torsdag 31. desember 2020

Vargtimen - ny spennende krimserie fra Geir Tangen

Geir Tangen gjorde en brakdebut i 2016 med Maestro. Jeg digget den boken og var en forventningsfull leser da Hjerteknuser og Død manns tango kom ut årene etter. Disse tre bøkene har de samme hovedpersonene, men med Vargtimen introduserer Tangen oss for helt nye karakterer, og en forfriskende ny stil. Den gjennomgående tematikken tar for seg, hvordan en kan stoppe et ungt menneske, som ønsker å skade seg selv.

Fra bakpå boken:
En fjorten år gammel jente blir funnet hengt i skogen. Snart blir det klart at hun har deltatt i et nettspill som er i ferd med å spre seg blant ungdommer i byen. Et spill der den endelige utfordringen er å ta sitt eget liv. 
Som fersk etterforskningsleder står politioverbetjent Gabriel Fjell overfor et skremmende scenario. Han må finne den som står bak spillet, og enda viktigere: hindre flere ungdommer i å avslutte sitt eget liv. Men hvordan kan han stanse en gjerningsperson som ikke finnes? 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021
Sider: 384
Kilde: Leseeksemplar


Til tross for høye forventninger til Geir Tangens nye kriminalhistorie, sitter jeg tilbake og er himmelstormende begeistret ☺ 

Det er befriende å møte et politikammer som fungerer, en sjef som er skvær og hardtarbeidende, og som velvillig tar imot hjelp fra Kripos. Primærhandlingen er lineær, og utspiller seg over noen uker i 2019, i et vått og hustrig novembermørke. En sekundærhistorie starter fjorten år tidligere, og her følger vi, i korte glimt en familie, som har det vanskelig, før historiene smelter sammen mot slutten. Sånn begynner herligheten:

   Hun står øverst i trappa til andre etasje og ser ned på meg der jeg sitter på kne. Fremoverbøyd over Olav, min yngste sønn på seks, som etter lyden å dømme for noen sekunder siden braste gjennom den låste sikringen i andre etasje og falt ned fjorten trinn. Det renner blod ut av munnen hans, og det høyre beinet ligger kveilet rundt endestolpen på trappegelenderet i en unaturlig vinkel. Fnisingen fra overetasjen er knapt hørbar, men den er der.
   Jeg skriker etter hjelp, men jeg vet at ingen kan høre meg....

Det sosiale engasjementet som er skrevet inn i denne historien er hjertelig tilstede. Vi hører om onlinespillet for ungdom, hvor man blir premiert, level for level, opp mot toppen, og belønnes med at de tar livet av seg. Det er flere som lykkes i Vargtimen, og det skremmende er, at underveis skjønner leseren hvorfor dette spillet appellerer til ungdommene.

Plottet er bygget opp på en sånn måte at hodet hele tiden jobber med å trekke paralleller, nøste tråder, og fundere på hvem bakmannen er. Det er ikke før helt mot slutten dette avsløres, og underveis har vi vært gjennom så mange spenningstopper, at svaret føltes som en forløsning. Jeg klamret meg til boken store deler av lesningen, og da jeg ble ropt bort til bordet for lutefiskmiddag første juledag, ristet jeg bestemt på hodet.

Etter å ha lest en til de grader velskrevet krim, med godt plott, herlige karakterer og spenning så det holder, så gleder jeg meg til å følge politioverbetjent Gabriel Fjell, og kanskje også Aida Ibrahim fra Kripos videre i neste historie. 

I sitt lille brev til leseren bakerst i boken, kan vi lese at handlingen er inspirert av faktiske hendelser i Haugesund, noen år tilbake. 

For en avslutning på leseåret jeg har fått, Vargtimen er den beste krimmen jeg har lest på lenge. Boken lanseres 12 januar 2021 - gled deg!

Bokblogger, Hverdagsnett og Minbokogmaleblogg var også rask
med å lese boken da den kom før jul ☺

onsdag 30. desember 2020

Albertine av Christian Krohg

Kristianiabohemen fascinerer meg, og lenge har jeg hatt lyst å lese Christian Krohgs roman Albertine. Han skrev den fordi han ville ryste og refse øvrighetspersoner fra å ta seg til rette, og misbruke sin makt, over unge piker og prostituerte. Det er BookBites som "bestemmer" hva jeg skal lytte til for tiden, og da denne dukket opp, var jeg ikke sen om å laste den ned. Jeg angrer ikke, Sossen Krohg leser helt perfekt, med den rette uttale og fornemme 1800-talls stemme.

Christian Krohg (1852–1925) er først og fremst kjent som en av Norges fremste kunstmalere, men han var også et skrivende menneske og jobbet i 20 år som journalist i Verdens Gang. Albertine var noe av det første den sosialbevisste kunstneren skrev, og hans eneste roman, som kom ut i 1886. Dagen etter utgivelsen ble den beslaglagt av de norske myndighetene. 

Handlingen tar oss med til kjernen av Kristiania, selve Karl Johans gate. I en fattigslig leilighet i utkanten møter vi Albertine. Hun jobber som sypike hjemme hos sin gamle mor, hvor hun bor sammen med sin lillebror på 12 som er hardt preget av astmatæring. Faren er stort sett fraværende, som fyllasvin og sjømann, er han mer til bry enn noe annet. 

Albertine drømmer seg vekk over symaskinen, og ordentlig som hun er, gremmer hun seg over ryktet søsteren Oline har fått. Samtidig ser hun at det har gått henne bra, for nå er hun gift, vel og merke med en gammel mann, men hun sprader rundt i en fin regnfrakk, som Albertine må låne for å kunne gå ut av huset. Men, hun vil ikke låne den, for Oline var gatetøs og hun har sett henne gå inn døren til det offentlige prostitusjonsbygget.

Hun blir så med venninnen Jossa ut på byen, og får smaken på utelivet. Hun forelsker seg i en herre ved navn Helgesen, men når han utvikler følelser for henne, bryter han forholdet av. Politifullmektig Winther er ikke like galant, hun får beskjed om å møte på hans adresse, og naiv som hun er, tør hun ikke la være. Etter et glass vin slapper hun av i de behagelige omgivelsene, faller i søvn, og våkner ikke før han voldtar henne. Dette er episoden som gjør at hun ender på skråplanet som sin søster.

Albertine er en handlingsmettet roman, med mange hjerteskjærende skildringer av 1800-tallets fattigdom. Menneskene snakker mye med hverandre, de sladrer om andre, og rykter om små og store "forseelser", spres fort. Hovedpersonen vår er redd for skammen, men etter hun selv har løsnet litt på den moralske knuten, rister hun på hodet av seg selv, sånn hun var før.

Temaet i boken er prostitusjon, men det er ingen ekle scener, de overlates til leseren å frembringe for eget øye. Det er allikevel skremmende lesning dette her, da spesielt den makt de bemidlede hadde over fattigfolk, og hvor viktig sosial status var på den tiden. Albertine ender altså som hun gjør, på grunn av samfunnets karakter og tilstand, og boken ble et viktig bidrag til datidens moraldebatt.


Krohgs mening var at romanen skulle være et kampskrift mot den offentlige prostitusjon, men han var også opptatt av de fattige kvinnenes urettferdige og vanskelige situasjon. Det ble også understreket av hans artikler og ikke minst hans malerier. Etter store demonstrasjoner og press på daværende statsminister Johan Sverdrup, ble offentlig prostitusjon i den norske hovedstaden avskaffet bare et par år etter utgivelsen av Albertine.

Jeg hadde noen fridager i romjulen, og la ut på tur i det fine været. Boken varer i drøye fem timer, og jeg lyttet faktisk gjennom hele boken i ett strekk, så det er ikke tvil om at den engasjerte. Bildet over heter Albertine i politilegens venteværelse, er lånt fra Nasjonalgalleriets nettside. Maleriet er et av mange malt av Christian Krohg, hvor Albertine er motiv.

tirsdag 29. desember 2020

Heroin Chic av Maria Kjos Fonn

I likhet med Maria Kjos Fonns forrige bok Kinderwhore, er også Heroin Chic bygget på forfatterens egne opplevelser. Det er ganske heftig lesning dette her, og tok meg med inn i et miljø og en sitasjon jeg har ingen forutsetning for å forstå. Forfatteren leser selv boken, og gjør det på glimrende vis.

Forlaget om handlingen:
Elise kommer fra et musikalsk hjem på Uranienborg. Alt er tilsynelatende trygt, likevel vil hun bort hjemmefra. Hun vil være vektløs, ikke sette spor. Hun prøver alt. Askese, overskridelser, for lite for mye. Så sitter det. Rusen som gir henne alt hun har ønsket seg - nemlig ingenting. Å fade ut, bli nummen.

"Heroin chic" er en roman om et sosialt fall uten noen klar årsak. Om en lidelse som ikke er skitnet til av ytre omstendigheter. Den er nok i seg selv. Grunnstoffet.


Helvete er over, BMI`en er normal, hun har sluttet å få medfølende blikk på gaten. Elise er nå student, hun har en app som hjelper henne gjennom dagene, og en mamma som er der for henne. Sånn ser det ut i begynnelsen...

