fredag 31. august 2018

Sang for sekstiåtte forrædere - ny roman av Gaute Heivoll

Gaute Heivoll finner ofte bakgrunn for romanene sine, i historiske hendelser fra hjembygda Finsland. Så også denne gangen, når han tar oss med tilbake til de fem årene hvor landet vårt var okkupert av Tyskland. Selv om jeg har lest en uhorvelig mengde bøker med verdenskrigen som bakteppe, greier Heivoll å tilføre noe nytt i romanen sin, som gir enda en innfallsvinkel på livet i disse krigsårene.

Forlaget om boken:
Andreas er bygdas store musikalske begavelse. Både på bedehuset og i kirken har man lagt merke til barnet som skaper slik vidunderlig musikk, og som for et øyeblikk opphever den store splittelsen som krigen har skapt.  
For på butikken til Gerhard Andersen finnes protokollen hvor bygdas NS-medlemmer står oppført. Hele sekstiåtte i alt. I et samfunn på bare noen hundre sjeler blir det lagt merke til. Blant medlemmene er også Andreas’ far, Sigvald, som er lærer, klokker og forsanger i salmesangen. Andreas ser ingen forskjell på faren etter at han ble skrevet inn i partiet. Likevel er alt annerledes. 
Nabo står mot nabo, mennesker som har gått på skole sammen og stått skulder ved skulder foran presten, ser på hverandre med nye øyne. 

Vi befinner oss i en liten innlandsbygd på sørlandet, en bygd som det første året ikke merket stort til krigen, før butikkbestyrer Andersen begynner å verve medlemmer til Nasjonal Samling. Hvem som signerer og hvem som sier bestemt nei, virker vilkårlig, slik livet gjerne er for oss mennesker.

Bygda blir splittet, ektepar velger hver sin side og vennskap utfordres. Når vi følger ververne og deres ferd gjennom bygda, er det spennende å se hva som motiverer menneskene til å signere, eller å la vær. I denne prosessen blir vi kjent med karakterene, men det er mange på en gang, så jeg sliter litt med å holde dem fra hverandre.

Andreas derimot blir vi godt kjent med. Han er ennå ikke konfirmert når han blir oppfordret til å spille på orgelet i kirken. Snart er han fast inventar, med ryggen til kirkegjengerne, og blir så flink at han blir sendt til Oslo for å lære mer.

Denne handlingstråden er nennsomt flettet sammen med det som har med krigen og gjøre, og gir historien en fin dybde.

I Heivolls roman er hele bygda hovedpersonen, noe som sikkert er litt av årsaken til at bare noen få karakterer sto tydelig frem for meg. Her møter vi lensmann og prest, tomsingen Svend på førti, Peder Skredder og Ingebjørg som ble skjendet. Alle har de sin historie, noe som utvikler romanen til et lappeteppe av karakterer som til syvende og sist gir et skinnende klart bilde av en opprevet bygd.

Flere detaljer i handlingen blir nevnt mange ganger, først som et frampek som gir litt spenning til den ellers så beherskede fortellermåten. Hvorfor spiller ikke far på fela som henger i gangen? Hva skjuler den overmalte altertavlen i kirken?

Åtte av bygdas menn er med i Milorg, og når de en dag blir avslørt og ført vekk, øker maktesløsheten og stillheten mellom menneskene fortettes. Skildringene av torturen de blir utsatt for, er det eneste i romanen som beit litt fra seg.

Årene går, Andreas bruker tiden sin på å samle sanger rundt på bygda og å lære mer om orgelspill inne i Oslo. Så er krigen slutt, og oppgjørets time er kommet, og det er tid for å fordele skyld og skam. De åtte motstandsmennene returnerer, nesten alle sammen og NS-medlemmene må gjøre bot for underskriften sin. Kan deres naivitet, da de underskrev protokollen tilgis, nå i ettertid?

Sang for sekstiåtte forrædere er en stilfaren roman, det er et godt flettverk, siden oppmerksomheten stadig henledes til noe som er blitt sagt eller gjort tidligere i handlingen. Historien slutter når krigen er slutt, og avrundes derfor på en grei måte, men mange av spørsmålene forblir dog ubesvart. Som portrett av en bygd og skildring av en lokal historisk detalj, er dette en fin beretning, men som roman kommer den nok til å glippe gjennom husken ganske fort.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 317
Kilde: Leseeks

torsdag 30. august 2018

Bergens eldste brygge er nyrestaurert og åpner 30 august

Skuteviken er den siste viken man kjører igjennom på vei inn til Bergen, fra nord. Her er mye historisk bebyggelse, med flere hus fra 1600-tallet. I disse dager er en flott sjøbod ferdig rehabilitert, og kaien som ligger ved siden av denne boden er også ferdig, og åpner offisielt i dag 30 august 2018.



Sjøfronten i Skuteviken var tidligere en stor fjære med flere utstikkerkaier, hvor småfartøy og fraktebåter kunne legge til med passasjerer, dyr og varer. Det er ikke vanskelig å se for seg de fattige fiskerne ute fra Hellen, som ror inn til byen for å selge dagens fangst, men det var slaktere og tønnemakere som var de mest aktive profesjonene her. Området ligger like under Sverresborg som er bygget i 1183, og historien til Skuteviken inkluderer historier om birkebeinerne og baglere. Sistnevnte hadde skipsflåten sin liggende i Skuteviken.

Nå er bryggen, som har vært der siden 1200 tallet, ført tilbake til slik den så ut i 1875.
Det er Roger Iversen, som vi kjenner fra jobben han gjorde på Norges eldste bevarte trehusrekke i Nøstegaten, som har ledet arbeidet med restaureringen av kaien. Den tilstøtende sjøboden, Skuteviksboder 9 som ble bygget rundt 1680, ble solgt for noen år siden, og nå fremstår den som flunkende ny.

Bilde før restaurering - ryddet for boss men falleferdig

Sjekk ut denne fine kaien, ser ikke ut som en bosskai lenger!
Huset skal brukes til kunst- og kulturformål
Blåskilt er på sin plass på dette historiske bygget

Heldige meg som kjører forbi Skuteviken hver gang jeg skal til byn, og det er ikke få ganger jeg har gått av bussen for å spasere gjennom Skuteviken på min vei inn i den vakreste byen i hele verden (når det ikke regner...)

tirsdag 28. august 2018

Svartstilla - debutromanen til Susanne Skogstad

For en debut Susanne Skogstad har gjort med denne romanen, jeg er imponert! Denne unge forfatteren kan vi vente oss mye av, jeg gleder meg til neste møte med henne allerede.

Fra forlagets presentasjon:
I Svartstilla har den unge forfattaren valt den gamle kvinnas perspektiv for å skrive om kjærleik, einsemd og om lengsel etter å høyre til. Gjennom den gamle kvinnas sorg får lesaren innblikk i ei uendeleg sterk forteljing om stor kjærleik - og om den stilna som oppstår når eit liv brått tek slutt. I det store minnearbeidet ho står ovanfor ser den gamle kvinna tilbake på seg sjølv som ung kvinne. Korleis ho elska han som er borte. Gjennom denne erindringa skildrar forfatteren eit liv og ein familie mange kan kjenne seg att i. Skarpt og presist teiknar ho opp eit menneskeliv med all den sårheit og styrke som livet sjølv kan kreve.
Forlag: Gloria
Utgitt: 2018
Sider: 154
Kilde: Leseeks

Det skjærer meg i hjertet når jeg tenker på den gamle kvinnen jeg ble kjent med i denne romanen. Ikke bare henne, men alle andre gamle mennesker som går denne livsfasen i møte. Svartstilla skulle vært obligatorisk lesning for alle med gamle foreldre!

Det kommer frem at hovedpersonen har levd et godt liv, med en mann hun elsket og tre flotte barn. Nå er mannen død og hun sørger skikkelig over ham, en sorg barna hennes mener hun burde komme over snart.

Eldstesønnen Jon er en praktisk mann, så når de tre barna innser at mor ikke greier seg hjemme bare med besøk fra dem, begynner han å rydde. Han bærer ned fra loftet, tømmer boder og rydder i skap. Dette er for ham forberedelser til å få moren på hjem, men for hun det gjelder betyr dette noe helt annet.

