onsdag 20. november 2019

Formildende omstendigheter av Chris Tvedt

Det er alltid like spennende å finne ut hvilken tittel Chris Tvedt har valgt seg til den neste romanen, for de fleste bøkene hans skildrer detaljer fra straffeloven. Denne gang er det Mosebokens femte bud som gjelder, et bud som også finnes i vår lovgivning, men med ett unntak, for hvor går egentlig grensen?

Forlaget om handlingen:
En natt blir forsvarsadvokat Mikael Brenne vekket av en telefon. Det er en klient, Nina Sunde, som ringer, og hun er livredd. Noen har tatt seg inn i huset hennes. Mikael kaster seg i bilen, men da han kommer frem er det for sent. I stuen ligger Ninas eks-mann, skutt. 

Det ser ut som et soleklart tilfelle av nødverge og Mikael kjenner seg trygg på at han skal få Nina frikjent. Men det viser seg at hun ikke har fortalt sannheten.

Bak løgnene kommer en annen historie til syne, så grusom at ingen tror på den. Og selv om den skulle være sann, innser Mikael at det ikke er sikkert at det vil hjelpe Nina Sunde.

Formildende omstendigheter er den åttende boken i serien om Mikael Brenne, og for oss som har fulgt serien og kjenner karakteren, er det bare til å lene seg tilbake og nyte spenningen. Dette er krim med høyt tempo hvor det ikke legges vekt på dype karakteroppbygginger og lange innledende bihistorier.  Her følger vi handlingen som til tider byr på en god dose dramatikk, hvor selve hendelsesforløpet gir svar på det litt filosofiske spørsmålet, når er det lov å drepe?

Uten å ville røpe for mye kan jeg nevne at det er etter et kraftig vendepunkt godt uti historien at dramatikken virkelig eskalerer. Tilfeldighetene ville ha det til, at da jeg befant meg akkurat her i historien, var det tid for å feire Chris Tvedt og utgivelsen hans på Dr. Wiesner. På dette arrangementet snakket de om handlingen, og kommenterte dette originale "bruddet", men takk og lov satt de brems på, og røpet ikke det som skjer videre.

I tillegg til rammefortellingen følger vi livet på advokatkontoret og privatlivet til Mikael Brenne, og det er ikke mangel på dramatikk her heller. Chris Tvedt viser, som i tidligere bøker, et sosialt engasjement som jeg setter pris på, og belyser på en elegant måte kjente problemstillinger.

Er det velskrevet og underholdende krim du er på jakt etter, så få for all del med deg denne!


Serien med Mikael Brenne i rekkefølge:
Rimelig tvil - 2005
Fare for gjentakelse  - 2007
Skjellig grunn til mistanke  - 2008
Rottejegeren  - 2009
Dødens sirkel  - 2010
Den som forvolder en annens død  - 2016
Bevisets stilling - 2018

Les gjerne Gyldendals flotte intervju med Chris Tvedt!



Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2019
Spilletid: 10:54
Kilde: Lytteeksemplar

søndag 17. november 2019

Elizabeth Costello av J.M. Coetzee - en 1001 bok!

I 1001-lesesirkelen i november er oppgaven å lese en bok med et egennavn i tittelen. Jeg satt meg ned med listen til Elida og valget falt på, den sørafrikanske nobelprisvinneren John M. Coetzees roman fra 2003.

Elizabeth Costello er hovedpersonen i denne romanen, hun er en aldrende forfatter fra Australia, som har gitt ut ni romaner og to diktsamlinger. Hun har blitt godt kjent på grunn av en spesiell roman som hun ga ut, mange år tidligere.
Romanen er bygget opp av åtte leksjoner, eller foredrag som hun holder på forskjellige steder i verden, USA, Amsterdam, Zululand, og på et cruiceskip. Flere av talene hun holder, speiler hennes engasjement for dyrs rettigheter, men andre tar for seg helt andre ting:

Romanens fremtid er ikke et tema som interesserer meg synderlig, begynner hun, og prøver å sette en støkk i sitt publikum. Sant å si er jeg i det hele tatt ikke særlig interessert i fremtiden. For hva er egentlig fremtiden, annet enn en konstruksjon av håp og forventninger? Den holder til i sinnet; den har ingen virkelighet.

Elizabeth har følge av sin litt motvillige, voksne sønn John, på flere av konferansene hun deltar på. Oftest er det hun som er fortellerstemmen, men i Dyrenes liv og et par kapitler til, er det John sin synsvinkel som kommer frem.

I det siste "essayet" står hun ved perleporten, og i en prosess Kafka verdig, strever hun for å komme inn, eller tilbake der hun kom fra.

Hun går tilbake til stolen på fortauet. Skal jeg bli en institusjon, tenker hun med seg selv; den gamle damen som sier at hun er forfatter og fritatt fra loven? Damen som, stadig med den svarte kofferten ved siden av seg (hva er det i den? - hun husker ikke lenger), skriver bønneskrifter, det ene etter det andre, som hun legger foran mannen i vakthuset og som mannen i vakthuset skyver til side: Ikke godt nok, ikke det som kreves før man får slippe gjennom?

I løpet av handlingen blir vi godt kjent med denne kvinnens liv, tanker og meninger, og ikke minst med forholdet til sønnen, som står sentralt. Boken er lettlest, har et godt språk og ryddig fremstilling. I tillegg er den ganske fornøyelig, men jeg satt litt skuffet tilbake, jeg hadde nok forventet mer av en nobelprisvinner som får boken sin i den gjeve samlingen av 1001 bøker du må lese før du dør. Dette var min bok nummer 68 fra denne samlingen, så jeg har en god del igjen til jeg har lest alle tusen og en

fredag 15. november 2019

Ene barnet av Ida Hegazi Høyer

Ene barnet har en løselig sammenheng med Høyers forrige roman Ene / skissen, men bøkene kan leses helt uavhengig av hverandre. Da jeg leste Skissen i fjor ble jeg litt skuffet, for etter fire fantastiske møter med Høyer, traff ikke den helt. Ene barnet derimot tar meg tilbake til go`følelsen, og fikk meg til å undres over hva som skjedde med Skissen...

Forlaget om boken:
Barnet kommer til verden. Hun er ikke sikker på hvem som er faren, det finnes flere kandidater, men betyr det noe? Med barnet blir også den sosiale kontrakten satt på ny. Omgivelsene hevder sin rett til å mene noe om alt – om oppdragelsen, om morskapet – alt som skal til for at barnet skal bli en samfunnsborger.
Ikke uten kjærlighet, men først og fremst med et pragmatisk instinkt, står hun overfor det store eksperimentet. Hun er kanskje ikke som mødre flest, men hun gjør sitt beste. Men hvordan tar man egentlig vare på et barn i møtet med en verden som setter alt inn på å besette det?

Forlag: Tiden
Utgitt: 2019
Sider: 192
Kilde: Leseeksemplar

Det er litt av et morsportrett Høyer skriver frem med denne romanen, hvor ansvaret ved å få barn og mellommenneskelige forventninger stilles til skue.

Hovedpersonen vår trives best utenfor fellesskapet. Hennes sosiale ferdigheter oppfattes av meg som mangelfulle, men hun viser stadig at hun vet hva som forventes, selv om hun ikke har intensjoner om å oppfylle disse forventningene.

Etterhvert som jeg kommer lengre ut i boken, tenker jeg at dette er en roman om ensomhet, for isolasjonen hun trakter etter og tilsynelatende ønsker for seg og barnet sitt gjør at hun sitter mye alene. Men, det er ikke den selvvalgte aleneheten som er trist å lese om, trist for leseren kanskje, men ikke for henne, for hun er tro mot seg selv og sine livsvalg.

