onsdag 18. september 2019

Havsang av Anne Østby

Havsang er en frittstående oppfølger til den nydelige romanen Biter av lykke som kom ut for noen år siden. Romanen er lettlest med med et budskap som de fleste av oss gjerne lytter til - anbefales!

Forlaget om handlingen:
I godt voksen alder forlot Ingrid, Sina, Lisbeth og Maya Norge til fordel for venninnen Kats kakaoplantasje på Fiji. Med varm sand mellom tærne og blomster bak øret kjempet, elsket og slet de seg fram til biter av lykke.

Det er Maraia som skal arve plantasjen og sjokoladefabrikken. Alt er for henne. Men Maraia må følge sin egen vind. Hun hører havsangen – den som både kan lokke mildt i måneskinnet og brøle i grusom og grådig storm. På Fiji er havet både venn og fiende.

Da en uventet invitasjon bringer de norske kvinnene og deres fijianske venner til Norge, er det duket for både friske kulturkollisjoner og følelsesladede møter med fortiden. Og for Maraias del gir turen ny innsikt om hva som skal komme til å forme fremtiden hennes.

Da jeg begynte på Havsang var minnet om Biter av lykke skjøvet bak i hukommelsen. Gleden var derfor stor da det gikk opp for meg, at jeg hadde et gjensyn med damene på Fiji i vente.

Den grønne bølgen er over oss, også i litteraturen, for som med flere av bøkene jeg har lest i høst har også denne et fokus på klimaendringer. Romanen setter søkelyset på vår kollektive samvittighet overfor kloden og hverandre, samtidig som den helt tydelig viser hvorfor det er viktig å ta ansvar for sitt eget liv.

Men, først og fremst er dette en medrivende og skjønn roman, det helt perfekte følge innunder teppet i godstolen nå i høst. Handlingen har en nerve, vil Armand rote det til denne gangen også? og hva med orkanen?

Jeg synker med på golvet, kjenner at det skjærer i hofta. Veggen vibrerer bak ryggen min, det er huset som rykker til i skrekk hver gang en bølge åpner kjempekjeften mot oss. Vi. Kan. Ta. Deg. Når. Vi. Vil. 

Anne Østby en mester med miljøskildringer, og har full kontroll på de ørsmå detaljene som kryper rett inn i hjerterota på en. Jeg kan nesten se for meg at jeg en gang vil komme til å påstå at jeg har vært på Fiji, og blir jeg tatt i den løgnen får jeg skylde på Anne.

Handlingen utvikler seg hele tiden, venninnegjengen har blitt eldre, og igjen fryder jeg meg over denne tematikken, som blir mer og mer aktuell også for meg. Mørke hemmeligheter blir avslørt underveis og gir en ekstra nerve, mens skildringene av Ateca som ser nordlyset fikk tårene mine til å trille. Det kom i det hele tatt masse varme tårer da jeg leste siste del av Havsang, noe som ga boken en ekstra prikk på terningen.

Romanen er deilig sanselig, skrevet i et ettertenksomt språk uten snev av pekefinger eller "selvutviklingsdilldall". Havsang engasjerte til tusen, og etterlot meg med et fornøyd smil på leppene.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2019
Sider: 368
Kilde: Leseeksemplar

mandag 16. september 2019

Vi skal ikke våkne av Heine Bakkeid

Vi skal ikke våkne er den tredje boken hvor Thorkild Aske er hovedperson. Dette er handlingsdrevet krim, som er ideel å ha på øret på bussen til og fra jobb, lest av Ivar Nergaard som er en av de beste.

Forlaget om handlingen:
Den tidligere avhørslederen Thorkild Aske blir tvunget til å vende tilbake til sine røtter på Island. Faren, den karismatiske miljøaktivisten Ulfur, er uhelbredelig kreftsyk. I tillegg sitter han i fengsel, dømt for drapet på sin unge kjæreste. Thorkild og søsteren Liz tar turen til sagaøya for et siste farvel. Faren hevder han er uskyldig dømt, og Thorkild og Liz vikles raskt inn i saken, som avdekker nye sannheter om deres egen familiehistorie og klimaforkjempernes mørke hemmeligheter. 

Det er tydelig at forfattere er opptatt av klima og samfunn om dagen, for dette er ikke den første boken hvor dette har vært en del av tematikken.

Denne historien er lineær men har noen tilbakeblikk til sjelsettende opplevelser i Thorkild og Liz` barndom i 1982, som gir leseren en forståelse av hvorfor ting ble som de ble med denne familien.

Det er kjekt å være tilbake på Island, hvor mesteparten av handlingen utspiller seg. Bakkeid har noen nydelige miljøskildringer og formidler det islandske på en glimrende måte. Jeg likte også godt dynamikken søsknene imellom, respekten og kjærligheten de har til hverandre som preger hvordan de kommuniserer.

Vi skal ikke våkne er jevnt spennende, uten at leseren blir satt ut av groteske skildringer av blod og gørr.


Utgitt: 2019
Spilletid: 8:41
Kilde: Lytteeksemplar


Les gjerne Jeg skal savne deg i morgen og Møt meg i Paradis først, men bøkene kan godt leses/høres uavhengig av de foregående bøkene i serien.

lørdag 14. september 2019

Djevelens øyne av Roar Sørensen

Roar Sørensen krimdebuterte i 2009 med Magellans kors, deretter kom Smertens aveny som ble nominert til Rivertonprisen. Jeg startet dette leseåret med å lese Paradisets hjerte og Mørkets blod. Djevelens øyne er helt fersk nå i høst, og femte bok i serien om den norske ekspolitimannen Stingo, som bor på Filippinene.

Forlaget om boken:
Stingo er på ferie i Pagudpud, en by nord på Filippinene. En tysk turist blir arrestert, mistenkt for mord på en åtte år gammel jente. Samme morgen blir Stingo utsatt for et drapsforsøk. På sykehuset kommer moren til den drepte jenta og ber Stingo om hjelp. Barn forsvinner fra barangayen hennes. Ingen vet hvor de blir av. Til tross for sterke advarsler, bestemmer Stingo seg for å undersøke hva som foregår i Pagudpud. Etterforskningen fører ham på sporet av en mann som later til å ha øyne overalt byen. En mann som bare går under navnet Ang Diablo, Djevelen. 

Forlag: Asiaforlaget
Utgitt: 2019
Kilde: Kjøpt selv


Jeg tar litt sats når jeg skal lese en ny bok om Stingo, for miljøet denne serien er satt i, er ikke for sarte sjeler. Menneskene vi møter er desperate, og det er de aller fattigste og vergeløse som lider mest.

I Djevelens øyne har Stingo satt seg fore å redde noen barn som har blitt bortført. Omgivelsene er preget av forfall, skitt og lovløse tilstander, og det er ikke få kuler han får sendt sin vei gjennom handlingen. Det helt forjævlige miljøet skildres på en overbevisende måte, så min følelse av å være der, er absolutt tilstede.

Plottet er troverdig og lett å følge, det er jevnt spennende hele tiden, med noen spenningstopper som får blafingeren til å gå amok. Spesielt mot slutten når Stingo har ugjerningsmannen i siktet økte pulsen, og jeg tenker at neste gang jeg går opp en mørk bratt trapp, kommer jeg til å tenke på denne boken.

Det er ikke noe å pirke på i denne velskrevne og ytterst spennende historien, for selv om Stingo ikke er min type og dækelskapen på Filippinene ikke er til å holde ut, så greier forfatteren å vippe meg av pinnen denne gangen også.

Serien har en rød tråd, men jeg tenker at bøkene står støtt på egenhånd og godt kan leses uten å ha lest fra begynnelsen. Men... da går du glipp av noen fine bøker, i en serie som alltid høster høye terningkast hos meg☺

onsdag 11. september 2019

Sølvveien av Stina Jackson

Vi mennesker er satt sammen på mange ulike vis, noe denne spenningsromanen helt tydelig viser. Stina Jackson imponerer med Sølvveien, som har en jevnt høy spenningskurve som holder historien ut.

Forlaget om handlingen:
I tre år har Lelle tilbrakt de lyse sommernettene med å kjøre bil. Han kjører ut på riksvei 95 som strekker seg gjennom landet og munner ut ved den norske grensen. Veien kalles Sølvveien.
For tre år siden forsvant hans syttenårige datter sporløst, og hennes forsvinning gnager i stykker Lelle innenifra.
Meja og hennes mor flytter til den vesle bygda der Lelle bor. Meja er like gammel som Lelles datter da hun forsvant.


Er du glad i godt oppbyggede karakterer som står krystallklart frem for deg? da er dette en bok du bør se nærmere på. Historien er mollstemt til tusen, det er mange mørke skjebner vi møter her, men handlingen har en rolig og neddempet følelse ved seg.

Fortellingen om den middelaldrende skolelæreren Lelle som har blitt frarøvet sin datter og sviktet av sin kone er trist, men det at han står på og leter etter datteren, og ikke gir opp, har en styrke i seg selv.