Hennes elskede, og dypt savnede ektemann lever nemlig i disse gamle tingene som Jon ser på som gammelt rot, og innsatsen hans føles som et overtramp. Brutaliteten hun føler hun blir utsatt for, bygger på sorgen som hun bærer i seg, en sorg hun vil holde fast ved, for alt i verden. Hun har en uvilje mot verden og føler at sjelen rommer et mørke, som stenger ute verden.

Skildringene av den sårbare, gamle damen og hennes følelsesliv er gjort på en innsiktsfull og verdig måte, som fikk meg til å gruble litt. At mange gamle mennesker ikke vil på hjem er en "kjensgjerning", men tenker vi egentlig over hvorfor, hva som ligger i vegringen deres?

Svartstilla er nydelig skrevet, med flotte betraktninger som det er verdt å ta med seg. Nynorsken brukte jeg noen sider på å venne meg til, men så fløt lesingen lett. Historien fremstår som ryddig og den har nerve og god fremdrift. Dette er absolutt en roman jeg anbefaler deg å lese!

Les gjerne den flotte omtalen på bloggen Beathes bokhjerte! 

søndag 26. august 2018

Jeg har mer jeg vet du vil like av Marte Magnusdotter Solem

Debutanten Marte Magnusdotter Solem er kanskje kjent for andre fra tv-serier og film. Det viser seg at hun også har en god penn, for debutromanen hennes likte jeg godt.

Forlaget om handlingen:
Silje har flytta fram og tilbake mellom foreldrene siden hun var liten og har måttet tilpasse seg to ulike hjem. Nå har hun omsider blitt voksen og opplever sin første store forelskelse i Eirik. Med ham forestiller hun seg at hun kan bli den hun ønsker å være. Hun tar ham med til familiens sommerhus og tror de skal ha noen dager helt for seg selv. Men etter ett døgn kommer faren med ny kone, barn og svoger. En rekke anstrengende, morsomme og såre situasjoner utspiller seg fortløpende i noen intense sommerdøgn. Ingenting blir slik Silje planla, og gradvis svekkes forestillingen om at hun kan frigjøre seg fra den rollen hun alltid har hatt.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
Sider: 208
Kilde: Leseeks/Kindle

Hovedpersonen i denne romanen er fremdeles fanget av foreldrenes bånd, og det er hennes litt forvirrede tanker og følelser vi tar del i her. Jeg kan ikke si annet enn at jeg kjenner meg godt igjen i mange av episodene hun går gjennom, selv om det begynner å bli en stund siden jeg var tjue år.

Romanen er glimrende skrevet, Solem bruker et direkte språk, som uten fixfaxerier berører de rette strengene. Her er god utvikling i teksten, og noen karakterer i bakgrunnen får spenningskurven til å peke oppover.

Silje jobber med å løsrive seg fra en litt kravstor mor, og har også en far som fremstår som tafatt, men han er nok bare litt mer introvert enn de andre. Selv om jeg irriterer meg over at han ødelegger ferien for Silje, kjenner jeg meg igjen i hans behov for å trekke seg vekk fra de andre, og tilgir ham dette.

Dette er en roman hvor ungdommens første forelskelse er bakgrunnsbildet, men det er ingen søt historie som ender lykkelig. Jeg lot meg imponere over observasjonene som blir gjort, disse relasjonene mellom familiemedlemmer, og ikke minst Siljes respekt og kjærlighet til den avdøde bestemoren.

Gratulerer med en fantastisk debutroman, jeg gleder meg til fortsettelsen!


fredag 24. august 2018

Mørke dyr - debutromanen til Janne-Camilla Lyster

Forfatteren har høstet gode kritikker for sine diktsamlinger, og gode skussmål kommer hun nok til å få for sine romaner også, Mørke dyr viser i alle fall at hun har et godt språk og et skarpt blikk.

Forlaget om handlingen:
Tre venner drar på togtur gjennom Europa, bare to av dem kommer tilbake.

Mørke dyr forteller om hvordan sorg kan få tilbakevirkende kraft i et liv – og om hvordan den samme sorgen kan drive et menneske videre. Om å lete etter noe annet enn det man kommer fra, om å bygge seg selv fra grunnen av, og om det sammensatte i å søke vekk i jakten på å komme nærmere livet.



Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 144
Kilde: Leseeks


Da jeg skulle skrive noe om min opplevelse av denne romanen, og gjennleste teksten bakpå boken, innså jeg at jeg ikke kjenner meg igjen. I mine øyne handler den ikke om dyr og ikke om sorg, og det er heller ikke en ferieopplevelse, for handlingen bygges bare på den kjensgjerning at "jeg" og Viktor kom tilbake fra Italia uten Karin.

Den navnløse hovedpersonen (why??) skildrer oppveksten sin på et lite urbant sted i Norge. Vi får høre om Karin og Viktor, to venner fra hjemstedet, og hennes litt ambivalente forhold til dem. Så følger vi hennes hverdag i perioden hvor hun utdanner seg til danser.

Jeg likte godt at boken handler om kunst og om dans, for dette er tema som interesserer meg. Hovedpersonen er en ambisiøs jente som vet hva hun vil, hun virker på meg trygg og bestemt og hun får til det hun setter seg fore. Alt ordner seg for henne, uten at forfatteren lar henne streve eller gå på nevneverdige smeller, hun reiser til Paris og Berlin, hvor hun danser og utvikler kunsten sin.

Hvor dette mørke, dyrene eller sorgen spiller inn ser jeg rett og slett ikke. Hun undrer seg over hvor Karin ble av den gangen hun forsvant i Italia, men hun savner henne ikke, og noe dårlig samvittighet for å bare ha reist videre uten henne kan jeg ikke lese ut i fra teksten. At assosiasjoner innimellom får hovedpersonen til å tenke litt på henne, og hva som skjedde med Viktor er vel naturlig.

Dette er en godt skrevet roman, selv om et navn på hovedpersonen, og litt bedre karakteroppbygging hadde gjort underverker, for denne anonyme jenta følte jeg ikke noe for. Lyster bruker et språk som gjør det lett å lese, jeg syntes ikke språket var nevneverdig poetisk til tross for at det er dikt hun har høstet god-ord for tidligere. Fremdriften er god og den ytre tematikken interessant, så jeg kan ikke si annet enn at jeg likte hennes romandebut.


Les gjerne Beathes omtale av boken, hun har oppfattet hovedpersonens sorg litt tydeligere enn meg, noe som er spennende å lese. Ellikken har irritert seg over romanens mangel på mørke og sorg, les gjerne hennes flotte tanker rundt en bokbloggers dilemma.

torsdag 23. august 2018

Codex av Tom Egeland

Er du klar for thriller nummer 8 med Bjørn Beltø i hovedrollen? Nå er boken i alle fall ute, og selv om jeg var "så der..." til forrige bok, benyttet jeg meg av en helg med mye kjøring, og fikk hørt de innledende timene av Codex.

Fra forlagets intro:
Codex er et nytt dramatisk kriminalmysterium der en to tusen år gammel kodeks, Jesu tornekrone, og en teologisk konflikt som vil rokke ved vår forståelse av kristendommen, er noen av ingrediensene.

Flere uhyggelige hendelser følger i kjølvannet av funnet av kodeksen og tornekronen. Det er tydelig at noen overvåker Beltø, og at de er villige til å gå svært langt for å sikre seg makten over avsløringene kodeksen kan bringe frem i lyset.

Forlaget får ha meg unnskyldt for min omskriving av deres introduksjon av boken. De røpet alt for mye av handlingen, også ting som ikke skjer før over halvveis, det som står igjen røper ingenting.

Er du en av de som har lest/hørt de syv forrige bøkene om Bjørn Beltø, og ivrer etter mer av det samme, så er det bare til å hive seg rundt og lese Codex. Romanen er bygget opp av to historier, en i nåtid og en fra 1944. Disse to historiene har i begynnelsen ingenting med hverandre å gjøre, men sammenhengen viser seg naturlig nok etterhvert.

