Den algeriske forfatteren Albert Camus er i vinden som aldri før, og i år utgis romanen han skrev på da han brått ble revet bort i 1960. Jeg hadde nettopp lest Den fremmede, og gikk begeistret videre til denne romanen som ble hans siste utgivelse, mange år etter hans død.
en barndomsskildring satt til Algerie, som Camus håpte skulle bli hans virkelige storverk, men som han dessverre ikke rakk å fullføre da han døde i en mystisk bilulykke i 1960. Utkastet til Det første menneske ble funnet i restene etter ulykken, og datteren til Camus, Cathrine Camus, sørget for å få utgitt det håndskrevne manuskriptet i 1994.
Jacques Cormery er født i Alger av europeiske innvandrere like før første verdenskrig. 40 år gammel står han for første gang ved sin fars grav i Frankrike, en far som han aldri har kjent. Ved graven fylles han av en sterk trang til å få vite mer om denne mannen, og han søker tilbake til barndomslandet Algerie.
Romanen fremstår fremdeles som et uferdig manuskript, siden Camus`s egne notater i margen er tatt med, og handlingen har fått beholde sine små feil og rettelser. Det er ganske artig å lese, en kryper liksom inn i forfatterens verden, midt i arbeidsøkten hans.
Del I heter Faren, og historien starter den dagen foreldrene til Jacques Cormery ankommer gården de skal forpakte, og Jacques blir født i det de kommer inn døren. Etter denne dramatiske starten går vi 40 år frem i tid, når Jacques skal til Frankrike, og moren ber ham om å oppsøke farens grav. Far døde i 1. verdenskrig da han selv bare var ett år, og han og moren har levd livet sitt sammen med mormor.
Vi hører om oppveksten, med en eneherskende bestemor og en nesten døv mor som ikke kunne lese, men jobbet for andre hele livet. Det er lyse barndomsminner som skrives frem, med mye lek og, selv om de var fattige sultet de ikke, så refleksjonene hans rundt materielle goder kommer sent i livet.
Fra et nåtidsperspektiv følger vi Jacques når han oppsøker graven til faren, og etterpå gården hvor de ankom da han ble født. Han snakker med legen og den nåværende eieren av huset de bodde i, og får høre om tiden rundt 1. verdenskrig. Vi får blant annet høre om koleraepidemien som tok livet av et dusin mennesker om dagen.
Deler en smakebit som ga assosiasjoner til vår hverdag av 2021:
Kort sagt døde det rundt et dusin om dagen. Hans kolleger militærlegene, hadde ingen ting å stille opp med. Litt av noen kolleger, forresten. De hadde ikke flere medisiner igjen. Så fikk de en idè. Man skulle danse for å varme opp blodet. Hver natt, etter arbeidet, danset kolonistene mellom begravelsene, til fiolinakkompagnement. Og det var slett ikke så dumt uttenkt. Sammen med varmen fikk det stakkarene til å svette alt de kunne, og epidemien stanset.
Del II heter Sønnen eller det første menneske, og nå går vi tilbake der vi slapp i oppveksthistorien, når Jacques begynner på gymnaset. Han er en naiv, fattig gutt som har jobbet hardt for å få en friplass på dette myteomspunne gymnaset. Han lever i et land hvor det også er mange arabere, og forholdet mellom arabere og hvite er stadigvekk et tema.
Albert Camus bruker mange ord på å skildre omgivelsene, og det er lett å se for seg Jacques og vennen Pierre, som løper rundt i byens smale gater, og gjennom basarene, med sine flotte bueganger. De løper forbi kirker og blomsterhandlere, og selv leseren kjenner på livet og atmosfæren i denne byen.
Boken er spesiell på den måten, at alle små stikkord, strøtanker, korrigeringer og rettelser som står i manuset, er tatt med. Etter romanen (plutselig) er ferdig, får vi igjen en lang liste med tanker og muligheter Camus har hatt for boken. Dette var ikke så spesielt interessant, og tilførte ikke romanen noe (så vidt jeg fikk med meg).
