søndag 27. november 2022

Marcia fra Vermont - en julefortelling av sveitsiske Peter Stamm

Peter Stamm er det vi litt flåsete kaller en halvstudert røver. Han kommer fra Sveits, har hatt lange utenlandsopphold i flere land, og jobber nå som journalist og forfatter. Siden ett av de to julekortene jeg skal sende går til Sveits, ble denne korte fortellingen mitt første bidrag til adventstidens julelesning. 

Forlaget om handlingen:
Peter er i New York. Han vil løsrive seg fra foreldrene, fra det livet han har ført til nå. Det er hans siste dager her. På gaten blir han tilsnakket av Marcia, som ber om en sigarett. 

Da han gir henne fyr, holder hun hendene sine beskyttende om hans, så blir han med henne hjem. Det er julaften, den tristeste aftenen i året. Men Marcia ler alltid når hun snakker om triste ting.

Dette hendte for tretti år siden. Hvordan endret hans liv seg gjennom det som skjedde i de juledagene? 

Peter vet det ikke lenger, han vet det fortsatt ikke, da han drar av sted til Vermont for å se Marcia igjen. Men det som venter ham, er mye mer enn svunnen kjærlighet.


Dette var en julefortelling helt etter mitt hjerte. Jeg plukket opp vibrasjoner fra Charles Dickens og H.C. Andersen, nøt at forfatteren brukte bilder fra deres juleklassikere, samtidig som jeg håpet at det ikke skulle "utarte" seg.

Det gjorde det ikke, og så veldig julete er heller ikke denne lille historien. Jeg vil heller kalle den litt amerikansk noir, ja for handlingen utspiller seg "over there". 

Hovedpersonen heter Peter, og jeg reagerte med å holde pusten, for jeg synes det er litt oppbrukt, at leseren skal måtte jobbe med å holde forfatter og protagonist fra hverandre. Men, det gikk bra det også, det de har til felles var vel bare at de begge er globetrottere som innimellom må tilbringe julen borte fra familien. 

Historien har mange overraskende vendinger, ett par små dryss av magi må du tåle, for det er ikke alle detaljer som blir forklart til det fulle. Det er Peter som er fortelleren hele tiden, men vi hopper tredve år frem, mot slutten. Her får du ingen juleromanse, ingen pynting eller julegaver, kun litt julerush og et heavy snøfall like før jul, minner oss på at det er i denne høytiden vi befinner oss. 

Jeg likte boken veldig godt, både skrivemåte og handling. Dette er den første av fire julebøker jeg skal lese før desember er over, så nå ser jeg frem til den neste. 

Julebøkene jeg skal lese i 2022


Utgitt: 2019/på norsk 2022
Sider: 83
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 24. november 2022

Innerst i hjertet har jeg min forstand - biografien om Georg Johannesen skrevet av Alfred Fidjestøl

Georg Johannesen  (1931- 2005) var bergenser, ikke bare var han født i Bergen, men sånn som jeg har lært ham å kjenne var han bergenser i sjel og væremåte. Alfred Fidjestøl kom i høst ut med en biografi om kunstneren, som jeg de siste ukene har kost meg med. Boken er nominert til Brageprisen 2022!

Forlaget om boka:
Lyrikar Georg Johannesen kunne vere ein nådelaus polemikar som gjekk til åtak på kven det skulle vere. Samstundes skreiv han nokre av dei vakraste dikta som er skrivne på norsk. I 1990 blei Ars moriendi kåra til 1900-talets beste norske diktsamling.

Ved hjelp av ei rekkje nye kjelder skildrar denne biografien eit uvanleg og fascinerande livsløp. Som liten opplevde Georg Johannesen krigen på nært hald og blei merkt for livet av det. Han blei seinare fengsla for militærnekting, ekskludert frå Arbeidarpartiet og var sentral ved etableringa av Sosialistisk Folkeparti.

Trass eit uvanleg lyrisk talent ville han ikkje vere lyrikar. I staden var han professor i retorikk, men også her i konstant opposisjon til det norske fagmiljøet.

Georg Johannesen var heile livet ein mann på tvers av si samtid. Han var kompleks og paradoksal, ikkje alltid like lett å forstå, men alltid tru og konsekvent mot sin eigen rasjonalitet, i tråd med det han sjølv hadde fastslått: «Skjelettet er innerst / i hver eneste mann / Og hva har jeg innerst i hjertet? / Innerst i hjertet har jeg min forstand.»

Det var ikke meningen å blogge om denne boken, siden jeg tenker at det er mange andre som kan uttale seg kvalifisert om en så stor kunstner som Georg Johannesen, og en så mangfoldig bok som det Fidjestøl har skrevet. Men, siden jeg ble så begeistret over boken, kommer det en liten snutt fra meg allikevel.

Biografien er skrevet etter den malen som jeg liker best, den strengt kronologiske. På en ryddig måte er teksten (og livet hans) delt inn i syv bolker i ulik lengde, alle styrt mot et slags høydepunkt. Før debutromanen Høst i mars kom ut i 1957 hadde han allerede vært militærnekter og sittet i fengsel. Da var han bare 25 år gammel, og viste nok omverdenen allerede da, hvem han var.

Georg J. debuterte med en roman, og det kom flere, men han skrev også lyrikk, skuespill, faglitteratur og essays. Han var aktiv i mange samfunnsfora, og kvidde seg ikke for å gå i kamp for saker han brant for. 

Denne biografien skildrer ikke bare kunstneren Johannesen, for Fidjestøl setter hans gjøren og laden i en kontekst som innbefatter samfunnet rundt ham. Dette grepet er nok det som gjorde boken så interessant, og riktig så spennende å lese. 