Vi befinner oss ved en arkeologisk utgraving i Roma, hvor Bjørn Beltø har blitt hyret av et institutt i London, som en slags kontrollør. Det er mange som vil ha et ord med i laget, og i første del av boken diskuteres opp og i mente, kontrakter, avtaler og hvem som faktisk skal ha det de har funnet i denne sakrofagen til pave Lucas.

I den andre historien, den fra 1944 møter vi kriminalinspektør Giovanni Larco. Mens spenningskurven daler, blir vi kjent med ham ganske så inngående. Dette er historien om et ungt kjærestepar som sniker seg inn i en nedlagt, forfallen kirke, og finner et lik.

Noen utydelige overganger gjør lyttingen forvirrende, mens jeg like etter har notert meg at teksten er pedagogisk, overtydelig og full av gjentakelser, som om leseren antas å ikke henge med i svingene. Logiske brister dukker det opp mange av, som at Windthorpes sjef ikke var informert om at de hadde funnet codexen og tornekronen, men han fikk allikevel rekvirert et fly fra Roma til London.

Bjørn Beltø er den mest naive superhelten jeg har møtt. Han blir kidnappet og avhørt med løgndetektortest, han blir stoppet i tollen og avhørt, og når han kommer hjem til Norge har det vært noen i leiligheten hans. Med tanke på dramatikken i London (vil ikke røpe noe) så er det merkverdig at han svinser rundt og ikke trekker noen slutninger.

Denne thrilleren inneholder det meste, politi i mange land, CIA, en Saudi Arabisk sjeik, vi får lære litt om bibelen, kristendommen og beslutninger som ble tatt i år 64 av Julius Cæsar som har påvirket alle lands religioner. En hit and run og relikviene som forsvant, utgjør krim delen av denne historien, og dette får vi svar på til sist. Ellers består handlingen av mye fagteori innen teologi og arkeologi, noe som ikke fenget meg så veldig, og som la en demper på fremdriften. Jeg hang meg opp i alle repetisjonene, så har du sett en turgåer som småkjefter ut i luften, så var det bare meg.

Fra media har jeg fått med meg at Codex har blitt godt mottatt, og jeg kan ikke annet enn å undre meg over om folk ikke har lest de første 5 bøkene i serien, for dette her er jo bare mer av det samme. Dette blir i alle fall mitt siste møte med albinoen Bjørn Beltø.

Les gjerne andre bloggeres tanker om boken, for vi er langt fra enige alltid: ArtemisiaSkrivehula og Reidars

Utgitt: juli 2018
Spilletid: 10:47
Kilde: Lytteeksemplar

onsdag 22. august 2018

Formørkelsen av Karin Fossum

Karin Fossum har en helt spesiell måte å skrive krim på, som jeg er veldig begeistret for. På denne dag 22 august i 2013 mottok hun Amalie Skramprisen, for Carmen Zita og døden, jeg var tilstede og så henne motta prisen og snakke om boken. Årets utgivelse er den fjortende boken om Konrad Sejer, et ekteskapsdrama av dimensjoner, som jeg gjerne anbefaler videre.

Fra bakpå boken:
Et ektepar sjekker inn på hotell med sin 15 måneder gamle sønn. Morgenen etter styrter gutten i døden fra hotellrommets balkong i sjuende etasje og dør momentant. Både Sylvi og Miele utpekes som mistenkte, og Konrad Sejer settes på saken. Parets forklaringer spriker. Det som var et ekteskap, er blitt et destruktivt og spent spill mellom to desperate voksne. I mangel av bevis blir begge foreldrene frikjent, men Sejer slipper ikke saken. 

Hvem har retten til et barn? Hvordan kan et barn dø slik?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 336
Kilde: Leseeksemplar


Formørkelsen er en skikkelig slukebok, som holdt meg fengslet fra første til siste side. Konrad Sejer er en rolig og sindig mann, og det er ikke mye dramatikk rundt ham, eller hans person. Karakteroppbygging er ikkeeksisterende, noe som er naturlig når boken er den fjortende i rekken.

Karin Fossum skriver i korte setninger, med et språk uten symbolikk og metaforer. Hun forteller ikke alt på en gang, og gjemmer ugjerningsmannens identitet i noe som kan minne om en psykologisk thriller. Leseren vet ikke hvem som drepte lille Elias, og utover i handlingen får vi beviser på at det kunne vært både Sylvi og Miele.

   Mamma er her, sa hun til barnet. Mamma passer på deg! 
   Det var en løgn, men voksne lyver alltid for barna sine, det er de nødt til, for sannheten er umulig, hver eneste dag er den umulig. Det knirket i en dør, kanskje en gammel dør med rustne hengsler. Kvalmen meldte seg på nytt. Alt hun hadde i magen ville opp.

Det som er romanens absolutte styrke er skildringene av følelsene foreldrene bærer på. Hvordan deres fortid har preget den de er nå, og hvordan de strever med sine egne tanker.

Tematikken veksler mellom psykisk sykdom og alkoholisme, og for min del har jeg fått nye tanker om begge disse menneskelige utfordringene. Hvilket språk vi møter hverandre med, og hvordan vi kommuniserer, med eller uten ord, gir også en tankevekker.

Igjen leverer Fossum en velskrevet roman som tar mennesket på alvor. Hennes skarpe observasjoner av menneskesinnet gjør dette til glimrende lesning. Hun opprettholder spenningsnivået, enten på en litt creepy måte, eller ved pulserende dramatikk mot slutten. 


tirsdag 21. august 2018

Hva har jeg gjort? av Amanda Prowse

Amanda Prowse er et nytt bekjentskap for meg, til tross for at hun har gitt ut en rekke romaner, som ser ut til å være i samme gate. Runa Eilertsens gode innlesing gjorde at jeg kom meg videre i boken, for dette var en tynn historie.

Forlaget om romanen:
Tilsynelatende lever de et perfekt liv. Han er rektor og tilbringer dagene med å disiplinere uregjerlige tenåringer på det prestisjefylte Mountbriers akademi. Hun er en oppofrende hustru og mor og tilbringer dagene med husarbeid og baking. Om ettermiddagen kommer mannen hjem og gir komplimenter til sin kone, før han setter seg til middagsbordet sammen med de to barna. Alle kunne tenkt at der sitter en virkelig lykkelig familie uten en eneste bekymring i verden.


Historien starter med slutten, når hun tar livet av mannen sin. Fortsettelsen forteller hvordan hun kunne bli så desperat at hun så seg nødt til å gjøre dette. Historien fortelles fra forskjellige tidspunkter, fra fengselet, fra da hun ble løslat og ikke minst fra de sytten årene hun var gift med en psykopat.

I alle årene hun var gift, holdt hun den psykiske og fysiske volden han påførte henne skjult for barna deres, kollega og andre. Når barna er ungdommer har de så lite respekt for henne, at de driver regelrett mobbing av sin mor. Allikevel er det for å beskytte barna hun blir i helvetet som livet hennes er.

Skildringene av hvordan hennes mann mishandlet henne psykisk og fysisk er veldig gode, men jeg greide aldri å fri meg fra tanken på hva hun burde gjort. Okei, hun ville beskytte barna, men han gjorde aldri dem noe, og hans rykte var det han satte aller høyest.

Vel, vel... som lydbok var dette flott tidtrøyte når flyplass-syken slo inn, og godt å ha for å glemme den lange oppoverbakken på tur, men den bød ikke på noe nytt eller grensesprengende.


Utgitt: 2018
Spilletid: 11:02
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 20. august 2018

Macbeth og The American Drama Group på Castle Tour i Bergen

The American Drama Group leverte en fantastisk Macbeth i Bergen i kveld
De årlige besøkene til The American Drama Group er en godt bevart hemmelighet, for det er ikke mye de reklamerer for sine besøk. Allikevel fikk de godt besøk i kveld, og en fin start på sesongens turnè av Europa, med et av Shakespears aller mest dramatiske stykker. Etter å ha lest Jo Nesbøs tolkning av Macbeth i årets roman fra den kanten, og også sett Opera Bergen sin tolkning i april i år, føler jeg at jeg kjenner handlingen godt.

Mine to skjønne kulturkjerringvenninner og jeg, hadde utstyrt oss med sitteunderlag, fleestepper, dunjakker og kaffekopper med noe lurt i, og nøt kvelden med glimrende skuespilleri.