Følelsene hun har til den lille babyen sin er preget av undring mer enn kjærlighet, og det er først når helsestasjonen insisterer på et hjemmebesøk, hun tar grep i hjemmet for å "kle det ut" som om alt er på stell.
Når hun får brosjyrer i posten med direktiver for egenberedskap, er det tørmat, hermetikk, dopapir og jod-tabletter og en hel masse andre ting hun bruker penger på, ikke barneutstyr og leker, sånn som det gjerne ville vært forventet.

Hun stelte ham og ga ham mat. Han hadde begynt å spise mer variert nå, hadde begynt å vokse ikke bare i lengden og bredden, men også i dybden, i rommet. Plassen hans i henne, søkket i armgropen, ble større og større. Som å ha en uhelbredelig betennelse, en umettelig igle sugd fast til seg.

Flere ganger i løpet av lesingen møter jeg på passasjer som ikke ses helt i mål. Det forestående besøket fra den truende helsesøsteren får vi ikke høre noe mer om. Babyen får ikke navn, og staten presser på og truer med en frist på 6 måneder. En nerve bygges opp, men plutselig nærmer barnet seg et år og temaet tas ikke opp igjen. Moren får besøk av menn som kanskje kan være far til barnet, men ingenting i leiligheten røper at hun har et barn, oy tenkte jeg, er det mulig?

Ida Hegazi Høyer skildrer i denne romanen en form for selvisolering fra samfunnet som appellerer til meg. Jeg skjønner valgene til hovedpersonen godt, og jeg heier på henne når hun må bruke mye energi på å styre unna samfunnets konvensjoner og forventninger, for å leve det livet hun innerst inne ønsker.

Ene barnet er en tankevekkende roman, som helt sikkert flere enn meg vil kjenne seg igjen i. Coveret på boken er ganske spesielt, med tanke på at den ytre historien handler om mor og barn. Jeg har landet på at det er annerledesheten som illustreres her, men skulle gjerne lært litt om prosessen frem mot akkurat dette motivet ☺

Hadde det ikke vært for Anitas flotte omtale av boken, så er det godt mulig at min erfaring fra Ene skissen hadde gjort at jeg ikke hadde lest denne. Les gjerne omtalen på bloggen Artemisias Verden!



tirsdag 12. november 2019

Aldri tilgi - en ny Kajsa Coren krim fra Trude Teige

Den tidligere journalisten Trude Teige debuterte som forfatter i 2002 med en historisk roman, som også fikk sin oppfølger. I 2009 kom den første boken i serien om Kajsa Coren, en serie som med Aldri tilgi består av seks bøker. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men kan bekrefte at bøkene står støtt på egenhånd, selv om Kajsas personlige historie selvfølgelig følger en gitt kronologi.

Forlaget om handlingen:
Før den nye justisministeren skal gå på Stortingets talerstol for første gang, mottar han en tekstmelding fra en som kaller seg Hevneren. I Kanal 4 blir en profilert sjef beskyldt for seksuelle overgrep, like etter mottar også han en trusselmelding. Samtidig blir det funnet en død mann på en forfallen gård i Asker. Under arbeidet med å identifisere mannen, oppdager politiet en torturinnretning som nylig har vært i bruk på låven. Hvem er den døde mannen? Og hvem stammer blodet på låven fra? Journalisten Kajsa Coren arbeider med en TV-dokumentar om #Metoo i Norge. Alt tar en uventet vending da politiet får en forsvinningssak å oppklare, og Kajsa oppdager en sammenheng mellom den, justisministeren og den døde på gården.


På Aschehougs høstmøte i Bergen fikk vi høre Trude Teige fortelle om den forlatte gården som har en sentral rolle i denne historien. Gårdsbruket finnes, og har inspirert forfatteren til de flotte (skumle) skildringene av stedet og det som skjer her.

Aldri tilgi er mer enn en spennende krim, for Teige har noe på hjertet, og dette noe, handler om hvordan enkelte menn i maktposisjoner tar seg friheter. Ukulturen i enkelte bedrifter og organisasjoner, hvor kvinner blir utsatt for hersing og tafsing og et seksualisert språk fremstilles skremmende troverdig.

Handlingen er kronologisk, og det hoppes elegant mellom Kajsa Coren og hennes journalistkolleger, mannen Karsten som er etterforskningsleder og karakterene som utgjør vitner og antatt skyldige. Historien er lettlest til tusen, en skikkelig jafsebok, som det var umulig å legge fra seg før siste side var lest.

På bloggen Artemisias Verden finner du en fin omtale av boken.


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 336
Kilde: Leseeksemplar

søndag 10. november 2019

Maskiner som meg av Ian McEwan

Ian McEwan har gitt ut mange romaner, og hver gang jeg leser ham sitter jeg igjen med "noe" som pirker i meg, og får meg til å reflektere. Spørsmålene om hva det er som gjør oss menneskelige, den fysiske kroppen eller vårt indre liv, er absolutt interessant, og verdt en liten "studie".

Forlaget om boken:
Storbritannia har tapt Falklandskrigen, Margareth Thatcher kjemper med Tony Benn om makten og kunstig intelligens har fått sitt store gjennombrudd.

Maskiner som meg foregår i et alternativt London på 1980-tallet. Charlie surfer gjennom livet og unngår fast arbeid så godt han kan. Han er forelsket i Miranda, en begavet student som lever med en forferdelig hemmelighet.
Da Charlie plutselig mottar en god slump penger, kjøper han Adam, en av de aller første syntetiske menneskene. Sammen med Miranda designer han Adams personlighet. Adam er tilnærmet perfekt - han er vakker, sterk og smart - og et trekantdrama begynner raskt å utvikle seg.

Adam er en maskin, en maskin med bevissthet og tilsynelatende et bredt følelsesregister. Greier du å akseptere dette som en kuriositet i romanen, så er det duket for en herlig leseopplevelse med Maskiner som meg.

Dette med "et alternativt London" forvirret meg litt, for i denne varianten av 80-tallet, bruker menneskene internett og mobiltelefoner med emojis, på lik linje med i dag. Charlie interesserer seg over gjennomsnittet for maskiner som Adam, og på et restaurantbesøk møter han faktisk sin store helt AlanTuring (1912 - 1954)

Samtidig som Charlie kjøper Adam, utvikler han et forhold til Miranda naboen i etasjen over sin, så i begynnelsen av boken lærer vi Charlie å kjenne samtidig som vi er med på å innlede to forhold. Charlie overlater til Miranda å programmere halvparten av innstillingene til Adam, noe som skal komme til å få konsekvenser for forholdet deres.

Historien er lineær men med litt dramatiske vendepunkt, for handlingen fokuseres rundt gitte hendelsesforløp. Når vi får høre om Mirandas fortid, ble handlingen både spennende og tankevekkende, på en mer menneskelig måte enn det den litt surrete Charlie greier å få frem om seg selv.

I bunnen av historien ligger tanker om algoritmer som blant annet gjør maskiner nysgjerrige, og når vi etterhvert blir godt kjent med trekantforholdet Miranda - Adam - Charlie, får vi ganske god innsikt i menneskesinnet.

Ian McEwan har en helt egen måte å presentere historiene sine på, og også denne gangen engasjerer romanen på en undrende med "fresh" måte. Jan Martin Johnsen som har lest inn boken, gjorde dette på en måte som lot handlingen komme frem, uten at lytteren brukte mye energi på selve innlesingen.


Utgitt: 2019
Spilletid: 10:19
Kilde: Lytteeksemplar


Dette har jeg lest av Ian McEwan tidligere:


fredag 8. november 2019

Mamma er trygda av Mìmir Kristjànsson

Mamma er trygda er den profilerte forfatteren, politikeren og samfunnsdebattanten Mimir Kristjansson rørende skildring av et liv med en kreftsyk mamma. Snurr debatt! sier jeg, for det som kommer frem her er rystende lesning.