Selve teksten er på drøye femhundre sider, men boken inneholder et etterord, noter, litteraturliste, personnavnregister og en appendiks. Helt til sist er det gjengitt noen av bildene som Georg Johannesen malte mot slutten av livet. Disse bildene ble stilt ut to år etter hans død.

Alfred Fidjestøls flotte biografi er lett og lese, selv for oss som normalt ikke leser nynorsk, så er språket her så moderat at du glemmer at det er "feil" målform. Boken er lånt på biblioteket og må hjem til hyllen sin igjen, men dukker den opp på et mammutsalg, så skal den sannelig få bli med meg hjem. 

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2022
Sider: 506 ++
Kilde: Biblioteket


Mens jeg holdt på med biografien, plukket jeg med meg en tilfeldig bok skrevet av Georg Johannesen fra biblioteket. Det ble Ars Vivendi fra 1999, 7x7 dikt om kunsten å leve. Disse er dikt inspirert av de syv dydene, med ett dikt til hver ukedag. Jeg gjengir til slutt diktet i sekvensen med navn Tro, som har navn "Onsdag" :

Mor i en urne: Gamle barneansikter går i hundre år
barbent på en grå sti av flass og nysnø
gjennom to skoger i mors midtskilte hår

På lærerens dør: Mitt århundre falt midt i ferien
Skolen var stengt, naturen var åpen
Døde kolleger talte sant på døde språk

Samlerens testamente: I min familie ble vi
så rike at vi holdt ut våre forbrytelser 
ved hjelp av dyrere kunst enn før

Har du et forhold til Georg Johannesen? som samfunnsdebutant, lyriker eller maler?

mandag 21. november 2022

Hund uten grav - utrolig sterk krim fra Torkil Damhaug

Til tross for at Torkil Damhaug er dobbelt Rivertonprisvinner, så er det ikke hans navn som dukker først opp hvis en blir bedt om navn på en krimforfatter. Dette ville Gunnar Staalesen gjøre noe med, da han for en uke siden deltok på en litteraturprat sammen med Ruth Lillegraven i Bergen. Han anbefalte forfatterskapet til Damhaug, og spesielt årets utgivelse Hund uten grav. Selv har jeg lest 5-6 av bøkene til Damhaug, og er allerede fan, men hadde ikke somlet meg til å lese denne nyeste. Det har jeg nå, og støtter Staalesen fult ut i påstanden om at denne boken er krim i ypperste klasse.

Forlaget om handlingen:
Gina Witt, feminist og tv-kjendis, beundres og hates for sitt aktualitetsmagasin på NRK. En episode om overgrep får fatale følger, og kort etter blir den omstridte programlederen funnet drept i søsterens hjem.

Den tidligere stjerneadvokaten Fred Rivers får vite at det var datteren hans Silje som kom hjem og fant den drepte – og at drapet har en uhyggelig likhet med det han for tolv år siden selv ble dømt for. Han blir ikke kvitt tanken på at også Silje kan være i fare.


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2022
Sider: 464
Kilde: BookBites


Jeg har gjennom helgen sittet med iPadden i fanget og nilest, for denne historien var det vanskelig å ta pause fra. Plottet er ekstremt godt snekret sammen, for selv om handlingen er lett å følge, så er det sneket inn små fiffige detaljer, som får leseren til å følge ekstremt godt med.

Sjeldent har jeg vært så til de grader engasjert, i å selv ville pønske ut hvem gjerningsmannen er. Mot slutten ble jeg helt koko av å skifte mening hele tiden, samtidig som actionnivået økte betraktelig. 

Persongalleriet er overkommelig, karakterene blir skrevet frem ved hjelp av personlighet, ikke utseende, noe som gjør dem lett å huske. Gina Witt oppfører seg som en uovervinnelig journalist, mens hennes psykologsøster, som er mor til Silje og Leon, viser to sider av seg selv i løpet av boken.

Karakterene vi blir presentert for, har det til felles at de alle viser flere sider av seg selv, det er ikke noen pappfigurer vi møter her, men levende mennesker. Dette bidrar til å gjøre historien troverdig, samtidig som det også vipper leseren av pinnen, i jakten på gjerningsmannen.

Tematikken endrer seg også i løpet av boken, så lesingen blir aldri kjedelig. Gjennom 1.betjent Nina Jebsen som vi møter i del 2, tar leseren del i hemmeligheter hun på død og liv må holde for sjefen sin. Dette og flere andre triks fikk meg til å holde pusten, flere ganger mens jeg leste. 

Torkil Damhaug har ikke for vane å skrive oppfølgere, men denne gangen kunne jeg tenke meg å høre mer om Nina Jebsen og det som rører seg rundt henne. 

Hund uten grav er et sikkert stikk når du skal gi krim i julegave ☺

søndag 20. november 2022

Vi er ikke her for å ha det morsomt av Nina Lykke

Siden jeg leste Oppløsningstendenser i 2014 har Nina Lykke vært en favoritt hos meg. Både den og Full spredning fikk full score på terningen mens Nei og atter nei manglet en prikk. Denne uken har jeg kost meg med årets utgivelse, og jeg kan ikke annet enn å gi meg over av alle de fine betraktningene Lykke gjør seg i denne flotte romanen.

Forlaget om handlingen:
Knut er en middelaldrende forfatter som aldri har kommet tilbake på nivå med suksessromanen han skrev tyve år tidligere. 

Med det siste romanforsøket sitt ville han imøtegå anmeldernes beskyldninger om at han løper den hvite, privilegerte middelklassens ærend, men redaktøren var ikke imponert, og boken kom aldri ut.

Nå er Knut invitert til litteraturfestivalen på Lillehammer, riktignok som stand-in, men likevel. Knuts nabo og eneste omgangsvenn Frank skal få være med og bo gratis på hotellrommet på Breiseth; i det hele tatt har Knut planer om å tyne mest mulig ut av denne festivalen, siden han endelig har fått en slags ny sjanse.



