fredag 16. april 2021

Av kjøtt og blod av John Harvey

Denne lydboken lastet vi ned fra BookBites, før vi skulle kjøre tilbake fra påskeferie. 2 x 8 timer i bil er kjedelig, så lydbok for to gjør susen. Jeg hadde ikke tenkt å skrive om boken, men slutten fengslet mer enn begynnelsen, så noen ord må til.

Forlaget om handlingen: 
En ung gutt er på vei ut av fengsel etter å ha sonet for voldtekt og drap på en ung jente. En politietterforsker klarer ikke glemme jenta som forsvant for femten år siden. Når Shane Donald stikker av under prøveløslatelsen og sekstenårige Emma Harrison brutalt blir myrdet, bestemmer Frank Elder seg for å gjenoppta en gammel, uløst forsvinningssak. Frank gjør nye oppdagelser, og blir involvert langt utover sin rolle som etterforsker. Særlig etter at han mottar postkort fra morderen …

Boken er den første i serien om Frank Elder, den kom ut i 2004, og ble tilgjengelig som lydbok på norsk i 2020. Boken varer i 11 timer og 37 minutter, og er lest inn av Trond Teigen.

I denne historien befinner vi oss i England, litt i nord og litt helt i sør. Frank Elder har pensjonert seg, men han har fremdeles litt fraspark igjen i seg. Han er skilt og har en nesten voksen datter. At han ikke er politi, blir nesten glemt når Emma blir drept, og han blir kjent med moren til en jente som forsvant på samme tid som drapet.

Gjennom hele handlingen hører vi om at han i stille stunder leser David Copperfield. Jeg blir glad når jeg møter lesende karakterer, og litt sjarmert når han ikke er en mengdeleser, men en som koser seg med den eviglange historien. Jeg har nettopp lest David Copperfield selv, så når John Harvey avslutter denne kriminalhistorien på den måten han gjør, så kunne jeg ikke for at jeg smeltet litt.

Boken føltes lang, kanskje var det snøstormen på kjøreturen hjem, som gjorde at konsentrasjonen glapp litt, men vi syntes Harvey brukte mange ord, og gjorde de samme tingene igjen og igjen. Bortsett fra mot slutten så er det ikke så veldig spennende, det er mange karakterer involvert og det er mye som skal snakkes om. 

Som sagt, slutten fengslet meg totalt, både oppklaringen av mord og forsvinning, avklaring av forholdet til ekskona, og ikke minst gjenforeningen med datteren. Actionnivået økte også mot slutten, uten at jeg skal røpe hva som skjer da.

Jeg antar at John Harvey har et like godt øye til Charles Dickens som jeg har, og jeg frydet meg over at hans kjennskap til David Copperfield springer frem i teksten i denne krimmen. 

Er det noen som har lest denne serien?

Serien i rekkefølge:

Av kjøtt og blod
Til jord skal du bli
I mørket
Stilleben

onsdag 14. april 2021

Uten aksent - essay av Yoko Tawada

I fjor leste jeg Sendebudet av Yoko Tawada, og kalte den en godbit. Forfatteren er født i Tokyo og flyttet til Tyskland som 22 åring. I essayene som blir presentert her, er det ikke vanskelig å plukke opp spenningen mellom øst og vest, og ikke minst hvordan det er å bli sett på som utlending i sitt eget hjemland. 

Forlaget om handlingen: 
Med sin særegne, underfundige humor og poetiske nerve skriver Yoko Tawada om sine erfaringer fra rommet mellom det vestlige og det østlige. Om hva det vil si å leve i et fremmed land og tilegne seg et nytt språk. Gjennom ordlek og språklig oppfinnsomhet myknes stereotypier opp og det fastgrodde får anta nye og uventede former. 

Tawada lar leseren få se med fornyet blikk på det velkjente, og skriver like uimotståelig og forunderlig lett om samuraier som om franske filosofer, tysk grammatikk eller isbjørner.


Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2021
Sider: 142
Kilde: Leseeksemplar

Uten aksent er et fint lite måltid med sine tre retter, en forrett, en litt lengre hovedrett og den deilig liten dessert til slutt. Det siste essayet heter faktisk Fransk dessert, og selv om stykket bare var på seks sider, så fikk teksten meg til å søke opp Claude Lèvi-Straus, og bruke like lang tid på å lese om denne belgiske antropologen, som hadde mange gode tanker om hvordan vi skal forstå menneskekulturen. 