I denne romanen er det den tidligere misbrukeren som ser tilbake, og deler med oss mange små hendelser, tanker og følelser. Det er ikke tvil om at leseren raskere får øye på bakenforliggende årsaker til misbruket, enn det både Elise og moren gjorde, for her er det mye snakk om utseende, kropp, og å være best. Tenk å være definert av den vakre stemmen sin, det lyse håret, den smale midjen eller skinnet i øynene?

Elise ser anerkjennelsen som er blandet i avskyen, når moren ser hvor stor bunaden har blitt siden sist hun hadde den på. Mor sier at ryggraden hennes står ut som et perlekjede, og får det til å høres vakkert ut. 

Misbruket kryper umerkelig innpå henne, hun klarte seg fint, startet ikke dagen med heroin, det er det bare narkomane som gjør. "Jeg var Tingeling som røyka heroin"... 

Skrivestilen er preget av utstrakt bruk av motsetninger, dette fungerer godt, og språket sitter. Historien hun forteller er troverdig og hjerteskjærende, og med de korthogde setningene, bankes tempoet hun gikk nedenom og hjem med, inn i leserens kropp.

Det er en sterk historie, som forklarer mye om hvordan noen kan komme i dette uføret, selv uten å ha hatt en grusom barndom. Jeg vil garantert tenke på boken neste gang jeg ser de triste sjelene som holder til i sentrum, og kanskje Maria Kjos Fonn sin historie har gjort noe med mitt syn på denne gjengen. 

Sykepleiere er engler i crocs sier Elise, når hun vekkes opp på Legevakten og sendes ut i natten igjen...


Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2020
Spilletid: 5:14
Kilde: lånt på BookBites



mandag 28. desember 2020

Huckleberry Finn - en klassiker av Mark Twain

I likhet med Brødrene Løvehjerte er Huckleberry Finn en bok jeg leste i barndommen. Jeg skal ikke skryte av at jeg husket detaljer fra handlingen i noen av bøkene, så det er veldig kjekt å lese dem på nytt nå. Mark Twains roman er en av klassikerne Janne Stigen Drangsholt har med i boken sin, som er utgangspunkt for mitt klassiker-prosjekt

Fra introduksjonen: 
Huckleberry Finn er sagaen om Mississippi. Handlingen foregår i tiden omkring 1850, da hjuldampere pløyde den mektige elven og byene ennå bar preg av isolerte småbysamfunn. I Huckleberry Finn vandrer romantikk og realisme side om side. 

En mer broket, innfallsrik, vittig og vilkårlig sammensatt roman lar seg vanskelig tenke. Men så er da også dette sagaen om Amerika, om det brokete mangfold av mennesker og miljøer som stimlet sammen i klynger og avkroker over det veldige landet. 

Fremfor noen annen roman har Huckleberry Finn dannet grunnlaget for den moderne amerikanske litteratur.


En hvit gutt og en rømt slave, på flukt nedover Mississippi på en tømmerflåte. De håper å nå nordstatene hvor de begge vil være trygge. 

Underveis møter de predikanter, plantasjeeiere, slaver og landstrykere. De opplever mye og kommer stadig vekk opp i farlige situasjoner. Selv om de er på rømmen, Huck fra sin voldelige far, og Jim fra å bli solgt på markedet, så utfordrer de skjebnen i alle små og store veivalg.

Det var spennende å lese denne boken på nytt. Litt rart å lese ordet "nigger" så mange ganger, men det var jo sånn de omtalte slavene på 1800-tallet, når denne boken var skrevet. Historien er handlingsdrevet, og bortsett fra et parti på midtstykket som handlet om to svindlere "kongen" og "hertugen", så var jeg temmelig fengslet.

Miljøskildringer er noe Mark Twain har perfeksjonert i denne romanen, jeg levde meg inn i den store elvens sjel, og frydet meg over alle bildene på hvordan menneskene gjorde seg nytte av elven. 

Jeg skjønner godt at boken er en av 1001 bøker du MÅ lese før du dør, og at den blir kalt en klassiker, for dette er historiefortelling på sitt aller beste.

søndag 27. desember 2020

Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren

Astrid Lindgren debuterte som forfatter i 1944 med to bøker, blant annet den første boken om Pippi. Da hun i 1973 ga ut Brødrene Løvehjerte hadde hun mange bøker på samvittigheten, og aldri før har jeg opplevd å kjenne så mange av titlene på en forfatters merittliste. Jeg har nok lest denne klassikeren i min barndom, men det var en flott opplevelse å lese historien igjen nå. Romanen er en del av mitt klassikerprosjekt.

Fra bakpå boken: 
Brødrene Karl og Jonatan Løve blir gjenforent etter sitt korte liv på jorden i landet Nangijala. Nå skal de bare være lykkelige i Kirsebærdalen der det lille hvite huset deres ligger. Men det viser seg at det også er ondskap i dette paradiset. De tar opp striden mot den onde ridderen og dragen Katla og blir de modige Brødrene Løvehjerte.

Brødrene Løvehjerte er en eventyrlig roman, som tar oss med på flere spennende reiser. Den begynner ganske trist, med lillebror Karl som er syk og skal dø, og hans storebror Jonatan, som er sterk, modig, vakker og utrolig glad i sin lille bror.

Heldigvis møtes brødrene snart i Nangijala, Karl har fått helsen tilbake, men han er fremdeles engstelig og temmelig pysete. 

Den fryktløse Jonatan derimot, er i gang med å "redde verden", og Karl kan ikke annet enn å hive seg med.

Jeg spurte Jonatan om han virkelig måtte gi seg ut på noe så farlig. Han kunne jo like gjerne sitte hjemme i Ryttergården og ha det bra. Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige. 
  Hvorfor må du? spurte jeg.
  For ellers er jeg ikke noe menneske, men bare en liten lort, sa Jonatan.

Den utgaven jeg har lest er på 250 sider, uten bilder. Språket flyter lett, og selv om denne romanen er beregnet på barn, så er ikke språket spesielt barnslig. De to barna utfordrer skjebnen, de er modige, og omtenksomme, og greier å stå imot farlige krigere og ildfulle drager. 

Jeg koste meg med denne historien, og greide å lese uten å tolke så mye inn i den. Janne Stigen Drangsholt sier i boken sin at Brødrene Løvehjertet er hjerteskjærende trist, men jeg synes faktisk ikke det. Astrid Lindgren tok barn på alvor, og det er ikke tvil om at hun mellom linjene, skrev inn noen pirk til de voksne. Det ble oppstyr da boken kom ut, for mange voksne reagerte på at slutten oppfordret til selvmord. 


fredag 25. desember 2020

1001-lesesirkel 2021

De siste årene har Elida arrangert en lesesirkel som hadde fokus på å lese en utvalgt bok hver måned, fra boken 1001 bøker du må lese før du dør. Elida gir oss en konkret utfordring hver måned, og litt hjelp ved å bidra med liste over bøkene, hvor vi kan dobbeltsjekke utgivelse og nasjonalitet. 

Jeg har vært en ivrig deltager, og er veldig fornøyd med å ha lest 12 bøker også i år. Håper mange blir med på nye utfordringer fra Elida også i 2021. 

Denne siden finner du igjen på høyre side av bloggen, hvis du er nysgjerrig på hvordan jeg holder koken med lesingen. Er du nysgjerrig på hvilke bøker som har kommet på denne gjeve listen, så kan du ta en titt her!


Kategoriene for 2021 ser sånn ut:

Januar: Bok utgitt mellom 1961 og listas ende
Denne er også en klassiker!
Siden den var så rask å lese leser jeg også Jazz av Toni Morrison fra 1992

Februar: Forfatter fra Afrika

Mars: Kvinnelig forfatter


April: Forfatter fra Amerika (nord-, mellom- og søramerika)
Dette er også en klassiker!

Mai: Bok utgitt mellom listas begynnelse og 1799

Juni: Forfatter fra Europa
Dette er også en klassiker!

Juli: Bok på minst 500 sider
Dette er også en klassiker!

August: Forfatter fra Asia
Dette er også en klassiker!

September: Mannlig forfatter
Dette er også en klassiker!

Oktober: Victober (1837-1901)


November: Bok utgitt i ditt fødselsår
Hundre års ensomhet av Gabriel Garcia Marquez fra 1967
Dette er også en klassiker!

Desember: Bok utgitt mellom 1901-1960
Dette er også en klassiker!

tirsdag 22. desember 2020

Coraline av Neil Gaiman - en klassiker

Dette er ikke min første Gaiman-bok, for jeg har allerede lest Heldigvis hadde jeg melka og The ocean at the end of the lane, en av få bøker Gaiman har skrevet for voksne. Si-fi og fantasy er ikke det jeg leser mest av, men jeg har for lengst knekt koden, og har glede av å lese denne type historier. Begge de andre bøkene jeg har lest av Gaiman tok for seg voksne som overser barna sine, så jeg var spent på om denne tematikken dukket opp også i Coraline.