Denne gangen har Nina Lykke valgt seg en selvopptatt mannlig forfatter som hovedperson, noe som åpner opp for harselering med både forfattere og bokbransjen. 

Hun treffer godt med sine observasjoner, i alle fall i forhold til mitt blikk på nevnte bransje og yrkesgruppe. At historien er satt på spissen er noe jeg tar som en selvfølge, men de innerste tankene Knut baler med, har nok rot i virkeligheten. På et nivå er det mye å kjenne seg igjen i her, forholdet til andre mennesker, hvordan vi ofte kan ha en tendens til å sette oss selv i fokus, når det hviskes og tiskes.

Jeg kunne trukket frem flere scener fra boken, for alle er veldig gode. Knuts reaksjon på foredragsholderen som skiftet tema for innlegget sitt på litteraturfestivalen, likte jeg veldig godt. Jeg digget måten han svarte de to ungdommene som ber om innspill til oppgaven de skal skrive om boken hans, uten en gang å ha lest den.

Det går slag i slag, her er mange morsomme frekvenser å humre til, men et alvorlig bakteppe holdt meg "nedpå". Knut har et vanskelig forhold til familien sin, både faren og sønnen, ekskonen og spesielt hennes nye mann, som er alt for perfekt i hans øyne. Vi får ikke høre noe om hvorfor hans gamle far og sønnen som er ungdom, ikke vil ha kontakt med ham, blåser han det opp? legger han for mye i avvisningene deres? at han er lei seg er helt sikkert.

Eller er han lei seg? Knut har en sammensatt personlighet, han har egentlig nok med seg selv, og det virker som han savner idèen om familierelasjoner, mer enn menneskene. Den han har en overbærende holdning til, er naboen og vennen Frank, som blir med ham til Lillehammer på litteraturfestival, uten å bli den støtten som Knut så sårt trengte. 

                    Når han sitter på kafè, noterer han alltid i Moleskine-boken, aldri på mobilen. Han ser drømmende og tankefullt ut i luften, og så later han som han får en lys idè, hvorpå han begynner å notere, helt oppslukt. Så forfengelig er han. 
                    Følg hva som helst til bunns, og der ligger forfengeligheten og parer seg med kjedsomheten og frykten for smerte.


Hva er sannhet? At en episode eller hendelse kan fortone seg forskjellig for de involverte, kommer ikke som noen overraskelse, og i denne romanen diskuteres hvordan dette kan fortone seg for den enkelte. Dette er satire av beste kvalitet, den middelaldrende Knut snirkler seg inn i hjertet mitt, med alle sine humørsvingninger og dårlige valg. Jeg river meg i håret over at han ikke står opp for seg selv, og på neste side heier jeg på ham, når han tar noen gode valg. 

Vi er ikke her for å ha det morsomt, er en alvorlig roman med god humor. Den setter søkelys på de litt nedrige kvalitetene nåtidsmennesket bærer, sider ved oss som vi nesten ikke vil innrømme at vi har. 

Jeg har storkost meg med boken, og anbefaler den gjerne videre!

Les gjerne de fine omtalene på Artemisias Verden og Hverdagsnett

Forlag: Oktober
Utgitt: 2022
Sider: 275
Kilde: Leseeksemplar

fredag 18. november 2022

Passasjeren - ny bok fra Cormac McCarthy

Det er seksten år siden 89 år gamle Cormac McCarthy ga ut sin forrige bok, og jeg forstår at de mange tilhengerne hans har ventet og håpet. Den eneste boken jeg har lest av denne forfatteren er Veien, en historie som gjorde sterkt inntrykk på meg. 

Forlaget om handlingen:
Mississippi, 1980: Klokken tre om natten ikler Bobby Western seg våtdrakt og dykker ned i et mørkt hav. I et styrtet fly på havbunnen ser han ni døde passasjerer fastspent i setene, med flytende hår og tomme blikk. Den tiende passasjeren og flyets svarte boks er borte.

Etter dette hjemsøkes Bobby Western av politimenn og myndigheter, av spøkelset etter faren som var med på oppfinnelsen av atombomben, og ikke minst av kjærligheten til søsteren som mistet forstanden. 


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2022
Sider: 416
Kilde: Leseeksemplar


Det var med stor lettelse jeg leste siste side av denne boken, for dette ga meg ikke så mye. For å klare å skrive om den, måtte jeg oppsøke andre omtaler, for her har jeg tydeligvis gått glipp av mye. 

Forlaget kaller romanen kompleks, dyp og elegant, mens jeg i min enfoldighet vil bruke ord som forvirrende og tam. Utgangspunktet er bra, dykket i begynnelsen av boken er spennende, og jeg forventet en oppfølging av tematikken. Hva hadde skjedd med flyet? hvor er den forsvunne passasjeren og ferdskriveren?

I fortsettelsen følger vi redningsdykkeren Bobby Western i hans gjøren og laden etter det nevnte dykket. Han venter på nytt oppdrag, og i mellomtiden henger han med kolleger og andre gjester på barer han frekventerer. Han blir oppsøkt av FBI som stiller spørsmål, men alt som skjer er så underlig fortalt, at jeg ikke får grep om det.

En del av handlingen fortelles i kursiv. Her er det navnet Tassen som går igjen, og en Walter men hvem disse er forble jeg usikker på. Jeg måtte til Dagbladets omtale for å skjønne at Tassen med luffer i stedet for hender, er et fantasifoster i Alicias schizofrene verden. Alicia er Bobbys døde genisøster, og hans store sorg i livet. 

Romanen består av mye dialog, hvor hvem som snakker ofte ikke kommer frem. Handlingen henges på  flere historiske knagger, men for meg som hele tiden ventet på oppklaring av hva som har skjedd med den manglende passasjeren, ble dette bare sidespor som ikke tilførte handlingen noe. 

