Hamnet av Maggie O`Farrell

Mitt hjerte banker for William Shakespeare og hans skrivekunst, så når det dukker opp en roman som spinnes ut fra historiske personer knyttet til min "helt", så sier det seg selv at jeg vil lese. Nå må det sies at jeg har fått et litt nyansert syn på poeten selv, men for en forrykende "ride" dette har vært!

Forlaget om handlingen:
Hamnet er en roman, men baserer seg på historiske fakta om et par, Agnes og William, som bodde i Henley Street i byen Stratford-upon-Avon fra 1580-tallet. De fikk tre barn, Susanna, og tvillingene Judith og Hamnet. I 1596 døde Hamnet, elleve år gammel. Etter sønnens død, skrev faren på et skuespill, Hamlet, som ble utgitt fire år etter.

England 1596. Byllepesten herjer i landet. 

En sommerdag i den lille engelske byen Stratford ligger den unge jenta Judith syk med høy feber. Tvillingbroren hennes, Hamnet, løper for å finne hjelp. Moren, Agnes, er i urtehagen utenfor byen. Faren er i London, der han arbeider på ett av sine skuespill. Ingen av foreldrene har en anelse om at ett av deres barn vil være død innen uken er omme. 

Maggie O`Farrell sin Hamnet tok pusten fra meg, sjelden har nesten firehundre sider fengslet like mye. Du trenger ikke være spesielt interessert i Shakespeare for å ha glede av denne historien, for mer velskrevet og klingende prosa skal du lete lenge etter.

Historien er delt i to, med femten års mellomrom. I nåtid møter vi den elleve år gamle Hamnet som prøver å finne resten av familien når søsterens sykdom plutselig forverrer seg. I løpet av denne leitingen blir vi kjent med den ildfule bestefaren John, bestemor Mary er ute for å levere hansker, mens mamma Agnes holder på med biene og blomstene sine på gården hun hvor hun vokste opp, et stykke unna.

Papiret duver mot gulvet mellom dem, hånden til bestefar griper ham rundt håndleddet, deretter rundt albuen, drar ham fremover, inn i tomrommet, avstanden faren hadde sagt han måtte være oppmerksom på, og den andre hånden, som fortsatt holder kruset, beveger seg oppover, kjapt. Hamnet registrerer streker i synsfeltet - røde, oransje, fargene fra flammene, som strømmer inn i øyekroken - før han kjenner smerten. Det er en skarp, grov, stikkende smerte. Kanten på kruset har truffet ham like nedenfor øyebrynet. 

Sånn går det, sier bestefar, med rolig stemme, når man sniker seg innpå folk. Tårene sprenger ut i øynene til Hamnet, i begge, ikke bare det som er skadet. Så du gråter, ja? Som en liten jentunge? Du er like ille som faren din, sier bestefar foraktelig og slipper ham.

Så hopper vi femten år frem, og møter eldstegutten til John og Mary (William S). John har gitt sønnen flere år på latinskolen, og nå er han tvunget til å være huslærer i familien, hvor Agnes er eldstejenta. De blir kjent, men forbindelsen aksepteres ikke av noen av foreldrene, før Agnes er gravid, og de må gifte seg.

Før jeg går videre må jeg bare løfte frem scenen hvor vi blir kjent med Agnes sin mor, som var en botaniker og "klok kone" som sin datter også ble. Dette var fascinerende lesning, og en av mange begivenhetsrike passasjer i romanen.

Agnes flytter inn i svigerfamiliens hus, hun finner seg til rette og føder Susanna. Før de, noen år senere får tvillinger har hennes mann blitt rastløs, og reist til London. Opprinnelig skulle han få avsetning på hanskeproduksjonen til faren, men han hadde nok sine egne grunner til å reise.

Kort fortalt, den godeste William flyttet aldri tilbake til Stratford, når Hamnet er elleve holder søsteren på å dø, men han "bytter plass" med henne. (Igjen en kostelig scene) Sorgen som følger dødsfallet er utrolig godt skildret, både faren og søstrenes, men spesielt Agnes sin. Far reiser tilbake til London like etter begravelsen, og familien hører ikke fra ham på lenge. 

Når Agnes får en teaterplakat stukket oppunder nesen, og får se hva det er han driver meg i London, får hun sin bror med seg og rir de tre dagene det tar for å nå dit. Møtet med denne byen på slutten av 1500-tallet er mørkt, møkkete og nedrig, byen skremmer vettet av Agnes, men hun blir allikevel sjokkert over hva mannen har gjort med navnet til den høyt elskede men døde sønnen deres.

Agnes er, i likhet med sin mor, noe for seg selv. Hennes blikk på verden, og hennes interesser for å helbrede og lindre andres lidelse gjør henne til en spennende karakter å følge. Mannen William var en pappfigur i forhold, selv om han var glad i Agnes og barna, så forsvant han helt, da han omsider løsrev seg fra sin far og tillot seg å utforske sine egne interesser.

Denne boken naglet meg til lesestolen, historien er full av dagligdagse situasjoner fra 1500-tallet, store følelser, men absolutt ikke av det romantiske slaget. Språket O`Farrell bruker er virkelig unikt, og måten hun har skrevet på, var også med på å gjøre romanen til noe helt for seg selv. 

Min bok skal tilbake til biblioteket nå, men tittelen er notert på shoppinglisten for London, for denne vil jeg lese igjen. 

Heldige meg som fikk oppleve dette ☺

Flere bilder fra min tur til Stratford upon Avon i jubileumsåret 2016.
Shakespeareprosjektet mitt finner du her

Forlag: Gursliberg

Utgitt: 2020/på norsk 2021

Sider: 399

Kilde: Biblioteket