Fra bakpå boken:
Vi snakker om de trygda hele tida. Hver uke på statskanalen sitter et begeistret publikum og roper «Stay trygda!» i kor. De har til og med fått sitt eget verb. Å nave, jeg naver, han navet, hun har navet.
318.244 mennesker hever uføretrygd i Norge. En av dem er Marit Wilhelmsen. Hun er et trygdebeist, en udetonert bombe under velferdsstaten, en trussel mot alt det vi har kjært.  
Dette er en fortelling om tiår med en alvorlig kreftsyk mamma, om drømmer som brast, en familie som går i oppløsning, om å foreta en klassereise bratt nedover. Det er en fortelling om å leve med en mor som har så store smerter at tenåringssønnen ikke ser noen annen mulighet enn å kjøpe hasj til henne i skolegården.


Denne historien skildrer hvordan det er å vokse opp med en mamma som går fra å være aktiv til tusen, som blir så syk at det blir umulig å gå i jobb. Boken sier mye om hvordan det er å være pårørende, men den fortvilte situasjonen den syke er i, skildres også på en jordnær og liketil måte.

Leseren møter kanskje seg selv litt i døren her, for skildringene har også et skråblikk på samfunnet og hvordan ordbruken vår, er med på å vise holdninger som ikke er bygget på kunnskap. Også har vi NAV da, skrekk og gru. Man sier gjerne " en skal være frisk for å være syk", men en skal jammen være i vater for å hanskes med det digitale skjemaveldet til "goddagmannøkseskaftNAV" også. (ytres på egne vegne, som bare har møtt NAV i forbindelse med noen uskyldige jobbskifter)

Det Marit Wilhelmsen, og sikkert uendelig mange med henne, må gjennom for å opprettholde et tilnærmet normalt levevis etter sykdommen tok jobben fra henne, er opprivende lesning. Hva skjedde med "en hånd å holde i"? hvor er omsorgen og empatien blitt utav?

Mimir Kristjànsson skriver, til tross for det alvorlige temaet, med et lekent og lett språk. Boken er rystende, men underholdende på en positiv måte, så selv om du blir satt ut av bildet som skrives frem, er ikke dette en melankolsk historie.

Anbefales på det aller sterkeste, spesielt til politikere, NAV-ansatte og alle som noen gang har tenkt at trygdemottakere lever det gode liv på "våre" skattepenger. 

* * * * * * * *

Flere bloggere har skrevet om boken, blant andre Artemisia og Beathes bibliotek. Tidligere har jeg blogget om Frihet, likhet, Island av samme forfatter.



Forlag: Kagge
Utgitt: 2019
Sider: 186
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 6. november 2019

Refrenger - en essaysamling av Pedro Carmona Alvarez

En essaysamling med et dryss av oppvekstroman? Idèen er god, og denne sammensmeltingen fungerer i perioder godt, for sånn som jeg kjenner denne forfatteren/musikeren så er han litteratur og musikk. Jeg har møtt ham i mange litterære og musikalske sammenhenger, og han har aldri lagt skjul på bakgrunnen sin, som kommer tydelig frem også i årets utgivelse Refrenger.

Forlagets introduksjon:
Refrenger består av en rekke essays som kretser om sanger og stemmer, lytting og litteratur, identitet og biografi. Pedro Carmona-Alvarez skriver om sin egen familie, om deres flyktninghistorie, og om hvordan musikk og nostalgi utvider og sementerer kollektiv og individuell hukommelse. Her utforskes barnesangenes univers via søvnfigurer og historie, og amerikansk sangtradisjon via sangere som Mercedes Sosa, Bob Dylan, Leonard Cohen og Bruce Springsteen. Litteraturens dannende kvaliteter diskuteres via møter med Simone Weil, Alejandra Pizarnik, Anne Carson, Medusa, Roberto Bolaño, Gabriel García Márquez.
Forlag: Kolon
Utgitt: 2019
Sider: 299
Kilde: Leseeksemplar

Essaysamlingen er satt sammen på en måte som gir leseren følelsen av å ha en rød tråd, det er nesten som å lese en roman. Familiens flukt fra Chile, da forfatteren var liten danner et stødig grunnlag for den flukten inn i litteraturen, han selv har gjort siden han var ung. Det er godt å få bekreftet at at fiksjon kan brukes som et skjulested, og at det er lov å gjøre seg sine reiser, vekk fra hverdag og andre mennesker.

Familiens historie er brutal, men det er stort sett det nære perspektivet han har i denne boken. Det er godt å lese om hvordan han som storebror var på lag med foreldrene for å skjerme lillesøsteren for de verste inntrykkene, og om foreldrene som selv etter mange år i Norge var sterkt preget av det de gikk gjennom i sin gryende voksenliv.

Den personlige historien danner en slags ramme rundt Alvarez` refleksjoner som dreier seg om musikk, musikere, litteratur og forfattere. Han trekker frem sine favoritter, og inviterer leseren inn i sin verden. Vi hører om jødiske Simone Weil og hennes radikale tenkning, om Gabriel Garcia Marquez, Bob Dyland og Bruce Springsteen, om Leonard Cohens poesi og Prousts uttømmende utforskning av hukommelsen og melankolien.

Jeg likte Referanser veldig godt. Den krever leserens oppmerksomhet og er mettet av informasjon, så en viss interesse for tematikken litteratur og musikk er godt å ha med på reisen.

I forrige uke var jeg på en boklansering på Bok & Bar i Bergen, hvor Pedro Carmona Alvarez og Ragnar Hovland var i munter passiar med Frode Grytten. Her fikk boken enda en dimensjon, da Alvarez`muntre klokskap kom tydelig frem.





mandag 4. november 2019

Hardanger - en novellesamling av Marit Eikemo

Det er lenge siden jeg har lest noveller, men når Marit Eikemo skriver bok sier det seg selv at jeg må lese. Jeg har tidligere lest hennes romaner Alt inkludert og  Gratis og uforpliktande verdivurdering, to morsomme og tankevekkende historier, som har den samme godfølelsen som denne novellesamlingen.

Forlagets intro:
I eit skur på Kvanndal Kai deler tre framande ei flaske sprit ei natt opp mot jul. Ei mor og ei dotter køyrer innover dei farlege vegane i Hardanger – mora vil vise den likesæle tenåringsjenta kor ho sjølv kjem ifrå. Ein mann lagar 50 liter sider på bestilling, men det går ikkje heilt etter planen.
Novellene i «Hardanger» handlar om å reise bort og om å komme heim, og om å alltid bere med seg staden ein kjem ifrå. Eikemo skriv om det innforståtte og unike i det lokale og om det alle kan kjenne seg att i: fellesskap, vennskap og kjærleik og ambivalensen i relasjonane mellom menneske.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2019
Sider: 172
Kilde: Leseeksemplar

Novellene i denne samlingen viser oss med all tydelighet at hjemplassen vår preger oss. Det er heller ikke alltid de rundt oss skjønner helt hvordan og hvorfor, noe Amalie i den første novellen viser godt.

Kinsarvik, Utne, Ullensvang, Kvandal, Odda, Lofthus - alt dette er Hardanger, og i denne novellesamlingen besøker vi eller hører om alle stedene. Her er det rasfarlige veier, nedlagte gjestgiveri, epledyrking og ikke minst siderproduksjon og blomstring. Vi hører også om utflyttere som kommer tilbake til bygda si, og om de som aldri reiste hjemme fra.

Flere av karakterene går igjen i novellene, noe som gir en ekstra dimensjon til handlingen. Jeg som har gått Dronningstien frydet meg over denne novellen, selv om jeg pustet lettet ut etter akkurat denne historien, uten at jeg vil røpe hvorfor. Jeg kjente meg veldig godt igjen i Arbeidsro, og i Spesielt interesserte, som fikk meg til å humre over meg selv da vi var på leiting etter nytt husvære.

De novellene jeg likte best var nok Dronningstien, og de to siste Farvel til sanninga og Ei sjel og ei skjorte. Slutten bar mer preg av melankoli en de andre novellene, men heldigvis fikk vi en fin liten (tårevåt) "seier" helt til sist.