Meja er 17 år, hun følger med på lasset når den nervesvake moren finner det for godt å flytte, inn og ut hos forskjellige menn. Når de havner langt fra Stockholm på et lite tettsted, blir Meja kjent med en gutt og hans familie. Skildringene av mor-datter forholdet er trist lesning, men jeg tviler ikke på at mange barn har det sånn som dette.

Gjennom hele historien leter Lelle etter sin datter, og når enda en jente forsvinner begynner det å bli skikkelig spennende. Historien tar også opp tematikk som er ganske så aktuell for tiden, og etter som intrigen bygges opp rundt dette, blir romanen til en thriller som bidrar til en ettertenksom ettersmak.

Reidun Berntsen leser akkurat sånn som jeg liker det, så dette ble en fin lytteopplevelse. Sølvveien byr på dunkle hemmeligheter godt fundamentert i et plott som holder mål helt inn. Denne må du lese!


Utgitt: 2019
Spilletid: 9:20
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 9. september 2019

Drømmenes gud - ny bok fra Gard Sveen

Gard Sveen imponerer igjen! Etter å ha lest Den siste pilegrimen og Bjørnen, var det forventninger involvert da jeg begynte lesingen av høstens utgivelse. Jeg ble ikke skuffet, igjen gir han oss en godt puslet sammen historie med rystende minnebilder tilbake til Israels herjinger.

Forlaget om handlingen:
1982: I et Beirut revet i filler av borgerkrig, og med israelske tanks rullende inn, møter en sykepleier og en gift ambassadør hverandre. Sammen med et knippe andre nordmenn holder de stand. 

I sommervarmen i 2017 blir den tidligere ambassadøren Leif Wilberg sprengt i lufta av en bilbombe. Hans kone, Hanna Svarstad, er sporløst forsvunnet. Tommy Bergmann, fra PST, skjønner at han må begynne å nøste i fortiden for å finne sannheten.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2019
Sider: 304
Kilde: Leseeksemplar


Historien er todelt og i begge handlingsforløpene møter vi stort sett de samme menneskene. Den tidligste historien gir oss grusomme bilder av hva ambassadør Leif Wilberg, ambassaderåd Annema Edvardsen, lege, Rødekorsutsending og journalist får oppleve under massakrene i flyktningeleiren Al-Shubra.

Det som skjedde i Beirut i 1982 får følger for observatørene 35 år senere, noe som går utover Wilberg, som tidlig i boken blir sprengt i filler. Det er Tommy Bergmanns etterforskning av dette forholdet, og når konen til Wilberg, fredsarbeideren Hanna Svarstad samtidig forsvinner, ser han en sammenheng mellom disse to sakene.

Drømmenes gud er velskrevet og engasjerende, Historien byr på kloke refleksjoner rundt hvordan vi mennesker samhandler og gir et realistisk bilde på hvordan prosessene i krigen kan ha foregått i kulissene. Gard Sveen har et godt blikk for detaljer, noe som gir historien et plott hvor leseren kan gruble litt på "løsningen" selv.

Boken anbefales på det varmeste!


Massakrene i flyktningeleirene Sabra og Shatila i 1982 har nok brent seg inn i minnet til mange av oss. Israel invaderte Libanon og beleiret Beirut. PLO-lederen Yassir Arafat og hans styrker forlot Beirut, og etterlot forsvarsløse menn, kvinner og barn til israelernes massakrering. Dette er utgangspunktet for Drømmenes Gud, en spenningsroman som er inspirert av historiske hendelser.

fredag 6. september 2019

Nemesis av Philip Roth - september

Ny måned og ny utfordring fra Elida og hennes 1001-lesesirkel. Denne gangen er det en amerikansk forfatter det skal handle om, og siden Philip Roth dukker opp utrolig mange ganger på oversikten over de 1001 bøkene du MÅ lese før du dør, ble jeg nysgjerrig. Jeg valgte meg Nemesis fra 2009, som er den siste av hans bøker på listen.

Forlaget om handlingen:
Det er 1944, og vi befinner oss i Newark, der en polioepidemi truer med å lamme byen. I sentrum for fortellingen finner vi fritidslederen Bucky Cantor. Han er som en av svært få unge menn i nabolaget blitt dimittert som soldat på grunn av sitt svært dårlige syn. Når epidemien sprer seg i bydelen der han arbeider, er det lite han kan gjøre for å hindre de første dødsfallene. Foreldrenes hjelpeløshet, den katastrofale mangelen på informasjon, og barn som enten blir krøplinger eller dør, fører til stadig mer mistenksomhet og angst i det tidligere sammensveisete lokalmiljøet.

Og mens vennene hans kjemper en krig i Europa, må Bucky Cantor ta stilling til om han skal bli i byen eller flykte opp til fjellet og kjæresten, som vil ha ham vekk fra epidemien.


Når vi først møter Cantor imponerer han med å stå opp mot banden med italienske gutter som oppsøker idrettsbanen for å lage kvalme.

Herbie og Alan var de første poliotilfellene i bydelen. Før det hadde gått førtiåtte timer, var det elleve tilfeller til, og selv om ingen av dem var barn som hadde vært på idrettsplassen den dagen, spredte det seg et rykte om at sykdommen hadde kommet til Weequahic med italienerne. Og siden det hittil var fra deres bydel det var meldt inn flest tilfeller av polio i  byen, mens det i vår ikke hadde vært meldt om noen, trodde man at det var sant som italienerne hadde sagt: De hadde kjørt fra den andre kanten av byen den ettermiddagen for å smitte jødene, og de hadde lyktes.


Jødiske Bucky Cantor vokste opp hos besteforeldrene siden faren var en dust og moren døde i barsel. Vi befinner oss i 1941 og Bucky som nå er 23 år er erklært tjenesteudyktig, og gjør det beste han kan som gymlærer og fritidsleder, mens vennene hans er i krigen. Han skildres som "svigermors drøm", en rettskaffen og iherdig ungdom som gjør sitt beste for bestemoren og barna han har ansvar for.

Gjennom den første delen av handlingen er vi i den kriserammede byen, hvor handlingen bygges opp av glimrende karakterskildringer. Horace, tomsingen som vandret gatelangs alene under den drepende solen, isolert og vettløs i en brennende verden, gjorde inntrykk, og rollen han får senere i historien er skremmende.

Det er ingen som vet hva polio kommer av, det kommer med sommeren, men er det bakterier i vinden, mangel på renslighet eller hva? Når barna begynner å dø, blir innbyggerne livredde og går regelrett i strupen på hverandre. Hvorvidt bønner hjelper og hvor Gud befinner seg midt oppi dette meningsløse blir et tema, og gjennom Bucky og kjærestens diskusjoner får vi fine refleksjoner rundt tematikken.

Romanen kan leses som en hyllest til fysisk fostring, og nær slutten dukket det opp et sitat fra Henry Panzer, "idrettsplassbevegelsens" far, som gikk rett inn i mitt barnehagehjerte:

For den voksne betyr leken atspredelse, livets fornyelse; 
for barnet betyr leken vekst, livets oppnåelse.

Roth gjenskaper i denne romanen sorgen og maktesløsheten som menneskene følte under denne kraftige epidemien. På en glimrende måte skildrer han også den unge Buck sin kamp med forventninger han stiller til seg selv, og med de teologiske dilemmaene han blir tvunget til å ta stilling til. Slutten er egentlig ganske trist, og jeg fikk skikkelig lyst til å riste ham.

Nemesis er lettlest, medrivende, og imponerende godt skrevet. Handling og språk er tidsriktig, og de forskjellige hendelsene gir leseren noe å tenke på.
Romanen anbefales på det varmeste!


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2009
Sider: 190
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 4. september 2019

Margretesirkelen en historisk roman av Ingeborg Askeland

For en nydelig romandebut! Ingeborg Askeland har mottatt Brageprisen og flere andre priser for læreverk hun har vært medforfatter av, innen samfunnsfag og norsk. Margretesirkelen er bygget på historiske og geografiske fakta, og gir et nyansert og tankevekkende bilde av kvinneliv på 1300-tallet.

Forlaget om handlingen:
Inga er fødd med kunstnarevner som ikkje blir verdsett i oppveksten på kongsgarden Luro nord for Bergen på 1300-talet. Då Svartedauden kjem til gards, rømmer ho til Bjørgvin.
Ho blir teken inn i eit hemmeleg laug av kvinner i byen. Dei samlar seg om trua på St. Margrete, den norske prinsessa som vart brend på bålet i Bjørgvin i 1301. Kvinnene i lauget står saman i striden mot pesten og alt vondt som kjem etter. Det opnar seg ei ny verd for Inga kor ho finn rom for både kjærleik og skaparkraft.

Margretesirkelen er ein historisk roman om kjærleik og vondskap i ei tid med pest og oppløysing, om korleis eit hemmeleg fellesskap av kvinner skaper lys og framtidstru i ei mørk tid.


I første del av boken befinner vi oss på Lygra i Nordhordaland, før hovedpersonene senere flytter til Bergen. Begge områdene er spennende å utforske med middelalderbriller på, men skildringene av omgivelser og levevis fremstår som mer enn bare kulisser.