Romanen var godt fortalt, men i forhold til Den fremmede og Pesten som jeg har lest tidligere, så er Det første menneske preget av å være uferdig. Jeg var mettet på oppvekstskildringene lenge før slutten, men likte godt miljøskildringene, og det å bli enda bedre kjent med Camus` Alger.
Artig at du har lest denne. Jeg har boka, som jeg kjøpte for mange år siden, i Aschehougs AlfaOmega-klassikerserie. Leste vel halve boka da, men husker ikke så mye nå. Husker at jeg synes den var litt tung akkurat da, hadde vel mye annet å tenke på.
SvarSlettHar tenkt å lese den på nytt snart, mens jeg enda er i litt Camus-modus.
Leste Fallet og Den fremmede (boka) for kort tid siden, men har ikke rukket å blogge.
Jeg synes at Fallet var tyngre å lese enn både Den fremmede og Pesten, som jeg synes var gode og lette å lese- språklig sett og så var de mye mer handlingsdrevet. Kanskje mest det, at de var så mye mer handlingsdrevet. Fallet er mer filosofisk innoverskuende. Den krever mer å lese.
Så når jeg leser det du skriver om Det første menneske, så tenker jeg at det var kanskje ikke bare det at den var litt tung der og da.. men selve boka. ? Små skrift og mange noter og uferdig, min versjon altså. Men slik jeg har forstått på forlaget så er det ikke så veldig store forskjeller mellom disse to versjonene.
Og like artig at du har den første utgivelsen av boken :) Er enig i at den kan være litt tung, mange unødvendige detaljer i oppvekstskildringene som jeg presset meg gjennom. Tenker jeg er ferdig med Camus for en stund nå, Fallet frister ikke. Har vært fordypet i Faust i to dager nå, så jeg er klar for noe mer handlingsdrevet og hverdagslig :)
SlettKjekt at Bokvennen har fått gi den ut også da, siden Aschehoug var først ute, trodde ikke forlagene ga fra seg titler :)
Det er ikke den første utgivelsen av den på norsk som jeg har. Jeg sjekket på nett og Aschehoug ga ut en hardbackversjon i 1995. Pocketversjonen min i AlfaOmega-serien er fra 2003. De ga også ut en utgave med samme omslag i 1997.
Sletthttps://www.finn.no/bap/forsale/ad.html?finnkode=167413436
Aner ikke hvordan det er med rettigheter, om det er tidsbegrenset, hvis ikke har de vel solgt dem videre til Solum som nå ser ut til å gi ut alt av Camus på nytt..
"Fallet" er bar altså, men litt annerledes.. Men skjønner at du trenger en Camus-pause.
Tror jeg må ha noe feelgood snart her i gården.;)
Nå har jeg nettopp kommet fra kino og sett Den største forbrytelsen. Like heavy alltid med disse jødedeportasjonene, uansett om man kjenner historien. Og nordmenn gjorde ingen ting for å hindre det...Forbanna!
Feelgood høres ut som et must etter hvert :) Skal se Marte Michelet sin film jeg også, men holder på å manne meg opp fremdeles :)
SlettJepp. Ja, Holocaust gjør meg fortsatt like forbanna og trist. Vondt å se selv om man vet alt det der fra før.
SlettJeg har en bokklubb utgave fra 1995 halvlest i hylla. Bra du leser klassikere så får jeg oppdaget hva jeg har gjemt i egne hyller :)
SvarSlettLest mye annet av Camus, men hvorfor denne er halvlest husker jeg ikke.
Spent på hva du tenker om Faust
Det er alltid irriterende å finne halvleste bøker i hyllen, spesielt siden en kanskje tror at en leste den ferdig i sin tid :) Spent på om du finner den frem igjen, innimellom alt annet du skal gjøre.
SlettBle ferdig med Faust i går, nå gjenstår det bare å greie å skrive noe fornuftig om den...