Fra bakpå boken: 
I den nye leiligheten til Coralines familie er det 21 vinduer og 14 dører. 13 av dørene er helt vanlige, og bak den siste er det bare en murvegg. Men en dag da Coraline låser opp døren, er veggen borte, og hun går inn i en leilighet som er lik hennes egen. Først virker alt vidunderlig i den andre leiligheten. Maten er bedre. Lekekassen er full av rare leker hun aldri har sett før. Men det er en annen pappa og en annen mamma der, og de vil at Coraline skal være deres datter. De vil forandre henne og beholde henne. Og det er andre barn der, barn som er tatt til fange. De er fortapte sjeler bak et speil, og Coraline er deres eneste håp om at de skal kunne bli reddet.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2002/på norsk 2004
Sider: 151
Kilde: Biblioteket

Coraline kom ut i 2002, og for den mottok Gaiman de to mest høythengende prisene i science-fiction og fantasy-sjangerne. Janne Stigen Drangsholt sier også (i boken sin) at vi kan finne boken på listen over de 100 beste bøkene fra det tjueførste århundre. 

Det er ikke tvil om at foreldrene til Coraline overser henne. De har hjemmekontor begge to, og siden Coraline har sommerferie, har hun ingenting å gjøre hele dagen. Hun gjør noe hun ikke skulle ha gjort, og vips er eventyret i gang, med snakkende katter, parallelle verdener, og alt som hører med en spennende historie.

  - Vær litt grei da. Hva heter du? spurte Coraline katten. - Jeg er Coraline. Nå?
  Katten gjespet sakte og omhyggelig og åpenbarte en forbløffende rosa munn og tunge. - Katter har ikke navn, sa den. 
  - Ikke? sa Coraline. 
  - Nei, sa katten. - Dere mennesker har navn. Det er fordi dere ikke vet hvem dere er. Vi vet hvem vi er, så vi trenger ikke navn.

Jeg likte denne boken godt, ikke et kjedelig minutt, og en god dose moral. Familien hun finner, ligner av utseende på hennes egen, og i tillegg er de veldig interessert i å leke med henne. Coraline kjenner godt at de ikke er hennes biologiske foreldre, og synes de er creepy, så hun setter raskt i gang jobben med å finne veien tilbake til virkeligheten.

Neil Gaiman skriver lekne og fantasifulle bøker for ung ungdom, og er du en sånn på innsiden, er jeg sikker på at du vil ha glede av denne velskrevne og spennende historien ☺

💝💝💝


Boken er en del av klassiker-prosjektet som har tvunget seg frem etter jeg leste Janne Stigen Drangsholt sin bok Fra Shakespeare til Knausgård

søndag 20. desember 2020

Keiseren av Portugalia - en klassiker fra Selma Lagerlöf

Selma Lagerlöf (1858-1940) er en spennende dame å bli kjent med. Hun sto på for stemmerett for kvinner, og er en av alt for få, kvinnelige vinnere av Nobelprisen i litteratur. I mange år var hun avbildet på den svenske 20-kroner seddelen. Samme år som romanen Keiseren av Portugalia kom ut, ble hun, som første kvinne innvalgt i Svenska Akademien. Hun ga ut en lang rekke romaner både før og etter denne. Jeg har hatt stor glede av å lese denne eventyrlige fortellingen, og anbefaler den gjerne videre.

Fra bakpå boken: 
Dette er beretningen om Jan i Skrolycka og hans altoppslukende kjærlighet til datteren, Klara Fina Gulleborg. Når datteren flytter til Stockholm og bryter kontakten med foreldrene, rammes faren av galskap. Han lever en livsløgn der han tror datteren er blitt keiserinne, og utnevner seg selv til keiser av Portugal. 

Portrettet av Jan er vakkert og gripende. Lagerlöf skaper en verdighet og et lysskinn omkring denne farskjærlighet over all forstand, og når Jan samtidig utvikler synske evner, får karakteren mytiske dimensjoner.


Min første Selma Lagerlöf var debutboken hennes Gösta Berlings saga, som var fin, men ikke så lettlest som denne her. 

Keiseren av Portugalia er en nydelig historie om hva den plutselige kjærligheten kan gjøre med en grumpy gammel gubbe. Han gifter seg av fornuft, men i det han får den nyfødte datteren plassert i sine uvillige armer, skjer det noe med ham. 

Han sto og lurte på hva kvinnfolka mente at han skulle ta seg til med dette her som jordmora hadde lagt i armene på ham, da han fikk et støt, så både han og barnet ristet. Det kom ikke fra noen av de andre, men om det gikk fra den vesle jenta over til ham eller fra ham til den vesle jenta, det fant han ikke ut av.

Handlingen tar oss med inn i et lite bygdesamfunn i Värmland, og til en av de fattige familiene her. Bygda har også et rikmannshjem, og det er her Jan og Kattrina arbeider. Romanen skildrer samholdet på det lille stedet, men også forskjellene mellom rik og fattig. 

Når hun er atten år er det noe som truer dem fra gård og grunn, så Klara Fina tilbyr seg å ta seg jobb inne i byen. Fraværet skulle vare et par måneder, men hun kommer ikke tilbake. Ryktene går om hva hun bedriver der i byen, men Jan går hver dag på kaien når skyssbåten ankommer, for å se om hun kanskje kommer. 

Jeg vil ikke røpe slutten på historien, men kan love deg en handlingsmettet roman, som er preget av livsløgnen og galskapen som Jan lever ut.

🎄🎄🎄🎄🎄🎄🎄


Jeg leste denne romanen som en del av mitt klassikerprosjekt

lørdag 19. desember 2020

I eventyrland av Knut Hamsun

Endelig plukket jeg ned et nytt bind av Hamsuns samlede verker. Jeg ønsket meg hans samlede til jul i 2017, fikk den, og startet prosjektet med å lese alle hans utgivelser.
Det har vært smått med oppfølging av prosjektet i år, men I eventyrland fikk jeg i alle fall lest.

Fra bakpå boken:
I «I eventyrland» (1903) skildrer Hamsun reisen han i 1899 gjorde sammen med sin første hustru, Bergljot, over Kaukasus til Baku ved Det kaspiske hav. Boken kan leses som en reiseskildring. Førsteutgaven var imidlertid utstyrt med undertittelen «Opplevet og drømt i Kaukasien» - noe som indikerer at forfatteren hadde hentet sitt stoff både fra virkelige opplevelser og fra drømmer.

I eventyrland kom ut i 1903 og fortelles av et virkelig jeg, som nedskriver sine erindringer om hendelser som har utspilt seg over et relativt kort tidsrom og i en relativt nær fortid. 


Det er opp til leseren og vurdere den særegne blandingen av fakta og fiksjon, men det er vel egentlig ikke viktig hva som var selvopplevd og hva Hamsun fant på, i denne romanen. Jeg hadde glede av å lese boken, for her tar han oss med på en reise, inn i et land som byr på mange utfordringer. 

Knut Hamsun har mottatt et statsstipendium og legger, sammen med sin kone ut på en reise fra St. Petersburg til Baku. Han reagerer på russere som korser seg foran helgenbilder på togstasjonen, og ved Spasskij-porten observerer han de forbipasserende som alle tar av seg hatten, en seremoni som Tsar Aleksej påbød. 

Han skildrer levende hvordan de dekker de basale behovene for mat, varme og søvn, samtidig som vi hører om språk og kulturer. Vær og klima er det ikke så mye snakk om, men utsikten fra vognen eller togsetet, den forandrer seg hele tiden.

Vår kjære hovedperson legger opp til å være mye ute blant folk, så han kommer opp i mange episoder, både vanskelige og fine. Han kaller blant annet bestikkelsessystemet for lettvint og praktisk, til tross for at begivenhetene som skildrer dette fenomenet, ikke var spesielt positiv for de reisende. 

Det som er mest spennende å lære om er hvordan han reagerer på møte med fremmede kulturer. Han observerer en muhammedaner som utfører sitt bønnerituale på en togperrong, og teksten er spekket med antisemittistiske uttalelser. Han beundrer tartarene, og kosakkene, spesielt sistnevnte som han anser for å være urbeboere på steppene og flotte krigere.

Jeg liker måten Knut Hamsun skriver på, språket han bruker og i lys av hans historie, er det alltid spennende å lese ham inn i tekstene hans. Det var kjekt å være på reise, slik fiffen reiste i gamledager, så dette ble en fin leseopplevelse. 

fredag 18. desember 2020

Mor forsvinner av Truls Unholt

I denne boken tar forfatteren oss med tett på sin mors sykdom og sin egen måte å forholde seg til denne.  Mor forsvinner er Truls Unholt sin debut som forfatter, og for en flott debut, håper han har flere bøker som vil ut ☺

Forlaget om boken:
Hun har begynt å glemme, og i øyeblikk kjenner hun ikke omgivelsene sine igjen. Alt tyder på at hun lider av Alzheimers, og sakte men sikkert faller livet hennes sammen. Sønnen hennes forsøker å hjelpe, men hvor lang tid har hun egentlig igjen?

Han bestemmer seg for å skrive om henne. Hvem hun var. Hva som kjennetegnet henne. Hvilke betingelser hun var underlagt – som en del av den norske arbeiderklassen etter krigen, som hustru og mor i et rekkehus i Sandefjord. Samtidig blir han nødt til å stille seg selv de samme spørsmålene han retter mot livet hennes: Hvordan bli et selvstendig og anstendig menneske? Hvordan er det mulig i et moderne samfunn?