Essayet er bygget på den gamle japanske myten om Inabas hvite hare, om å bygge bro mellom mennesker og kulturer. Dette ga mersmak, så dukker navnet hans opp igjen, vil jeg spisse ører.

Det første essayet heter I et nytt land, og er delt inn i seks korte tekster. Yoko Tawada vil snakke om kultur i det første essayet, og det er yoghurtkulturen hun tar utgangspunkt i her. Deler av denne teksten handler faktisk helt konkret om melkeprodukter. Vi får så høre om hvorfor japanerne plantet de berømte kirsebærtrærne, mens hun også prater om menneskenes naturalisering og plantenes migrasjon.

         Jeg kan ta lurven av et truende ord ved å oversette det skeivt med vilje. Min oversettelse av "art-bastard" ville være: "blandingens kunst"

Hun forklarer hvordan ord skrevet på japansk, kan reise gjennom forskjellige språklandskaper etter at det ble transkribert til en annen skrift. Vi hører også om kritikere som er redd for å bli beskyldt for å være fremmedfiendtlig, antisemittisk eller eurosentrisk i sine uttalelser om ting som kan virke fremmed for deres borgerlige smak.


       Forfattere drømmer ikke sjelden om å vaske ordene, for å rengjøre dem for enhver symbolsk betydning. Men språket vil heller være urent. Det bokstavelige ved et ord fremstiller ingen renhet, men gjør ordet spiselig. Ved å avstå fra svinekjøtt kan man ikke unngå svinerier, men å ta svin ut av ordet svineri og sette det frem på bordet, er for meg en politisk akt. 

"En mur er ikke bare en skillevegg, men også et skalkeskjul", leser vi i begynnelsen på det lengste essayet. Vi hører om muren rundt ambassaden, som måtte forseres, og om hvor høy muren hadde vært om Stillehavet hadde vært loddrett. 

Yoko Tawada er en stemme det er verdt å lytte til, ikke bare fordi hun tydeliggjør språk på en levende måte, men også fordi hun minner oss på at vi alle er hverandres medmennesker. 

Uten aksent handler om språk, om tolkninger og om hvordan vi kommuniserer. Jeg leste gjennom boken en gang, men jeg var ikke årvåken nok, så jeg endte opp med å lese den en gang til, nesten i sin helhet, da jeg skulle skrive om den, for her var mye å dvele ved. Det er en lettlest bok, med tankevekkende vinklinger på mange emner, som alle har interaksjon og empati som fellesnevner. 

Anbefales!

tirsdag 13. april 2021

Det sorte fåret av Jørgen Jæger

Etter å ha lest 12 bøker om Ole Vik og Cecilie Hopen er det veldig gøy å få lese historien som startet det hele, men som ikke før nå har kommet mellom permer. Gratulerer med jubileum Jørgen Jæger! veldig gøy å få lese bok 0 ☺

Forlaget om boken:
Her vekkes Ole Vik og Cecilie Hopen i Fjellberghavn til live for aller første gang. Boken har ikke tidligere vært utgitt. Nå i jubileumsåret til forfatteren, som fyller 75 år, har vi hentet frem dette ur-manuset og presenterer det i bokform for leserne, enklere enn de senere bøkene, usminket og ekte, som den kuriositeten det er med sine styrker og svakheter. Manus har ligget lagret på forfatterens harddisk som bok null i alle år. Så velkommen til 80-tallet - med fasttelefoner, dataskrekk, og de første mobiltelefonene til bruk i bil. Glem røykeloven, glem Internett, Facebook, Twitter, smarttelefoner og alle hjelpemidler vi tar som en selvfølge i dag - og opplev det første møtet med lensmann Ole Viks univers i Fjellberghavn. 


Gled dere også til å hilse på sympatiske Bjørn Næss. Han har alt, en søt kone, en kjekk sønn, og snart venter drømmejobben. Så kjører han på et sort får, og straks etter blir han stoppet av politiet. En ung pike har blitt påkjørt og drept. Alt peker mot at Bjørn er skyldig. 

Boken viser hvordan en liten hendelse kan frata en mann alt.

