søndag 20. juni 2021

Ni liv - ny spennende krim fra Emelie Schepp

Vi som har fulgt serien med Jana Berzelius, vet at hun har noe ved sin personlige historie, som hun for all del må holde skjult. Ni liv er den sjette boken i denne spennende krimserien hvor en heller uortodoks statsadvokat, har hovedrollen.

Forlaget om handlingen:
En tidlig aprilmorgen spres en film med en ung mann på YouTube. Han er mishandlet og har eksplosiver festet på kroppen. Politiet forstår at dette er seriøst, men de rekker ikke å identifisere stedet han er på, før bomben eksploderer. Det er det fjerde medlemmet av det kriminelle nettverket Komados som er drept på kort tid. Men er det samme gjerningsmann som står bak de fire drapene? 

Kriminalbetjent Mia Bolander får hjelp av den nye etterforskeren Patrik Wiking til å løse saken. Problemet er at ingen vil snakke med dem. Ingen har hørt noe, ingen har sett noe. Når Jana Berzelius blir med i etterforskningen, innser hun at saken har direkte koblinger til henne selv. Som statsadvokat har det alltid vært hennes oppgave å finne sannheten. Nå får hun uventet hjelp til å skjule den. 

Dette er en av de få krimseriene jeg har lest, hvor bøkene bør leses i rekkefølge. Bakgrunnen for Janas måte å være på, får en vite mest om i den første boken, og senere mer i de neste bøkene. Det samme gjelder forholdet hennes til Danilo, som er en sterk nerveskaper gjennom hele serien.

Når denne historien starter sitter Danilo inne, men Jana er nervøs for når han slipper ut. Hennes adoptivfar har fått en mer og mer fremtredende rolle i serien, og i Ni liv får leseren vite mye om hva det er som driver Jana.

Kriminalbetjent Mia Bolander kan ikke fordra Jana, men siden hun er statsadvokat så krysses deres veier stadig vekk. Mias makker Henrik er i pappaperm, så Mia må ta til takke med den litt ruskete vikaren Patrik Wiking. Henrik lar seg styre av kone og familieliv, men trekkes mot saken som skal oppklares.

Emelie Schepp skildrer mellommenneskelige forhold på en fin måte. I denne historien er det gnisninger i de fleste leirene, og mange har noe  å skjule. Handlingen tar for seg barn som blir presset av narkogjenger til å jobbe for seg, tyverier av både biler og dynamitt og mange løgner. Fokus er ikke utelukkende på politiarbeidet, så det blir aldri for teknisk (eller kjedelig).

   Han tidde da mobilen begynte å ringe. 
   - Unnskyld meg. Han tok noen skritt vekk fra senga og svarte. - Det er Öhrn. Ja, men hva...?
   Det ble stille noen sekunder. 
   - ... hva i helvete snakker du om?
   Gunnar snudde seg og stirret på Mia. Han var hvit i ansiktet, og hun forsto straks at det hadde skjedd noe mer. 

Korte kapitler, mye luft og mye direkte tale gjør at lesingen av denne boken gikk radig. Mitt engasjement var høyt allerede før jeg startet, for de lange trådene i denne serien gjør lesingen av hver bok ekstra spennende. Måten Ni liv sluttet på, gjør at jeg gleder meg til neste utgivelse ☺

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2021
Sider: 384
Kilde: Leseeksemplar


Serien i rekkefølge: 
Ni liv


Det var siste smakebiten fra solfylte Bergen før sommerferien. Neste søndag sykler jeg langs sørvest kysten av Peloponnes, pc`en ligger igjen hjemme, men Kindelen har nok bøker til fjorten late dager på stranden (og litt sykling) Riktig god sommer til deg, skal du noe gøy i sommerferien?

fredag 18. juni 2021

Natten Søvnen Døden Stjernene av Joyce Carol Oates

Storslagent nytt familieepos fra Joyce Carol Oates! Tidligere har jeg lest Mitt liv som rotte, Fordi det er bittert, Karthago og kortromanen Svart vann, og blitt like begeistret for alle bøkene. Denne massive romanen tok jeg fatt på i underkant av to uker før jeg skulle fly på sommerferie, men jeg hadde ikke problemer med å bli ferdig, for denne boken var det vanskelig å legge fra seg.

Forlaget om handlingen:
I Natten. Søvnen. Døden. Stjernene settes familiebånd på prøve i etterdønningene etter en dyp tragedie. Joyce Carol Oates bruker familietragedien som prisme for å utforske dagens amerikanske samfunn. Den tidligere borgermesteren i en amerikansk småby, den viljesterke og populære John Earle «Whitey» McClaren, utløser en personlig tragedie da han prøver å gripe inn i det han oppfatter som et grovt politiovergrep. 