Passasjeren er mørk til tusen, den tar for seg aspekter av det amerikanske samfunnet, men skrivemåte og fokus gjorde at denne leseren ikke hang med i svingene.

NRK kaller boken et mesterlig comeback, les gjerne hva Leif Ekle sier om den.
 

tirsdag 15. november 2022

Mødrenes synder av Frøydis Lilledalen

Frøydis Lilledalen er psykolog, skuespiller og teolog, en perfekt kombinasjon for å skrive krim spør du meg. Hun debuterte som forfatter i 2021 med Paradis, som er første bok i serien om  Jonas og Petra på Manglerud politikammer. Jeg hadde ikke lest den da jeg leste Mødrenes synder, men det gjorde ingenting, tror jeg...

Forlaget om handlingen: 
En tragedie rammer to ungdommer i Oslo sydøst, og Team Bø settes på saken. De finner raskt ut at begge var pasienter på et nyopprettet behandlingssted for unge med sammensatte lidelser. Så forsvinner også en pasient og en behandler. Har de stukket av sammen? Er det de syke barnas foreldre som står bak? Skyldes forsvinningen fri vilje, eller fedrenes og mødrenes synder? 

I jakten på savnede brister Petras illusjoner. Både de på hjemmebane og de hun hadde i jobben. Men siden hun kjenner gutten som er savnet, blir hun likevel nødt til å lete videre. Koste hva det koste vil. I takt med tapte drømmer, vokser det fram en kamp mot avgrunnen. Både den som finnes i hvert menneske, og den andre mennesker kan dytte deg utfor.

Førstebetjent Jonas Bø får mange tråder å nøste i, i denne saken. Med seg på laget har han Petra Hassel, som er profiler, men også jobber litt på Helsehuset. 

Mye av handlingen foregår i, og i forbindelse med Fugl Fønix, et behandlingssted for unge mennesker. Det er litt av en gjeng vi møter her, både sjefer og behandlere er kyniske til tusen. Metoden de bruker for å helbrede ungdommene er motivasjon, men egentlig mener de at pasientene ikke er syk i det hele tatt, bare lat. 

Skrekk og gru, det er forferdelig å lese om den mangelen på respekt de syke møter, men heldigvis er det så pass karikert at jeg ikke tar det helt på alvor. Klinikken er privat eid, og mellom linjene her belyses moral i forhold til statlig og privat drift av denne typen institusjoner. 

Petra er gift med Mika som lever med en ørliten funksjonsnedsettelse. Menneskeverd og selvfølelse diskuteres i forbindelse med det Mika strever med, og via dette får vi noen tankevekkere som alle og enhver kan ta med seg i livet.

                    Petra blir sittende oppe og tenke. Selv om man var fri fra noen statusmarkører, ble de ofte byttet ut med nye. Det var alltid om å gjøre ett eller annet. Være den mest ihuga veggisen. Den minst politisk korrekte. Den beste snekkeren, agility-treneren, ølbryggeren. Den sterkeste eller mest beleste. Eller den ypperste dumpsterdiver-bohemen. Hvorfor kan vi ikke bare være? tenkte hun matt. På den annen side, nå må jeg være den beste profilereren. I hvert fall den beste jeg kan være. Hvis vi skal ha håp om å se Torjus og Vilje igjen.


Min leseopplevelse var preget av å holde styr på persongalleriet, som i mitt hode hadde på seg forskjellige hatter, der de føk inn og ut av dører. Kanskje det allikevel hadde vært en fordel å lese Paradis først, for å bli kjent med karakterene?

Det er jo et veldig interessant og viktig tema som ligger til grunn, men den farseaktige måten det blir dramatisert på, gjorde meg bare sliten. I tillegg er det veldig mye dialog i denne historien, noe som ikke gjør det bedre. 

Dere som liker rolig krim, uten blod og gørr, kan trygt sette dere ned med denne, som sakte bygger opp et spenningsnivå etter hvert. 

Bokblogger har skrevet en fin omtale av boken, les gjerne den før du gjør deg opp en mening om du vil lese boken ☺

Forlag: Liv
Utgitt: 2022
Sider: 383
Kilde: Leseeksemplar

søndag 13. november 2022

Så dro jeg hjem av Karin Smirnoff

Så dro jeg hjem er den tredje og siste delen av historien om Jana Kippo. Jeg dro ned til bror og Vi dro opp med mor heter de to første, som du IKKE må gå glipp av. En romanserie med så mye nerve, skal du lete lenge etter, og med på kjøpet et språk som presser seg inn i cellene dine.

Forlaget om handlingen: 
Jana Kippo forlater Smalåger for å delta på en utstilling i Stockholm. Der åpner nye muligheter seg, men hun blir nok en gang innhentet av fortiden. Kanskje kan kraften i kunsten og kjærligheten likevel gi henne et verdig liv. Men samtidig kaller john bror diana og de andre der nordfra på henne.  


Sparken fikk god fart utfor smalångerbakken. I svingen måtte jeg holde så knokene hvitnet for ikke å kjøre i grøfta. Barndommen kom tilbake. Den nervepirrende følelsen i den skarpe svingen. Kom det en bil var det over. Leken med døden. Fjellet hadde rett. Vi hadde lekt med døden så mange ganger at til slutt kom den. Tiden var ikke inne for meg i dag heller. Jeg hadde ting jeg måtte gjøre først.


I trilogien hører vi om Jana Kippo, hennes tvilling Bror og ikke minst foreldrene deres. De er alle voksne, og bærer tungt på sin fortid. Oppveksten til tvillingene, har gjennom de to andre bøkene blitt hintet om, vi har skjønt at de ikke har hatt det noe bra. I denne avsluttende boka, får vi nye detaljer fra barndommen deres, samtidig som nåtidshandlingen byr på nye intriger og flere røde tråder å følge.