Karakterene står frem som virkelige personer, og jeg blir fort glad i den sterke og kunstnerisk begavede Inga. Kvinner måtte svelge mange kameler på denne tiden, Inga fikk sin del av utfordringene, men med sitt store hjerte og kjærlighet både for Margrete og for steinhuggeren hun redder fra graven, holdt hun hodet hevet.

Det er en kjærlighetsroman dette her, men ikke av typen "han møter henne". Historien skildrer også tvilen på Gud som mange opplevde, i disse hundreårene etter Norge ble kristnet. Noen av de gamle tradisjonene holdes fremdeles i hevd, men en skal ikke snakke høyt om at en tviler på bibelens ord.

Som kunstnerroman er Margretesirkelen uovertruffen, den skriker ikke ut i store bokstaver, men skildrer kjærligheten til skaperevnen på en neddempet og respektfull måte. Er du glad i historie og kunst, er dette en velskrevet roman du bør ta en titt på!

Forlag: Spartacus
Utgitt: 2016
Sider: 336
Kilde: Biblioteket

søndag 1. september 2019

Ulmebrann av Monika N. Yndestad

Helt siden jeg leste Monika Yndestads debutkrim Jentene fra balletten i 2012, har jeg med begeistring sett frem til hver nye bok om BA-journalisten Alice Bratt. Yndestad skuffet ikke denne gangen heller, for dette er en forrykende historie, med tankevekkende bivirkninger.

Forlaget om handlingen:
En buss står i full brann i en tunnel i Bergen. Alice Bratt, journalist i BA, skjønner raskt at dette ikke er en vanlig trafikkulykke. Hva er det som skjuler seg i det utbrente vraket? For Alice blir saken dypt personlig. I bussen var en av hennes gode venner, Hassan. Mens han ligger kritisk skadet på sykehuset, begynner Alice å få e-poster. Det er ni dager til byens nye ordfører skal velges.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2019
Sider: 352
Kilde: Leseeksemplar


Er du klar for en herlig spennende historie med handling lagt til Bergen?

Bokens cover er hentet fra historiens begynnelse, en hendelse som er samlende for resten av det som skal komme til å skje. Det begynner sånn:

Alt svartnet rundt ham. Bremselys dukket opp rett foran bilen. Panseret smalt inn i bilen foran idet han så det første lysglimtet. P1 spraket og ble taus.
  - For helvete!

Krimjournalist Alice Bratt jobber godt, og det er vel misunnelse som gjør at sjefen hennes gir henne så mye pes, og hun sliter med å bli trodd når hun vil beskytte kildene sine. Hun gir seg ikke så lett, så til tross for at hun blir satt på en annen sak, blir hun også involvert i tunnelbrannen.

Kommunevalget nærmer seg i denne historien, og vi følger to ordførerkandidater i dagene før valget. Begge er temmelig suspekte i sin opptreden, spesielt Stig Håkonsen fra Arbeiderpartiet som har temmelig høytflyvende tanker om seg selv og sin fremtidige rolle som "borgermester". Karakterene, som er en smule karikerte, gir handlingen et dryss av humor, men det er med skrekk jeg undrer meg over om sånne mennesker kan havne i bystyret...

Monika Yndestad setter fokus på uansvarlig dyrehold og hvordan vi ser på gamle mennesker i denne kriminalhistorien, men noen høyt hevet pekefinger er det ikke. Plottet er godt snekret sammen, og karakteroppbyggingen gjort på en effektiv måte, her er det fremdrift og spenning som gjelder! Språket er muntlig og flyter godt, og alle de lokale detaljene (bortsett fra Lidohjørnet kanskje?) er på plass.

En liten hilsen til oss bokbloggere har hun også gjemt i handlingen, når en av karakterene har fått navn etter Beathe på Sandsli. Sånt er gøy, og fikk jeg til å hoppe høyt i stolen ☺

Mot slutten hentes alle baller ned, pulsen synker til en mer behagelig takt når forsoning og glede preger de siste sidene.


Gled deg til Ulmebrann!




Jeg har illustrert denne omtalen med et fem år gammelt bilde av Laurahuset på Almåsgårdene. Hvis du vil vite hvorfor, må du lese Ulmebrann ☺

fredag 30. august 2019

Delt omsorg av Helga Feiring

Om du ikke har hørt navnet Helga Feiring før, så skyldes det at Delt omsorg er hennes debut som forfatter. Hun bor i Oslo og er utdannet arkitekt og kunsthistoriker, og sannelig kan hun ikke skrive bøker også.

Forlaget om handlingen:
Snart har Norunn levert masteroppgaven, og da er alt på plass: samboer, datter på tre, leilighet, venner, etter hvert kanskje også jobb.

Men så går Endre fra henne, og alt må tenkes på nytt. Norunn husker ikke hvem hun var før hun møtte Endre, oppgaven er bare rot, hun står i fare for å miste både leiligheten og støtten fra Lånekassen. Og når datteren slår og spytter, er det vanskelig å vite hva som er verst: å være alene eller å være alene med en treåring. 

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 224
Kilde: Leseeksemplar


Det er ikke lett å skulle lage en troverdig skildring av en situasjon som veldig mange av oss har befunnet oss i. Helga Feirings hovedperson er opptatt av å ikke miste seg selv midt oppi traumen, som hun opplever at separasjonen fra mannen er. At en mor først og fremst skal vise omsorg for seg selv, når hun har en datter som helt tydelig viser at hun ikke er komfortabel med situasjonen, er for meg litt underlig, men jeg lot den gå, siden handlingen fenget meg.

Den voldsomme oppførselen til datteren Astrid og de intime og heftige sexscenene som plutselig var der, uten foranledning, var litt vanskelig å svelge. Mor til Norunn forsøker alt hun kan å hjelpe henne i dette som Norunn takler så dårlig. Datteren oppfatter henne som klengete og masete, men når en tar Norunns oppførsel i betraktning, så skjønner jeg moren godt.

Til tross for at karakterene er litt "typete", byr historien på tempo og raske sceneskift, så romanen fenget til tusen, og er absolutt verdt å lese!

onsdag 28. august 2019

Barn av tiden - første del av en dobbeltroman av Knut Hamsun

Barn av tiden er sammen med Segelfoss by en dobbeltroman som ble utgitt i 1913 og 1915. På denne tiden var Knut Hamsun rundt 50 år, han var midt i sitt virke som forfatter og hadde bosatt seg som bonde på Hamarøy.

Barn av tiden tar opp igjen tematikken fra romanene Benoni og Rosa, som kom ut fem år før denne. De nordnorske folkelivsskildringene er fargerike og i tillegg bærer historien preg av at menneskene er opptatt av posisjon og ære.

Handlingen er lagt til den fiktive kystbygda Segelfoss et sted i Nordland og skildrer dens utvikling fra gård/grend i 1870, gjennom utviklingen frem til å være et bysamfunn i romanens nåtid.

I historiens begynnelse er det Segelfoss gods, hvis store eiendom utgjorde hele grenden, samt godsets eiere, som er omdreiningspunktet i romanen. Det er den fåmælte Willartz Holmsen, tredjegenerasjon på godset som driver handlingen, som gjennom et vell av små og store hendelser skildrer miljøet de levde i på dette stedet som i begynnelsen av romanen ikke har stort mer enn en sag, en mølle og et teglverk.

Vi får raskt høre om de tre generasjonene, før vi er i "nåtid". Myten om en nedgravd skatt følger handlingen, mens flere små hint om kriser i emning, holder engasjementet oppe. Hva skal en tro om den godeste Willartz:

- kanskje var han ingen ordentlig stormann, kanskje var han større enn noen annen herre på Segelfoss. En løytnant så latterlig utenfor tjeneste, en jorddrott som det gikk genialt bakover med, javel, dertil kom at han i yngre år var hissig og stivsinnet uten måte, javel.

Han gifter seg med en stivsinnet dame fra Hannover, og de får ett barn, en gutt som blir den fjerde Willartz i slekten. En for lengst utflyttet guttunge fra en av de små øyene i Ytterleia, kommer tilbake til egnen. Nå kaller han seg for Holmengraa, og som et mirakel har han blitt ufattelig rik. Handlingen videre preges av denne driftige karens retur, for det er ikke lite han setter igang.

I Barn av tiden lufter Hamsun sin bekymring for utviklingen i samfunnet. Han er kritisk til de overdrevne forventningene folk begynner å få til fremtiden, og flere ganger skinner hans syn på utviklingen gjennom i teksten.

Jeg likte denne romanen veldig godt, jeg undret meg underveis over hvor stivsinnet ekteparet var overfor hverandre, og hvor sterk æresfølelsen overfor eiendom og økonomi var. Godset var nær sagt konkurs da den tredje Willartz overtok, men det er det ingen som får greie på. Han sender sønnen på skole i England, og betaler for leilendingens sønn, så han kan gå på skole i Tromsø. Han får ikke takk for dette, eller annet han bidrar med, men oppnår kun en slags stilltiende respekt fra omgivelsene sine.

