ro og stillhet for å kunne skrive. Marie likte seg godt på gården på Hamarøy, men dessverre ble det ikke mange årene de fikk bo der, før Knut bestemte at de skulle flytte sørover igjen. Han kjøpte Nørholm, og brukte alt de hadde av midler til å restaurere gården, noe som gikk ut over Maries mulighet til å gi barna og seg selv et bedre liv.

Gården på Hamarøy sommeren 2016

Marie stemte NS som den eneste i sin kommune, allerede i 1936. Da var hun 55 år gammel og hadde levd et hardt liv i tjeneste for andre. Hun anerkjente okkupasjonen som nødvendig, men var ikke fornøyd med Josef Terbovens harde regime. Til tross for det harde rettsoppgjøret etter krigen, gikk hun aldri tilbake på sine politiske holdninger. Mottakelsen hun hadde fått i 1941-1943 da hun reiste på omfattende turnèer som oppleser i Tyskland, var formidabel, og noe som nok bygget oppunder holdningene hennes om at det nazistene prøver å få til er til det beste for Norge.

Kjærlighet og mørke er bygget på brevvekslingen som Marie hadde med Knut og med venninnen Cecilia Aagaard, men teksten fremstår ikke i brevformat. Lesingen flyter lett, handlingen berører sterkt og gir et filosofisk hode noe å grunne på. All dokumentasjon er listet opp på slutten, med både noter, litteraturliste, navneregister, forkortelser og billedliste, så ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Det er nesten litt trist å tenke på at da freden kom til Norge i 1945 var Knut Hamsun 86 år gammel. Han var døv og halvt blind, og om han ikke hadde svekkede sjelsevner, som det står i dommen over ham, så var han en surrete og sta gammel mann. Dette unnskylder ingenting, men i mitt hode forklarer det en del. I årene etter hun slapp ut fra Bredtvedt pleiet Marie ham frem til hans død i 1952.

Det er trist å lese om livene deres etter krigen, og til tross for hennes overbevisninger kan jeg ikke annet enn å føle respekt for det hun gikk gjennom. Mennesket Marie var ingen feiging, hun sto opp for seg selv og tok stolt imot dommen. Marie Hamsun greide før hun døde å føre seg selv tilbake til samfunnet. Hun var tilbakeholden og forekommende og med kløkt og vennlighet bygget hun tillit hos sine medmennesker.

Jeg hadde stor glede av å lese denne biografien, Anne Hege Simonsen skriver lett og medrivende, det er ikke ofte en kan kalle en sakprosabok en "pageturner", men her passer benevnelsen godt ☺


Forlag: Publica
Utgitt: 2019
Sider: 372
Kilde: Biblioteket

Les gjerne Kleppanrovas flotte omtale av boken!

Bilde lånt fra Kleppanrovas flotte omtale

I tillegg til et knippe av Knut Hamsuns romaner har jeg lest om ham:


onsdag 20. mars 2019

Egne rom av Line Baugstø

Egne rom er den tredje boken hvor Sigrid er hovedpersonen, men i likhet med Sommer uten brev og Fører av grå folkevogn så står også årets roman støtt på egne ben. Jeg likte dette møtet med Sigrid godt, og anbefaler gjerne boken videre.

Forlaget om handlingen:
Sommeren 1985 opplever Sigrid at hun endelig har fått større frihet. Den pleietrengende faren har fått sykehjemsplass,og barna lever sitt liv i hovedstaden. Men da Sigrid begynner å rydde ut av barndomshjemmet, oppdager hun at det nesten ikke finnes spor etter kvinnene i familien.
I de to foregående romanene om Sigrid utforsket Line Baugstø kvinners livsvilkår på seksti-og syttitallet. Bakteppet for Egne rom er åttitallet og den nyliberalistiske vendingen. Det er den individuelle friheten som gjelder, men Sigrid kan ikke løpe fra ansvaret for de andre. Romanene om Sigrid dreier rundt pliktfølelse og frihetstrang, fravær og tilstedeværelse, og hvordan relasjonene i en familie stadig er i forandring.


Frihet og relasjoner er hovedtema i denne romanen, og via karakterene i historien gjør Line Baugstø seg mange kloke betraktninger.