Ved første øyekast kan en gjerne tro at dette er engelsk amatørteater på sitt beste, men denne gjengen er utrolig flinke og proff til fingerspissene. Det er lange monologer i Macbeth og disse fremfører de uten å stusse, med en innlevelse og en mimikk det er klasse over.

I deres tolkning fikk de fint frem Macbeths kvaler rundt å skulle drepe seg vei frem til makten og kongetronen, og de tre åndene hadde en fremtredende rolle i stykket.



Skuespillertruppen består bare av seks personer, men når en sitter og ser på, føles de som mange flere, for alle sammen spiller doble og triple roller. Det er utrolig at de hele tiden husker hvem de er, og hva de skal si, samtidig som de er så trygg på scenen at de takler litt uforutsigbart fjas.

Jeg gleder meg til neste august, da kommer de tilbake til Bergen med 
En midtsommernatts drøm. 


Så mye hadde jeg av Trude Marstein

Så mye hadde jeg er ikke Trude Marsteins første bok, men det er første gang jeg hører om henne og leser noe av henne. Romanen har fått gode skussmål i media, men jeg fant ikke helt fotfeste.

Forlaget om handlingen:
Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken.

Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.


Denne romanen er satt sammen av et uendelig antall små historier.  Vi blir kjent med Monika som i 1973 er 13 år, og vi følger henne til hun i 2018 er en voksen kvinne på 58. Et sitat fra begynnelsen av boken sier mye om hvordan livet til Monika er:

Store sjanser, et uendelig antall muligheter. Falle og reise seg, det er greit å gjøre feil. Jeg har livet foran meg. Et vindkast får et stort tre til å slippe tusen tunge vanndråper ned over meg. 

Hun er den unge damen som uten skrupler blir elskerinne til en gift mann med barn.  Hun får seg kjærester, innleder forhold til bofellene sine og i en periode prøver seg som bonusmamma. Hun gifter seg aldri, men er samboer i flere omganger og får en datter.

Vi møter Monika som en student som ikke helt vet hva hun vil bli, i alle fall ikke lærer. Så blir hun jo det da, og jobber som lærer til hun sier opp og begynner å jobbe som tekstforfatter. Nå er det ikke karieren hennes som er under søkelyset her, men heller de mange forholdene som preger livet hennes.

Fremdriften i teksten skjer i sprang ved kapittelskiftene, for da tas vi med noen år frem i tid. Uansett hvilket problem som belyses når kapitlet er slutt, så hoppes det noen år frem, og problemet er "borte". I tillegg til disse hoppene, består hvert kapittel av en svak rød tråd i form av et tema, men Monika tenker tilbake og erindrer hendelser som har vært, hun observerer og reflekterer så selv om vi befinner oss i et år, er vi samtidig litt "all over the place".

For meg blir denne skriveteknikken anmassende, og en eventuell handling drukner i et vell av detaljer som ikke gjør noe for oppbyggingen av romanen. Språket klinger ikke hos meg, kanskje fordi jeg ikke liker Monika og har ingenting til overs for hennes væremåte, men til tross for at jeg godtok dette tidlig i lesingen og "leitet" etter litterære perler i teksten, forble det platt i mine øyne.

Jeg spør meg selv, skal alle romaner ha et budskap? Hva er det for et menneske Trude Marstein har villet skildre? Sånne mennesker som Monika finnes helt sikkert, men for meg er hun en lite troverdig karakter. De fleste mennesker gjør jo så godt de kan, vi prøver i alle fall....

Etter at jeg leste Marta Norheim sin flotte omtale av boken lærte jeg litt om hvordan bøker kan oppfattes på helt forskjellige måter. Kleppanrova nevner det overfladiske (som jeg hang meg opp i) men kom seg ut av det, og likte boken godt.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2018
Sider: 432
Kilde: Leseeks

søndag 19. august 2018

Naturhistorisk museum inviterte til Tomt museum

Bygningen som har vært stengt og under oppussing siden 2013, er en del av Universitetsmuseene i Bergen. For meg og mange med meg, forblir dette bygget Naturhistorisk museum. Denne regntunge lørdagen har de vasket vekk alt pussestøv og malt ferdig, og inviterte like godt bergensere inn, for at vi skulle få ta en titt på interiøret, før dyrene flytter tilbake. Åpning av musèet er sommeren 2019, vi gleder oss!

Tårnsalen er et imponerende blikkfang, både sett utenfra og inni bygget

Det er Norges eldste museumsbygg vi ble invitert inn i, bygget i 1865. En kjemperehabilitering har vært i sving siden 2009, og den første delen som åpnet var Christie cafè, en koselig cafè i byggets sørfløy. Herfra kan en se ned på Musèhagen, med sine vannliljer og andre flotte blomster og trær.

Endelig sto døren i det staselige museet åpen

Detalj fra Musèhagen

I museets andre etasje har de avdelinger for fugler, pattedyr, reptiler, planter, insekter og norske hav. Første etasje rommer informasjon om Norges undersjøiske vulkaner og varme kilder, i avdelingen som heter Dyphavet. Her er også mange rom for formidling, og om krystaller og vestlandsgeologien.






Jeg er sikker på at den salige Willhelm Frimann Koren Christie, som gikk i bresjen for å få et museum i Bergen, ville frydet seg hadde han sett hvor flott museet "hans" ser ut i dag. Interessert? ta gjerne en titt på Runar Jordåens biografi.

lørdag 18. august 2018

I min fars hus av Ingegerd Henriksen

Det er alltid spennende å lese debutanter, og spesielt når det er en fersk forfatter som har jobbet med tekster i mange år. Ingegerd Henriksen har virkelig noe på hjertet når hun nå debuterer som forfatter, dette er heftige saker!

Forlaget om handlingen:
Catharin er fem år og burde ha vært et lykkelig barn. Far er prest, mor en vakker sykepleier. Men alt er ikke som det skal i huset. Catharin er redd hun ikke vil oppleve den neste fødselsdagen sin. Er det ingen voksne som kan se hva som skjer? Dette er en sterk fortelling om misbruk av barn. Teksten er unik fordi det er barnet selv som forteller på sin enkle, naive måte. Historien vil fange deg, og det vanskelige overskygges av behovet for å lese mer. Ingegerd Henriksen har bakgrunn som lærer i ungdomsskolen, har vært skrivende journalist og tekstforfatter i reklamebransjen. De siste 35 årene har hun vært programleder og reporter i NRK Radio.

Forlag: Juritzen
Utgitt: 2018
Sider: 304
Kilde: Leseeks

Jeg må bare advare deg med en gang, denne romanen er vond å lese. Skildringene av seksuelt missbruk av barn er intense, og i min beskyttede verden tenkte jeg at dette ikke er realistisk. Heldigvis fortsatte jeg lesingen, (for jeg var fristet til å legge fra meg boken) for historien som utspiller seg, og skildringen av livet til lille Catharin, er glimrende fortalt.

Historiens ramme er noe vag. Familien bor på landet, et stykke utenfor Oslo, og vi befinner oss muligens på femtitallet. Tidsrammen er ca 10 måneder, så det er en fortettet historie som utspiller seg.

La de små barn komme til meg, hindre dem ikke, sa han med prestestemmen. Tenk dette sa Jesus om de små barna han ville skulle komme bort til Ham. Han så på meg med sengeøyne. Så smilte han til Iris med det smilet alle damer var så glade i. 

Det er ikke tvil om at Ingegerd Henriksen kan skrive, hun holder nok tilbake, så leseren kan undre "er dette det jeg tror det er..." Hun har et nydelig språk, og Catharins lek med ord og hennes "taletrengthet" gir romanen et sterkt tiltrengt humoristisk tilsnitt. For tematikken er ikke noe å le av, men det var det med galgenhumor da.

Romanen viser hvor viktig det er å ta barn på alvor, å lytte til det de sier og tørre å bry seg nok, til å ta affære. Dette er glimrende litteratur, som jeg gjerne anbefaler videre!

fredag 17. august 2018

København og Roger Waters

En veldig kjekk og begivenhetsrik helg ligger bak meg, og i dette innlegget kommer en aldri så liten "huskelapp" til fremtidige turer til denne dejlige hovedstaden.
Etter vi hadde sjekket inn, gikk vi et kvartal og fikk oss et bord ute på Mikkeller Bar, et microbryggeri med meget godt rykte.