Med innsikter fra filosofi, hjerneforskning, litteratur og sosiologi er Mor forsvinner blitt en roman som våger å stille de aller største spørsmålene. Samtidig er det blitt en hjerteskjærende og desperat fortelling om språkets makt og avmakt, om en sønn og en mor, om krysningspunktet mellom ønsket om å forstå, og erkjennelsen av å miste. 

Min første tanke var at det var deilig å være tilbake i Berlin. Sønnen i historien oppholder seg mye her, og det er her han begynner å notere ned sine tanker om sin mor. Med mor i Sandefjord må han ta grep når hun begynner "å tulle", og denne settingen tenker jeg det er mange på min alder som kan sette seg inn i.

Han går inn i rollen som omsorgsperson med hele seg. Med seg i bagasjen har han faglitteratur, filosofer og teoretikere, så denne fortellingen er langt fra noen tårepresse. Det er ikke tvil om at mor har det vont og han selv føler med henne, men historien vi får lese er bygget opp av hans egne og andres tolkninger av hvordan man kan respektere situasjonen mor er i, på et konkret plan.

Sykepleievitenskap, etiske problemstillinger og teknologiutvikling, denne lille romanen streifer innom mange tema, men alle har en naturlig tråd tilbake til mors utvikling av demens, og det store spørsmålet, hva er det som skjer?

I løpet av de 180 sidene som boken er på, tar vi også et filosofisk sprang ut i det ukjente. Tenk om vi kunne bli 200 år? da ville vi fått en helt ny forståelse av hva det vil si å være menneske. Vi blir kjent med Kafka, Aristoteles og Fukuyama, og deres tanker om hva som er essensielt for menneskedyret, sammenlignet med andre dyr.

Dette er en roman, Unholt skriver om sin mor, som en syk gammel dame som forsvinner, og den hun en gang var, som mor til Truls, og som kvinne. I denne historien har forfatteren en naturlig plass, så vi hører litt om ham som sønn av sin mor, og som et voksent skrivende og tenkende menneske. Selv leste jeg den nesten som sakprosa, siden innholdet er mye faktabasert.

Perspektivene er mange i denne boken, filosofiske og teoretiske, men forfatteren setter sine etiske og praktiske synspunkter, i sammenheng med tematikken i boken, noe som gir en helhet det er interessant å lese om. 

Artemisia har også skrevet om boken.


Forlag: Tiden
Utgitt: 2020
Sider: 180
Kilde: BookBites

torsdag 17. desember 2020

Alltid åpent av Libby Page

Dette er min andre bok av Libby Page, og siden jeg likte Kunsten å holde seg flytende, veldig godt, var det med forventning jeg startet å lytte til Alltid åpent. Det kommer ikke frem av coveret, men boken er lest inn på glimrende vis av Fanny Vaager.

Forlaget om handlingen:
På Stellas døgnåpne kafé lever håpet og drømmene i veggene. Mennesker møtes dag og natt, historier deles og liv forandres. Velkommen inn!

London er byen som aldri sover, og slik er det også på Stellas kafé. Bestevennene Hannah og Mona har akkurat bikket 30, de deler både jobb og bosted og forsøker å tjene til livets opphold mens de drømmer om det store gjennombruddet. En gang lå verden for deres føtter - hvor er den nå?


Igjen gir Libby Page oss en historie som går tett på menneskene. Jeg elsket at handlingen foregikk i London, men bortsett fra et par henvisninger, så kunne historien utspilt seg hvor som helst. 

Stellas kafè er den egentlige hovedpersonen i denne romanen, det er den som huser de fleste karakterene vi møter. Oftest hører vi om Hannah og Mona, to kunstnere på hvert sitt felt, som ikke har funnet fotfeste i bransjen de ønsker å være en del av, men klamrer seg til drømmen, mens årene går. 

Det er ikke lett å ha passert 30 og fremdeles leve som en ung student hvor alt er midlertidig, og utover i historien får vi flere eksempler på utfordringer de to møter på. Begge har fortellerstemme i romanen, og det har også mange av kundene i kafèen. Heldigvis er boken utstyrt med tydelige kapittelskifter, med overskrift som forteller oss hvem som nå forteller. Men, lytter du i korte bolker, kan det jo være at du glemmer hvem fortellerstemmen er, og må bruke litt tid på å ta deg inn igjen. 

Vi møter flere skjebner, og en viss spenning kryper etter hvert innpå. Boken er ikke så rosenrød som det kan virke, for tematikken svinger innom aspekter som peker rett på det å være menneske. Anbefales!


Utgitt: 2020
Spilletid: 11:23
Kilde: Lytteeksemplar


tirsdag 15. desember 2020

Eg er ein annan - andre del av Septologien av Jon Fosse

Etter å ha lest den snurrige historien om Asle og Asle, som kanskje, kanskje ikke er en og samme person, hadde jeg bestemt meg for, ikke å følge opp denne trilogien. Men, Det andre namnet har vokst i meg, og nysgjerrigheten på hva som skjer videre ble for stor. Ventetiden på biblioteket var 13 måneder, men på Bookbites fikk jeg boken med en gang - heldige meg!

Forlaget om handlingen:
Kunstmålaren Asle bur åleine på Dylgja nord for Bjørgvin. Han har stort sett berre kontakt med grannen Åsleik, ungkar og fiskarbonde. I Bjørgvin bur ein annan Asle, også han er kunstmålar. Dei to Aslane er venner og på eit vis dobbeltgjengarar, to versjonar av det same livet.

Medan eg-forteljaren førebur juleutstilling på Galleri Beyer i Bjørgvin, finn han vennen Asle liggjande i snøen. Han har kollapsa av alkoholmisbruk og blir lagd inn på sjukehus. Asle uroar seg for vennen, tek seg av hunden hans og køyrer fram og tilbake til Bjørgvin på snølagde vegar.

I andre bandet av «Septologien» får vi glimt inn i den unge Asles liv. Det er famlande kyss, røyking og drikking, band og slåstkampar, ei masande mor og ein tolig far, hybel- og gymnasliv. Galleristen Beyer oppdagar den unge målaren då han stiller ut i heimbygda på Ungdomshuset. I gymnastida møter dei to Aslane kvarandre for første gong, begge byrjar på Kunsthøgskulen i Bjørgvin. I Bjørgvin møter Asle kjærleiken i Ales.


Hva er det med meg og Jon Fosse? jeg har et elsk/hat forhold til dette forfatterskapet, som imponerer og ergrer like mye. Jeg har brukt tid på å lære meg å like alle gjentagelsene han bygger opp handlingen sin på, og den til tider, langsomme fremdriften det medfører, å gå frem og tilbake i historien hele tiden.

Historien begynner med at Asle er ung, han har latt en mann holde seg på låret, og mottatt tre kroner for å ikke si det til noen. At han i tillegg syntes det var spennende, gjorde at tankene mine føk til en annen roman jeg nettopp har hatt gleden av å lese.
Når moren finner de tre kronestykkene, lyger han seg ut av situasjonen, noe som får følger. Senere hører vi om når Asle ble kjent med Ales, og om da han ikke ville konfirmere seg, da han startet band, og senere da han flyttet på hybel for å gå på gymnas, og hvordan han ble kjent med galleristen Beyer.

Alle disse historiene fra barndommen er flettet inn i nåtidshistorien hvor Asle skal pakke ned maleriene sine og frakte dem til galleristen. Naboen Åsleik skal velge seg et bilde, som han gjør hvert år, men når han vil ha Andreaskrossen, setter Asle foten ned. 

Han kjører til Bjørgvin for å levere inn målarstykke til galleri Beyer, og samtidig besøke vennen Asle som ligger på sykehuset. Han møter igjen drosjesjåføren fra sist, og Guro, naboen til Asle i Skutevika. Med disse møtene gjør Fosse igjen historien litt psykedelisk, og jeg blir nesten svimmel siden jeg kjenner på Asles forvirring. 

Det er noe Murakami-aktig over måten historien er skrevet på, bortsett fra at Jon Fosse ikke har punktumknapp på sin pc, noe som gjør lesingen av de 405 tettskrevne sidene, til litt av et maraton, noe bildet viser. 

I likhet med da jeg leste den første boken så kaver hjernen min med disse stedsnavnene som lett kan tolkes inn i det bergenske bybildet. Asle som no ligger på sykehus, bor i Skutevika, og naboen i Smalgangen, Kaffistova hvor strilene venter på snøggbåten, avisen i byen heter Bjørgvin Tidende, de kaller slapset for "typisk bjørgvinsvêr". 

Denne gangen kan jeg si at jeg likte historien, sikkert fordi jeg har varmet opp med bok 1, og lært meg å like Jon Fosses snurrige måte å skrive på. Jeg gleder meg til neste år, når siste del av trilogien er klar! 

Septologien er en trilogi i syv deler. Den første boken som heter Det andre namnet, kom ut i fjor og ble nominert til den internasjonale Bookerprisen, og solgt til 14 land. Til neste år kommer boken som avslutter trilogien. 

søndag 13. desember 2020

Felemakaren av Edvard Hoem

En ny bok fra Edvard Hoem er alltid lykke, for jeg har elsket det jeg har lest av ham før. Igjen springer historien ut fra hans egen families minnebok, og igjen lot jeg meg rive med.