Vi befinner oss i det idylliske Fjellberghavn, hvor Ole Vik er lensmann. Cecilie Hopen jobber også på lensmannskontoret, sammen med Eva Lien, den alltid like positive altmuligkvinnen, som de alle er så avhengige av. 

Før vi får fornyet vårt bekjentskap med denne gjengen, som vi kjenner fra de andre bøkene, tar innledningen oss med til Bjørn Næss sin fatale kjøretur på den gamle fylkesveien over Ramnes. Da skjer det som vi alle frykter når vi kjører bil, og Næss` liv tar en fortvilende vending. 

Vi følger etterforskningen av påkjørselen av den unge piken, som skjedde samtidig med Bjørn Næss sin ulykke, men styrken på lensmannskontoret har også fått seg et skikkelig skudd for baugen, så det går absolutt ikke på skinner for dem. 

Ole kom på jobb klokken åtte presis tirsdag morgen og stoppet hos Gunvor Strømmen i resepsjonen. 
   God morgen, Gunvor! brummet han og la den ene armen avslappet på disken. 
   God morgen, lensmann Vik.
   Du har herved min tillatelse til å tiltale alle på dette kontoret, inklusive undertegnede, med fornavn, Gunvor! smilte Ole oppmuntrende. Du skjønner, jeg har en helt urokkelig tro på et uformelt miljø!


Historien er kort og lettlest, mer koselig enn hyperspennende, bortsett fra slutten da, der strammet det seg skikkelig til. Vi opplever mennesker som ikke oppfører seg fint mot hverandre, og ikke minst får vi flotte refleksjoner rundt hvordan miljøet bør være i en vellykket bedrift. Dette er en god historie, så jeg skjønner godt at Jæger ikke har villet slette den fra harddisken sin, men det er ikke tvil om at han har skrevet seg varm gjennom et langt forfatterliv, for den mangler spenningsnivået, det skarpe blikket og samfunnsengasjementet som vi har blitt så glad i, i denne serien. 

Det var gøy å få oppleve en ung og uerfaren Cecilie Hopen, og ikke minst å få vite litt om Ole Viks bakgrunn. Plottet er enkelt, uten de helt store overraskelsene, men historien er skrevet med hjertevarme og handlingsdriv, i Jørgen Jægers karakteristiske stil. 

Jeg anbefaler gjerne Det sorte fåret videre! 

 

Utgitt: 2021
Sider: 256
Kilde: Leseeksemplar

mandag 12. april 2021

Årstidene av Hannah Pang og Clover Robin

Fem mandager fremover kommer jeg til å legge ut en bokomtale om en barnebok. Jeg ba om et leseeksemplar på en bok jeg syntes så så fin ut, og fikk flere flotte bøker. Dette kan jeg ikke holde for meg selv, og begynner med denne supre boken her: Årstidene er et lite smykke av en bok. Den er beregnet for barn mellom 3 og 6 år, og jeg vil si et must for besteforeldre, som er så heldig å ha god tid med barnebarna sine. 


Forlaget om boken: 

I denne vakkert illustrerte boka får du med egne øyne se hvordan seks praktfulle landskap fra hele verden forandrer seg i løpet av året. Enkle fakta om hvert av disse vidunderlige scenariene gjør boka til en perfekt gave til alle som er glade i naturen, uansett alder. Boken inneholder dyr, fugler og planter fra europeisk og arktisk fauna som er godt kjente for norske barn - men også spennende og eksotiske arter fra landskap i Alaska, Australia, Kina og Kenya



Det første temaet i boken er "Den kjempestore eika". Vi åpner opp boken og på de to sidene som ligger foran oss, får vi se eika i alle fire årstidene. Her er fakta om hvilke skapninger som befolker treet, og vi hører om hvordan treet gir næring og ly til dyrene, gjennom årstidene.

Så beveger vi oss til Arktis på toppen av jordkloden, og opplever vinter og sommer. Her er det ikke vår og høst, noe som sikkert er naturlig. Vi lærer om isbjørnen, ringselen og narhvalen, og om isstalaktitter og nordlyset.

I villmarken i Alaska begynner vi med høsten, hvor skogen står i brann og kanadatranene former en V og flyr sørover for vinteren. Mange dyr går i ly for vinteren, men Amerikahubroen og Alaskaelgen er virksomme også i den kaldeste årstiden. Det er et fantastisk dyreliv som skildres fra Alaska, jeg fikk lyst å ta en tur selv. 