Heldigvis er vi drevne storbybesøkere, så middag fredag og lunch lørdag var bestilt på forhånd. Hadde ikke Solveig tatt ansvar for innhenting av tips, og påfølgende bestilling, hadde vi gått glipp av noe stort. Det lille Apotek er byens eldste restaurant fra 1720, et sted som anbefales varmt. Husk å smake på rabarbrasnapsen, som kelneren vår hadde laget selv!
God og mett gikk vi på cocktailbaren 1656, og når du ser på fasaden til baren, skjønner du sikkert hvorfor vi leitet litt, for å følge opp dette tipset.


Lunch lørdag inntok vi på en liten restaurant i en sidegate i Nyhavn. Told og snaps innfridde både med mat og drikke, så anbefalingen sendes gjerne videre. Vi var også heldige å få med oss en times konsert i Vår Frues Kirke, kirkeorgelet der ga virkelig fraspark.

Så var det tid for konsert med Roger Waters. Vi skulle ut til Royal Arena, noe som var fort gjort med toget, og arenaen tok godt imot oss og de mange tusen andre tilskuerne. Konserten var helt fantastisk, god lyd og et sterkt politisk budskap.




Søndag var vi litt sliten, men det ble allikevel en morgentur før frokost. Vi bodde på Vesterbrogate, så jeg gikk denne ut av byen. Her var det mye fint å se, og området ved Værnedamsvej var veldig koselig, og vel verdt et besøk.



Når vi igjen var samlet ble en tur til Botanisk hage en forfriskende opplevelse. Her var det noen rom med løse sommerfugler i alle størrelser, og et rom med kaktus og ikke minst den svære palmehagen midt i det flotte drivhuset. Gutta boyz skulle se fotballkamp på formiddagen, mens Solveig og jeg tok med oss bøkene våre og fant oss en myk sofa hvor vi tok en hurtiglading. Takk for en fantastisk helg folkens!





torsdag 16. august 2018

Sannheten om Audrey Wilde av Eve Chase

En stemningsfull roman, hvor den engelske sommerens skjønnhet står i skarp kontrast til udåden som ryster den. Jeg likte Black Rabbit Hall som kom ut i 2016 godt, så selv om handlingen i årets utgivelse kan minne om den forrige, sjanset jeg på at det ville bli en fin leseopplevelse.

Fra bakpå boken:
Jessie blir bergtatt av Applecote Manor allerede første gang hun besøker stedet. Hun er sikker på at den gamle herregården er det perfekte stedet å starte på nytt for familien hennes. Men huset har en urovekkende historie og er omgitt av rykter.
Da tenåringen Margot og de tre søstrene hennes ankommer Applecote under hetebølgen i 1959, forstår de at onkelen og tanten som bor der, fremdeles vakler etter tapet av datteren Audrey som forsvant fem år tidligere.
Søstrene blir dratt inn i mysteriet rundt hva som skjedde med Audrey – og plutselig skjer det ting som gjør at den varme, kvelende sommeren kan bli dødelig. De står overfor et nesten utenkelig valg som kan binde dem sammen eller skape evig splittelse mellom dem.

Denne er en roman med to handlingsforløp, i nåtid og seksti år tidligere. De hyppige vekslingene mellom handlingsforløpene gjør dette til en rask og lettlest bok.

Eve Chase har greid å gjenskape stemningen fra hennes debutroman Black Rabbit Hall, og i likhet med den får vi også i historien om Audrey, mye godt å forlyste sansene med. Skildringene av det store huset er fortryllende, det hadde ikke vært meg imot å gjøre det samme som Jessie og mannen hennes.

Nåtidshistorien innehar problemstillinger med stebarn, sjalusi og tidsklemma, som mange nok kan kjenne seg igjen i. Den har en god spenningskurve, men dramatikken ligger mest på det mellommenneskelige planet, selv om noen spørsmål om husets historie dukker opp.

Historien om de fire søstrene som skal bo hos tanten og onkelen en sommer, er hakket kvassere. Kusinen deres Audrey forsvant for fem år siden, jentene har gode minner om henne og tanten sørger fremdeles.

Mot slutten av romanen blir forbindelseslinjene mellom disse to historiene ført sammen på en fin måte. Det lå nok litt i kortene hele tiden, så noen overraskende slutt kan jeg ikke påstå at det var. Selv kunne jeg ønsket meg litt mer snert i handlingen, litt mindre "snill" og litt mer "fraspark".

Språket er fint, med bare noen få verbale unoter jeg hang meg opp i. Chase bruker ikke metaforer eller symbolikk, men har mye direkte tale som gir fart til lesingen. Jeg er sikker på at mange vil like denne romanen, hvis en er forberedt på at betegnelsen "koseroman" er helt på sin plass.


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2018
Sider: 336
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 15. august 2018

Jeg skal beskytte deg av Birger Emanuelsen

Jeg føler meg ganske bevandret i Birger Emanuelsens forfatterskap, etter å ha lest og likt romanene For riket er ditt, Fra jorden roper blodet,  Historien om et godt menneske og Anna og kjærligheten. Terningene har vært tettpakket med prikker, men til tross for de høye forventningene ble denne lesingen av årets utgivelse, en stor opplevelse.

Fra bakpå boken:
Et nytt terrorangrep utspiller seg i Paris. På lærerværelset i Oslo følger Jon situasjonen over mobilen. I barnehagen sitter hans fem år gamle sønn, Andreas, og perler. Kona Vilje jobber overtid.
Helt siden Andreas ble født, har Jon vært hjemsøkt av et sinne han er i ferd med å miste kontrollen over. Samtidig fylles han av en frykt for at verden rundt den lille familien er i oppløsning. Overalt ser han faresignalene: klimakrise og økologisk kollaps, terrorangrep og religiøs fanatisme. Mot Viljes råd går han stadig lenger i å forberede seg selv og sønnen på fremtiden han tror vil komme.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 316
Kilde: Leseeks

Jeg skal beskytte deg er en roman hvor forholdet mellom fedre og sønner er i fokus. Hovedpersonen Jon, er både far, sønn og sønnesønn, og ved hjelp av to innfallsvinkler skisses det opp et bilde som inneholder frykt, redsler og dyp kjærlighet.

Andreas på fem har arvet sin fars mørkeredsel. Jon var også et forsiktig barn og minnes denne siden av seg selv som barn, med gru. En uheldig situasjon i barnehagen gir ham litt fri, og i disse dagene tar han sønnen med på en lang og strabasiøs tur i skogen. Jon lar Andreas få kjenne på smerte, han gir ham tid til å takle sin egen sorg og redsel, men det skinner alltid gjennom at disse "prøvelsene" er tuftet på kjærlighet.

Men, Jon er litt uberegnelig, og siden jeg aldri helt greier å stole på ham, ligger det en nerve i teksten som gjør romanen til noe mye mer, enn en skildring av menneskelige relasjoner. Vi skjønner etterhvert hvilken påvirkning Jons far og farfar har hatt på måten Jon vil være sammen med Andreas. Vi hører også om hvordan nyheten om terrorangrepet påvirker Jon, og om hendelsene i Zimbabwe for fem år siden, som har preget ham sterkt.

Birger Emanuelsen gjør et dypdykk inn i menneskesinnet i denne romanen, og det han avslører er ikke til å kimse av. Han bruker et fint språk, men det er ikke måten han strukturerer setningene som gjør inntrykk, det er det han sier.

Denne romanen traff meg midt i hjertet, jeg heiet på Jon og hans måte å "ta tyren ved hornene", samtidig som jeg var svett med tanken på at han kanskje var en udetonert bombe. Les den, du kommer ikke til å angre!


mandag 13. august 2018

En strålende fremtid av Catherine Cusset

Den franske forfatteren Catherine Cusset har vunnet mange priser for sine romaner. Hun har gitt ut tretten i alt, men En strålende fremtid er den første av hennes romaner, som blir oversatt til norsk. Jeg har lest den og likte boken veldig godt.