Fra bakpå boken:
Ei ung tenestejente som skal ha barn med Pe, bror til Lars Olsen, som er hovudperson i romanen, blir borte ein kveld, og bygda går manngard i ei veke utan å finne henne. Pe blir mistenkt for drapet, og så frifunnen av retten, men ikkje av folkesnakket og ikkje av Lars. Brørne snakkar ikkje til kvarandre på meir enn femti år.

Lars drøymer om å bli skipper på eiga skute, men krigen og samfunnstilstanden stenger alle utvegar for han. Han blir utskriven til å vera med i slaget på Københavns Red i 1801, og sidan er han krigsfange på eit britisk fangeskip i fem år. Under dette miserable opphaldet møter han ein franskmann som lærer han å bygge fiolinar.

Det som er kjekt med denne romanen er at forfatteren med jevne mellomrom knytter handlingen opp mot dokumentert fakta. Vil du plassere denne romanen inn i Edvard Hoems kjente familiekrønike om Serianna, så er det kjekt å vite at hovedpersonen Lars Olsen Hoem var hennes grandonkel. 

Jeg nikoste meg med denne historien, den er spennende og interessant, spesielt i begynnelsen når vi får høre hvordan Lars og broren Pe faller så grundig ut med hverandre. Senere reiser Lars i krig sammen med danskene, og når han kommer hjem, drar han til "storbyen" Kristiansund og får hyre på båten Christina Maria som skulle til Arkangelsk. 

Edvard Hoem skriver frem ramsalte bilder av livet til sjøss, klaustrofobien når han er i "prisonen" om bord i en båt som lå til kai i London i fem år, kjennes på kroppen, og ikke minst gleden, når tingene etter hvert går Lars sin vei.

Vi følger ham gjennom oppturer og nedturer, giftermål og familieforøkelse. Musikken spiller en stor rolle i denne romanen, noe som gjorde at jeg likte historien ekstra godt. Hovedpersonens tanker om egen tro er en av de røde trådene i romanen, noe denne smakebiten viser litt av:

  - Takk for at du støtta meg i går! Kanskje du sjølv har tatt imot Jesus i hjartet?
  - Nei, no må du halde opp! sa Lars
  - Og likevel kan han bruke deg i si teneste. Eg skal be for deg!
  - Slutt med det snakket! Eg er ikkje interessert i slikt svermeri. 
  Det var far hans som hadde snakka slik om Hauge-folket. No tok han sjølv uttrykket i bruk. 
  - Det er gjerne slik at vi strittar imot når kallet lyder, sa Tosten. - Men for meg ser det ut til at Gud har begynt den gode gjerning i deg.
  - Det vil vise seg, sa Lars. Han ville ikkje ha meir strid, og han fortalte ikkje at han var i tvil om Gud i det heile fanst. 

Felemakaren er skrevet på nynorsk, men språket er lettlest (nesten som bokmål), og kanskje en av grunnene til at historien klang så godt i mine ører. Noen passasjer føltes litt lange, men så er jeg en utålmodig leser med mange bøker på vent, så dette trenger ikke bety så mye. At jeg har fått boken av forlaget, betyr ikke at jeg har "pyntet brura", dette er mine innerste tanker, og jeg anbefaler den gjerne videre.

 

Forlag: Oktober
Utgitt: 2020
Sider: 351
Kilde: Leseeksemplar


fredag 11. desember 2020

Veien av Cormac McCarthy

Igjen er det en klassiker fra boken Fra Shakespeare til Knausgård jeg har tatt for meg. Jeg leste den i hytteveggen, med utsikt til snødekte trær, og ingenting annet, en mer annerledes setting enn den romanen byr på, skal du lete lenge etter.

Boken kom ut i 2006/på norsk i 2009 og ble veldig godt mottatt, den ble blant annet kåret til tiårets beste bok, av The Times. Kanskje du har sett filmen? det har ikke jeg, og etter å ha lest boken, tror jeg ikke dette er filmen for meg. 

Veien handler om en far og en sønn som befinner seg i sitt livs mareritt. Hele verden har kollapset, dyr og vegetasjon er ødelagt av branner, for det ligger aske alle steder. De er på vei sørover, hvor de antar at det vil finnes livsgrunnlag, og på veien livnærer de seg av restene av det som ligger igjen i husene de passerer. Det er ikke mye, for andre har plyndret fra seg, men det hender de er heldige. 

De sulter, det regner og de fryser, og hele tiden må de se seg over skulderen etter andre mennesker, les: fiender... 

Vi får ikke vite hva som har skjedd, og må nøye oss med å heie dem frem, kilometer for kilometer. Her er intet håp verken for dem eller for verden, men skildringene av forholdet mellom far og sønn gjør det verdt tiden det tar å lese de 253 sidene.
Jeg gjentar Janne Stigen Drangsholt sine ord: Kjærligheten er det største av alt.

Til sist vil jeg nevne at jeg endelig har begynt å lytte til podkast. Det var Marianne som tipset meg om podkasten til forfatter og litteraturviter Janne Stigen Drangsholt, og nå er jeg godt i gang, dette var gøy!
Sjekk ut: https://radio.nrk.no/podkast/kjente_boeker_paa_4_minutter



onsdag 9. desember 2020

Fuglane av Tarjei Vesaas

Jeg kjører på med klassikere om dagen, og nå er det Tarjei Vesaas sin Fuglane fra 1957 sin tur. Janne Stigen Drangsholt forklarer i sin bok Fra Shakespeare til Knausgård hvorfor Fuglane er en klassiker, og i tillegg får vi vite bakgrunnen for Tarjei Vesaas` debutantpris.

Forlaget om handlingen:
Ingen annan romanperson er så omslutta av forfattarens omsorg og kjærleik som Mattis tust. Mattis tust er hjelpelaus i kvardagsliv og arbeidsliv, og skarp er han ikkje. Men likevel forstår han på somme måtar meir enn dei skarpe. Naturen openberrar løyndomar for Mattis. Han kan tyde fuglespråk. Han kan lese dei breva som rugda skriv til han med nebb og føter. Og han kan formulere dei djupaste livsspørsmål: Kvifor er det slik det er? spør han den venlege gardkona som byr på kaffi då arbeidet endå ein gong har gått i stå for han. 

Ingen kan gje svar, men diktaren fortel på ein slik måte at også lesarane må ta Mattis inn i si omsorg, samstundes som vi forstår systera Hege og alle dei som gjerne vil hjelpe Mattis, men ikkje kan nå heilt inn til han.

Når sant skal sies så var jeg temmelig skeptisk før jeg begynte på denne boken. Tarjei Vesaas liksom? hva skjer egentlig? Men, boken var en av tre som ble tatt med på hyttetur, hvor lesing sto i fokus, og heldigvis for det, for de 222 sidene ble nær sagt slukt.

Søskenparet Hege og Mattis har levd alene sammen i mange år, Hege er 40 år, og Mattis tre år yngre. Hun sitter hjemme og strikker, og det lille hun får for arbeidet, er de eneste pengene de har. Hun ber Mattis om å hjelpe til på gårdene rundt om, men han duger ikke til så mye. 

Han skjønner sine begrensninger, men han har mye å gruble på. Leseren som sakte men sikkert blir kjent med søskenparet, blir etter hvert på det rene med hvordan de har det sammen. Hege ber Mattis om å være fergemann, og med sin lille, morkne robåt farter han frem og tilbake over innsjøen. Bare en gang får han en passasjer, og siden han ikke vet hvor han skal, så tar han ham med seg hjem til Hege. 

Det skulle han ikke gjort, for han flytter inn, og "finner" Hege. Romanen har mange fine scener, men finest er dem som får frem forvirringen til Mattis, og fortvilelsen til Hege, over at han er så avhengig av henne. 

Ikke lest Tarjei Vesaas før? Gjør som meg, prøv deg på Fuglane, for den er lettlest og medrivende, og ga virkelig ett dytt til å lese mer, av en av Norges aller største forfattere.


Selv er jeg bokmåldame, men ble absolutt ikke traumatisert av nynorsken til Tarjei Vesaas. Språket hans klinger godt, og lesingen fløt lett. Bildet er fra boken til Drangsholt som jeg stadig nevner, og boken er min egen ☺

mandag 7. desember 2020

Hekneveven av Lars Mytting

Er du klar for en storslått roman om kjærlighet, sorg og mot, og om et Norge tiden fra 1903 og frem til 1919. Den som leste/hørte Søsterklokkene vil helt sikkert høre hvordan det går videre i historien fra denne lille fiktive bygda Butangen, i Gudbrandsdalen. Disse to bøkene er deler av en trilogi, så jeg gleder meg til den siste og avsluttende boken kommer.

Forlaget om handlingen:
Året er 1903, og tjueto år har passert siden Astrid Hekne døde i barsel. Hennes sønn Jehans lever i små kår på en husmannsplass, utstøtt av sin egen slekt. Han holder seg helst i fjelltraktene i Gudbrandsdalen på fiske og reinsjakt. Utenfor nykirken på Butangen steller fortsatt Kai Schweigaard på Astrids grav. Bygdas overarbeidede sogneprest nages av sitt gamle svik, som førte til dødsfall og at to mektige kirkeklokker ble skilt fra hverandre. 