Skildringene av livet og utviklingen i det lille bygdesamfunnet er glimrende lesning. Mot slutten øker spenningskurven betydelig, med hendelser som ga denne leseren litt å fundere på ved endt lesning.

Gleder meg til fortsettelsen med Segelfoss by!

søndag 25. august 2019

Tyvetallet av Ketil Bjørnstad

Dette er den nest siste boken i mimreserien til Ketil Bjørnstad. Han har mye på hjertet, også denne gangen, for jeg tror dette er den lengste av bøkene. Jeg hadde trodd at dette tiåret skulle være lite interessant, men sannelig fenget Bjørnstads historie og syn på omverdenen også denne gangen.

Forlaget om handlingen:
En uvirkelig optimisme i månedene etter tusenårsskiftet erstattes av frykt og trusler etter terrorangrepene 9/11, og USAs invasjon i Afghanistan noen uker senere skaper en dramatisk destabilisering av Verden. Samtidig inntreffer det store forandringer i forfatterens privatliv. Samme år som USA går inn i Irak blir han far. Etter alle årene som barnløs gir den nye familiesituasjonen perspektiver som også får konsekvenser for Bjørnstads egne prosjekter. Familien flytter til Nordstrand, der forfatteren tilbragte de første årene av sitt liv. 

Samtidig mister han en nær venn og samarbeidspartner i Erik Bye, mens andre venner plutselig svever i livsfare. Finanskrisen nærmer seg. Børsene kollapser. Island går konkurs. Bjørnstad merker at noe også er fullstendig galt med ham selv, og når han må følge sine foreldre til sykehjemmet, får livet helt nye utfordringer.

Jeg lar forlagets oppsummering av denne detaljrike romanen også være min, for det er nær sagt umulig å skrive kort om handlingen. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var de delene hvor Bjørnstad omhandler sine aldrende foreldre. Han skriver så ømt og respektfullt om dem og deres utfordringer, og stiller alltid sin egen person som skjold.

Måten denne historien er fortalt på er genial, for han trekker tråder til de foregående bøkene, men også til detaljer som er omtalt tidligere i denne boken. Han er flink å holde de forskjellige "karakterene" anonyme, og det føles aldri som han utleverer verken kone, datter eller foreldrene sine.

Det er veldig interessant å få presentert tyvetallets høydepunkter på denne muntlige og assosiative måten, samtidig som vi får være med musikeren og forfatteren Bjørnstad på sine utallige reiser rundt i verden.

Tyvetallet er en bok en kan mimre til, men mest av alt skildrer handlingen et liv som kunstner. Bjørnstads refleksjoner over de nære ting som barnløshet, alderdom og angst gjør lesingen sår og god på samme tid.

Det kunne ikke bli andre enn Anders Ribu som leste, for stemmen hans har blitt Ketil Bjørnstad sin. Han gjør en fantastisk jobb, det er en fryd å høre på. Jeg har også lest litt i boken som jeg fikk av forlaget, men med sommerens strikkeprosjekt, ble det mest lydbok. 


Utgitt: 2019
Spilletid: 29:42 minutter / 832 sider
Kilde: Lytte-/leseeks fra forlagene

fredag 23. august 2019

Gjemsel av Jan-Erik Fjell

Gjemsel er den sjette boken i serien hvor Anton Brekke er hovedpersonen. Jeg har lest alle bøkene og har vært veldig begeistret for dem alle.

Forlaget om handlingen:
En ung kvinne blir funnet drept. To år tidligere rømte seriemorderen Stig Hellum under en fangetransport. Drapet bærer hans signatur, og Anton Brekke vet to ting med sikkerhet: Stig Hellum har våknet fra dvalen. Og han kommer ikke til å stanse av seg selv. 
Texas, 2006. Om få timer skal den dødsdømte fangen Nathan Sudlow henrettes. I 11 år har han tiet. Nå forteller han sin historie til pater Tom Sullivan. Hva er sammenhengen mellom Stig Hellum og Nathan Sudlows rystende beretning? Anton Brekke får ansvaret for den pågående drapsetterforskningen, og han blir umiddelbart konfrontert med det eneste han egentlig tror på: ondskap.

Forlag: Capitana
Utgitt: 2019
Sider: 447
Kilde: Leseeks

Som du kan se av innledningen, så er historien bygget opp av flere hendelsesforløp, i tillegg til introduksjoner av de som skal komme til å bli offer og gjerningsmann. Plottet er av den typen vi kjenner godt, men floken av detaljer som skal lede leseren vill, er massiv.

Jeg slet litt med konsentrasjonen i begynnelsen, noe som sikkert kan legges på de mange sprangene i handlingen. Karakterene satt som støpt, og spenningen økte etterhvert som jeg fikk grep om handlingen.

Dessverre var det Antons sykdom som fenget min interesse sterkest, og turen med Hurtigruten, noe som helt klart indikerer at jeg har involvert meg mye sterkere i de andre bøkene i serien.


På bloggen Bjørnebok kan du lese en omtale 
som er et par hakk mer begeistret enn denne

tirsdag 20. august 2019

Lavterskeltilbud av Jens M. Johansson

Når en forfatter har skrevet en roman som handler om en forfatter, så blir tankene ledet mot den aktuelle forfatteren, av boken, ikke han i historien. I Lavterskeltilbud blir ikke dette en utfordring, og oppmerksomheten forblir hos karakteren i boken.

Forlaget om handlingen:
Adam Berg er førtiseks, og han er jævlig forbanna. Han er forbigått av sine forfatterkolleger, bedratt av sin kone, og usikker på hvor det ble av det politiske engasjementet han en gang hadde. Så da han opplever at også resten av verden har gått av hengslene, bestemmer han seg: Det er på tide å skrive et føkkings mesterverk om det som brenner i vår tid. Han må bare finne ut hvordan først.
Lavterskeltilbud er en sann, sint og sår roman, en politisk og aktuell roman. Men det er også den morsomste boken du leser i år. For Jens M. Johansson er førtiåtte, og han er jævlig forbanna.
Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 337
Kilde: Leseeks

Adam Berg er en intellektuell og litt forfinet mann, som skal skrive en roman som skal omhandle arbeiderklassen og deres levekår. Han begynner sin research med å intervjue aktuelle kandidater, men det går ikke så bra. Hovedpersonen vår vil være en revolusjoner, en opprører, men fremstår i egne øyne som alt for pliktoppfyllende og forståelsesfull. Han blir med sin bestekompis fra barndommen på en antiglobaliseringsdemonstrasjon i Praha, og får kjent litt på hvor utenfor og keitete han føler seg sammen med denne gjengen.

Han får seg en jobb på Kiwi, men sier ikke til sine nye kolleger at han egentlig er der som iakttager av hvordan de oppfører seg. Han blir fortrolig med gjengen på Kiwi, og lærer mye om seg selv og sine borgerlige holdninger.

Det er ikke lett å sette seg inn i andre menneskers livssituasjon og -vilkår, så når han blir avslørt på Kiwi skjønner han nesten ikke hva galt han har gjort.

Adam har en gammel far som lenge har mast på om de kan kjøre til Ulsteinvik å hente en båt som faren laget i sin barndom. Når de så legger ut på tur nordover, følte jeg at romanen tok en ny vending. Sidene føk plutselig avgårde og oppmerksomheten min ble fanget på en annen måte, for dialogen mellom far og sønn var veldig fin. To menn, som ikke er vant med å snakke om følelser gir hverandre små drypp av informasjon om seg selv.

Lavterskeltilbud er en velskrevet roman, den er skrevet i moll, selv om det er ganske mye humor her også. Handlingen er fremstilt logisk og ryddig, og skriveteknikken gir ikke leseren noen utfordring med å henge med i svingene. Det analytiske blikket hovedpersonen forsøksvis vil presentere i romanen han til slutt får gitt ut, kommer ikke til noen egentlig konklusjon, og i mine øyne er avslutningssetningene med på å å gi meg frysebyger, stakkars, stakkars Adam.


søndag 18. august 2019

meg meg meg - ny vakker roman av Linnèa Myhre

Dette er ikke den første romanen jeg leser av Linnèa Myhre, så det var med forventning jeg startet på denne boken. Til tross for forventningene ble jeg positivt overrasket, og nøt å feire bryllupsdagen min på terrassen med meg meg meg ☺☺☺

Forlaget om handlingen:
Hun ankommer Los Angeles sammen med kjæresten sin. Han har en jobb å gjøre, hun er bare med. Han vet hva han vil, men hva med henne? 
Hun burde egentlig være en voksen, men føler seg fortsatt som et barn. Hun er redd for hva som venter, redd for å være for mye, redd for ikke å være nok. 
På mobilen får hun et varsel hver gang Britney Spears legger ut noe på Instagram. Hun begynner jakten etter tenåringsidolet, som fører henne tilbake til sin egen barndom. Hun leter etter svar, etter seg selv, hun leter etter Britney.
Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 271
Kilde: Leseeks


For en nydelig roman! denne du lese selv om tittel og omslag ikke lokker, eller du kanskje plasserer deg selv utenfor målgruppen. Myhre deler med oss observasjoner og tolkninger av livet, på en måte som treffer meg hjemme.