Elvemunningene i sumpene langt nord i Australia er neste stopp. Her skilles det mellom den tørre og den våte årstiden, og det er spennende å lese om de eksotiske dyrene som lever her. 

Enda mer eksotisk blir det når vi befinner oss i Den gule dragens dal i Kina, hvor stumpneseapen og palasskatten lever. 

Til sist besøker vi gresslettene i nasjonalparken Masai Mara i Kenya. I likhet med Australia skilles det også her mellom den tørre og den våte årstiden. Vi møter alt fra flodhest og krokodille, til den svarthalsede spyttekobraen og tordivelen, som i den våte årstiden ruller bæsjen fra dyrene sammen til baller, stapper eggene sine inni dem, og graver dem ned i jorda. 

Illustrasjonene i denne boken er som små kunstverk, som småfolk kan drømme seg vekk i, og undre seg, sammen med en voksen. Hvert tema har en fin innledning, som gir en magisk inngang til de forskjellige verdenene. Faktabolkene er passe korte for små hoder å fordøye, og gir god støtte til den voksne som vil prate seg gjennom boken.

Heldige den som får sitte på et godt fang å undre seg ut i naturen med denne boken ☺

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2020
Sider: 16 hele sider
Kilde: Leseeksemplar

søndag 11. april 2021

Farvel til våpnene av Ernest Hemingway - en 1001 bok!

Siden jeg var alt for tidlig ute med å lese boken til 1001-lesesirkelen, gikk jeg i kast med en til. Tema i april er "en amerikansk forfatter", og heldige meg reiste hjem fra påskeferie med en 1960-utgave av Hemingways bok i bagasjen. Boken har blitt gitt ut mange ganger, og det finnes flere filmatiseringer av den. 

Forlagets ord om handlingen:
Farvel til våpnene bygger på Hemingways egne opplevelser som frivillig i ambulansetjenesten i Italia under første verdenskrig. Hemingway beskriver frykten, kameratskapet og motet hos menneskene han møter. Samtidig er boken en tragisk kjærlighetshistorie om den amerikanske løytnanten Frederic Henry og den engelske sykepleieren Catherine Barkley. De forelsker seg i hverandre, og omstendighetene tvinger dem til å flykte sammen til Sveits.

Farvel til våpnene er blitt stående som en av de viktigste beskrivelsene av første verdenskrig. 

Nesten alle Hemingways romaner handler om døden, så også denne, hvor vi følger jakten på intense livsopplevelser. Hovedpersonen vår frykter ikke død eller nederlag, men et psykisk og moralsk sammenbrudd. 


Vi er i Nord-Italia i 1918, løytnant Frederic Henry har i åpningsscenene rolige dager, han møter sykepleieren Catherine Barkley, som han flørter med. Så blir kompaniet hans sendt til fronten, hvor han skader beina sine.

Han blir fraktet til Milano, hvor de legger ham inn på et sykehus som er helt tomt. Sykehuset som skal åpne snart, fylles opp, og frøken Barkley kommer også, for å jobbe her. Igjen er det lange scener hvor Henry lever et tilsynelatende "normalt" liv, med turer til cafèene, besøk på veddeløpsbanen, og mye flørt med kjæresten. Han har blitt operert i kneet, og etter den lange men uproblematiske rekonvalesenten bærer det tilbake til fronten.

Krigen har ikke kommet så mye lengre, men på et tidspunkt må de gjøre retrett. Mens dette tilbaketoget pågår, tar han med seg sin gravide kjæreste og flykter til Sveits. Her føder hun barnet, som dør, og så dør også Catherine. Henry tar farvel med sin døde kone, "det var som å ta farvel med en statue", han forlater sykehuset og går i regnet tilbake til sitt hotell. 

Enda en gang hørte vi en motorbåt, men jeg holdt meg stille, til støyen av maskinen forsvant utover vannet. 
     Jeg tror vi er i Sveits, Cath, sa jeg.
     Virkelig?
     Vi kan ikke vite det sikkert før vi ser sveitsiske tropper. 
     Eller den sveitsiske flåte.
     Den sveitsiske flåte er ikke å spøke med for oss. Den siste motorbåten vi hørte, var antagelig den sveitsiske flåte. 
     Hvis vi er i Sveits, så la oss spise en stor frokost. De har herlige rundstykker og smør og syltetøy i Sveits.