Romanen har to fortellerstemmer, Sigrid som er på min alder og den ene datteren Mari, som speiler morens tanker og holdninger på en fin måte. Historien er handlingsdrevet, med flere vendepunkter, som gir små spenningstopper.

Jeg likte spesielt godt besøkene Sigrid gjør seg, hos sin gamle senile far som nå bor på sykehjem. Hvordan hun forsøker å få faren til å huske ting fra hverdagen, men må gi opp og heller spørre ham om ting fra barndommen. I denne familien har flere familiemedlemmer forsvunnet på en eller annen måte, noe som danner grunnlaget for romanens tematikk.

Når Sigrid ser dødsannonsen til en tidligere ektemann i avisen, utløser dette et skred av tanker, og når venninnen sier at hun bør gå i begravelsen hans, kjenner hun at dette rokker ved frihetsfølelsen hennes.

Sigrid har to døtre, Marit og Tine. Det er Marit vi følger, for Tine har i historien rollen som "den forsvunne". Marit får sommerjobb som journalist, og ergrer seg over å bli satt på de snille og ufarlige "kvinnesakene".

Det er ikke tvil om at jeg relaterte mest til Sigrid og hennes utfordringer, og nettopp derfor fant denne delen av romanen mest spennende. Det vil bli interessant å lese omtaler av boken, og se om de yngre kvinnelige kanskje tenker annerledes enn meg.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 251
Kilde: Leseeks

mandag 18. mars 2019

En nesten perfekt dag av Mareike Krügel

Mareike Krügel er et helt nytt navn for meg, og det er heller ikke ofte jeg leser romaner skrevet av tyske forfattere. Siden debuten har hun skrevet tre romaner, men det er denne tredje som har blitt hennes gjennombruddsroman, og den første som er oversatt til norsk.

Forlaget om handlingen:
Man kan jo ikke bare dø når ting fremdeles er så uavklart, tenker Katharina, som nylig har oppdaget «noe» i brystet. Ingen vet om det, og det er bra, for denne helgen skal alt være som vanlig - for siste gang. 
Og så utfolder kaoset en ordinær fredag seg. Men mens Katharina tar seg av en avskåret tommel, slukker brann i tørketrommelen og forbereder seg på et følelsesmessig utfordrende besøk, smuldrer meningen med det hele opp for henne, og de store spørsmålene melder seg.

Har livet blitt som hun ønsket? Hvordan har hun håndtert morsrollen, kjærligheten, lidenskapen for musikk? Idet dagen nesten er over, bestemmer Katharina seg for å dele hemmeligheten på en måte som kommer overrumplende på de fleste - inkludert henne selv.

Det som jeg trodde skulle bli en "trettenpådusinet" bok, ble noe helt annet, for denne romanen bød virkelig på mye. Den traff meg med tematikken, både når det gjaldt skildringene av datteren Helli på elleve år som har ADHD og av de feministiske spørsmålene som belyses underveis. 

Handlingen er kronologisk og utspiller seg, som tittelen antyder over en dag. Vi tar allikevel del i hendelser og møter som har skjedd i fortiden, etterhvert som vi blir kjent med Katharina og de rundt henne. Historien begynner med en ganske krakilsk skildring av hverdagen med stakkars Helli. Jeg begynte å bli temmelig utslitt av å bivåne alt dette som Katharina måtte gjennomgå, for å rydde opp i kjølvannet av datteren. Jeg pustet lettet ut når hun fikk plassert henne hos venninnen, og fokus ble dreid over på noe annet.

I fortsettelsen senkes tempo, og det handler mer om hvordan Katharina, og andre kvinner agerer og reagerer på utfordringer som kastes deres vei i livet. Hovedpersonen vår må forholde seg til det sære naboparet, hun beroliger søsteren på telefonen og treffer sønnens nye kjæreste som er til forveksling lik Barbie. Vi får høre om naboen Heinz sin homeopatipraksis, og om hvordan mannen Costas taklet det å miste jobben. Den røde tråden som knytter sammen alle disse relasjonene er musikken, som er det ene som definerer Katharina som egen person. En annen retningsviser er "det", som følger handlingen som en skygge, som kun i sluttfasen blir et tema i seg selv.