Når blir man egentlig voksen? Er det noen som vet det?
Hvis vi dør, dør jeg da? Eller er det slik man blir til noen?
Må jeg være alene for å bli meg selv?

I åpningssekvensen snakker hun om å lytte til kroppens signaler og spise, sove, trene. Jeg kjente meg igjen i det hun skriver, og kunne fornøyd klappe meg selv på skulderen og si, "dette er du god på". Mottakelsen hun fikk i passkontrollen i LA var ikke den jeg fikk da jeg reiste til NY, men så er det vel forskjell på femtiåringer som tydelig skal på ferie og en ung, vakker jente som kanskje, skal føye seg inn i rekken av mennesker som søker lykken i denne byen.

I denne romanen speiles hovedpersonens tanker og følelser mot livet Britney Spears har levd. Dette høres kanskje litt søkt ut, men det funker til tusen. Hennes besettelse motiverer henne til å takle kvalme og angst, for å få leve tettest mulig på Britney, nå når hun for en tid bor i hennes hjemby.

Hovedpersonen er ustabil og selvopptatt, men på en selvgranskende måte. Hennes dårlige selvbilde står i veien for at hun skal oppfatte hva kjæresten Zen føler for henne, og usikkerheten overfor om han vil bli hos henne, preger tankene hennes.

En smakebit:

   - Før eller siden er du nødt til å løfte blikket og se utover, om så bare i to sekunder! Er det så vanskelig? Hva er det som er så jævla farlig? Hva er det du er så redd for?
  Jeg stirrer ned i det mørke vannet og tenker på alt jeg er redd for. Slanger og edderkopper, pizza og pasta, å spise for mye, å spise for lite. For å si for mye, for å si for lite. Redd for å ta for lite plass, redd for å ta for mye plass. Redd for å være alene, redd for ikke å få være nok alene. Jeg er redd for framtiden og fortiden, redd for nåtiden. Jeg er redd for å bli frisk, redd for å miste kontrollen. Jeg er redd for at A4 liv og redd for å være fri. Jeg er redd for nye mennesker, og jeg er redd for meg selv. Redd for å bli voksen, redd for at jeg aldri blir voksen. Finnes det noe jeg ikke er redd for?
  - Jeg er redd for at du skal stikke av, sier jeg lavt. 

meg meg meg ble en sånn bok det er vanskelig å legge fra seg. Selv utsatte jeg handleturen i flere timer, drakk en ekstra kopp kaffe og lot verden klare seg uten meg. Jeg vekslet mellom å sukke tungt (og fornøyd) av måten hun skriver på, vente spent på hva som skjer på neste side og ikke minst humre litt over de litt syke innfallene hun etterhvert får.

Every time I try to fly I fall
Without my wings
I feel so small
I guess I need you baby


Britney Spears - Everytime


Som samtidsroman er boken uovertruffen, det er ikke en "bli kjent med deg selv bok", eller en prepubertal ungdomsskildring, men en velskrevet og reflektert roman av beste klasse. Anbefales sterkt!

fredag 16. august 2019

Til døden oss skiller av Jonas Moström

Årets sommerferie ble avsluttet med et nytt bekjentskap på krimfronten. Jonas Moström er en erfaren forfatter med en lang rekke utgivelser bak seg. Før selve handlingen presenteres karakterene, noe jeg først syntes var underlig, men det viste seg å være et nyttig verktøy.

Forlaget om handlingen:
En augustmorgen blir den tjuefemårige landslagsstjernen i fotball, Henrik Borg, funnet død i sengen sin. Det meste tyder på at det er et naturlig dødsfall, men en detalj forvirrer politiet: på Henrik Borgs bryst, under hans foldede hender, ligger en blå rose. I løpet av en uke, men på helt andre steder i Sverige, skjer det to lignende dødsfall: en førtisju år gammel pilot i Kiruna og en ung kvinnelig danser i Gøteborg. Rikskriminalens gjerningsmannprofileringsgruppe kalles inn, og psykiateren Nathalie Svensson avbryter ferien sin for å bidra i saken. Hennes kollega, politioverbetjent Johan Axberg, nøler først - han har nok med sitt eget privatliv. Men en telefonsamtale får ham til slutt til å endre mening. En intens jakt på en uforutsigbar seriemorder begynner. 


Til døden skiller oss er den fjerde boken i serien hvor Nathalie Svensson og Johan Axberg er de som driver frem handlingen. Forfatteren bruker ikke mye energi på karakteroppbygging, men lar leseren støtte seg til presentasjonen. Dette er egentlig greit, for på denne måten blir tempoet høyt, og det er ikke tvil om at lesingen gikk i strak galopp.

I alle fall fra midten og ut, slutten var hektisk for å si det mildt, og jeg lot meg imponere over plottet som nå åpenbarte seg i all sin underfundighet. Underveis har jeg undret meg over hvordan, hva og hvem uten at pulsen har økt merkbart, men slutten den slutten..... ☺

Karakterene er gode, både Nathalie og Johan har utfordringer i livet, som det går an å relatere til, og flere i det store persongalleriet har ting ved seg, som gjør dem flerdimensjonale.

Skulle jeg satt pekefingeren på noe, må det være enkelte ord og vendinger som virker merkelig malplassert. Kanskje er det oversettelsen, eller litt kluss med uttrykk, men dette er bare flisespikkeri.

Tematikken som belyses i denne historien er interessant, men med fare for å røpe noen viktige vendinger i handlingen, vil jeg ikke si noe mer om det. Til døden skiller oss er en lettlest og spennende krim, perfekt for de siste late dagene på terrassen.


Forlag: Goliat
Utgitt: 2019
Sider: 397
Kilde: Leseeks

tirsdag 13. august 2019

Voksne mennesker av Marie Aubert

Voksne mennesker er Marie Auberts romandebut. Tidligere har hun gitt ut novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem, en samling som jeg likte veldig godt. Aubert viser i høst at hun har en romanforfatter i seg, og har skrevet en historie hvor skam og ensomhet er skildret på en poengtert og sylskarp måte.

Forlaget om handlingen:
Ida er arkitekt, barnløs og i sin beste alder, men i det siste har varsellampene begynt å blinke. For sikkerhets skyld har hun undersøkt mulighetene for å få fryst ned egg til senere bruk, i tilfelle hun skulle treffe den rette. Nå er det sommer, og Ida tar bussen sørover til barndommens ferieparadis, hvor moren skal feire 65-årsdag med sin lille familie. På hytta venter lillesøster Marthe med samboer og bonusbarn. Alt skulle ligge til rette for noen fine feriedager, hadde det bare ikke vært for Marthes strålende nyheter.

Romanen begynner med Idas besøk hos gynekologen, og stemningen settes allerede da. Det er ikke tvil om at Ida er ensom og ikke så lite sjalu på lillesøsteren som har alt det hun selv ønsker seg.

Møtet på hytta blir traumatisk for Ida, men også for søsteren, som i likhet med storesøsteren har sine utfordringer. Disse to blir som barn når de møtes i sitt felles barndomsparadis, og det hjelper ikke at mor og stefar, ankommer og spiller sine roller som foreldre.

Jeg holder om meg selv, huden er liksom vissen og tørr, kroppen er ingenting og ingen vil noe med meg lenger, som om jeg har sluttet å finnes. Jeg har aldri hatt med meg noen hit til hytta, det har aldri vart lenge nok til det. Marthe har sittet her med kjærester siden hun var femten og alltid fått det største soverommet, alltid trege, tafatte gutter som mamma og jeg har himlet med øynene av, før hun endelig ble sammen med Kristoffer og fikk Olea på kjøpet. Og jeg, hva har jeg.

Romanen er intens, til tross for at det meste foregår på det følelsesmessige planet. Her er mye å kjenne seg igjen i, både ensomheten til Ida og desperasjonen som preger Marthe sin oppførsel. Samspillet mellom de fem voksne menneskene er dårlig, de greier med kommentarene sine, å såre hverandre, egentlig uten å ville det. De nære relasjonene dem i mellom løfter på en måte vekk evnen til å oppføre seg, og mye går i ball for dem.

Silje Storstein leser, som alltid på en perfekt måte, raskt og uten for mye innlevelse, og stemmen hennes passer godt til romanens handling. Skulle jeg ønsket meg noe fra øverste hylle, måtte det være noen flere sider ☺


Utgitt: 2019
Spilletid: 3:18
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 11. august 2019

Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas

I vår leste jeg En sommer med Nedreaas av Grethe Fatima Syèd og fikk øynene opp for en stor bergenserinne, som har gått under min radar. Engasjementet var på topp, så jeg heiv meg rundt og leste den omfattende Trilogien om Herdis, noe som sporet til å lese hennes mesterverk og romandebut Av måneskinn gror det ingenting fra 1947.

Vi møter en kvinne, som forblir navnløs gjennom hele romanen. Det er hennes fortelling vi får høre, når hun en sen kveld blir tatt hånd om av en mann som vil henne vel. Han tar henne med hjem og gjennom natten gir han henne det hun vil ha av drikke og sigaretter, mens han stille lytter til hennes historie.