Novellene har alle en fin oppbygging og flere hadde en skikkelig god snert på slutten. Marit Eikemo betrakter sambygdingene med respekt og kjærlighet, hun gjør seg kloke observasjoner rundt det som skjer i en liten bygd, hun betrakter menneskene som kommer tilbake, eller forble i bygda hele livet, med et treffsikkert blikk og lun humor.


Les gjerne mer om handlingen i de forskjellige novellene 
på bloggen Beathes bibliotek!


søndag 3. november 2019

Hun, han og kvinnekampen av Kjersti Ericsson

Dette er mitt første møte med denne forfatteren, som siden debuten i 1968 har gitt ut en lang rekke bøker, stort sett innen sjangrene dikt og sakprosa. Titlene på det hun har gitt ut, viser at dette ikke er den første utgivelsen som dreier seg om kvinnekamp, ei heller den første romanen hennes. Min nyslankede bokhylle har få kategorier, men en "rødstrømpehylle" har jeg, og der havner Hun, han og kvinnekampen, for denne boken vil jeg gjerne både låne vekk og lese igjen.

Forlaget om boken:
Hun finner et bilde av mannen sin som ung, fra tida før de ble et par. Ansiktet hans er åpent mot framtida, det bærer ennå ingen spor av samlivet med henne. Men når hun kaster seg ut i bevegelsen for full kvinnefrigjøring, preger det også hans liv. I søsterskap med andre unge kvinner går hun i spissen for en stor forandring. Når tusenårs urett mot kvinner skal gjøres opp, blir også parforhold og familie til kampsoner. I kampen mot patriarkatet finnes ingen fredede områder, heller ikke kjærligheten.

Elskende, motstandere, medspillere – hvem blir hun og han for hverandre når de virvles med i den store forandringen? Og hva tenker hun i ettertid om hvordan dette eneste livet ble, for henne, for ham?


I Hun, han og kvinnekampen gir Kjersti Ericsson meg et fint bilde på hva som rørte seg i samfunnet, da min egen mor i 1967 fikk sitt første barn (meg). Har kvinnefrigjøringen preget henne? var hun en kampdame? det vet jeg faktisk ikke, og det er først i de senere årene at jeg har interessert meg nevneverdig for tematikken.

Det sier selvfølgelig litt om hvor få utfordringer jeg har møtt på, både med min egen far, mann (menn) og på arbeidsplassene jeg har vært. Jeg kan huske i min barndom, at bilforhandlere måtte slutte å ha halvnakne damer på panseret, og et par andre ting i samme gate, men da jeg selv ventet barn, bare 21 år etter min mor, var det mulig å få en barnevogn inn på bussen og kvinner ble ikke bedt om å jobbe deltid for å greie både barnepass og å holde hjemmet i orden, så mye har skjedd på kort tid.

Ericsson er tro til romanformen i denne historien, selv om jeg har følelsen av at hun bruker sin egen historie som inspirasjon, blir det aldri privat. Handlingen beveger seg fra tiden da hun møtte mannen, som forble hennes mann gjennom hele livet, og frem til en nåtid hvor historien avsluttes på en hjertesprengende måte.

Hovedpersonen forteller om utfordringene hun møtte på da hun ville ha verv som hun ikke fikk, for de ville skåne småbarnsmødre for ekstraarbeidet det ville medføre. Samfunnet var ikke organisert for å møte kvinners hverdagsbehov, siden de første utearbeidende kvinnen ikke fikk tilbud om barnehageplasser.

Er dere klar over at det er luksusskatt på bind? utbrøt den sist ankomne. Møtet i kvinnegruppa hadde ikke startet ennå, kaffekanna gikk rundt med fløtemugge og sukkerkopp i kjølvannet. Men nå var det full stopp, vi kopte. Månedlige smertekramper, angsten for blodflekken bak på kjolen, forventning eller skuffelse, frykt eller lettelse når blødningen kom eller ikke kom til tida - luksusskatt?

Ved enkle og av og til litt morsomme episoder, flettes små "funfackts" inn. og vi får flere eksempler på menns bruk av hersketeknikk overfor kvinner. Hvordan de kan bruke pipestemme når de skal gjengi noe en kvinne har sagt, og unngå å lytte til, eller kommentere budskapet. Også det at alt som har "kvinne" foran seg blir krympet og nær sagt latterliggjort setter hun på dagsorden, bare kjenn på ordene kvinnebøker, kvinnearbeid, kvinnesykdommer...

Det som gjør denne romanen spesiell, er at Ericsson viser oss hvordan det å ha en ektefelle som sto på barrikadene, påvirket mannen. Hvordan det påvirket samlivet deres og hva det gjorde med ham som menneske. Mannen får også en stemme, og den respekt og kjærlighet hun legger i denne, er mer enn bare rørende lesning. 

Dette er ikke bare en roman for deg som interesserer deg for kvinnekampen. Den gir et glimrende bilde på vår nære fortid, og de aller fleste kan ha glede av å fornemme hva foreldrene våre (eller besteforeldrene) måtte gjennom for at vi skulle få det mye mer rettferdige samfunnet som vi har i dag.

Boken anbefales på det varmeste!


Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 232
Kilde: Leseeksemplar

fredag 1. november 2019

Gruppen av Mary McCarthy

Denne romanen var en kjempehit da den kom ut i 1963, og etter å ha hørt den skjønner jeg godt hvorfor. Jeg tviler ikke på at det lesende publikum fikk bakoversveis av seksualskildringene i romanen, men for dagens unge damer er det nok mindre av en øyeåpner.

Forlaget om handlingen:
Åtte unge kvinner uteksamineres fra eksklusive Vassar College i 1930-tallets New York. De er ulike, men de er smarte, ambisiøse og de har bestemt seg for å gjøre alt det mødrene deres ikke gjorde: 

Få en karriere, gifte seg av kjærlighet, engasjere seg politisk og alltid være venner. Virkeligheten "mannens verden" møter dem med et brak. For de forventes å gifte seg med Den Rette. Og hvem er han?



Gruppen var en artig roman å lytte til, siden alle åtte damene i gjengen sammen, utgjør hovedpersonen. Det blir utrolig nok ikke forvirrende, siden  medlemmene av gruppen figurerer som bikarakterer i hverandres historie.
Gruppen unge kvinner går ut av det eksklusive kvinnecolleget Vassar i 1933, og det er i perioden frem mot andre verdenskrig vi følger dem. Tidskolloritten er glimrende skildret, ikke minst språket og alle konvensjonene som fremdeles ble holdt i hevd, viser dette.

Dotties deflorering åpner ballet, et fornøyelig lite tablå som sier mye om hvor naive unge damer var på den tiden. Bruken av prevensjon var ikke noe nytt, men når Dottie skulle skaffe seg et pessar, var det ikke bare bare.

Kay er kunstnerisk og litt alternativ, og blir etterhvert gift med skuespillerspiren Harold. Når Helena ser ham og Noreen i het omfavnelse sporer dette oss frem til en heftig scene mellom disse to, som det var fornøyelig å følge med på.

Noreen er senere i historien gift med Freddy, en jøde av overklassen. Hun er som de andre jentene, intellektuell, og når hun på trilletur med sin 3 måneder gamle baby møter Priss og hennes lille gutt i parken, er hun igjen i senter for dramatikken.

Romanen tar oss med gjennom mange tema, etter det første samleiet til Dottie er det Priss sin historie vi følger når det kommer til barnefødsler og alt som har med babystell og amming å gjøre. Det var stor kontrovers på denne tiden, om spedbarn skulle ammes eller få flaske, spørsmålet om hvor ofte et barn skulle tas opp og frekvensen på matingen, avvending fra bleie og bruk av smokk er også utfordringer som ikke ble løst, slik vi gjør det i dag. Vi er innom tema som skilsmisse og psykisk sykdom, før historien avsluttes med det som muligens er et selvmord.