Fra forlagets beskrivelse
Denne historien handler om rumenske Elena, som blir til amerikanske Helen. Etter lang tids flukt fra Ceaușescus regime og sine egne fosterforeldres antisemittisme, ender Elena og hennes hjertes utkårede, jødiske Jacob, opp i drømmenes land, USA. Her klarer de ved hardt arbeid å skaffe seg et hus og en bil, og sønnen kommer inn på  Harvard. Alle ­Helens drømmer går tilsynelatende i oppfyllelse, men da Alex en dag kommer hjem og forteller om sin kjærlighet til en fransk jente, har Helen, på samme måte som sine fordomsfulle adoptivforeldre, sine betenkeligheter. Vil hun klare å akseptere at hennes sønns livsvalg ligner hennes eget?

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2008/på norsk 2018
Sider: 379
Kilde: Leseeksemplar

Denne historien er satt sammen av mange små fragmenter, som etterhvert gir en nyansert skildring av livsveien til to rumenske utvandrere. Aller først befinner vi oss i 2003, og det som sies i de aller første setningene, tar egentlig brodden av all spenning som evt. ville oppstått i denne romanen. Nå er ikke dette en spenningsroman, men for meg ville litt av nerven vært bevart, hvis vi ikke visste...

Vi starter i 1941, Elena får beskjed om at moren er død, og hun blir adoptert av onkelen og tanten. Omstendighetene rundt dette er et av flere spørsmål som dukker opp i Helenes liv frem til hun blir gammel. Mot slutten av krigen tar familien med seg bestemoren og flykter fra Moldova til Bucuresti.

Historien tar oss så med til slutten av 1980-tallet. Vi møter kjernefysikeren Helen og mannen Jacob etter de har vært amerikanske statsborgere i 8 år, og vi hører om sønnen Alex sine kvinnehistorier. Samtidig hører vi om den blodige revolusjonen i Romania, hvor diktatoren Ceausescu blir styrtet. Selv om disse hendelsene er grusomme i seg selv, er det nok ikke det som skal gjøre inntrykk på leseren, for Helen og familien ser det på TV fra Amerika, så inntrykket blir ganske "mildt".

I fortsettelsen følger vi familien i to handlingsforløp, med ca 30 års mellomrom. Det kjente uttrykket "historien gjentar seg" gjelder så absolutt i denne romanen, for forhold i Helens liv som ung, ser ut til også å gjelde i sønnen Alex sitt liv.

I tillegg til rammefortellingen, den personlige historien som skildres, er det politiske og religiøse bakbildet med på å gjøre dette til ypperlig lesning. Spesielt mot slutten når vi hører om hvordan Helen, Jacob og Alex flyktet til Israel, men fikk problemer der siden Helen ikke er jøde, og om hvordan rumenske Helen tenker på seg selv i forhold til den flotte parisiske familien til franske Marie.

Romanen inneholder mange flotte refleksjoner rundt mellommenneskelige forhold. Helen er nærtagende og blir fort fornærmet, hun har forventninger om respekt, men kommuniserer dårlig med sin nye svigerdatter. Hun avslører seg selv på mange områder, og det er noe hudløst over denne karakteren, som det er sårt å lese om.

Hva kan være et hinder for en strålende fremtid? Hva gjør mennesket fri? Romanen stiller flere spørsmål, og vi får mange kloke refleksjoner rundt hvilke retter og plikter vi har som foreldre til voksne barn. Hva skjer når vi (i beste mening) bestemmer på vegne av andre....

En strålende fremtid er godt skrevet, den er troverdig, lærerik og har god fremdrift - absolutt en roman jeg vil anbefale videre!

Les gjerne Rose-Marie sin flotte omtale av romanen!

torsdag 9. august 2018

Kunsten å holde seg flytende av Libby Page

Har du lyst å lese en skjønn roman som skildrer samhold og fellesskap i et lite lokalsamfunn? Libby Page har med debutromanen sin, greid nettopp dette. Hun er selv svømmer, og journalist som Kate i romanen, og i etterordet forteller hun oss hvilke hendelser i livet hennes som har inspirert til denne romanen.

Forlaget om handlingen:
Rosemary (86) har bodd i arbeiderbydelen Brixton i London i hele sitt liv. Men nå er alt hun kjenner til, i endring. Biblioteket der hun jobbet er stengt, familiens grønnsaksbutikk er gjort om til en trendy bar, og den elskede ektemannen George er død.

Kate (26) har nettopp flyttet inn og føler seg alene i en by som er for stor for henne. Karrieren som journalist i en lokalavis er på bunnpunktet, og hun er fast bestemt på å gjøre noe med det. 

Kate og Rosemary bestemmer seg for å kjempe for The Brockwell Lido, som er mer enn et sted å svømme - det er hjertet i lokalsamfunnet. Sammen viser de hva vennskap og samfunnsånd betyr, og hvordan vanlige mennesker kan ta vare på det som betyr noe for dem.

Etter vi har blitt kjent med Kate og Rosemary dukker det opp flere historier. Vi hører om ungdommen Ahmed som jobber litt på friluftsbadet, om Hope venninnen til Rosemary og etter hvert som de starter kampen mot nedleggelse av badet kommer det flere på banen.

Samtidig hører vi om Kates problemer med å forholde seg til andre mennesker. Hun er ensom, men tar ikke kontakt med venner og familie, og selv tror hun at hun har større utfordringer med å håndtere verden enn andre. Vi blir også godt kjent med Rosemary sine utfordringer, men det er vennskapet som vokser frem mellom de to kvinnene som gir styrke til boken.

Romanen byr på noen overraskelser underveis, men stort sett er det koselige portretter av vennskap og kjærlighet som skildres. Dette er vel det vi kaller en "sommerroman", lettlest og grei, litt forutsigbar, men i denne settingen var det helt på sin plass. Jeg koste meg da jeg lyttet til Ina Charlotte Fjellhøys flotte innlesing, og hadde glede av boken.

Utgitt: 2018
Spilletid: 9 timer og 6 minutter
Kilde: Lytteeksemplar

onsdag 8. august 2018

Den gode jord av Pearl S. Buck

Visste du at av de 107 vinnerne av Nobelprisen i litteratur så er bare 14 av dem kvinner? Beathe har utfordret oss til å lese disse kvinnene, et prosjekt helt etter mitt hjerte, og første bok ut er altså vinneren av prisen i 1938. Pearls fulle navn er Pearl Comfort Sydenstricker, hun var en amerikansk forfatter, datter av misjonærforeldre og bodde sine 18 første leveår i kina.

Den gode jord var den aller første boken som ble gitt ut i Den norske bokklubben, derfor finnes boken i mange norske hjem. Romanen sies å være den svakeste vinneren av Nobelprisen i litteratur, men den sterkeste av alle hennes utgivelser. Hun debuterte som forfatter i 1930 og ga ut en lang rekke bøker, innen flere sjangere. Boken har også vært fremført som teaterstykke på Broadway og filmatisert. Til tross for at filmen kun  hadde hvite skuespillere, vant den to Oscar og var nominert til to til.

Romanen begynner på Wang Lunds bryllupsdag. Vi befinner oss i det gamle føydalsamfunnet i Kina i mellomkrigstiden, og de gode skildringene av leveforhold og kultur gjør dette til en lærerik og spennende bok.

Gjennomgangstema er jorden, selve molden som vendes og sås i, jorden som gir, ikke bare mat og mette mager men betyr så mye mer, i alle fall for Wang Lung. Vi følger Wang Lund og familien hans frem til han er en gammel mann, og strabasene han må gjennom er ikke få.

Kulturen som tilsier at familiemedlemmer er forpliktet til å ta seg av hverandre er noe av det som gir romanen et sting, for hos oss ville vi aldri latt late, gamle onkler og ekle fettere snylte på oss. Behandlingen av psykisk syke er også et tema Buck belyser på en fin måte.


Skildringene av hvor lite kvinnene er verdt er egentlig grusom lesning, men på et vis får forfatteren frem at også de kan være lykkelig med det ansvar de faktisk har.

Når Wang Lung skal gifte seg går han fra jordhytten sin til "det store huset" og henter seg en slavekvinne. Hun sitter på bakrommet mens Lung og noen menn fra familien spiser måltidet O-lan har laget til i skjul. O-lan viser seg å være en skatt for mannen sin, hun er klok og har mange gode idèer til hvordan de kan skaffe seg mat og brendsel.