Ernest Hemingway har en objektiv skrivestil, med enkle setninger. Her skildrer han hverdagslivet som sjåfør under krigen, en jobb han selv hadde i sin ungdom. Det jeg leser virker troverdig, selv om dette livet under krigen er mye fredeligere, smertefritt og mer organisert enn det jeg trodde det var. 

Farvel til våpnene kom ut i 1929 og den er på 260 sider. Den sies å være Hemingways mest handlingsmettede roman, og den som ble mest populær av hans bøker. Den gamle mannen og havet kom ut i 1952, og for meg er det den boken som fremstår som den mest populære, sett fra nåtiden.

Jeg likte Farvel til våpnene sånn midt på treet. Flere av scenene dras ut litt for langt, og mye dreier seg om kjæresteriet til Henry og Catherine, og det er ikke så interessant. For å være en roman fra fronten i 1. verdenskrig, med ordet "våpen" i tittelen, så er den merkelig fredelig, så jeg kan ikke annet enn å undre meg over hva Hemingway ville med denne romanen. 

fredag 9. april 2021

Heksejakt av Max Seeck

Det er ikke ofte jeg leser noe av en finsk forfatter, men det har jeg gjort nå. Max Seeck debuterte som forfatter i 2016, men det er serien om Jessica Niemi som har gjort ham til en bestselgende forfatter. Heksejakt er første bok i denne serien, så det er bare til å glede seg til fortsettelsen. 

Forlaget om handlingen:
En snørik februarkveld blir kona til en kjent forfatter, Roger Koponen, funnet drept i sitt hjem ved sjøen i et idyllisk Helsingfors-nabolag. Ansiktet er manipulert til et uhyrlig glis, og alt tyder på at hun er drept i et bisart ritual. Etter hvert som det skjer flere drap, skjønner detektiv Jessica Niemi at hun etterforsker en drapssak helt utenom det vanlige. 
Drapene er ikke tilfeldige - de følger et mønster hentet fra Koponens bestselgende trilogi. Har det klikka for en leser, eller er denne saken mer personlig enn som så? Hvordan kan Jessica stanse en seriemorder som kjenner hver eneste detalj i bøkene enda bedre enn forfatteren selv? Jessica fordyper seg i Koponens bøker for å prøve å forstå gjerningsmannen. Kan hun forutsi og forhindre ytterligere dødsfall?

Det skal mye til for at jeg synes krim er spennende, men Heksejakt tok virkelig kaka. Jessika Niemi har hovedrollen, og henne blir vi kjent med fra to vinkler, som fortelles samtidig. Drapsetterforskning i Helsinki, og noe hun opplevde i Italia, da hun som tenåring var på ferie der. 

Jeg lover deg, du blir sugd inn i historien, som starter med et smell på første side. Plottet er snekret sammen på en sånn måte at leseren ikke ser hva som skjuler seg rundt neste sving. Handlingen er ikke vanskelig å følge med på, så all energien går med til å hive seg med i svingene, og nyte turen.

Bakgrunnen for handlingen er en trilogi, som en kjent forfatter har skrevet, hvor 8 temmelig utspekulerte drap finner sted. Du som ikke liker utpreget groteske avlivninger, kan trygt lese Heksejakt, for her forekommer ingen tortur. Tempo er høyt, og det føles som at alt skjer på en gang, noe som gjorde at jeg helt glemte å notere fra handlingen, mens jeg leste.

Dette eventyret, eller skal jeg si m a r e r i t t e t, er skildret på en troverdig måte, selv om enkeltdeler sikkert er søkt, om en absolutt må se på det med lupe. Historien inneholder passe store/små deler med karakteroppbygging og miljøskildringer, men fokus er hele tiden på å holde leseren på tå hev.

Hvis jeg skal pirke pittelitt, så må jeg sette et lite minustegn på slutten. Jeg lot meg ikke merke med det der og da, for da jeg nærmet meg målgang, var jeg andpusten og mer enn fornøyd med gjennomførelsen, men den var litt lettvint i forhold til resten.