Denne jentegjengen er snobbete til tusen, de fleste har vokst opp med tjenestefolk i huset, og folk de behandler med høflighet, men har lite til overs for. Den samme holdningen har de fleste for jøder, svarte og fattige. Det er en oppegående gjeng dette her, som diskuterer politikk og religion, de er selvbevist og står opp for seg selv.

Jeg frydet meg over å være tilbake i New York, og jeg skjønner hva de mener de som sammenligner boken med Sex og singelliv. For første gang kunne jeg ønske at boken var dobbelt så lang, for med Nina Woxholtt som innleser, var dette noe jeg kunne hatt i ørene lenge.


Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2019
Spilletid: 16:54:32
Kilde: Lytteeksemplar


onsdag 30. oktober 2019

Stillhetens økologi av Erland Kiøsterud

Stillhetens økologi tar for seg en sivilisasjon i krise. Jeg kjente ikke Erland Kiøsterud fra før, men etter litt googling ser jeg at han debuterte allerede i 1973 med romanen Sår som aldri gror. Hans roman Jord! som kom ut fire år senere ble filmatisert, kanskje du husker Hotell St. Pauli? Dette var et spennende nytt bekjentskap, som jeg kommer til å utforske videre.

Fra bakpå boken:
Stillhetens økologi består av syv essay som på ulike måter går inn i vår tids store spørsmål: Hvordan skal vi tenke og handle i møte med klimatrusselen? Erland Kiøsterud skriver om nødvendigheten av å se oss selv utenfra og erkjenne den økologiske krisen vi har skapt som del av oss selv – vår egen kropp, våre tankemønstre og fortellinger. Skrivemåten i Stillhetens økologi er dels analytisk, dels personlig, og på elegant og aktsomt vis knytter Kiøsterud etiske og eksistensielle spørsmål om forholdet mellom menneske og natur til egen oppvekst og eget forfatterskap.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 106
Kilde: Leseeksemplar

Siden jeg så for meg at denne  boken skulle handle om stillhet, slik vi normalt tolker dette ordet, brukte jeg litt energi i starten på å skjønne hva det egentlig er Kiøsterud snakker om.

Det var en god følelse da det demret for meg, og samtidig frydet jeg meg over alvoret i at dette ikke handlet om luksusen ved å dyrke stillhet i livet sitt. De syv essayene handler om å leve med en global samvittighet, og prøve å leve opp til de idealer som må til for at mennesker, dyr og alle biotoper skal ha det godt på vår felles klode.

Det er en personlig historie dette, forfatterens egen ferd fra en oppvåkning tidlig i livet. Her er det snakk om å frigjøre seg fra ideologier som er nedfelt i psyken, å skape endringer i identitet og selvforståelse som kan sammenlignes med kvantesprang vi har sett tidligere i menneskehetens historie.

Hovedpersonen vår (forfatteren?) brøt selv med industrikapitalismen da han valgte å ikke videreføre bedriften som har vært i slekten i mange generasjoner. Uttrykket "strukturell vold" brukes gjennom hele boken, og jeg må innrømme at det tok litt tid før jeg oppfattet den fulle meningen bak dette. Selv har jeg oppsummert med at det handler om at kapitalen tar kontroll over menneskets bevissthet, og følgene av dette.

Stillhetens økologi er en bok jeg må tygge litt på, det er en tankevekker for oss som reflekterer rundt de store spørsmålene, både om biotopen jordens fremtid og om hvilken rolle vi som lever her har.


tirsdag 29. oktober 2019

Popp-opp Dinosaur av Owen Davey

Trodde du at dinosauren var utdødd? Å nei da må du tro omigjen, for barn fra to års alderen og oppover, er dinosaurer høyst levende og poppis som aldri før. Owen Daveys prisbelønte bok gjør stor suksess i barnehagen for tiden, og det til tross for at "mine" barn ikke har fylt tre år enda.

Med enkle og lekre grep popper de femten dinosaurene opp, beveger seg mot oss, løfter hodet ut av vannet, eller flakser med vingene. Det er magisk, og siden boken er helt uten tekst eller fakta om dinosaurer, preges leseopplevelsen av barnas egne betraktninger og observasjoner.
Til stor glede for den voksne som guider barna gjennom boken, er navnene på dinosaurene skrevet i "lydskrift" med store lettleselige bokstaver. Vi får oss en god latter når vi sammen staver oss gjennom navnene.

Dinosaurene er elegante, og magiske, noen har skarpe tenner og når Tyranosaurusen glefser mot oss, skvetter vi tilbake (hver gang)

Gjengen jeg har lest boken med ble inspirert til egen dinosaurlek, så vi laget et lekemiljø som passet godt til denne gjengen. Dinosaurene våre ble funnet frem fra lageret, og noen ble lånt på naboavdelingen, og sånn fikk denne boken prege hele tiden vi hadde til innelek i dag.

Estetisk sett (nå snakker den voksne) så er boken en liten skatt. Bildene er fine, med en enkel strek, gjort i klare farger, på et kraftig kartong uten glansing. Holdes de ivrigste barnehendene unna boken kommer den til å vare lenge, for dette er godt håndverk. (Under: mine fotografier av boken)
Anbefales for barn fra 2 og oppover!




Forlag: Mangchou
Utgitt: 2019
Sider: 30
Kilde: Leseeksemplar

søndag 27. oktober 2019

Helgetur til vakre og pulserende Milano

Forrige helg var det tid for den årlige turen til en spennende storby, og denne gangen gikk ferden til mote- og designbyen Milano. Vi bodde fint på Hotel Senato, som hadde perfekt beliggenhet, akkurat innpå feltet som markerer sentrum, på bykartet.

Alle de flotte trikkene gjør noe med bybildet

Det har lenge vært en drøm å besøke den lille kirken hvor bildet Nattverden er malt på veggen. Solveig hadde på forhånd lastet ned appen Get your guide, og bestilt en tre timers guidet tour, som startet ved kirken Santa Maria delle Grazie. Besøket i det aktuelle rommet varte i 15 minutter, men ferden gikk videre til Castello Sforzesco og til slutt besøkte vi Duomo di Milano. Guiden som hadde ansvar for oss var veldig flink, punktlig, tydelig og morsom, så vi følte at vi fikk valuta for pengene.

Duomo di Milano 

En detalj fra en av de 3500 skulpturene i Duomoen

Leonardo da Vincis berømte bilde Nattverden som sto ferdig i 1498

Vi booker alltid restauranter på forhånd, og tre jenter får hver sin kveld å ha ansvar for. Det er ikke tvil om at det blir litt konkurranse om den beste opplevelsen, så lettelsen min var stor da "min" restaurant Soulgreen, viste seg å være et glimrende valg. Som vi kan se på bildet, er de moderne til tusen, siden menyen var på iPad og vi sendte bestillingen avgårde når vi selv var klar.

Vi bestiller mat på iPad :)

Den andre guidede touren vi bestilte via Get your guide, var en times omvisning på selveste La Scala. Igjen var vi veldig heldig, for også denne guiden var noe av det beste jeg har opplevd. Det var spennende å være inne i det gamle bygget å få høre dets historie. Vi fikk gå inn i en av avlukkene og ta bilder, siden det var en pause i prøvene som pågikk. Da prøvene startet igjen og omvisningen var ferdig, fikk vi lov å stå musestille og se på den vakre balletten som utspant seg.

Bilde tatt fra en av båsene i La Scala

La Scala ser veldig lite ut fra utsiden, men hva som åpenbarer seg når en kommer inn.....