Persongalleriet har i løpet av disse bøkene vokst, leseren har blitt godt kjent med de fleste karakterene, så lesingen av denne siste boken byr ikke på noen utfordringer. Noen overraskelser dukker det opp underveis, men Så dro jeg hjem, biter ikke like mye fra seg, som de to andre bøkene. 

Det at deler av handlingen tar for seg kunst er dog et pluss i mine øyne. Det er alltid spennende å være inni en kunstners hode og hjerte, lære hva det er som driver dem, og hvilke prioriteringer de gjør for å leve ut kunsten sin. For meg ble denne delen av handlingen det som løftet engasjementet mitt, og som gjorde at jeg gledet meg over lesingen.

I skulpturkunstneren Mikkel Madsen ser Jana igjen sin voldelige, nå avdøde far. Hun oppsøker ham, på hans øde øy, tilsynelatende for å lære mer om steinhogging, men det føles heller som at det er for å utfordre skjebnen. Et væromslag har gjort himmelen mørk. Øya stuper ned mot et opprørt hav, og de to bakser seg utover klippene: 

Da han sa stopp. Tok tak i hetten min og dro meg bakover. 
Vi har gått for langt sa han. Vi kan ikke ha fått med oss stedet der stien deler seg.
Så faen om vi hadde. Han var nok klar over det. 
Ble du redd spurte han. Jeg prøvde å tyde ansiktsuttrykket hans. Stemmen var erten. En faderen som enten kom til å ta det helt ut. Eller ta seg inn igjen til det nesten normale. 
Neida sa jeg.
Var det rett svar. Et par dager med mikkelmadsen hadde ikke gitt nok innsikt i hans personlighet. Skulle jeg gi meg over til han. La bøddelen være redderen. Eller spille tøff og aldri vise svakhet. Denne triksingen med menn var like naturlig som å ete drite sove.

Karin Smirnoff har et helt særegent språk, som det tok litt tid å venne seg til. Nå elsker jeg måten hun skriver på, med flere ord eller navn som er trukket sammen, uteblivende tegnsetting og setninger som utelater siste halvdel, og blir meningsbærende på en kraftfull måte. 

Skrivemåten, skildringer av det karrige landskapet og Janas evigvarende forhold til sin tvillingbror gjør dette til en bok som klamrer seg fast i deg. Anbefales på det varmeste!

Forlag: Bonnier
Utgitt: 2020/på norsk 2022
Sider: 316
Kilde: Biblioteket 

torsdag 10. november 2022

Hjartet i skalkeskjulet - essaysamling av Gunnhild Øyehaug

Gunnhild Øyehaug kommer fra Volda, men bor i vakre Bergen. Hun er universitetslektor i litteraturvitenskap og lærer ved Skrivekunstakademiet. Hun debuterte i 1998 med diktsamlingen Slaven av blåbæret, og etter det har det kommet essays, noveller og romaner fra henne. Jeg har bare lest Presens Maskin fra 2018, ble ikke så begeistret, derfor var det veldig gøy at årets utgivelse traff meg rett i hjertet.

Forlaget om boka:
Hjartet i skalkeskjulet inneholder ni essays om kunst, litteratur, film, inspirasjon og skrift. Gjennom ei dels personleg, poetologisk undersøking og lesingar av forfattarar og kunstnarar som Edvard Munch, Nikolai Astrup, Mary Ruefle, Claire-Louise Bennett og Andrej Tarkovskij, dreier tekstane kring litterære transformasjonspunkt, abstraksjon og realisme, skaping og omskaping. Om Hjartet i skalkeskjulet er ein assosiativ, glimtvis memoar om til dømes å stå til knes i iskald møkk, handlar det også om arbeidet med første person eintal, om dramaturgi og om komikk.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2022
Sider: 112
Kilde: Leseeksemplar

Drømmer du av og til om å gjøre som Alice, som hoppet ned i kaninhullet og fikk en opplevelse helt utenom det vanlige? Da har du kommet til rett bok, for det var akkurat dette ønsket jeg fikk oppfylt, da jeg leste Hjartet i skalkeskjulet.

Boken er en glimtvis memoar, som det står i forlagets beskrivelse, for her byr Gunnhild Øyehaug på seg selv, i små subtile drypp. At hun er en nærleser er helt sikkert, en som leser med hele følelsesregisteret, og litt til. For en leser som meg, som innimellom skjønner mens jeg leser, at jeg går glipp av noe, fremsto boken som en lærebok i assosiativ lesning. 

En av de tingene som beriker livet mitt, er kunstopplevelser som ryster, overrasker eller begeistrer. En sjelden gang opplever å bli så overveldet at jeg blir stum og kvalm, omgivelsene kan forsvinne og tårene kommer frem. 

I det første essayet i denne samlingen, Pærer på avstand, opplevde jeg dette. Både fordi handlingen byr på en kunstopplevelse av de sjeldne, men også fordi min lesning var av det heftige slaget. Noe baki hodet mitt begynte å si ja, ja, JAAA... men livredd for å miste tråden som jeg var, nistirret jeg på teksten, nødet meg selv til å lese sakte, sakte, sakte, nesten uten å puste.

Essayene tar oss med på en reise, en sånn tur hvor start og mål er klart men hvilke opplevelser vi får på veien, aner vi ingenting om. Jeg elsket denne turen, som tok meg med innom skulptur, maleri, film og ikke minst litteratur. Turen er kanskje slutt, men reisen er ikke over, for på blokken har jeg nå et nytt besøk til KODE for å besøke Astrupsamlingen, og kanskje et gjensyn med København og vakre Louisiana Museum of Modern Art. Siden jeg innerst i hjertet har min forstand, vil jeg lese bografien om Georg Johannesen. 