Hun forteller om sitt liv, som først og fremst preges av ensomhet. Fra tidlig i ungdommen har hun vært forelsket i Johannes, en litt eldre mann som har holdt henne varm, men på en armlengdes avstand. 

Det handler også om forholdet til sine foreldre, synet hun har på morens strev og på søsterens måte å knytte faren til barnet hun får, tett til seg.


Jeg velger å høre Torborg Nedreaas sin stemme i denne fortellingen, så når vi får høre om hovedpersonens tolkninger av religion, av ufrivillig graviditet og om abort, reiser det seg en sterk og stolt kvinne foran meg.


Store himmel, hvor det satte min fantasi i sving, dette med hans gjerning og hans vesen. Jeg ønsket intet heller enn å gjøre bekjentskap med denne fantastiske djevelen. Men jeg svarte ja på konfirmasjonsdagen, på å sky ham. Det gjorde alle sammen. Og alle sammen løy. 
  Det er den første offisielle løgnen vi gjør oss skyldige i. Etter gammel skikk kommer vi ikke inn i de voksnes rekker, uten at vi først har løyet foran alteret. 
Det er innvielsen. Samfunnet forlanger denne løgnen av oss over altervinen. Er det ikke fantastisk? Nei, nå vrøvler jeg. Skål du!


Første gang jeg leste denne romanen var for et år siden, og da sleit jeg med å finne mening i begynnelsen. Denne gangen falt alt på plass, og utover i handlingen ble jeg mer og mer bergtatt. Damens historie fortelles i en forrykende fart, hun blåser i kronologien, og i sin økende og synkende alkoholrus gjentar hun flere av detaljene, gjerne belyst fra en annen vinkel.


Se på slike kvinner som min mor. Hva vet de om alt det som er skapt på jorden, av naturen og av menneskenes evner! Hun går sin gledesløse vandring mellom butikken og huset, og av og til en faddersladder med en nabokone som er like dum som hun selv. Hva vet hun om evner som kan ligge gjemt i henne selv! 
Å, men det er jo forferdelig! Hvor blir det av mennesket i disse menneskene!


Hovedpersonen vår tar ofte de forulykkedes parti, hun ser inn i sjelen til menneskene, og klarer alltid å finne en forklaring på hvorfor de oppfører seg sånn som de gjør. Hun forstår de nybakte fedrene som egentlig ikke vil giftes, eller horen som svelger sin stolthet og plukker opp myntene som har blitt slengt for føttene på henne.

Det er ikke tvil, disse 207 sidene gjorde sterkt inntrykk på meg. Det er en trist historie, som skildrer livet på  denne tiden, på en virkelighetsnær måte, og heier på mennesket til å strekke seg mot solen, for av måneskinn, gror det som kjent ingenting.

Boken har jeg kjøpt fra Torborg Nedreaas-selskapet, som jeg sporenstreks meldte meg inn i etter å ha blitt kjent med denne flotte forfatteren.

torsdag 8. august 2019

Svømme hjem av Deborah Levy

Deborah Levy er født i Sør-Afrika men familien emigrerte til England da hun var seks år. Hun har gitt ut flere bøker, Svømme hjem kom ut i 2011, og året etter var den på kortlisten til den gjeve Man Booker-prisen. Hun er en allsidig forfatter som har mottatt mange priser både for poesi, sakprosa, noveller og romaner.

Forlaget om handlingen:
Den anerkjente og deprimerte poeten Joe Jacobs og journalistkonen Isabel reiser på ferie til Frankrike med tenåringsdatteren Nina og et vennepar. Når de ankommer feriehuset finner de en naken, ung kvinne svømmende i bassenget. 

Kvinnen er Kitty Finch - selverklært botaniker med grønnmalte negler og besatt av Joe Jacobs og poesien hans. Isabel tilbyr den ukjente kvinnen et rom i huset - til tross for at Kittys fascinasjon og tiltrekning til Joe er åpenlys. 

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2019
Sider: 174
Kilde: Leseeksemplar


Det er ikke tvil om at kulissene for historien er den typen vi alle kan kjenne oss igjen i. Da jeg leste boken på ferie med over 30 varme grader på termometeret, kunne jeg godt vært tilstede i fjellene overfor Nice, men heldigvis er ikke min familie av det dysfunksjonelle slaget, som familien vi møter i denne romanen. Til tross for sommerens gleder er dette en mørk roman med vendinger som kom brått på denne leseren.

Å elske med Kitty Finch hadde vært en fryd, en smerte, et sjokk, et eksperiment, men først og fremst hadde det vært en tabbe. Han ba henne enda en gang om å kjøre ham trygt hjem til kona og datteren, vær så snill, vær så snill. 'Ja', sa hun. 'Livet er bare verdt å leve fordi vi håper at det skal bli bedre, og at vi alle sammen kommer trygt hjem.

Sidene gikk fort å lese, og nysgjerrigheten min ble opprettholdt gjennom hele boken. Litt "snål" må jeg si at den var, for det var litt av noen karakterer som møttes i denne historien. I tillegg til de to familiene som ferierer sammen, møter vi hippien Jürgen som tar seg av utleiehusene, Madeleine Sheridan, en gammel engelsk dame, som viser deg å kjenne Kitty Finch bedre enn noen andre.

Den botanikkinteresserte Kitty ramler tilsynelatende inn i ferien til familiene ganske så tilfeldig, men etterhvert skal det vise seg at hun hadde en plan.

Romanen er fornøyelig, litt tankevekkende, men det svevende over den, gjør det vanskelig å si noe om hva forfatteren prøver å si. Jeg likte den godt, og anbefaler gjerne Svømme hjem videre.


Andre bloggere om boken: Artemisias verden, Beathes bibliotek, Elida og Clementine

tirsdag 6. august 2019

Victoria av Knut Hamsun

Det har gått smått med lesing av Hamsuns samlede verker, men nå som jeg trapper ned annen lesing, vil dette prosjektet fra 2017 få mer oppmerksomhet. Første bok ut i mitt nye liv ved kaikanten i Sandviken ble Victoria, en roman som var helt annerledes enn jeg hadde sett for meg.

Mange er nok klar over at Knut Hamsuns datter fra første ekteskap heter Victoria, og selv trodde jeg at hans roman med samme navn var oppkalt etter henne.
Der tok jeg skammelig feil, for romanen Victoria kom ut fire år før datteren ble født, og i det samme året da han giftet seg med hennes mor Bergljot Göpfert. Kanskje det var derfor han fravek sin vante skrivestil og tematikk og ga oss en kjærlighetshistorie?


I denne korte romanen blir vi vitne til den urealiserte kjærligheten mellom Victoria og Johannes Møller. Ja, for det var møllersønn han var, den forelskede unge mann, og Victoria hørte til på herregården som på folkemunne ble kalt "slottet". Selvfølgelig kunne det ikke bli dem, eller kunne det? det er vanskelig å helt gi opp håpet.

Johannes blir herset med av ungdommene som hører til herregården. Det er ikke mye han og Victoria sier til hverandre, men det er tydelig at de begge tenker og føler det samme. Etterhvert reiser han til byen for å gå på skole, og Victoria, slottsherrens datter blir forlovet med kammerherrens sønn Otto, som senere blir Løytnant.

Noen år passerer og Victoria har gitt etter for å gifte seg med løytnanten, for å skaffe farens gods sårt tiltrengte penger i kassen. Løytnanten er en sjalu mann og lager kvalme når han aner hvilke følelser Victoria har for Johannes, og i tillegg dukker det opp enda en ung dame, som er interessert i ham. Det burde gå bra for disse fire, men godseierens kvaler fører til at det hele ender med død og fordervelse.

Knut Hamsun skriver her frem noen gode refleksjoner rundt kjærlighet og rettskaffenhet. Hans språk er gammelmodig som seg hør og bør en historie fra slutten av 1800-tallet, men det er ikke kronglete og vanskelig å lese.

Slutten på romanen er ganske åpen, og det er litt opp til leseren hvilken rolle de forskjellige karakterene skal få, i de avsluttende sekvensene. Historien var lettlest og fin, men jeg tok meg selv i å tenke "var det alt?".

søndag 4. august 2019

Husbytte av Rebecca Fleet

Psykologisk thriller er i mine øyne den sjangeren det er vanskeligst å lykkes, men Rebecca Fleet kan virkelig gå med hevet hode, etter denne debuten. Hun er heldigvis klar med ny utgivelse i England, så vi kan glede oss til The second wife er klar for oss norske lesere.

Forlaget om handlingen:
Caroline og Francis avtaler å bytte sin småbyleilighet mot et hus i utkanten av London. De trenger en ferie, en mulighet til å finne tilbake til hverandre etter en periode hvor ekteskapet nesten har gått i stykker. Caroline har vært utro og Francis har slitt med psykisk sykdom. 
Etter å ha installert seg i huset dukker det opp en nabo. En merkelig, innpåsliten ung dame. Spenningene mellom Caroline og Francis har ikke avtatt og naboens oppførsel gjør det heller ikke bedre.