Vi fylte opp skrittelleren hver dag, og fikk med oss det som var av koselige kafeer, barer, kunstmuseer, og butikker. Det høres litt kipt ut å spise lunch på Starbucks, men denne filialen, som lå i det eldgamle posthuset i Milano, var noe helt for seg selv, med sitt eget kaffebrenneri.
Vi drakk vin på toppen av et kunstmuseum, med utsikt over Duomoen fra 1386 og Galleria Vittorio Emanuelle II, et fantastisk bygg som er verdt en studie.

Ikke som Galleriet i Bergen dette her ☺


Detalj fra den flotteste Starbucksen jeg har besøkt
Kunst altså ☺

Man skulle ta av seg skoene og gå over jorden som skjuler flere objekter - kunst!

Ja da, kunst dette også

Milano er en lett by å være turist i. Man kan gå overalt, det er lite byggearbeider og annet bråk, menneskene er hyggelige, og det er massevis av ting å finne på.


Takk for turen jenter!

Ungen av Aina Basso

Aina Basso har tidligere imponert meg med Inn i elden, som hun fikk Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris for, da den ble gitt ut for første gang i 2013. Året etter kom Finne ly som hun fikk Bokbloggerprisen for, og i 2016 kom Heksejakt, en sakprosabok for ungdom, som også fenget gamlemor.

Forlaget om Ungen:
I Ungen tek Aina Basso oss med til eit Oslo i ei anna tid. I Kristiania i 1899 mistar Anna husposten sin etter at grosseraren ho tente hos, går konkurs i krakket. Ho får ta inn på Grønland hos Pauline, som ho tidlegare arbeidde med på fabrikken. No er det ikkje arbeid å få, og dei to bestemmer seg for å ta til seg pleiebarn – mot rimeleg betaling. 
Men når det først og fremst handlar om eiga overleving, hamnar spedbarna ofte i andre rekkje, og følgjene blir alvorlege. Mellom ungane er det likevel ei som Anna knyter seg til. Vesla minner om det ho sjølv hadde i eit tidlegare liv, før ho mista alt.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2019
Sider: 268
Kilde: Leseeksemplar

Ungen er en roman skrevet på grunnlag av dokumenterte historiske hendelser, som Pleiemødresaken. Etter et krakk mot slutten av 1800-tallet var desperasjonen og fattigdommen i Kristiania stor. Mange gjorde alt for selv å overleve, selv om det gikk ut over andre.

Hovedpersonen vår Anna har selv vært gjennom mye, før hun slår seg sammen med Pauline, og blir det som vi i ettertiden har kalt englemakerske. I store deler av romanen syntes jeg litt synd i henne, siden det var Pauline som var den tøffe av dem. Men, senere starter hun for seg selv, og viser sin kyniske og griske side til fulle, så da forsvant medlidenheten.

Vi er i en tid med teglverk, møller, systuer og spinneri, kullstøv, røyk og bråk preger bygatene og nær sagt alle er skitne og sultne. Anna synes det er et nederlag å bli hjulpet av Fattigvesenet, og siden rutiner rundt barnefødsler og -død ikke er utarbeidet, finner de sin nisje her.

Disse to tar altså til seg reivunger og skal ha dem i pleie. Ikke har de morsmelk å gi dem, så det blir kumelk fra dag en. Når ungene skriker gir de dem konjak i melken eller legger en tung pute over ansiktet deres. Denne geskjeften driver de i hemmelighet, så det er viktig at naboene ikke oppfatter at det er barn i huset.

Det er ikke mange følelser å spore hos damene som til stadighet mister en unge, og det kniper i hjerterota hver gang de legger den tyngste puten over ansiktet til et skrikende barn.


   Prøver å lene meg attover mot puta, slappe av i kroppen. Det er ikkje noko å bry seg om. Eit barnelik frå eller til, her eller der. Det er ikkje eg som har drepe han. Han har ikkje nokon grunn til å heimsøke meg. Men kroppen er stram og stiv, finn ikkje kvile. 


Aina Basso har igjen gikk oss en engasjerende roman som oser av innsikt og fortellerglede. Historien bygges opp rundt livet til disse fattige englemakerne, så den er ikke en fullverdig skildring av Kristiania rundt 1900. Noe som er bra, for ved å ta med mer, ville tempo og fokus blitt et helt annet. Hun skriver knakende godt, boken er vanskelig å legge fra seg og det som avsløres her er gruvekkende som den beste thriller. Anbefales!

Denne Pleiemødresaken hadde jeg ikke hørt om, så Ungen ble i så henseende en ny brikke i puslespillet, som utgjør min kunnskap om norsk historie.


lørdag 26. oktober 2019

Broder Jakob av Emelie Schepp

Broder Jakob er den femte boken i serien om den litt spesielle statsadvokaten Jana Berzelius. Jeg har likt denne serien fra første side, og ble ikke skuffet denne gangen heller. Det er viktig å få med seg alle bøkene i rekkefølge, for bakgrunnen til Jana og Danilo forklarer personlighetene deres i fortsettelsen.

Forlaget om handlingen:
En kvinne blir funnet brutalt drept - det er det andre offeret på kort tid. Omstendighetene er like, beina er sydd sammen, og kroppen blir funnet i elven som flyter gjennom den lille byen. Hvem er det som vil at de skal se ut som havfruer, og hvorfor? Da nok en kvinne blir meldt savnet, er det åpenbart for politiet at de har å gjøre med samme gjerningsmann.

Statsadvokat Jana Berzelius leder etterforskningen sammen med politiet, og snart finner de koblinger til Simon Norell. En ung mann som drepte hele sin familie, og som siden har vært innelåst på psykiatrisk sykehus. Men Simon vil ikke prate. Noen må vinne hans fortrolighet før tiden renner ut. Den eneste som kan gjøre det, er mannen som er en truende skygge i Janas liv: Danilo Peña.

Igjen har Emelie Schepp greid å holde meg fengslet med historien sin. Plottet er godt komponert, med frampek og nerve som gjør dette til en pageturner.

Karakterene trer frem tilsynelatende helt av seg selv, for her slipper vi lange innledende historier, men får følelsen av å kjenne personene fra før. Dette er selvsagt når det gjelder Jana, Danilo, Mia og de andre i politiet, men også Simon og flere fremstår som helstøpte karakterer nesten med en gang.

Janas forhold til sin far er alltid spennende å følge med på, for han har et jerngrep om datteren som det er vanskelig å godta. Jana selv har tilbøyeligheter som ligger langt utenfor det hennes rolle som statsadvokat tilsier, og også dette medfører et ekstra krydder i historien.

Denne må du lese, men begynn for all del med den første boken! Jeg har hørt de siste bøkene som er glimrende lest av Anne Ryg, en av de beste spør du meg ☺


Utgitt: 2019
Spilletid: 10:46
Kilde: Lytteeksemplar


Serien i rekkefølge:
- Broder Jakob

torsdag 24. oktober 2019

Naturhistorisk museum i Bergen - nyåpnet etter 6 år med oppussing

Mandag 14 oktober åpnet endelig museet igjen! Alle bergensere vet hvilket museum vi snakker om, for at denne store ærverdige bygningen midt i sentrum lenge har vært stengt for renovasjon, har de fleste fått med seg.

I dag trosset vi ettermiddagsregnet og benyttet oss av langåpent museum, for å få stillet den verste nysgjerrigheten. Jeg var på "Tomt museum" i august i fjor, og var egentlig godt forberedt på det arkitektoniske, men ble likevel begeistret da jeg så hvor stilrent og lekkert interiøret fremdeles var, selv når det er fylt opp med dyr, fugler, fisk, insekter og mineraler.







Lurer du på hvorfor jeg har tatt bilde av en ammende mor, så kan jeg berolige deg med at dette er en av to voksfigurer på museet. De var veldig levende, og jeg måtte mote meg opp for å tørre å ta bilde, selv om hun sitter inni et monter og umulig kunne være levende.