Jeg har også lyst å bli bedre kjent med poeten Mary Ruefle, og holdt på å falle av stolen da jeg så at hun kommer til Litfest Bergen i februar!!!

STOPP!! sier jeg til meg selv, de har skjønt det nå - denne boken må du lese!



Samme dag som jeg avsluttet boken, deltok jeg på en liten happening, hvor Gunnhild Øyehaug og Ida Hegazi Høyer ble bokbadet av Eivind Riise Hauge. Tenk, det hun leste var nettopp fra Pærer på avstand, brakåpningen av essaysamlingen, som jeg likte så godt.

tirsdag 8. november 2022

Det siste stykket hjem - ny krimserie fra Ørjan N. Karlsson

Bodøværingen Ørjan N. Carlsson debuterte som forfatter i 2004. Siden da har han gitt ut en lang rekke romaner, innen sjangrene spenning, krim og sci-fi. Det siste stykket hjem er den første i en serie kriminalromaner med Jakob Weber i hovedrollen. Jeg likte denne historien godt, og gleder meg til å følge Jakob Weber videre.

Forlaget om handlingen:
En mann reiser rundt i Skandinavia i bobil, og i sporene hans forsvinner unge kvinner. I Bodø ligger 19 år gamle Iselin Hanssen i hardtrening for å oppfylle drømmen om å komme inn på Politihøgskolen. Hun vender aldri tilbake etter en lang løpetur opp Keiservarden.

Den erfarne politietterforskeren Jakob Weber får denne tragiske forsvinningssaken på bordet, og løsningen virker opplagt da søkelyset faller på Iselins kjæreste Casper, sønnen til en av Bodøs rikeste forretningsmenn. Blant vennene er han kjent for å være sjalu.

Så forsvinner nok en ung kvinne under lignende omstendigheter, denne gang på øya Røst ytterst i havgapet. 

Det er alltid spennende å lese den første boken i noe som skal bli en ny krimserie. Her får vi presentert karakterer som vi skal følge i flere bøker fremover, og kjenne på dynamikken i avdelingen vi blir kjent med.

Hovedpersonen Jakob Weber en er skikkelig going, jeg ble glad i ham med en gang, og han skuffet meg ikke. Han nye kollega Noora har nettopp flyttet fra Oslo, litt uvisst av hvilken grunn, tenker Weber, men hun er dyktig og passer godt inn. 

Noora har en fortid hun flykter fra, og akkurat denne historien blir det interessant å følge videre. Weber har også en historie han bærer på, og sannelig dukker det ikke opp et nytt familiemedlem underveis også. 

Med til historien hører en pågående journalist, og flere forskjellige ofre i form av savnete personer, coldcase som skal nøstes opp i, og likfunn. I korte bolker hører vi om denne bobilen som helt tydelig er ugjerningsmannen i arbeid, og om Peder, en einstøing som i godt voksen alder fremdeles bor sammen med sin mor. 

Det jobbes hardt, både i Bodø og senere på den forblåste øya Røst. Fine naturskildringer rammer inn historien, som har høyere tempo på slutten enn i begynnelsen, men litt tid på å bygge opp spenningskurven må vi jo tillate. 

Som en liten advarende pekefinger midt i politiets arbeid for å finne igjen de forsvunne jentene, hører vi om influenseren som kanskje har lagt for mange spor igjen etter seg på sosiale medier. Det samme med joggeren Iselin, som har klokkefaste tider for løping, og deler dette på Strava. Advarselen er tatt til etterretning og herved brakt videre ☺

                Hun kastet mobilen ut i kanalen mellom de to bryggene. Nokiaen spant dovent gjennom luften. Et par av krykkjene stupte etter det flyvende objektet før mobilen traff overflaten med et knapt hørbart plask. Da Noora snudde seg for å gå inn, fikk hun øye på en skikkelse i et av vinduene i andre etasje. Leos ansikt var uttrykksløst.
                Bortsett fra øynene.
            
    De var sorte.
                Full av hat.


Jeg er glad i litt mørke historier, som virkelig kryper innpå meg, og det får vi her. Historien er godt bygget opp, med korte kapitler merket med navn, noe som hjelper leseren å holde de mange trådene fra hverandre. Språk, spenningskurve og karakterer, har Ørjan N. Karlsson også full kontroll på. Ett ankepunkt har jeg, men det skal jeg holde for meg selv, for å ikke legge føringer for hvordan du leser boken - for lese den det må du!


BokbloggerArtemisiaSolgunn og Hverdagsnett har også skrevet om boken.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2022
Sider: 336
Kilde: Leseeksemplar

søndag 6. november 2022

Kniven i ilden av Ingeborg Arvola

Er du klar for et storslagent epos fra langt nord? Kniven i ilden er første bok i serien Ruijan rannalla - Sanger fra ishavet, om kvener og landskapet de levde i. Ingeborg Arvola har latt seg inspirere av sin egen familiehistorie, da hun skrev denne serien. Brita Caisa var hennes tipp-tipp-tipp-oldemor, og det er hun som har hovedrollen i denne romanen. 

Forlaget om handlingen: 
Kniven i ilden er en fengslende historisk roman om arbeid og kjærlighet, sterkt samhold og fri erotikk, enkeltmennesket og øvrigheten. 

Året er 1859. Brita Caisa Seipajærvi spenner på seg skiene og går den lange veien fra Finland til Norge med de to sønnene sine. Brita Caisa har stått i kirketukt for omgang med en gift mann. Hun kan helbrede dyr og mennesker. Målet for reisen er Bugøynes, der det sies at havet koker av torsk. 


Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2022
Sider: 439
Kilde: Leseeksemplar


Solen skinte på henne og søsteren Maria Stina i oppveksten. Søsteren er død, Brita Caisa savner henne hver dag. Hun er 35 år, har født to gutter med 9 års mellomrom, men har ikke vært gift. I begynnelsen av boken reiser hun fra hjemplassen i Finland, med det lille hun har. Hun flytter fra sin egen far som hun har bodd sammen med, for at guttene hennes skal slippe å vokse opp med ham, som står oppført som tølper og røverfant i kirkeboka, som mannlig forbilde. 

Brita Caisa er en av finnene som forlater hjemstedet uten attest fra presten. Det betyr at hun aldri kan kjøpe jord, så målet hennes når hun kommer frem til kysten er å finne seg en mann å gifte seg med. Med seg har hun Aleksi på 12, som straks settes i arbeid når de kommer frem. Heiki på 3 forlater hun hos skyldfolket, med ambisjon om å raskt være i stand til å komme å hente ham.

Veien vestover er lang, at Brita kan helbrede syke, er noe alle vet, så hun blir heftet på veien av et betent sår, av en sau som har øyebetennelse og en kraftig feber, som andre har problemer med å stoppe. Det gode ryktet hennes får også mennesker som ikke respekterer henne, til å be om hjelp. Når Latin-Korkos kone skal føde, er han så redd for å miste mor og barn at han ber Brita om å bistå fødselen, det går bra men noe høflig takk får hun ikke:

En jente, opplyser jeg. 
Takk, hvisker Kreeta. 
Latin-Korko rekker meg drammeglasset. 
Skal jeg ikke først... jeg peker på navlestrengen, resten av arbeidet. 
Han rister kort på hodet. 
Jeg nikker, griper glasset og tømmer den brennende væsken ned halsen. 
Gratulerer med den lille, sier jeg og går, for mannen i huset ønsker meg vekk.


I tilbakeblikk minnes Brita sin mor og sin kjære søster, som hun savner sårt. Hun reflekterer over det mangfoldige gårdsarbeidet, hvor alle små sysler er like viktig. Samler de ikke bjørkeløv til (sope)limene, får de ikke rengjort seg, lager de ikke nye meier til sleden, kommer de seg ikke frem. 

Dette er nydelig lesning, jeg følte hele tiden med Brita Caisa, som fra flere hold blir behandlet urettferdig. Jeg unte henne alt godt, og kunne ikke annet enn å riste på hodet over at hun igjen innlater seg med en mann, som hun ikke kan gjøre krav på. Kjærlighetshistorien som utspiller seg i dette barske livet er sødmefylt, men også brutal.

I fortsettelsen hører vi om feidene med myndighetene, om skoltesamer, østsamer, fjellsamer og Varangersamene. Her er samer som kommer fra Finland og Russland, men svenske samer nevnes ikke, vandret de ikke kanskje?
Hvis du som meg, trodde at same er same, så tar du skammelig feil. De har med seg sin gudstro i hverdagen, men også den delen av "overtroen" som lever igjen, de setter blant mye annet, ut mat til småfolket, og de kaster småstein for å se om fisket blir bra.

Læstadianerne hører vi også om, hvordan deres vekkelsesmøter, med tungetale og det hele spredte galskap i Vadsø. 

Når Brita Caisas følge kommer frem til kysten lærer hun for å flekke fisk, bløgge den og være med å henge fisken på hjellene. Det er hardt arbeid i iskalde forhold, men samholdet som vokser frem i dette miljøet er med på å gjøre det levelig.

Det er spennende å følge den finske utvandringen til Finnmark. Hovedpersonen er en intelligent kvinne med bein i nesen, hun har et stort hjerte for alt levende, og kvier seg ikke for å kaste blikk på menn som vekker begjæret hennes. 

Ingeborg Arvola skriver med innsikt om dette karrige livet. Naturen er med gjennom hele boken, gjennom nydelige skildringer av alt som lever rundt oss. De mellommenneskelige relasjonene skildres på en besnærende måte, de er med på å bygge intriger, samtidig som de holder på dunkle hemmeligheter. 

Romanen er lettlest, den fremstår som lineær, bare med tilbakeblikk i form av minner og lengsler. Slik utfylles fortellingen med historiske fakta, og leseren får enda litt kjøtt på beina til karakterene. 

Jeg gleder meg til neste bok i dette som skal bli en serie, jeg reiser gjerne tilbake, og slår følge med Brita Caisa igjen ☺

fredag 4. november 2022

Ikke la de døde komme hit av Monika Steinholm

Monika Steinholm debuterte i 2015 med Fuck verden. I debutromanen og også i oppfølgeren Nærmere kommer vi ikke tar Steinholm opp alvorlige temaer. Årets roman er en psykologisk thriller med overnaturlige elementer, men også her kommer vi tett på en ungdom som har slitt i livet, og fremdeles kjemper med å finne fotfeste. 

Forlaget om handlingen: 
Cecilia har mistet moren sin. Nå har hun ikke lenger noen. Cecilia vil skape seg et enklere liv, og da hun oppdager det falleferdige småbruket langt inne i fjellheimen, er det som å komme hjem. Familien som bor der, sier til og med at de har ventet på henne … 

Langsomt sniker uroen seg inn i den nye tilværelsen. Hvorfor får hun ikke krysse elva? Hva skjer egentlig der ute ved det store rognetreet hvert verv? Og vil hun noen gang kunne forlate sitt nye hjem? 

Forlag: Vigmostad og Bjørke
Utgitt: 2022
Sider: 144
Alder: 12-16
Kilde: Leseeksemplar


Bøkene til Monika Stenholm havner i kategorien ung ungdom, men selv en godt voksen som meg, lar meg lett bevege og skremme av historiene hennes. 