Klokkene var støpt til minne om to søstre i Astrids slekt, og Kai blir besatt av å finne en eldgammel billedvev som de to lagde, Hekneveven, i håp om at den skal vise hvordan han kan bøte på sine misgjerninger. En augustmorgen møter Jehans en gåtefull jeger og livet hans settes på ny kurs. Snart aner også Kai Schweigaard hvordan kirkeklokkene kan føres sammen igjen, men blir rystet når han oppdager hva som egentlig var Astrid Heknes siste ønske.

Det er et helt spesielt kulturhistorisk landskap Lars Mytting tar oss med inn i med Hekneveven. Som tittelen insinuerer, så handler deler av romanen om vevnad, de små detaljene innen kunsten, som vi uinnvidde ikke vet noe om. Det var interessant å høre om, men de historiske bildene som blir skapt, rundt hverdagsslit og bygdedyr på bondelandet, sto skarpest frem. 

Til tross for at det tok litt tid å venne seg til det, så likte jeg godt at det var Lars Mytting selv som leste inn boken, for dialekten passer perfekt til romanen.

Jeg lyttet i små bolker på 30 minutter hver dag, så jeg slet litt med engasjementet i begynnelsen. Noen hendelser sto frem som spennende men, mest av alt var dette en lærerik historie. Gleder meg til fortsettelsen av trilogien!


Les gjerne Kleppanrova sin fyldige omtale av boken!

Utgitt: 2020
Spilletid: 14:07
Kilde: Lytteeksemplar


søndag 6. desember 2020

Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway

Det er siste runde i årets 1001-lesesirkel hos Elida, og jeg valgte meg denne flotte klassikeren. Jeg har lest den før, men det er lenge siden, og da den ble løftet frem i min lavterskel klassikerbibel Fra Shakespeare til Knausgård, gjorde valget seg selv. 

Den gamle mannen og havet er mesterfortellingen og fabelen om fiskeren Santiago og hans kamp for livet med en kjempefisk. Da boken utkom i 1952, hadde det gått tolv år siden Hemingways siste store mesterverk, Klokkene ringer for deg. Mange kritikere hadde begynt å avskrive ham. Men Hemingway briljerte igjen, enklere og mer virkningsfullt enn noensinne.

Fra min "klikk & hent" tur forrige uke, fikk jeg med meg mange bøker, og den første jeg satte i gang med var Den gamle mannen og havet. Den lille boken er på 73 sider, og jeg trodde det skulle være fort gjort å lese den, men teksten er liten, og sidene er tettpakket, uten luft i form av kapitelskifter eller avsnitt. Hva gjør vel det når historien fenger?


Dette var en historie som jeg sukket henført til. Kjærligheten mellom den unge gutten og den gamle mannen er glimrende skildret, så også kjærligheten de to har til havet. 

Den gamle mannen legger ut på sin livs tur, han drar lengre ut enn han noen sinne har vært, for å få slutt på fisketørket som har vart i 84 dager. Her får han tak i en enorm sverdfisk, som han etter mye om og men får festet til ripen av båten. Før han får kommet seg tilbake til Havanna, har haiene gjort kål på fisken, og nesten ham selv.

Den gamle mannen og havet er en klassiker fordi det var den siste boken Hemingway skrev, og den han fikk Nobelprisen i litteratur for, i 1954. Santiago overvinner sine egne begrensninger og får vist med-fiskerne i landsbyen sin, at han fremdeles duger, til tross for sin høye alder. 

Dessuten gir romanen fritt spillerom for hvordan du kan tolke boken etter ditt eget hode.

Denne må du lese, en skjønn fortelling som tidvis ble temmelig spennende, men stort sett fikk den meg til å slappe godt av.

torsdag 3. desember 2020

Bookervinneren 2020 ble Shuggie Bain av skotske Douglas Stuart

Douglas Stuart (f:1976) kommer fra Glasgow hvor han utdannet seg til tekstilkunstner. Med en master i lommen flyttet han til New York som 24 åring, og har gjort stor suksess som motedesigner for kjente merker. Shuggie Bain er hans litterære debut, og med den drar han tilbake til Glasgow, og skildrer for oss fattigdom, kjærlighet og stolthet på en glimrende måte. 

Dette står bakpå boken: 
Glasgow is dying and good families must grift to survive. Agnes Bain has always expected more from life. She dreams of greater things: a house with its own front door and a life bought and paid for outright (like her perfect, but false, teeth). But Agnes is abandoned by her philandering husband, and soon she and her three children find themselves trapped in a decimated mining town. As she descends deeper into drink, the children try their best to save her, yet one by one they must abandon her to save themselves. It is her son Shuggie who holds out hope the longest.Shuggie is different. Fastidious and fussy, he shares his mother's sense of snobbish propriety. The miners' children pick on him and adults condemn him as no' right. But Shuggie believes that if he tries his hardest, he can be normal like the other boys and help his mother escape this hopeless place.

Lykkelig over at en skotsk debutant har vunnet denne gjeve prisen, lastet jeg boken ned på Kindelen, og satte i gang. Jeg ble sugd inn i historien med en gang, og selv om boken var lang, så frydet jeg meg raskt over, å skulle være i dette universet lenge.

Det er Shuggie som får åpne denne historien. Vi er i Glasgow i 1992, og Shuggie jobber på et supermarked, mens han drømmer om å bli frisør. Han bor på Mrs. Bakhsh`s hybelhus, og her får vi møte noen av de andre leietakerne, inkludert Mr. Darling. 

I åpningsscene aner vi tematikk som homofili og religion, og allerede før vi går tilbake i tid og det er hans mor Agnes Bain som har fortellerstemmen, har historien begynt å bli spennende.

Vi befinner oss så i Sighthill tilbake til 1981. Agnes er 39 år og bor hjemme hos moren Lizzie, med mann og deres tre barn Catherine, Alexander og lille Shuggie på seks år. Stemningen er satt med en gang, for vi får være med på et homeparty, hvor venninnene til Agnes prøver undertøy og drikker øl. 

Forfatteren vokste opp i drabantbyen Sighthill, slik som Shuggie gjorde, og det var ikke tvil hos meg at Douglas Stuart har inngående kjennskap til miljøet han beskriver. Spenningen mellom katolikker og protestanter siver ut mellom linjene i hele romanen, og det er helt tydelig at samfunnet er sterkt preget av at religionen skiller menneskene fra hverandre. 

Gamle Lizzie sitter og slapper av i solen etter noen voldsomme dager med datteren Agnes:

Can`t we be pals again?
  No. It`s not as simple as that any more. 
The corners of Lizzie`s mouth turned down in a mocking way. Let`s just kiss and make up? No, I think not. She uncurled another clump of hair. How many women will i take, Agnes?
  Agnes bristled. I need a cigarette
  You need a lot of things. Then she added, You should have stayed married to that Catholic. 

Historien har flere uventede vendinger, noen som ryster meg langt inn i sjelen. Shuggie som sakte men sikkert blir eldre, utfordres av sitt feminine ytre, og "myke" interesser. Han må ta mye bank fra skolekameratene, og fra familien er det ikke mye støtte å få. En liten smakebit fra deres samtale, viser dialekten som preger all direkte tale:

When the mine closed ah had to stay here tae look after ma da, said Annie. Ma old maw didnae gie two hoots. She flicked through the pages. Do ye want to do some colouring?

Det som stresser Shuggie mest er å måtte forholde seg til morens livsførsel. Siste del av siste skoletime måtte han alltid på do, for han var så nervøs for å skulle gå hjem. Er der en ny "onkel" som holder moren med selskap? har de allerede gått til soverommet, eller får han penger for å stikke ut en stund? Han kjenner sin mor på hver minste lyd, til og med i stillheten leser han hvor mye hun har drukket og hvordan hun kan komme til å oppføre seg.

For en periode løftes stemningen noen hakk, Agnes greier å få orden på seg selv, og treffer en ny mann, men med det gremmes Shuggie over at en fremmed mann fra "feil familie", greier å omskape Agnes til den perfekte moren, noe hans innsats ikke har ført til. Dessverre varer ikke dette lenge, og lille Shuggie står igjen i stormen. 

Det er ikke ofte jeg leser på engelsk, men jeg kan ikke si annet enn at jeg elsker språket i denne romanen. Forfatteren kunne gjerne krympet noen av de lengre scenene i romanen, men handlingen er uansett så mettet av innhold som river i en, at det er godt med pustepauser innimellom. 

Shuggie Bain er bygget på forfatterens egen historie, noe som gjør den til brutal lesning, som garantert vil gjøre inntrykk på de som leser den. Jeg skjønner godt at Booker valgte Douglas Stuart som vinner i 2020.

tirsdag 1. desember 2020

Oppsummering av lesemåneden november

Hvor ble denne måneden av? November som pleier å være den lengste og mørkeste måneden i året, forsvant som dugg for solen, så det er godt å se tilbake og se hva jeg egentlig har gjort på. 