Cici Henriksens flotte innlesning var med på å gjøre denne lytteopplevelsen til en av de beste på lenge. Romanen ble "lest" i kjølvannet av Kvinnedagen, så at tematikken svingte innom ting som Marta Breen belyste i sin Om muser og menn, gledet meg.


Utgitt: 2019
Spilletid: 7:38
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 17. mars 2019

Koke bjørn av Mikael Niemi

En glassplate dukket opp på Pajala gamle prestegård i 2016. Den, sammen med funnet av et av de første samiskspråklige dokumentene vi kjenner, inspirerte forfatteren til å skrive denne romanen, hvis handling foregår i hans egne hjemtrakter. Niemi har mange utgivelser bak seg, men det er bare Populærmusikk fra Vittula fra 2001, som er oversatt til norsk.

Forlaget om handlingen:
Det ble prosten som gjorde funnet. Et godt stykke ut i det sviktende dynnet satte han to fingre for munnen og ga fra seg et gjennomtrengende plystresignal, som han hadde lært seg i ungdommen i Kvikkjokk. Jeg satte straks kursen mot stedet der han sto. Vannet var kullsvart, opp av overflaten stakk en hesjestaur.  Prosten tok tak i stauren og rugget på den. I det mørke slammet vaiet noe lyst, noe som minnet om høy. Men så forsto jeg at det var hår.
Det er sommeren 1852 i bygda Kengis langt nord i Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius’ åndelige vekkelse treffer samer og tornedalinger med uant kraft. Truffet blir også Jussi – en fortapt samegutt som prosten finner i grøftekanten, tar til seg og gir et navn. 
Samtidig forsvinner en tjenestejente, så en til, i de dype skogene. 

Folk drar ut for å jakte på den slagbjørnen som de antar herjer i sognet, men prosten frykter at det er en langt mer skremmende morder som er på ferde. Sammen med Jussi finner han spor av en ondskap som trenger seg stadig nærmere.

Posten som har en av to viktige roller i denne romanen er den historiske karismatikeren Lars Levi Læstadius. Han fremstilles i denne romanen som klok og empatisk, og helt uten de egenskaper en gjerne forbinder med vekkelsespredikanter.

Sammen med unge Jussi, er de først på åstedet til flere drap, og som Sherlock Holmes og Dr. Watson finner de med kløkt frem til ledetråder og løsninger som den brautende lensmannen ikke er i nærheten av å se.

Vi er i en tidsalder hvor mye er nytt, prosten har kjennskap til hvordan fingeravtrykk kan fremskaffes, de har akkurat oppdaget kaffe og poteten, han har nye tanker om å slippe til kvinnene på prekestolen noe de fleste menn er sterkt imot. Men, det er prostens motstand mot brennevinet som gjør ham upopulær i bygda, selv om mye av årsaken til fattigdommen ligger her.

Prosten har tatt Jussi under sine vinger, og gitt ham frihet og tillit. Han lærer ham å lese og skrive, og sammen utforsker de naturen. Litt etter litt får vi vite bakgrunnen til denne litt mystiske Jussi, og det er ikke en gladhistorie som skrives frem.

Jeg var et dyr. Jeg levde som et dyr, hele tiden forsøkte jeg å finne noen å spise. Hun som kalte seg mor, så sulten min, så hvordan jeg slikket skaftet på slirekniven hennes fordi det hang igjen en smak av fiskefett på det. Men hun bare flirte der hun lå på reinskinnet med vasne øyne og brennevinskaggen klemt som et spedbarn mot brystet. 

Det Mikael Niemi har fått til med Koke bjørn er en fantastisk blanding av historisk verk og detektivhistorie. Handlingen er spennende tvers igjennom, og skildrer livet på nordkalotten på en troverdig måte. Befolkningen på det lille stedet snakker bygdefinsk og rikssvensk, og de levende skildringene av fattigfolk og øvrigheten, av skikker og leveforhold er en fryd å lese.

Det er ikke ofte jeg sier dette, men denne romanen MÅ du lese!



Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 445
Kilde: Leseeksemplar