Krig og revolusjon er et bakteppe som ikke har noe med handlingen å gjøre, men det ligger der og truer. Når regnet uteblir får de et uår som nesten tar livet av hele landsbyen, og familien til O-lan og Wang Lung reiser til "Syden", hvor de jobber i byen. De får et perspektiv på livet, og øynene opp forandre aspekter ved livet, som lokker.

Denne romanen har flere uventede vendinger, litt brå og "lettvinte" kanskje, men det driver romanen fremover. Hovedpersonen forandrer seg veldig, han blir mindre opptatt av jorden sin, av arbeidet og av å gjøre det rette, og strekker seg mot kroppslige nytelser og penger. Når han er en gammel mann, er han en helt annen enn den mannen vi møtte i begynnelsen av boken, og han lar seg nesten forvirre når de jordnære følelsene en sjelden gang dukker opp.

De kaller dette den svakeste av prisvinnerne, men jeg synes denne romanen var veldig bra, så det er nesten synd boken har fått dette stempelet.

tirsdag 7. august 2018

Camille av Pierre Lemaitre

Dette er den siste boken i Verhoeven-trilogien. Franske Pierre Lemaitre gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg hørte Alex for noen år siden, så nå bestemte jeg meg for å høre Iréne og Camille, for å få med meg hvordan trilogien avsluttes.

Forlaget om handlingen:
En hendelse blir betraktet som avgjørende når den vipper livet ditt fullstendig ut av balanse. Som for eksempel tre skudd fra en pumpehagle mot kvinnen du elsker.

Kriminalførstebetjent Camille Verhoevens nye venninne er vitne til et ran på Champs-Élysées i Paris og overlever ved et rent mirakel. Men hun er skadet for livet. Det blir en helt personlig sak for Verhoeven å finne igjen gjerningsmannen, ikke minst fordi denne åpenbart vil gjøre hva som helst for å finne henne igjen og avlive henne.

De to mennene går inn i en kamp på liv og død, der den private siden av saken, får kriminalførstebetjenten til å ofre svært mange av sine prinsipper. Til slutt er leseren usikker på hvem som er jegeren i denne saken. Og hvem som er offeret.

Bok to i serien sluttet ganske så dramatisk, og når vi nå møter igjen Camille Verhoeven har det gått fire år. Han har kommet over tapet av sin kone, nok i alle fall til å være tilbake i jobb. Han har også fått seg en ny venninne, og det er denne Ann som er dreiningspunktet i handlingen.

Dramatikken i historiens begynnelse var heftig. Ikke like blodig og ekkel som i de to andre bøkene, men heftig nok. Vi hører om Camille som må finte sjefer og kolleger for å bli satt på denne saken, som egentlig ikke er hans ansvar. Tempo roer seg en stund i midtpartiet, og jeg får tid til å tenke "hææ??, hva skjer her?".

Tro meg det tar seg opp, det er ikke bare spenningskurven som peker oppover, men sakte men sikkert viser plottet seg å være et helt annet enn det en først blir forledet til å tro. Smilet mitt er på plass igjen, og jeg lar meg sjarmere av de levende karakterene og ikke minst av det karakteristiske språket, som er en styrke i denne trilogien.

Nå må det sies at Anders Ribu som har lest inn alle tre bøkene har gjort en kjempejobb. Jeg er mildt sagt ustø i fransk, men ved å lytte til hans innlesing, får jeg max ut av stemninger, personligheter og det franske temperamentet.

Forbindelseslinjene til den forrige boken Irène, viser seg mot slutten, og trilogien avsluttes på fin måte. Er du glad i språk og tekst som utvikler seg i uventede vendinger, kan jeg love deg at denne trilogien er en innertier. Jeg lyttet til denne boken på returen fra Tyrkia, en lang reise, men jeg satt med et fornøyd smil på munnen hele veien ☺

Utgitt: 2017
Spilletid: 10:48
Kilde: Fabel

mandag 6. august 2018

For dagene er onde av Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad er nok kjent for de fleste, hun (brak)debuterte som forfatter i 1976 med Folket på Innhaug, den første av de fire bøkene som inngår i hennes historiske romansyklus. Nå har jeg endelig fått med meg For dagene er onde, enda en perle fra denne forfatteren.

Forlaget om handlingen:
Dette er en historie om hvordan fordømmende og ødeleggende krefter kan herske i et lukket og innestengt miljø, og hvordan kollektivet kan straffe personer som bryter med et lite samfunns tradisjonelle normer og rammer. Dette er fortellingen om det skjebnesvangre forholdet mellom Hildegunn og Robert, et forhold bygda ikke ville vite noe av.

Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 1985/Lydbok: 2012
Spilletid: 8 timer
Kilde: Fabel

Det er en lidelse å lytte til denne romanen, ikke fordi den er dårlig på noen måte, for all del, men fordi miljøet som blir skildret er helt forferdelig.

Det store, fæle "bygdedyret" er hovedpersonen i romanen. Et dyr det er umulig å få has på, siden alle menneskene i bygda er med på å forme utysket. Robert er en gammel mann som har vendt tilbake til sitt barndomshjem etter å ha levd meste parten av livet i Amerika. Vi får høre om oppveksten hans og om hvorfor hans mor oppmuntret ham til å reise og til å bli, ikke kom tilbake sa hun til ham da han dro.

Nå har han kommet hjem, han er gammel og skral og greier seg som best han kan i det forfalne gårdshuset. Hildegunn er kona i nabohuset. Hun er gift med Tore som hun er glad i, og de har tre store barn som går på skole i byen, og en jente på seks år. "Dessverre" bor Tores foreldre fremdeles i kårboligen, og denne svigermoren er noe av det verste jeg har møtt.

Bygdas menn, og ikke minst kvinner, begynner å snakke om forholdet mellom Hildegunn og den gamle Robert. De stiller spørsmål ved hvorfor hun driver å renne ned dørene hos ham, om hun ikke har nok å gjøre hjemme på gården. Heldigvis kommer datteren i huset hjemom og hun får satt mot i moren, som allerede var fast bestemt på å holde ut bygdesnakket, for å fortsatt pleie for Robert.

Handlingen er full av spenningstopper, og det er ikke få ganger jeg formelig river meg i håret av frustrasjon og medlidenhet med de to som er ute i hardt vær. Etterhvert blir det ganske så dramatisk, og teksten utvikler seg, så romanen nesten får et anstrøk av krim over seg.

Hun bruker et flott språk, hvor pauser og det som ikke sies, er en viktig del av kommunikasjonen. Innelser Anne Krigsvoll spilte Hildegunn i spillefilmen fra 1991, så det var ikke rart hun hadde sånn dreis på dialekt og fremføring. Hun formidler miljøet og sinnelaget på landsbygda på en glimrende måte i denne innlesingen.

Anne Karin Elstad skildrer dette bygdedyret på en fantastisk måte. Mellommenneskelige forhold og følelser som sjalusi, misunnelse og angst for å stå utenfor, er viktige elementer i historien. Det var ikke få ganger klumpen sto i halsen på meg, for dette traff noe i meg. Slutten er formidabel, jeg spolte tilbake og hørte avslutningen på nytt, noe jeg veldig sjelden gjør, men noe så hudløst og sårt er det lenge siden jeg har lest.

Jeg vil gjerne lese en annen bok av Elstad, 
har du en favoritt du vil anbefale meg? 

lørdag 4. august 2018

Mer av den prisbelønnede tyrkiske forfatteren Hakan Gunday

Mer var ikke akkurat boken for muntre soldager på ferie i Tyrkia, men for en fantastisk historie. De som ber Orhan Pamuk ta et steg til side og slippe frem Hakan Günday har helt rett, for dette var storslagent!