Bloggere om boken: Artemisias Verden, I Bokhylla og Henningbokhylle 


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019/på norsk 2021
Sider: 465
Kilde: Leseeksemplar

tirsdag 6. april 2021

Lang lysende elv av Liz Moore

Liz Moore underviser i kreativ skriving ved et universitet i Philadelphia. Dette er hennes fjerde roman, og den har blitt mottatt med jubel i hjemlandet, så pass høy jubel, at den skal utgis i 19 land. Norge er ett av dem, heldige oss! Vi kjørte fra Bergen til Snåsa ved inngangen til påsken, og med oss i bilen hadde vi denne lydboken. Turen ble forkortet med mange timer siden vi begge lyttet til denne, men noen spennende thriller syntes ikke vi dette var.

Forlaget om handlingen:
Mickey Fitzpatrick har patruljert 24. distrikt i Philadelphia i flere år, og er på fornavn med de prostituerte og narkomane i The Ave. Opioidkrisen herjer byen, og overdoseofrene blir stadig flere. 

Hver gang hun blir varslet om et nytt dødsfall, frykter hun at det er lillesøsteren, Kacey, som er død. De to har ikke vært på talefot på flere år, og kollegaene i politiet vet ikke om forbindelsen, men Mickey uroer seg konstant for søsteren sin.


Da Kacey forsvinner samtidig med at en rekke gateprostituerte blir funnet drept i distriktet, begynner Mickey på en stadig mer desperat jakt. En jakt som setter både jobben hennes og gutten hun er alenemor for, i fare, og som kaster lys over de to søstrenes barndom.

I begynnelsen av boken fortelles den vekselvis fra nåtid og fortid. Vi hører om Mickeys hverdag som alenemor og politibetjent, om hvordan hun i arbeidstiden alltid er på utkikk etter lillesøsteren som er narkoman. Hun har nylig flyttet fra huset hun kjøpte som 22 åring, og blir nervøs når en fremmed mann gjentatte ganger banker på døren, til hennes nye oppholdssted.

Når vi tas med tilbake i tid, hører vi om oppveksten hennes, sammen med søsteren. De bodde hos bestemoren, som ikke akkurat var grei med dem. De har fått høre at faren deres var død, og opplevde selv morens dødsfall. 

Vi er godt over halvveis i boken før jeg aner en svak tendens til nerve i historien. Min medlytter og jeg hadde hele tiden gjettet på koblinger mellom karakterene, og hva som kom til å skje videre, og vi fikk rett mange ganger. Vi var også enig om at Mickey Fitzpatric er verdens dummeste politikvinne, for hun tar usedvanlig mange tåpelige veivalg, både på jobb og privat.

Jeg gikk i gang med boken og forventet en rå, intens og overraskende psykologisk thriller, en sjeldent velformulert seriemorderthriller, men fikk noe helt annet. Dette er i mine øyne, en oppvekstskildring fra narkomiljøet i Philadelphia, hjerteskjærende ja, men boken fikk ikke min puls til å øke.

Hverdagsnett, Henningbokhylle og Bjørnebok har også skrevet om boken. Googler du, så finner du mange begeistrede avisanmeldelser, som får meg til å lure på om vi har lest samme bok, men sjekk dem gjerne ut!


Utgitt: 2021
Spilletid: 12:52
Sider: 524
Kilde: Lytte/leseeksemplar


lørdag 3. april 2021

Fluenes herre av William Golding - en 1001 bok!

Fluenes herre er en av klassikerne som trekkes frem i boken Fra Shakespeare til Knausgård. Jeg kom over boken i svigermors bokhylle, en bokklubbutgave fra 1968. Romanen kom ut i 1954 og ble oversatt til norsk seks år senere. Boken er mitt bidrag til Elidas 1001-lesesirkel for september, men jeg ble så ivrig da jeg fant boken i påsken, at jeg kjørte på. 


Fra bakpå boken: 

Fluenes herre er fortellingen om skoleguttene som overlates til seg selv på en øde øy, og som selv må fastsette normer for atferd, og derved vise sin sanne natur og kultur. Det vokser spiselige frukter på øya, og den største utfordringen ligger ikke i å overleve fysisk, men i å utvikle et samfunn. Høyst forskjellige ledertyper peker seg ut og kjemper om makten over gutteflokken. Skoleuniformene erstattes av kroppsmaling, og uhyggelige instinkter vekkes til live, side om side med evne til logisk tankegang og ansvar for de svake og sårbare. 