Det er stort sett lesing som har opptatt meg, siden turskoene har ferie, og Bergen ble koronastengt igjen, men noen gode leseopplevelser fikk jeg:

  1. Iben Mondrup - Tabita - 6
  2. Eivind Sudmann Larssen - Vi er basert på en sann historie - 5
  3. Håkan Nesser - Den sørgmodige bussjåføren fra Alster - 3
  4. Helga Flatland - Et liv forbi - 6
  5. Charles Dickens - En julefortelling - 4
  6. Nevil Shute - En by som Alice - 6
  7. Annie Ernaux - En lidenskap - 4
  8. Kepler - Speilmannen - 6
  9. Per Marius Weidner-Olsen - Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen - 4
  10. Gudrun Skretting - Tre menn til Vilma - 5
  11. Kjell Ola Dahl - Assistenten - 4
  12. Janne Stigen Drangsholt - Fra Shakespeare til Knausgård - 5
  13. Karoline Brændjord - Jeg vil våkne til verden - 5
  14. Duglas Stuart - Shuggie Bain - 5
  15. Vidar Kvalshaug - Ari bohemen og bøkene - 5
  16. Lars Mytting - Hekneveven - 4
Sak: 2
Dikt: 1
Krim: 3
Roman: 10
#

Etter å ha lest om Ari Behn, var jeg i dag i byen og kjøpte Trist som faen og Bakgård. På samme måte som Fra Shakespeare til Knausgård inspirerte til kjøp av intet mindre enn seks bøker, så nå håper jeg på en førjulstid preget av utstrakt lesing av Drangsholts anbefalte klassikere.
Andre planer har jeg ikke, det er slitsomt å jobbe i barnehage om dagen, så energien og humøret er ikke på topp, ikke kan vi reise heller, og i november ble 5 arrangementer som jeg skulle på, avlyst. Krysser fingre for at det jeg skal i desember får lov å arrangeres.

Ønsker alle som titter innom her, en riktig fin førjulstid 🎄🎄🎄🎄🎄🎄


søndag 29. november 2020

Fra Shakespeare til Knausgård av Janne Stigen Drangsholt

Denne har jeg gledet meg til å lese. Jeg liker å lese forfattere og bøker, som blir nevnt i romaner, som Marcel Proust, Shakespeare, Don Quijote etc. så før jeg begynte å lese denne boken, håpte jeg på noen tips, til mer lesestoff i denne kategorien, og gjett om jeg fikk det! Sjekk de ti korte oppsummeringene, kanskje du greier å gjette noen av bøkene?

Forlaget om boken:
Har du noen gang følt at det er bøker du virkelig burde ha lest? At du havner i pinlige situasjoner i selskapslivet fordi du har hull i bokhylla? Her er løsningen! Janne Stigen Drangsholt (Ingrid Winter-bøkene) har i lengre tid bidratt til NRK-podkasten «Kjente bøker på 4 minutter» med stor suksess. Nå har hun slått seg sammen med tegneren Therese G. Eide ("Intet nytt fra hjemmefronten") og resultatet er en morsom, lettfattelig og overraskende nyttig innføring i 66 klassikere hentet fra hele litteraturhistorien. Homer og Astrid Lindgren, Shakespeare og Knausgård, Woolf og Mantel, gammel og ny og høy og lav: alle er representert og tilgjengeliggjort på beste vis. 

Underveis ler du så du setter kaffen i halsen samtidig som du blir klokere. Etterpå kan du enkelt briljere med kunnskapen i alle sosiale lag, og ingen vil kunne avsløre at du ikke har lest bøkene. 

For en herlig bok, beste underholdningen jeg har hatt på lenge. De tre klassikerforfatterne jeg nevnte ovenfor, var selvfølgelig representert, jeg talte faktisk i alt 16 bøker jeg allerede har lest. Det betyr at jeg har blitt 50 klassikertips rikere, og "må leselisten" er lang. Som du ser styrer jeg unna Austen, Eyre, Dostojevski og Tolstoj, dem kan jeg lese når jeg blir voksen. Kanskje du har lest noen av de bøkene jeg har sett meg ut?:

Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway
Fuglane av Tarjei Vesaas
Mørkets hjerte av Joseph Conrad
Dødens dager av William Faulkner
Den fremmede av Albert Camus
Mesteren og Margaritha av Mikail Bulgakov
Veien av Cormac McCarthy
Trekkoppfuglen av Haruki Murakami
Coraline av Neil Gaiman

Som du skjønner, Janne Stigen Drangsholts bok engasjerte til tusen. Jeg lo godt da jeg leste den, spesielt de korte oppsummeringene av handlingen i de forskjellige bøkene. Hver bok blir presentert på 4 luftige sider, med flotte illustrasjoner laget av Therese G. Eide. 


Hver presentasjon følger den samme malen: faktaboks med utgivelsesår, sjanger og tittel, så kommer en hilarious minioppsummering, som jeg lo meg skakk av. Hvorfor er den en klassiker? Hvordan imponerer du andre med din kunnskap? og ikke minst, hvem imponerer du? og til slutt et sitat fra boken.

Forklaringen på hvorfor boken er en klassiker er forskjellige, Miguel de Cervantes fant opp den europeiske romanen, Stolthet og fordom ble populær både blant akademikere og blant massene, Macbeth representerer Shakespeares mange klassikere, Sult er en av Norges mest kjente romaner, du skjønner tegningen, her er ikke svaret entydig.


Leseren får hjelp til å imponere andre med sin kunnskap, med små anekdoter om forfatteren eller tydeliggjøring av skjulte meninger i boken. Vi får lære ting som, at forfatteren av Frankenstein var en 18 år gammel kvinne (sprekt tidlig på 1800-tallet) eller viktige detaljer i Tjenerinnes beretning, som ikke kommer frem i serien.

Så opplyses det om hvilken bok du skal slenge ut litt funfacts om, til hvilke mennesker: akademikeren, it-nerden, folk på den politiske venstresiden, lingvister eller psykologer, you name it. Det er veldig få i min omgangskrets jeg diskuterer litteratur med (eller har behov for å imponere) men jeg synes alltid det er kjekt å lære litteraturen bedre å kjenne. Det morsomste i denne boken var oppsummeringene av de forskjellige bøkene, som er brutalt korte. Kanskje du greier å gjette hvilken bok det dreier seg om her (svar gjerne i kommentarfeltet):

  1. To menn står og venter. To ganger.
  2. Mann blir arrestert. Ingen forteller ham hvorfor. Så blir han drept.
  3. Gud vil at alle skal ha fri vilje. Helt til han ikke vil det.
  4. Julefeiring går til helvete.
  5. Usympatisk par lager et helvete for seg selv, hverandre og absolutt alle andre rundt seg.
  6. Verdens beste bortforklaring på hvorfor det tar ti år å komme seg hjem fra jobben
  7. Familie skal begrave mor. Det blir litt av et styr og far glemmer å ta med spade.
  8. Lange setninger om Dublin
  9. Små gutter skulle ikke få ansvar for noe. Sannsynligvis ikke voksne menn heller.
  10. Fremmedgjort mann synes alt er meningsløst og klarer ikke å gråte i begravelsen til sin egen mor. Etterpå dreper han en han ikke kjenner.


Jeg har virkelig kost meg med Janne Stigen Drangsholt sin bok, den har blåst liv i ønsket om å lese mer av verdens store forfattere. Kjenner du noen som er glad i litteratur, må jo dette være den perfekte julegave ☺ Illustrasjonene jeg gjengir her, er Therese G. Eide sine fra boken. Du kan jo gjette hvilken klassiker pappaen over her, leser for sine barn ☺

Forlag: Tiden
Utgitt: 2020
Sider: 240
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 26. november 2020

Ari - bohemen og bøkene av Vidar Kvalshaug

Min eneste kjennskap til Ari Behn var, at han har vært gift med Märtha Louise. Jeg visste at han har skrevet "noe", men aldri satt meg nærmere inn i hva. Forfatteren av denne boken derimot har jeg lest to novellesamlinger av, så jeg satt stor lit til at hans fremstilling av Ari Behn ble troverdig og lesbart.

Forlaget om boken:
Ari Behn (1972-2019) skrev begeistret om oppturene og nådeløst om nedturene. Han fortalte mye av livet sitt gjennom skjønnlitteraturen. Det var trøblete, og det var fantastisk.

Ari – bohemen og bøkene handler om det han skapte, og om hvordan han tok plass i offentligheten og iscenesatte seg selv som forfatter. Vi blir med på reisene og møtene med litterære forbilder som beatforfatterne Paul Bowles og Jack Kerouac, og pariser-amerikanerne Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald. 

Dette er én versjon av Ari Behn. Det finnes mange. Et menneske er ikke bare hva man tror eller klarer å se. Også det lærte han oss.


Og det ble det. Dette er ikke en biografi skriver Vidar Kvalshaug i dette innlegget (verdt å lese!) Det er lett å være fokusert på døden, når man leser en skildring av en kjent person som har tatt livet av seg, men når jeg i Kvalshaugs bok blir kjent med Ari Behn, er det livet og lyset jeg ser klarest. 

Med en lett tone skriver Kvalshaug frem Ari som menneske. Vi hører om hans litterære forbilder, hva han leste og hvordan det påvirket ham. Han skrev sin tid og sitt liv inn i bøkene sine, og har du lest hans forbilder, vil du skimte dem i tekstene hans. Ernest Heamingway og Jack Kerouac er vel de navnene som dukker opp oftest, men her er mange flere. 