Forlaget om handlingen:
Dette er historien om unge Gazâ og hans vei fra skolegutt til monster, en mørk og uforsonlig reise til nattens ende.
Gazâ vokser opp ved Egeerhavet. Han er ni år da han første gang blir med faren på menneskesmuglingen. Faren, som en gang ofret en eldre flyktning for å redde sitt eget liv. En dag får også Gazâ et annet menneskes liv på samvittigheten, afghaneren Cuma, som kanskje er den eneste som har vist ham litt medmenneskelighet. Gazâ glemmer det aldri, men det hindrer ham ikke å gå videre i farens fotspor. Etter hvert blir han en spesialist på undertrykkelsens dynamikk og egne torturmetoder.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: på norsk 2017
Sider: 350
Kilde: Leseeksemplar

Denne romanen har rammefortelling som en strikk. Teksten utvikles etterhvert og rommer mye, men handlingen holdes hele tiden stramt, innenfor "strikken", uten digresjoner.

Tyrkia er differansen mellom Østen og Vesten. Jeg vet ikke hvilken av dem du må trekke fra den andre for å sitte igjen med Tyrkia, men jeg er helt sikker på at avstanden mellom dem er lik Tyrkia. 

Vi møter Gazâ som ung mann, men han forfølges av tanken på fortiden og hans måte å besegle minnene på blir å fortelle. Fetterne Felat og Gazâ har aldri sett hverandre, så når den ene skal bli geriljasoldat og den andre skal i militæret avtaler de et kallenavn, så de ikke i vanvare skal skyte hverandre. Vi hører også om kurderen i Sverige som blir myrdet av slektninger fordi han var homo, og som legger igjen et testamente hvor han ber om å få gifte seg posthumt med sin kjæreste.

Mer inneholder sin skjerv av maktsyke mennesker, hatkriminalitet, blodhevn og herskemodeller, og via menneskesmuglingen som Gazâ og faren lever av, drøftes normalnormer, galskap, lidelse og hevn.

Handlingen veksler mellom dramatiske hendelser i hovedpersonens liv, og skarpe observasjoner av menneskesinnet og relasjonene oss mennesker i mellom. Refleksjonene rundt meningen med livet, hva som driver oss videre, hvorfor vi gjør som vi gjør etc. er godt pakket inn i handlingen, siden Gazà livet igjennom forsøker å forstå seg selv.

Dette er en roman som ryster deg og garantert setter spor. Den er velskrevet og allsidig, og selv om handlingen balanserer på kanten av min forestillingsevne, er den troverdig og veldig veldig sterk. 

fredag 3. august 2018

The Nobel Women - nytt leseprosjekt frem mot oktober 2019


Det er Beathe, som på bokhjertet sitt har inspirert meg til å være med å lese alle de 14 kvinnelige nobelprisvinnerne frem mot prisutdelingen i oktober 2019. Det er Beathe som har laget den fine oversikten som blir mitt redskap for å komme i mål.

Nobelprisen i litteratur ble delt ut for første gang i 1901, og tilsammen 107 forfattere har mottatt prisen. At bare 14 av disse er kvinner er rett og slett skammelig, og jeg er mer enn villig til å gjøre ære på disse ved å lese en bok av hver frem mot neste utdeling. Litt underlig er det at det ikke var noen kvinnelige mottakere på 70- og 80-tallet, de to tiårene hvor kvinnene virkelig kom seg opp og frem. Jeg har markert de forfatterne jeg allerede har lest noe av og følger på etterhvert som jeg leser de andre.

Selma Lagerlöf (1858-1940) Sverige. Fikk prisen i 1909 og var den første kvinne noen gang til å vinne prisen. Jeg valgte meg Gôsta Berlings saga fra 

Grazia Deledda (1871-1936) Italia.  Fikk prisen i 1926, det kan se ut til at ikke noen av bøkene hennes er oversatt til norsk.

Sigrid Undset (1882-1949) Norge.  Fikk prisen i 1928. Jeg leste Kristin Lavransdatter før jeg så DnS sin oppsetning i 2018, og på oppfordring fra ArtemisiaAnita leste jeg Jenny, og var strålende fornøyd med det.

Pearl Buck (1892-1973) Amerika Fikk prisen i 1938. Første bok ut i leseprosjektet! 
Den gode jord fra 1931, en bok jeg likte veldig godt.

Gabriela Mistral (1889-1957) Chile. Fikk prisen i 1945. 

Nelly Sachs (1891-1970) Tyskland. Fikk prisen i 1966. 

Nadine Gordimer (1923-2014) Sør-afrika. Fikk prisen i 1991. Jeg valgte meg romanen Et eget liv, og leste den i januar. 

Toni Morrison (1931-) Amerika. Fikk prisen i 1993. 

Wislawa Szymborska ( 1923-2012) Polen. Fikk prisen i 1996. Hun har skrevet en rekke diktsamlinger og flere av dem er oversatt til norsk.

Elfride Jelinek (1946-) Østerrike. Fikk prisen i 2004. Pianolærerinnen finnes på 1001-listen, valget faller nok på den.

Doris Lessing (1919-2013) Iran. Fikk prisen i 2007. Jeg har lest Det synger i gresset, etter å ha lest Ellikken sin omtale av boken, en bok jeg gjerne anbefaler videre.

Herta Müller (1953-) Romania. Fikk prisen i 2009. 

Alice Munro (1931-) Canada. Fikk prisen i 2013. Jeg har hørt novellen Bjørnen gikk over fjellet, som jeg var fornøyd med, og lest novellesamlingen Uvennskap, vennskap som jeg ikke likte nok til å gidde å blogge om en gang. 

Svetlana Aleksijevitsj (1948-) Ukraina. Fikk prisen i 2015. 

For meg som normalt leser nye bøker, er dette en spennende "øvelse". Bare det å skaffe seg bøkene er en utfordring, og tematikk, steder og skrivemåter er så forskjellige i disse bøkene at det er en fryd. Jeg har begynt å lese, og første bok ut fikk meg til å glede meg til fortsettelsen.

onsdag 1. august 2018

Bevisets stilling - ny spennende krim fra Chris Tvedt

Bergen huser mange flinke forfattere, og når det gjelder krim så er Chris Tvedt blant mine topp tre. Bevisets stilling kan uten blygsel kalles blodfersk, siden den lanseres i dag 1. august, og det er igjen Mikael Brenne som er hovedpersonen.

Forlaget om handlingen:
Da Magnus Sandtorv rømmer fra sikkerhetsavdelingen på et psykiatrisk sykehus i Bergen, går alarmen. Magnus er psykotisk og farlig. Han ble sperret inne fordi han på bestialsk vis drepte sin egen bror, og har truet med å drepe resten av familien. Politiet rykker ut, men da de kommer frem til familiegården, er det for sent. Både faren, moren og søsteren er myrdet med kaldt blod. Ingen er i tvil om hvem som er morderen, heller ikke advokat Mikael Brenne, som blir oppnevnt som forsvarer for Magnus. Selv om saken er både tragisk og grotesk, byr den ikke på mange juridiske utfordringer. 

Men jo mer han spør, desto færre svar får han. Og når svarene omsider begynner å komme, blir det som skulle vært en enkel sak, til et innfløkt mareritt.

Mitt bekjentskap med Mikael Brenne er like gammelt som serien om ham. Advokaten har det ikke alltid lett, og det er ikke alltid han tar de rette avgjørelsene, i alle fall ikke i sitt privatliv. Denne gangen er det Synne som redder ham, hun foreslår et samarbeid, og starter advokatpraksis sammen. For å greie husleien inviterer de med seg noen andre juss-kolleger, blant annet Carla, som får en viktig rolle.

Bevisets stilling er spennende fra første til siste side. Mens jeg fryder meg over språket og plottets oppbygging, lar jeg meg stadig vekk overraske over spennende vendinger i handlingen.

Tematikken bygges rundt spørsmålet om en psykisk syk ugjerningsmann kan bli holdt ansvarlig for sine handlinger, og hvordan disse i så fall skal behandles. Tankene sendes til en viss galning i juli for noen år siden, men denne tragedien har ikke en utpreget rolle.

Spørsmålet om permanent bevæpning i politiet diskuteres også litt gjennom den handlingsdrevne teksten, som skildrer udugelighet og lav arbeidsmoral i politiet.

Chris Tvedt skriver drivende godt, han har høy spenningskurve i krimromanene sine, noe som gjør lesingen til et temporitt av dimensjoner. Bevisets stilling, anbefales som du sikkert skjønner på det varmeste!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: august 2018
Sider: 384
Kilde: Leseeksemplar