Tittelen på denne romanen skal være inspirert av et av djevelens tilnavn, Beelzebub, som betyr nettopp «Fluenes herre». 

Handlingen fokuserer ikke så veldig på hvordan guttene havnet på øya, og hvorfor det ikke er noen voksne der. Ordet atombombe nevnes en gang, men de er jo sikker på å bli reddet, så jeg vet ikke. 

Vi møter først Ralph på 12 år og den tykke, astmatiske gutten, som lyder det forhatte kallenavnet Gisgis. De har nettopp opplevd en flystyrt på en øde øy, som er preget av stormen som brakte dem dit. Jungelen skremmer dem, men når de finner sammen bestemmer de seg for å finne flere av barna, som var med i flyet.

De finner en konkylie, og Gisgis foreslår at Ralph blåser i denne, for å lage en lyd, som vil lokke de andre til seg. Blant flypassasjerene var det et guttekor, og i en skremmende scene, stiger de ut av jungelen med svarte kapper. Lederen deres heter Jack Merridew, og det er denne overlegne og nonchalante gutten, som kommer til å utfordre Ralph i kampen om lederrollen. 

Guttegjengen blir ganske stor etter hvert, noen av barna er så små at de bare leker, mens de 8-10 eldste guttene må organisere seg. De må finne ut om det virkelig er en øy de har havnet på, Ralph mener at de alltid må ha et bål gående, for at forbipasserende båter skal få øye på dem, mens Jack vil prioritere å skaffe kjøtt, for å spe på frukten, som det er plenty av alle steder.

Det er mye redsel i denne historien, guttene skremmer hverandre med sladder om spøkelser og monstre. De blir etter hvert groskitne med sammenfiltret hår, natten preges av angst og gråt, mens guttene i sollyset om dagen, bare vil leke og bade. De krangler om hvilke arbeidsoppgaver som er viktigst, og etter en stund går det på livet løs. Ingen følger reglene de ble enige om den første dagen, de klarer ikke å samarbeide, og det ender med et heslig anarki. 

Krigsmalingen til Jack sin gjeng, befrir dem fra alle hemninger, Ralph kaller dem for villmenn, for hans lille gjeng oppfører seg atskillig mer sivilisert. Friheten som barna opplevde den første dagen, var deilig, men det går ikke lang tid før de føler seg fanget av omstendighetene, og rivaliseringen mellom gruppene ødelegger dem. 

Barna savner de voksne, og i løpet av handlingen, får vi mange refleksjoner over hvordan vi mennesker samhandler. Makt er et tema som utpreger seg, mens mobbingen og den groteske måten de oppfører seg mot hverandre, skjærer meg i hjertet. Gisgis er en av dem som blir mobbet, men Ralph erkjenner senere at hans lille følgesvenn faktisk tenker bedre enn ham selv. 

Havets åndedrag, boblingen fra klippene, det uendelige verdenshavet som omringer dem. Skildringene av havet er mange, og sammen med følelsene som lysets skiftninger gir, bygger det opp den dystre stemningen, som preger romanen. 

Fluenes herre er velskrevet til tusen, og til tider leste jeg uten å puste. Det var lett å trekke paralleller til dystre kapitler i verdenshistorien, samtidig som medmenneskelighet skildres på en måte som får en til å tenke på andre ting, enn akkurat handlingen i romanen. Golding har brukt flere symboler, som kan tolkes, ilden, konkylien og ikke minst kapteinen som til sist redder guttene, i sitt krigsskip.

Tyve år etter William Golding fikk publisert en diktsamling, debuterte han med denne dystopiske romanen, som var ment å være en kommentar til Daniel Defoes roman Robinson Crusoe. Boken er filmatisert flere ganger, så det er med skrekkblandet fryd, jeg bestemte meg for å se en av disse filmene. 

Denne må du lese!


torsdag 1. april 2021

Oppsummering av lesemåneden mars

Der var den måneden over også, fort og greit som de andre dette året. Jeg har igjen lest mye, men etter påske er jeg tilbake på jobb, og da vil nok antall bøker bli normal igjen. 
I tillegg har Stolpejakten begynt, og Bergen har maaaange stolper som skal spores opp, så det spørs om det blir lesing i det hele tatt i april.