Ta deg en tur og se, det er kjempefint! Husk å ta med briller, for all forklarende tekst er trykket med liten skrift.  Kjøper du billett med mobilen din i foajèen, kan du spare 20,- kroner, ellers må du ut med dobbel pris av hva en inngangsbillett kostet før (altså 120,-)

onsdag 23. oktober 2019

Se en annen vei av Torkil Damhaug

Torkil Damhaug er, i mine øyne, en av de sterkeste krimforfatterne vi har her til lands. Mitt første møte med hans forfatterskap var i 2010 da jeg leste Døden ved vann. Som følge av det, har jeg lest de neste fem utgivelsene hans. Han er to ganger vinner av Rivertonprisen, og gir oss med Se en annen vei, atter en velskrevet krim.

Forlaget om handlingen:
I Budapest stjeler to hjemløse gutter noe de ikke burde stjålet, og kort etter jages de av byens mest hensynsløse jegere. Den norske medisinerstudenten Marlen Glenne trekkes inn i den dødbringende jakten ved en tilfeldighet. Eller skjer det for at hun skal måtte snu seg og se mørket i sin egen fortid?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2019
Sider: 368
Kilde: Leseeksemplar

Er du på jakt etter mørk krim med nerve og et plott som driver historien raskt fremover, da er denne historien fra Budapest noe for deg!


Se en annen vei er en handlingsdrevet krim. Historien er lineær og lagt innenfor et forholdsvis kort tidsrom. Vi befinner oss i Budapest, og skildringene herfra er preget av byens, og landets litt dystre ferniss.

Hovedpersonen vår Marlen Glenne studerer medisin, og idet hun løfter skalpellen og gjør sitt første snitt i et lik, føler hun det som om noe åpner seg i henne. Hun bærer på minner om hendelser i sin fortid, som hun ikke blir ferdig med, men hva det er og hvorfor hun ikke kan legge det bak seg, får vi ikke vite før helt mot slutten.

Historien byr på katolske prester og overgrep, korrupt politi og narkotikasmugling hvor de involverte, sosialt og økonomisk befinner seg høyt oppe. I tillegg møter vi brødreparet Karol og Marek, som tidlig ble sviktet av de som skulle tatt seg av dem. Storebror Karol ruser seg, men er tydelig glad i den fire år yngre lillebroren sin. Livet er dramatisk for disse to, men et svakt håp skrives frem mellom linjene.

Torkil Damhaug skriver aldri uten å vise sitt samfunnsengasjement, så også her. Ungarns historie er et relevant bakteppe for fiksjonen, mens leseren får innblikk i forholdene i vår tid, på en sånn måte at egne betraktninger kan gjøres.

"Vår egen familie. Hvem har den gjort oss til? Hvem prøver vi å bli, eller aller helst ikke bli?" 

Spørsmålet, hvorfor tyr noen til drap? avslutter denne velskrevne og ytterst engasjerende historien, og blir hengende som et refreng i hjernebarken.

Bjørnebok har også lest, likt og blogget om boken! Det var ikke lett å finne omtaler av boken, men les gjerne dette fine portrettet av forfatteren.

mandag 21. oktober 2019

Stella Polaris av Myriam H. Bjerkli

For to år siden leste jeg Lille Linerle, Myriam H. Bjerklis fantastiske debut som krimforfatter. Jeg sa egentlig "aldri mer", for den boken var skikkelig ekkel, men en liten fugl hvisket meg i øret at Stella Polaris ikke er like vond å lese.

Forlaget om boken:
Samboerparet Stella og Aleksander er fanget i et forhold med mye krangel og alkohol. Og en dag da Stella skal hente sønnen deres i barnehagen har barnevernet vært der før henne. Full og desperat bestemmer Stella seg for å finne sønnen, og hun tar Aleksanders bil. Det er en avgjørelse som skal koste den lille familien dyrt. 

Ulykken hun forårsaker sender Aleksander i fengsel, og Stella selv i armene på en fremmed. Men hun er mor, og en mor gjør hva som helst for å få barnet sitt tilbake. Det ingen av dem vet, er at noen følger vaktsomt med på deres minste skritt.

Boken har jeg lånt på biblioteket ☺


Anita, du lurte meg! dette er jo minst like creepy som den forrige boken hennes! Heldigvis er barnet i begynnelsen av historien i trygge hender hos barnevernet, men det som gjør dette ekkelt er hva postmannen får seg til å gjøre.

Stella virket ubekymret for hva Alexander vil gjøre når han kom ut av fengsel, for sånn som han ble skildret kunne hun umulig komme fra de litt underlige valgene sine, med livet i behold.

At hun tilsynelatende godtok ekteskapet hun ble presset inn i, var også litt underlig, for selv om motivasjonen var å få tilbake sønnen, så måtte hun jo ha tenkt gjennom konsekvensene dette medførte.

Leseopplevelsen min var preget av gjentatte innpust, vidt oppsperrede øyne og hoderisting over Stellas mange dårlige valg. Det var nesten litt for spennende, jeg kunne ønsket meg noen pustepauser for riktig å kunne nyte at spenningen øker.


onsdag 16. oktober 2019

Alt skal brenne - ny fantastisk roman av svenske Sofia Nordin

Alt skal brenne er ikke mitt første møte med forfatterskapet til Sofia Nordin, for med Ett sekund om gangenSpring så fort du kan og Som om jeg var fantastisk hadde jeg bygget opp en god porsjon forventning til årets utgivelse. Til forskjell fra de nevnte bøker, er Alt skal brenne ikke en dystopi, men en sterk roman om vennskap og psykisk sykdom. Anbefales på det varmeste!

Fra bakpå boken:
Agnes og Minna er bestevenner, krigersøstre, revolusjonærer. Sammen vil de forandre verden. De skal velte patriarkatet og kjøttindustrien og de vil utrydde all urett. Minna er en sånn som kjenner sterkere enn andre, mer glede, mer sorg, mer sinne og mer mot. Og hun får Agnes til å kjenne mer, til å våge mer. Men sorgen og meningsløsheten er også sterke i Minna, når hun tenker på alt som er feil i verden og på hvor lite hun faktisk kan forandre. Hun kastes mellom opprørskhet og fortvilelse, lykke og panikk, og Agnes prøver å trøste og støtte. Men hva skal Agnes gjøre når hun ikke lengre strekker til?

Forlag: Mangschou
Utgitt: 2019
Sider: 271
Kilde: Leseeksemplar

Den første halvdelen av boken gir leseren tid til å bli kjent med Agnes og Minna. De er litt av et par, Minna er ofte lettantennelig og gjør ting uten å tenke, mens Agnes følger tett på.

Primærhandlingen skildrer to opprørske 17-åringer og deres kamp for å forme verden etter sitt hode.  Hadde det bare vært det, hadde jeg neppe blitt imponert, men denne romanen er så mye mer enn ungdomsproblemer. Skildringene av hvordan de to forholder seg til verden og til hverandre, og da spesielt hvordan Agnes har det, er gjenkjennelige også for oss utenfor målgruppen. Det at Minna er syk, skrikes ikke ut men kommer frem på en sånn måte at leseren selv får mulighet til å trekke denne konklusjonen før det er åpenbart.

Handlingen er så godt som strippet for foreldre og søsken, her er det rektor Lisen og Martina på flyktningmottaket som utgjør den voksne motvekten til hovedpersonenes ungdommelige "naivitet".

Jeg heiet på dem da de demonstrerte mot slåball i gymmen, og tok rektor Lisen ved strupen og krevde et vegetartilbud i kantinen, hver dag. Jeg frydet meg over miljøbevisstheten til disse to ungdommene, som sydet ut av teksten og ikke ble overforklart for leseren. Noen stikkord for handlingen: miljøsamvittighet, fri tenkning, sexobjekt.

Rektor sukket. Hun så på oss i flere tause sekunder. 
Så sa hun:
   Vet dere hva? På en måte skulle jeg ønske at jeg hadde flere elever som dere, selv om det ville blitt fryktelig slitsomt. Det kan ikke være for mye fri tenkning hvis det skal være mulig å drive en skole. Men lykke til.