Caroline oppdager små detaljer i huset som altfor tydelig peker på hennes fortid. Personen de har byttet med ser ut til å vite urovekkende mye om henne, og ser også ut til å kjenne hennes største hemmelighet 


Husbytte er delt i to handlingsforløp, som vi følger parallelt. Siden Francis og Caroline er sammen i det siste forløpet, kan leseren slappe av angående Francis sin psyke, men hva som egentlig skjedde mellom dem, avsløres ikke før helt til sist.

Rebecca Fleed greier i thrillerdebuten sin å bygge opp et godt plott, uten å lene seg til godt brukte klisjèer innen denne sjangeren.  Små ledetråder og hentydninger lirkes ut, mens flere uventede vendinger høynet spenningen underveis.

Karakterene er godt skildret, selv greide jeg å irritere meg litt over Francis som virket tafatt og snyltete, mens Caroline ikke akkurat var sjarmerende hun heller. I tillegg til skildringer av hverdag, utroskap og psykisk sykdom, har historien en del erotiske scener, men Fleet holder seg godt innenfor min komfortsone.

Har du lyst å lese en thriller som foregår i hjemmets lune rede, som ikke er "mørkreddskummel", men som holder deg engasjert og litt på kanten av stolen hele veien, da er Husbytte noe for deg!


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 318
Kilde: Leseeksemplar

lørdag 3. august 2019

Gabriels gave av Hanif Kureishi

Den engelske forfatteren Hanif Kureishi er kanskje mest kjent som forfatteren av Bydels-Buddha fra 1991, men med Gabriels gave som kom ut ti år senere, sikret han seg sin andre plass på 1001-listen. I august er temaet i Elida sin lesesirkel  "mannlig forfatter", og jeg valgte meg Kureishi og hans underfundige humor.

Forlaget om handlingen:
Gabriel er i ferd med å bli skilsmissebarn. Han er femten år og bor nord i London sammen med moren som jobber på bar og har ansatt en konstant sulten kvinne fra Østeuropa til å passe på at sønnen ikke havner på skråplanet. Faren har flyttet på hybel. Etter at han i sine glansdager som musiker falt ned fra platåskoene tok karrieren liksom aldri av, og moren har omsider fått nok av nostalgien og hans manglende handlekraft. Gabriel savner faren sin. De to pleide å tilbringe ettermiddagene sammen, på museer eller på kino. Nå er Gabriel plutselig alene med en dorsk og drøvtyggende au pair. Han søker tilflukt i kunsten. Han tegner og lager manus til en film. 

For en nydelig roman! Selv om hovedpersonen er en tenåring, er ikke perspektivet preget av dette naive som gjerne kan oppstå. Gabriel er en kunstnersjel som gjennom barndommen lærer seg å stole på sitt eget uttrykk. Han vokser opp med foreldre som krangler og spesielt faren oppfører seg mye mer barnslig enn han selv gjør. Til tross for dette har han god selvfølelse, og ser ut til å bli en reflektert ung mann.

Gjennom bakveier lærer vi å kjenne miljøet, som far i sine glansdager vanket i, og ser at sønnen heldigvis ikke kommer til å gå i hans fotspor. Vi befinner oss på Londons vestkant, og skildringene av stemninger og steder gir en ekstra dimensjon til handlingen.

Gabriels gave er en sår roman om å være den man er, og om å tørre og ville jobbe for å få til det en har lyst til. Noen fine innfallsvinkler underveis gjorde inntrykk på meg, og gjorde at jeg hadde ekstra stor glede av historien som utspilte seg på disse 235 sidene.

Boken har jeg lånt på biblioteket!

onsdag 31. juli 2019

Sommerferie 2019

Årets planlagte tur til Italia ble på grunn av leilighetskjøp og hussalg skippet, til fordel for norgesferie. Den første uken tilbrakte jeg hjemme med ferdigstillelse av vårt nye krypinn, mens gutta boyz kjørte nordover til svigers. Jeg fikk med meg åpningen av The Tall Ships Races, før jeg innhentet resten av gjengen på Snåsa.

På Snåsa ble det dramatikk da en fugl fløy rett inn i stuevinduet, og trengte litt hjelp til å komme på vingene igjen. Vi nøt synet av dompap og sidensvans som mesket seg med både kirsebær og rips, mens temperaturen økte dag for dag. Rekorden var 34 grader, men heldigvis reverserte Sondre varmepumpen, så det ble levelig (i stuen i alle fall)

En sidensvans som fikk litt stor fart inn i vinduet

Vi tok oss en tur ut til kysten, til hytten i Binndal, hvor vi gjorde litt dugnad mens vi klasket klegg for harde livet. Heldigvis hadde vi tatt med oss mye potet og gulrot, for en eneste torsk var alt de tre fiskerne dro i land. Da vi prøvde lykken for andre gang den dagen fikk vi en liten tass som vi slapp uti igjen, men ble besøkt av to niser, så det reddet dagen ☺


Tre generasjoner klar for matauk

Måtte zoome litt for å få knipset de to nisene som hadde spist all fisken

Da vi kom tilbake til Snåsa ble det bading i Snåsavannet før vi takket for oss. Sondre fløy hjem til Bergen, mens vi voksne belaget oss på å bruke lengre tid enn vanlig hjem. Etter stopp på Værnes, i Stod og i Trondheim spiste vi en deilig middag i Orkanger før vi tok fergen over til Smøla.

Det er ikke tvil om at vårens diskusjon om vindmøller fikk sitt bakteppe på denne delen av turen, og siden Frode også har lest Vindbaroner fikk vi litt å assosiere rundt. Vi er skjønt enige om at vindmøllene sett sånn på avstand ikke er sjenerende, men hva de fører med seg av fugledød, og rasering av naturen er ikke greit.

Utsikt med og uten vindmøller


Ytterst på Smøla koste vi oss på Havkroa, vi gikk i de små gatene og nøt de idylliske husene, med all sin pynt og staffasje. 
Vi nøt synet av både terner, skarv, hegrer og svære svartbak og fikk med oss en nydelig solnedgang. 

Etter en løpetur (Frode) og en ferdiglest bok (Tine) kjørte vi fra Smøla. Vi plukket opp flere tips til "tidtrøyte" for neste besøk, bla. amfiet på Eldvik hvor de har spel, og tilbudet om å kjøre RIB ut til et oppdrettsanlegg, helt gratis. 

Vi kommer igjen!

Amfiet ved fergekaien på Smøla

En liten del av de idylliske fiskeværet
Første stopp på dag to var Kristiansund, vi overså alle butikker og befant oss raskt på taket til Scandic hvor vi fikk oss noe kaldt å drikke, før vi kjørte videre. Etterpå ble det kaffestopp på svabergene ved Atlanterhavsveien, hvor vi fikk studert haugene med salt som det manglende regnet har laget av havvann som har tørket på land.

Deretter kjørte vi ut til Hustadvika Gjestegård, som så ut som en flott fiskerestaurant. Dessverre hadde de gjemt bacon inni den delikate breiflabbretten, så retten til drøye trehundrekroner ble totalt spolert for min del. Når kelneren i tillegg var skikkelig ufin, når jeg påpekte at det ikke sto noe i menyens innholdsfortegnelse om bacon, ble det nesten litt dramatikk.

Hurtigruta på vei over Hustadvika - den tok oss igjen i Molde

Heldigvis var Frode flink å stoppe og svinge innom spennende steder å besøke. Statuen "Kvinnen ved havet" er laget av Torild Storvik Malmedal og satt opp på Kråkholmen i 2010.
På skiltet kan en lese disse vakre ordene: Minnene har skapt årringer i hennes minne, der hun står innkapslet av vinden. Med et glimt av håp skuer hun mot uendeligheten"

Frode tar bilde av Kvinnen ved havet

Havet har lagt fra seg saltet sitt på land

Vel, vi durte videre, var innom et stopp til i Hustadvika, før vi kjørte mot Molde. Her hadde vi bestilt rom på Seglet, Scandic-hotellet som deler parkeringsplass med Røkkeløkka. Heldige oss fikk utsikt mot sjøen, så når Hurtigruta, fergen eller andre store båter kom forbi, var det nesten som de kjørte rett inn i sengen til oss.

Fortsettelse følger....

Natten på Seglet ble feriens beste, så det hotellet besøker vi gjerne igjen. Turen gikk videre sørover mot Bergen. Vi stoppet og drakk kaffe på et idyllisk lite sted (broen & toppen) da vi nærmet oss Loen og hotell Alexandria.

Et idyllisk sted å stoppe på E39 i trivselsfylket Sogn og Fjordane

Frode klødde i Skålafoten, og jeg ville lufte badedrakten, så halvpensjon ble bestilt, og som sagt så gjort. Bassenget er fantastisk på dette hotellet, værgudene kvitterte med litt sol, og timene med bok på bassengkanten gikk fort.