I mars var jeg med på Diktlesesirkelen til Anita og 1001-lesesirkelen til Elida, jeg leste seks av Janne Stigen Drangsholts klassikere

Det er nesten litt flaut, men alt dette leste jeg i mars: 

  1. Lars Amund Vaage  - Det uferdige huset - 5
  2. Mary Shelley - Frankenstein - (klassiker) - 4
  3. Camilla Bøksle - Så møt meg på hjørnet klokka åtte - 3
  4. Victoria Dalsberget - Du er nok (dikt) - 5
  5. Ashok Banker - Jeg er brun (barn) - 4
  6. Marguerite Duras - Elskeren - 4
  7. Haruki Murakami - Å forlate en katt (essay) - 5
  8. Knut Saanum - Antikken på trikken (sak) - 5
  9. Anders Moe - Knokkelstøv - 5
  10. Charles Dickens - David Copperfield (klassiker) - 5
  11. Kine Jeanette Solberg - Fortell om deg selv med hell - 4
  12. Natalia Ginzburg - Familieleksikon - 4
  13. Natalia Ginzburg - De små dyder - 4
  14. Harper Lee/Fordham - To kill a mockingbird - (tegneserie) - 5
  15. Kathrine Aaspaas - Den emosjonelle revolusjon - (sak) - 4
  16. Gøhril Gabrielsen - Mellom nord og natt - 5
  17. John Milton - Det tapte paradis (klassiker) - 4
  18. Kristine Getz - Poppy - 5
  19. Sofokles - Kong Oidipus (klassiker) - 5
  20. Bernard Minier - Konfirmanten - 6
  21. Berit Hedemann - Bjørnejegerskens bekjennelser - 5
  22. Mons Kallentoft - Vårlik - 5
  23. Gøhril Gabrielsen - Skadedyr - 4
  24. William Blake - Uskyldens og erfaringens sanger - (dikt) - 4
  25. Maggie Nelson - I blått - 4
  26. Tiger Gartè - Dette dreper oss - 4
  27. Geir Jacobsen - Lyst mørke - 4
  28. Kiley Reed - Litt av en tid - 5
  29. W.G.Sebald - Austerlitz - (klassiker) - 4
  30. Ragnhild Eskeland - Keen - 4
  31. Thomas Enger - Skinndød - 5
  32. Alf Kjetil Walgermo - Bibelens kvinner - (sak) - 6
  33. Virginia Woolf - Til fyret - (klassiker) - 4
  34. Tonje A. Lissandrin - Rød sone - (dikt) - 5
  35. Arne Garborg - Fred - (klassiker) - 4

Ungdomsbøker: 1
Barnebøker: 1
Tegneserie: 1
Romaner: 19
Sakprosa: 3
Essay: 1
Krim: 5
Dikt: 4

Bergenserne har oppført seg fint, og vi har hatt lite smitte, så frem til rett før påske, når hele landet fikk strenge regler, så kunne vi ferdes noenlunde fritt omkring. Jeg var på et foredrag om Bjørnejegersken med forfatter Berit Hedemann og rolleinnehaveren Kjersti Elvik, og leste selvfølgelig boken etterpå. Stykket skal jeg se i april. Så endelig fikk vi høre Elisabeth Aasen sitt foredrag om berømte kvinner i Bergen. Rett før påske var vi 20 stykker som fikk se teaterversjonen av Gustav Flauberts roman Madame Bovary. Skuespillerne gjorde en kjempejobb og 20 publikummere klappet for harde livet, i den store salen til DnS. Klassikeren leste jeg i januar, og jeg synes de har gjort en veldig god tolkning av den. 
Alt jeg gjorde av kulturelle sprell i mars har et feministisk tilsnitt, og kronen på verket var forestillingen DnS hadde på Kvinnedagen, de svikter aldri.

En liten fugl hvisket meg i øret: Lenker du blogginnlegget ditt til Bokelskere.no, så vil alle som går inn på Norli sin nettside bli pekt videre til din omtale. Dette har jeg aldri visst, og syntes det var ganske artig å vite det ☺

April står for døren, jeg har planer om å lese og blogge etter innfallsmetoden som jeg pleier, samle stolper og høydemeter på Stravaen min. Ett ønske har jeg for april, at måneden går kjeeeeeempesakte, for våren er verdt å nyte i fulle drag. Avslutter med litt påskestemning fra Rundemanen tidligere i mars.



God påske alle sammen!