Det gløder av denne romanen, nerven er til stede fra første til siste side, handlingen er lineær og lett og følge, uten mange innledende historier, metaforer og symbolikk. Selv trengte jeg flere pustepauser i løpet av lesingen, fordi det som åpenbarte seg mellom linjene overveldet meg.



tirsdag 15. oktober 2019

Bli hos meg av Marianne Storberg

Marianne Storberg har ettervert blitt en kjær forfatter. Romanene Eplehagen og debuten Brevet fra Betsy var begge fine, noe jeg også synes Bli hos meg er.

Forlaget om handlingen:
Året er 1957. Det skjer et vendepunkt i Ellinors liv den dagen hun mottar et brev som forteller at hennes mor er gått bort. Hun har alltid fått høre at moren Boel døde da hun var liten, hva er det adoptivforeldrene ikke har fortalt? Hvorfor ble moren gjemt bort og glemt tidlig på 1900-tallet?

Vi følger den livsglade og ustyrlige Boels reise fra hjembygda utenfor Bergen til millionbyen Chicago og tilbake til et vestlandsk småsamfunn. 

Hun blir midtpunktet i en dramatisk historie om store drømmer og besettende begjær. Boel tar for seg av livet, mens de rundt henne krever anstendighet og selvkontroll. Etter hvert blir hun et offer for sin egen livslyst, og i fortvilelse skader hun dem hun elsker mest.

Vekselvis følger vi historiene til Ellinor og Boel, to kvinneskjebner som begge har noe dystert over seg. At Boel har levd i Norge i mange år, og datteren har trodd at hun var død, gir et sentimentalt bakteppe for det som utspiller seg.

Boel og søsteren drar som unge jenter til Chicago, og det er spennende å høre om hvordan de finner seg til rette i storbyen, og om hva som skjer med dem. Siden kommer de tilbake til Norge, og etterhvert treffer Boel han hun gifter seg med.

Gjennom første del av boken vet ikke leseren hvem som er far til Ellinor, men når det kommer for en dag, så er det egentlig ikke mer å lure på. Noe skjer jo med Boel som gjør at hun havner på Valen Sykehus, men hva dette noe er, føles ikke viktig.
Historien er ganske forutsigbar og byr ikke på uventede vendinger av noe slag. Allikevel føles det ikke kjedelig, og Anne Ryg leser på en sånn måte at jeg bare måtte høre ferdig.

Romanen har mange fine skildringer av hverdagsliv og samliv, fra begge tidsepokene, noe som gir leseren et lite kikkhull inn i fortiden.

Utgitt: 2019
Spilletid: 12:36
Kilde: Lytteeksemplar

lørdag 12. oktober 2019

Przewalskis hest av Maja Lunde

Przewalskis hest er den tredje boken i "klimakvartetten". Jeg leste Bienes historie og Blå med stor glede, og denne tredje romanen i serien står ikke tilbake for de to første.

Fra forlagets introduksjon:
St Petersburg 1881: Et skjelett av en nylig drept villhest bringes hele veien fra Mongolia til zoologen Mikhail. Han har aldri tidligere sett noe lignende. Skjelettet må stamme fra selve urhesten, som alle har trodd var utryddet. Mikhail begynner å planlegge en storstilt ekspedisjon til de mongolske steppene.
Mongolia, 1992: Veterinæren Karin har i mange år arbeidet for å tilbakeføre den utryddede Przewalski-hesten fra Europa til Mongolia. Nå er hun endelig nær ved å lykkes. Hun reiser til naturområdet Hustai med sønnen Mathias, som trenger å komme seg vekk fra Berlin.

Norge, 2064: Eva tviholder på gården sin i et Europa som er i oppløsning. De fleste rundt henne har for lengst forlatt sine hjem og tenåringsdatteren Isa vil at også de skal flykte.

Romanen er, som de foregående bygget opp av flere historier, som egentlig ikke har så mye med hverandre å gjøre. Det er den utrydningstruede "urhesten" som knytter historiene sammen.

Det er et uhyggelig scenario Lunde skriver frem i fremtidshistorien, som er lagt til Akershus. Folk er drevet på flukt av år med tørke, fulgt av evigvarende regn. Økonomien har kollapset så de som har valgt å bli igjen, har utviklet en bytteøkonomi. Eva kvier seg for å sette fri eller slakte ned dyrene for å dra nordover, selv om Isa ønsker dette sterkt.

Denne historien var den som fenget sterkest hos meg, men så har jeg en forkjærlighet for dystopier med troverdige skildringer av en herjet klode.

I 1992 skal veterinæren Karin frakte Przewalskihester tilbake til Mongolia, og på turen har hun tatt med seg sin voksne sønn Mathias. Han har vært et stykke nedover skråplanet og sliter åpenbart med å ta voksne ansvarlige valg for seg selv. Denne delen byr på fine skildringer av et mor og sønn forhold, i tillegg til fakta om verdens siste overlevende villhest, pakket inn i en spennende historie.

På slutten av 1800-tallet drev de med utstrakt jakt på eksotiske dyr. Rike mennesker som likte å jakte, dro gjerne langt for å få med seg noen eksemplarer hjem, levende eller døde. Den siste handlingslinjen tar oss med, først til St. Petersburg hvor Mikhail leder en dyrehage og siden til Mongolia hvor de skal jakte opp nye dyr.

De tre historiene fengt ikke like mye, og jeg følte at boken denne gangen var i lengste laget. Jeg levde meg godt inn i de forskjellige skjebnene, og handlingen ga absolutt noe å fundere på, men av en eller annen grunn uteble det store engasjementet.
Tipper de som er glad i hester, vil omfavne denne boken ☺


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 305
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 10. oktober 2019

Raskolnikov - Forbrytelse og straff på Det Vestnorske Teateret

Fjodor Dostojevski hadde frydet seg om han hadde sett romanen sin Forbrytelse og straff tolket slik jeg opplevde på tirsdag i Logen. Raskolnikov er hovedpersonen i romanen, som anses for å være en av de desidert største klassikerne innen litteraturen.

                                                                                          Foto: Lånt av DVT

I fremstillingen til Det Vestnorske Teateret kommer publikum tett på, og da mener jeg virkelig tett på, for sjelden har vi fått med oss porene i huden og nesehårene til skuespillerne på denne måten. Det hele vises på kinolerret, mens skuespillerne spiller ut den over fire timer lange handlingen i bakgården, kjelleren, boder og kott i og rundt teaterbygget.

For meg som ikke var klar over verken lengden på stykket eller denne skjermen var det med bange anelser mamma og jeg lusket inn og satte oss på andre rad. Vi ble enige om å gå når vi ikke gadd mer, men aldri har 255 minutter gått så fort, for dette var heftige saker.

Raskolnikov er en dyp skildring av menneskesinnet, stykket byr på innsikt og gode argumenter både rundt temaet moral og delvis også religion. I kaoset av blodsprut, hyl og skrik, lange sekvenser hvor hovedpersonen er forvirret og på randen til å ta livet av seg, opplever vi dybden av menneskesinnet på en nær og troverdig måte.

                                                                                          Foto: Lånt av DVT

Preben Hodneland som spiller Raskolnikov var helt fantastisk, han byr på seg selv og spiller så godt at publikum kjenner angsten hans på kroppen. Det er nesten synd å skulle trekke frem Preben, for de andre skuespillerne står ikke tilbake for ham. Her er det ingenting "teatralsk" over fremførelsen, de er på ekte!

Les gjerne mer om handlingen her, og vil du ha med deg stykket må du få fingeren ut, for de tar det av plakaten om få dager!


Har du ikke hørt om Det Vestnorske Teateret skyldes det et ferskt navnebytte fra det mer kjente Hordaland Teater. De er å finne i Logen, midt i Bergen og spiller stykkene sine på nynorsk.