Blant disse forbildene finner vi også den japanske forfatteren Yukio Mishima, som avsluttet livet sitt på en dramatisk måte. I Morgenbladet jeg fikk (nr. 46 - 2020), samtidig som jeg leste om Ari Behn, sto det et flott essay om denne mannen, som Ari så opp til. I nevnte avis står det også anmeldelse av Karoline Brændjord sin diktsamling Jeg vil våkne til verden, som jeg nettopp har lest, så det er tydelig at jeg tiltrekkes av tematikken for tiden.

Et lite sidesteg der, men tilbake til Ari, som var utpreget sosial, og helt naturlig, og særdeles spontant, tok kontakt med andre mennesker. Han interesserte seg for folk, og deres gjøren og laden, og hadde en helt spesiell måte å være i verden på. Klasse og identitet opptok ham, og det var ikke overklassen og hans posisjon i kongefamilien som var det viktigste. Han var en intellektuell som ønsket å holde på arbeiderklassen i seg, men følte seg som en underdog i mange sammenhenger.

Han beskrives av Kvalshaug som en inntrykksvampyr, og en ung mann med markeringsbehov. Etter brakdebuten med novellesamlingen Trist som faen i 1999, slet han med at det neste han ga ut ikke fikk like stor jubel. Kritikkene og medieoppslagene var ikke utelukkende positive til Ari, som ønsket å bli sett, men kanskje ofte følte seg misforstått. 

Mot slutten av boken, hører vi om hans ønske om å gi ut musikk, og om hvordan han lykkes som kunstmaler. Den siste utgivelsen hans var Inferno i 2018, og leser du denne i lys av det vi nå vet, så vil du finne tegn på hans fortvilelse. 

Ari - bohemen og bøkene er et flott farvel med et flott menneske. Menneskeskildringene vi får her er ærlige, men gjort med respekt, så det føltes godt å lese. Boken anbefales!


Utgitt: 2020
Sider: 252
Kilde: BookBites

tirsdag 24. november 2020

Assistenten av Kjell Ola Dahl

Kjell Ola Dahl er en prisvinnende forfatter med en lang rekke utgivelser bak seg, i ulike sjangre. Han har bidratt i flere antologier, og også skrevet filmmanus. Jeg har hørt om ham, så det er nesten så jeg må si at det er utrolig at jeg ikke har lest noe av ham før. Mitt første møte ble altså hans siste utgivelse, som jeg har kost meg med nå i november.

Fra bakpå boken:
Jack Rivers er spritsmugler og ulykkelig forelsket i Amalie. I etterkant av en mislykket politiaksjon på Minnesund i 1924 blir han innhentet og arrestert av Ludvig Paaske.
Fjorten år senere møter vi ham igjen. Da er han blitt Paaskes assistent, som i sin tur er blitt privatetterforsker. En dag blir Paaske oppsøkt av Vera Gruber, som mistenker sin tyske mann for å være utro og vil ha ham til å spane på ham. Dette danner opptakten til et agentdrama med dødelig utgang. Når en tysk statsborger blir drept av Gestapo på norsk jord i 1938, begynner snøballen å rulle.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2020
Sider: 410
Kilde: Leseeksemplar

Det første jeg bet meg merke i ved denne historien, er de sjelden gode miljøskildringene fra Oslo i mellomkrigstiden. Her er det mange små detaljer, som til sammen gir et fargerikt bilde av den angjeldende perioden.

Vi får presentert to historier, som utspiller seg med 14 års mellomrom. Kapitlene veksler mellom historiene, og levendegjør karakterene på en spennende måte. Karakterene som vokser frem mellom disse sidene, er flerdimensjonale og lett å skille fra hverandre. Spesielt Johan, som sliter litt psykisk, og er sterkt hemmet av stammingen sin, er det spennende å følge med på, i innledningen av romanen.

I 1924 befinner vi oss midt i forbudstida, hvor det var ulovlig å selge sprit i Norge, og det er nettopp spritsmugling, som er bakteppet for denne historien. I 1938 får bakteppet en mye brunere farge. Vi hører om hvordan justisminister Trygve Lie har gjort det til en forbrytelse å kjempe for Spanias lovlig valgte regjerning, i deres forsvar av demokratiet. Tyskere besøker Norge i forskjellige lugubre ærender, og det er tydelig at saker og ting foregår i kulissene.

Ludvig Paaske har blitt sparket fra politiet, og livnærer seg som privatetterforsker. Han har ansatt Jack Rivers, som han i sin tid arresterte for spritsmugling, som assistent. I begge historiene opptrer Jacks tidligere sjef Arvid Bjerke, hans kone Julie og hans elskerinne Amalie, som også Jack har et godt øye til. Når så mange karakterer går igjen i begge handlingsforløpene, kan det lett gå i surr, så det er bare til å skille historiene så godt en kan.

Handlingen er ikke utpreget dramatisk, men har flere spenningstopper, for Jack er ikke den som holder tilbake, som her:

Det bor visst ingen her. Dette er et nedlagt fabrikklokale. 
   Fabrikk? I denne rønna?

   Begge to flirer. 
   Mannen med lommelykten beveger seg mot døren. 
Han er ikke her.
   Jack ligger like stiv og ser på de to silhuettene i døråpningen. Tør ikke røre på en muskel.
   Det ropes utenfor. Døren lukkes. Skritt fjerner seg. 
   Jack blir liggende urørlig. Han er ikke her! De er altså på jakt etter ham. De jaktet på ham der - på Bygdøy.

Det er ikke tvil om at Kjell Ola Dahl er en forfatter med god erfaring. Assistenten er velskrevet og troverdig i sine skildringer av det historiske bakteppet. Selv oppfattet jeg boken som mer roman enn krim, selv om her finnes både etterforsker, politi og skurker her, så er ikke dette primærhandlingen i mine øyne. Jeg nøt språket og konstaterte at for første gang gjorde det ikke så mye at fremdriften var litt langsom, for historien engasjerte meg.

søndag 22. november 2020

En julefortelling av Charles Dickens

I oktober skulle vi i Elidas 1001-lesesirkel lese en bok fra Viktoriatiden (1837-1901). Jeg sleit litt med å finne en egnet bok, den første jeg fikk med meg hjem fra biblioteket, ble levert tilbake, så jeg endte på en lettlest utgave av A Christmas Carol fra 1843. Å lese boken på norsk var ikke det helt store, så jeg fant meg en engelsk utgave, for å lese historien slik Charles Dickens skrev den.

Historien åpner med at Scrooges kompanjong Marley er død, men Scrooge er slu, glupsk og grisk så han lar Marleys navn fortsette å stå på skiltet, til bokholderiet hans. For å slippe å betale for hus, har han også flyttet inn i den døde kompanjongens leilighet. Ingen i byen hilser på ham, ingen tiggere ber ham om en slant, for han er beryktet for å være en gnier og en surpump. 

For å gjøre en ganske kort historie, enda kortere. Marley går igjen og sender tre gjenferd til Scrooge for å lære ham å bry seg om andre. Han lærer, Scrooge blir en ny mann, en som ser på verden med kjærlighet og glede. Han ble en god venn, en god sjef og et godt menneske.

I utgaven jeg leste er der en fin innledning som gjenskaper rammen rundt En julefortelling. Vi får fakta som skildrer Dickens` London: arbeidsmarkedet, byutvikling, barnearbeid etc. Med beskrivelser av samfunnet og forskjellen på rik og fattig, blir en ung (eller gammel) leser, satt i stemning til å besøke viktoriatiden.



Etter historien er slutt, får vi lære om Charles Dickens, om hva han var opptatt av, og hvordan han var som menneske, og hva som karakteriserte heltene i romanene hans. Til slutt får vi historien om historien, opprinnelsen til historien og virkningen den hadde på samfunnet. 


Det var en fornøyelse å atter en gang sette seg ned med Charles Dickens. Denne gangen, en utgave av A Christmas Carol, som fremstår som originalen. 

Med den engelske språket ble historien mye mer autentisk, jeg kunne føle på meg armoden som rådet, og skrekken Scrooge opplevde, når gjenferdene oppsøkte ham. 

Forferdelsen hans  bygget selvfølgelig på at han visste at han var et dårlig menneske, og så snart gjenferdet fra fortiden hadde trukket seg tilbake, var Ebenezer Scrooge lettet, men mer motivert til å ta imot de andre gjenferdene. 



En smakebit: (Leses med skummel stemme)

The Phantom slowly, gravely, silently, approached. When it came near him, Scrooge bent down upon his knee; for in the very air through which this Spirit moved it seemed to scatter gloom and mystery.  It was shrouded in a deep black garment, which concealed its heat, its face, its form, and left nothing of it visible save one outstretched hand. But for this it would have been difficult to detach its figure from the night, and separate it from the darkness by which it was surrounded.




Også i denne utgaven oppfordres leseren til å lære mer. Her får vi en liten Dickens biografi og en presentasjon av karakterene. Vi får presentert et par ting å tenke på, og forslag til videre arbeid med boken og forfatteren. Til slutt lærer vi litt om den viktorianske julen, og får forklart en rekke ord som dukker opp i romanen, og som ikke er brukt i dagligtalt engelsk. 

Litt tidlig kanskje, men jeg har nå lest to julebøker, hengt opp lys på altanen og er så godt som ferdig med julegavene, så jeg flesker til med et rungende God Jul!!! 😅