I denne romanen møter vi Cecilia, som etter morens død setter seg i bilen og kjører nordover. Det er et øde landskap hun kjører gjennom, og hun trekkes mot mørket, naturen og ensomheten. Når hun kjører opp på tunet til det isolerte huset, vil hun bare snu og kjøre igjen, men familien kommer ut og inviterer henne inn.

Her bor et ektepar og deres tenåringssønn, de har dyr på gården og livnærer seg av det de selv greier å produsere. De tar seg godt av Cecilia, hun nyter først roen og stillheten ved å ha sluppet unna verden, men familiens religiøse fanatisme skremmer henne. 

Med seg i kroppen bærer Cecilia på opplevelsene hun prøver å legge bak seg, hun har behov for å bli sett og denne familien viser henne omsorg hun ikke er vant til. Men, de har mange hemmeligheter, et utbrent møne på huset skal det ikke snakkes om, ei heller hva som befinner seg på den andre siden av elven. I skogen ser hun en gammel gravplass, men hun får ikke noe svar når hun spør hvem det er som ligger her.

Etter hvert finner vi ut hva denne familien egentlig vil med Cecilia, og selv om hun stort sett gjør som mor Tora sier, undersøker hun forskjellige forhold selv. 

Romanen har flere tydelige skrekkbilder, mange av dem er hentet fra naturen, som store flokker av småkryp, kråker som gjør underlige ting og svermer av fluer. Naturen har en viktig rolle i denne romanen, og det har også de døde, helt konkret i form av en død mor, men også skygger som så vidt viser seg for Cecilia, og historien om de som bodde i nabohuset.

Vi hører om Lot sine prøvelser og syndefloden, hvor Noah greier å redde seg fra Guds straffedom over menneskene. Skam, anger og å sone for sine synder, er noe som går igjen i denne historien og i følge Tora er renhet viktig, for at Gud skal lytte til menneskene. Ensomhet er tematikken som materialiserer seg, og hva vi som mennesker kan komme til å finne oss i, for å slippe unna ensomheten.

Med sine korte kapitler, og litt store font gikk det raskt å lese denne boken. Den er også vakkert illustrert av Anneli Furmark med mørke bilder som passer til teksten.

Ikke la de døde komme hit er creepy og veldig spennende, men du må tåle en god del overnaturlige elementer for å sette pris på romanen. Jeg fokuserte på Cecilia som er et ensomt, skadeskutt barn, og leste alt som skjedde med henne, som en indre kamp. Der de to andre bøkene jeg har lest av henne har bevegd meg, ble jeg mer skremt av denne. Jeg hadde stor glede av boken, og slukte den før og etter frokost en rolig søndag. 

Bokblogger, Henningbokhylle og Beathes bibliotek har fine omtaler av boken ☺

onsdag 2. november 2022

Kirurgen av Ida Hegazi Høyer

Spørsmålet som stilles i denne romanen er: Hva er egentlig et menneskeliv verdt? Igjen greier Ida Hegazi Høyer å sette søkelyset, litt til side for det menneskelige i oss. Det er ikke bare Henriks kyniske tanker rundt prioriteringer i organkøen som får meg til å hive etter pusten.

Forlaget om handlingen:
Ida Hegazi Høyers Kirurgen er en foruroligende innsideroman fra gastrokirurgisk avdeling der vi møter den talentfulle kirurgen Henrik Wold. 

Med klinisk presisjon har han organisert livet sitt rundt jobben og karrieren, men når en niåring han har operert for en tilsynelatende udramatisk tilstand, utvikler uforklarlige komplikasjoner, begynner han for første gang i sitt profesjonelle liv å kjenne på et snev av usikkerhet. 

Samtidig begynner kjæresten hans å etterlyse forpliktelse på et nivå Henrik er ute av stand til å møte.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2022
Sider: 267
Kilde: Leseeksemplar

Havner jeg på sykehus noen gang, vil nok tankene mine gå til denne romanen. Håper jeg aldri vil møte på en lege som Henrik Wold, som misliker å snakke med pasientene sine, og har et så forkvaklet menneskesyn.

Vi blir kjent med ham som arbeidstaker, i fellesskapet som finnes på et sykehus, med alle de roller som finnes her. I tillegg møter vi ham i forholdet til Hedda og sin gamle far, som han burde besøkt. 

I åpningsscenen hører vi om en av pasientene hans, den ni år gamle jenta som skal få utført en forholdsvis enkel operasjon. Hennes skjebne blir en rød tråd som leder oss gjennom romanen, mens vi på veien opplever kirurgen i forskjellige situasjoner.

Nå skal ikke jeg gi ham en diagnose, selv om det er veldig fristende, men måten han er sammen med andre, og de holdninger han legger for dagen er helt hinsides. Andre menneskers tomme tanker irriterer ham, han kan ikke konversere, han feiker følelser og har pugget hva han skal si i gitte situasjoner. 

            I det blanke mellomrommet mellom forstanden og avviket rant dømmekraften ut av ham, slik også vaterlinja forsvant fra gulvet han sto på. Det vantes ikke ord, bare omskrivninger. Ingen riktig reaksjon på situasjonen, bare et tomt hull der reaksjonen skulle utspilt seg. Jeg trodde vi hadde en avtale, stammet han. Men nå var hun ikke riktig så triviell lenger.


Ja, denne romanen har en skikkelig drittsekk som hovedperson, men det er til å holde ut, for gjennom plottet får leseren luftet sine egne holdninger og væremåter. Historien er handlingsdrevet, uventede vendinger dukker opp innimellom, og det bygges opp til en avslutning med smell i.

Høyer skriver i et språk hvor humoren ligger mellom linjene. Om du ler avhenger nok av om du kjenner deg igjen i situasjonen, eller om du tenker "e det mulig!!?" 


På bloggene Artemisias Verden og Beathes bibliotek finner dere fine omtaler av boken!