Dessverre ble oppholdet ødelagt litt av at hotellet oppfordrer til røyking på altanene som hører til rommene, så vi fikk en kvalmende natt. Når røykeren på naborommet endelig gikk til sengs og vi kunne lufte ut vårt rom, ble vi sjenert av flombelysningen som "smykker" hotellets fasade om natten. 06:30 marsjerte jeg ned til frokost, sulten og ikke lite frustrert, men 2 timer med Torborg Nedreaas fikk meg til å skjønne at mine problemer er peanuts.

Den nye Skyliften i Loen sett fra bassenget på Hotell Alexandria

På siste etappe på hjemveien gjorde vi et stopp i Byrkjelo på kunstparken til Stig Eikaas. Først var presentasjonen litt forvirrende, men da vi fant ut at alle kunstverkene er laget av denne kunstneren, (som er sønnen til den mer kjente Ludvig Eikaas) ga det mening. Billedhuggeren har latt seg inspirere til å lage skulpturer av Gjest Baardson, Oddvar Torsheim og kong Sverre blant mange, mange flere.
Selv ble jeg preget av noen av kunstverkene hans, og anbefaler å stoppe hvis du er på vei forbi.( Les gjerne her om den opphetede striden i forbindelse med åpningen av parken.)

Et av mange sterke kunstverk i denne flotte samlingen

mandag 29. juli 2019

Terapeuten av Helene Flood

Med så spennende lydbok på øret, er det ikke noe sak å komme seg med buss, bybane, fly, buss og tog fra Bergen til Snåsa. Eline Grødal var et nytt innlesernavn for meg, men hun gjorde jobben helt etter mitt hjerte. Terapeuten er solgt til 21 land før utgivelse i Norge.

Forlaget om handlingen:
Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom fra et kontor i det store huset hun deler med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd. De er midt i oppussingen av den store villaen de har arvet. En dag legger Sigurd igjen en litt underlig beskjed på svareren til Sara, og så blir han borte. Det store, halvferdige huset blir raskt lite hjemmekoselig, og føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen, og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten?

Psykologisk thriller er en vanskelig sjanger å hevde seg i, og etter å ha lest/hørt litt av dette i det siste var jeg kresen til tusen. Alle bange anelser ble gjort til skamme, for Terapeuten er noe av det beste jeg har lest i denne sjangeren.

Helene Flood greier å svinge utenom de største klisjèene, men holder seg innenfor rammene av hva som definerer denne sjangeren. Det er flere karakterer underveis som fikk meg til å tenke at dette er ugjerningsmannen, men ikke før denne blir avslørt falt brikkene på plass. Før vi kom så langt hadde vi fulgt Sara på hennes enerverende kamp for å bli trodd, for å føle seg trygg i sitt eget hjem og for å få hjelp av politiet.

Det eneste jeg savnet var hennes savn og sorg over at mannen var borte, men bortsett fra dette så var handlingen snekret møysommelig sammen, med interessante karakterer og et godt uttenkt plott. Teksten har god flyt og høyt tempo, så trenger du en bok på øret for å holde ut timene i solsengen, så er advarselen klar: Husk å smøre deg med solkrem!



Utgitt: 2019
Spilletid: 10:14
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 28. juli 2019

Norra Latin av Sara Bergmark Elfgren

Leste du trilogien Sirkelen, Ild og Nøkkelen er jeg sikker på et du jubler over at Elfgrens første roman etter denne verdenssuksessen nå finnes i norsk språkdrakt. Norra Latin ble godt mottatt i Sverige da den kom ut, og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for barne- og ungdomsbøker.

Forlaget om handlingen:
Tamar drømmer om å bli skuespiller. Clea er oppvokst på teater og filminnspillinger. En regnvåt augustdag begynner de på dramalinjen på Norra Latin i Stockholm.

De går i samme klasse, men lever ulike liv. Tamar har reist fra familie og venner og flyttet til en ny by. Clea har bodd i Stockholm i hele sitt liv og har en selvfølgelig posisjon på skolen.

Men den ærverdige skolebygningen rommer mange hemmeligheter. En tragedie som skal ha inntruffet i aulaen da skolen var en ren gutteskole har blitt til en vandrehistorie. Hva er sannhet og hva er myter? Og hva gjemmer seg i skyggene på Norra Latin?


Ikke la deg skremme av antall sider, for mer medrivende og spennende lesestoff skal du leite lenge etter. Mot slutten måtte jeg gjøre avtaler med meg selv, for å få gjort noe annet enn å lese.

Det er en ungdomsroman dette, og handlingen er preget av at det er 15-16 åringer som har de fleste rollene, men det ble ikke for kleint for en gamlis som meg. Det eneste jeg reagerte på var at disse 15-åringene oppfører seg som om de var 2-3 år eldre, men det er gjerne bare meg som er naiv.
Språket Elfgren bruker er nok med på å gjøre det spiselig for oss som er litt utenfor målgruppen, for hun har et voksent språk, bare ispedd noen kule ord og fraser som er helt på sin plass.

Apropos språk, dette er den første romanen jeg har lest hvor en karakter gjennomført blir titulert som "hen". Hen heter Sam, men det kommer aldri frem av teksten om hen er en gutt eller jente. Dette fikk mine tanker i sving, både når det gjelder språk men også hva disse nye ordene betyr for den enkelte.

Enkelt skissert handler Norra Latin om to jenter som begynner i samme klasse på teaterlinjen på den videregående skolen Norra Latin. Vekselvis ser vi verden med disse to karakterenes øyne, og får på den måten innsikt i problemene og utfordringene begge sliter med.

Dette er en fantasyroman, men fantasy"light" vil jeg si, for det er ikke før langt ut i historien at det snører seg til. Nå gjelder det å slippe ungdomsproblemene en liten stund og følge med på handlingen, for det blir ørlite komplisert å følge med på. Heldigvis var det lett å ta seg inn, og slutten var tilfredsstillende ryddig.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2017/på norsk 2019
Sider: 617
Kilde: Leseeksemplar


fredag 26. juli 2019

Frihet av Jonathan Franzen

Utfordringen i Elidas 1001-lesesirkel i juli er å lese en bok på mer enn 500 sider. Siden jeg har hatt hodet i flyttestyret de siste månedene, stilte jeg dårlig forberedt, så vi var midt i måneden før jeg fikk somlet meg til å skaffe meg en bok. Da jeg kom hjem viste det seg at jeg leste boken i 2010, men siden jeg ikke har blogget om den, og endatil ga den en 3`er på terningen, kom jeg frem til at en ny-lesning kanskje var på sin plass.

Forlaget om handlingen:
Patty og Walter Berglund var en pryd for et hvilket som helst nabolag. Og man kan trygt si at Barrier Street i St. Paul ble en langt hyggeligere gate å bo i etter at de kom. Patty var en misunnelsesverdig mor og Walters drømmehustru. Og Walter -- han syklet daglig til jobben som advokat med miljøspørsmål som spesiale. Sammen gjorde Berglunds sitt beste for at verden skulle bli et bedre sted å være.
Men nå, i det nye årtusenet, har noe skjedd. Det perfekte bildet begynner å slå sprekker.

I innledningen møter vi paret Berglund og deres to barn Joey og Jessica og naboene. Sidene er tettpakkede av tekst, og jeg er litt betenkt over de 573 sidene jeg skal gjennom, men ganske raskt konkluderer jeg med, at denne gjennomlesningen skal gå riktig så bra.

Etter en pangstart med en god dose familiekrangling, tas vi i den neste delen med tilbake til Pattys ungdomstid. Dette er skrevet som hennes selvbiografi, og når Walter, den litt nerdete kompisen til Richard som hun er forelsket i, dukker opp i handlingen, får vi et hint om fortsettelsen.

Teksten har mye dialog, og enkelte av diskusjonene kan dra seg over mange sider. Jeg likte godt tankene som kom frem ang. det å være feminist kontra hva som er grunnleggende rettferdighet, når Walter står opp for det feministiske synspunktene og Patty bare heiser opp skuldrene, og trekker frem noen lite feministiske, men skarpe synspunkter, fra idrettsverden.

I flere lange kapitler får de forskjellige karakterene taletid. Vi hører om Joey, og får en helt annet syn på ham og hendelser i tidligere kapitler hvor han bare var en skyggefigur. Vi får en flott observasjon når Richard Katz møter Jessica og kjenner igjen begge foreldrene i henne:

Katz smilte til henne, og likte hvor umerkelig foreldrenes personligheter var blandet og smeltet sammen til hennes sterke og unike personlighet. Hun lød som Patty og var forurettet som Walter, og likevel var hun helt og fullt seg selv. 

Temaene er mange i denne romanen, vi får skildret bondetampmentaliteten på landsbygda, og det mer rå samfunnet i de store byene, både storpolitikk og lokalpolitikk diskuteres, og ikke minst miljøforkjempelse. Historien byr på elementer av selvhevdelse, nestekjærlighet og ensomhet, alt sammen i et konglomerat av historier og hendelsesforløp.

Det er ikke tvil om at det er en dysfunksjonell familie vi blir kjent med her, men slutten åpner for forståelse og forsoning som føles helt på sin plass etter all viraken.


(Hvis noen lurer på terningkastet så økte det nok ett hakk, men ikke mer, til det er romanen alt for ordrik og "slow" etter min smak.)