I kjølvannet av dette sammenstøtet, som utløser store bølger i livet til medlemmene av McClaren-familien, reagerer de voksne barna med sjokk og på uventede måter. Men den mest overraskende reaksjonen av dem alle er det hans sørgende enke, Jessalyn, som står for.


Oates nyeste roman starter usedvanlig rett på. Hendelsen som legger føringer for resten av boken foregår på de innledende sidene, hvor vi blir kjent med Whitey, og etter hvert også hans familie.

Etter hundre sider følte jeg at jeg kjente dem alle særdeles godt. Thom, Beverly, Lorene, Virgil og Sophia - de fem voksne barna i familien som blir samlet i krisen, og skildret av hverandre og av foreldrene. Karakterene sitter som støpt, og jeg kunne rette all oppmerksomheten min på nydelige skildringer av familiedynamikken. 

Joyce Carol Oates er kjent for å skrive med et kritisk blikk på det amerikanske samfunnet, noe innledningen også gir oss løfter om. Akuttsituasjonen i familien er et godt utgangspunkt for å vise hvor forskjellig familiemedlemmene reagerer på krise, og ikke minst hvordan de forholder seg til sin mor Jessalyn, etter hun har blitt enke. 

Den noen og seksti år gamle damen blir mer eller mindre overkjørt, eller umyndiggjort av sine barn. Vi hører om hvordan de ser på henne som en hjelpeløs person, som de må ta seg av, samtidig som leseren føler med Jessalyn. Kanskje det er min egen alder som gjør at jeg er "på lag med" Jessalyn, en leser på under 30 vil gjerne ha helt andre tanker om denne situasjonen. 

Heldigvis opplever hun nye menneskemøter i livet sitt, som gjør at hun i sin nye enketilstand, ser på deg selv i et nytt og forfriskende lys. Til tross for at det er Jessalyn som er hovedperson i denne romanen, får barna hennes godt med oppmerksomhet de også, noe som bidrar til at spenningsnivået øker. Spesielt mot slutten da Sophie blir stoppet av politiet, satt jeg med hjertet i halsen. 

Tematisk så er vi innom rasespørsmål, psykologiske traumer, klassemotsetninger og ikke minst sorg, men Natten. Søvnen. Døden. Stjernene er først og frem en familieroman, med fokus på hvordan vi forholder oss, til de vi har en nær relasjon til. Spørsmålene romanen belyser rundt det å bli gammel var interessante, har lest en del romaner med dette temaet, men ingen har reflektert rundt hvordan det er å bli enke, på en så fin måte som her.

This is thy hour, O Soul, thy free flight into the wordless,
       Away from books, away from art, the day erased, the lesson
           done,
       Thee fully forth emerging, silent, gazing, pondering the 
           themes thou loved best.
Night, sleep, death and the stars.


Jeg er fremdeles en svoren Oates-fan etter å ha lest denne romanen, oh yes! Fallhøyden er stor når en kaller seg en fan av en forfatter, men Joyce Carol har aldri skuffet. Hun skriver med en skarp penn, som setter søkelys på samfunnet slik vi kjenner det, og det gjør hun på en medrivende og underholdende måte. I tillegg til samfunnsengasjement er det måten karakterene utvikler seg på, som er det jeg satt mest pris på ved romanen.

Lesingen fløt lett, jeg som trodde jeg kom til å bruke de to siste ukene før ferien på denne boken, brukte bare en drøy regnværshelg. Kapitlene er korte noe som gir luft, og selv om det innimellom er langsomme partier, kjente jeg hele tiden på et sterkt ønske om å bare lese "litt mer".... 

Romanen anbefales på det varmeste!


Forlag: Pax
Utgitt: 2021
Sider: 784
Kilde: Leseeksemplar



tirsdag 15. juni 2021

Områder av særlig betydning av Heidi Mittun-Kjos

Heidi Mittun-Kjos er en ny stjerne på forfatterhimmelen, nå når hun debuterer med romanen Områder av særlig betydning. Rammen rundt historien er ganske spesiell, men tro ikke at dette bare er en løperoman ☺

Forlaget om handlingen:
Nordvest i Oslo bor Ada med mannen Sigurd og to små barn. Nesten hver kveld tar hun på seg joggeskoene, skrur på hodelykten og forsvinner inn i mørket langs skogsstiene. Til sommeren skal hun fullføre det 100 kilometer lange Nordmarka Ultra, og for hvert steg, hver treningsøkt, vokser portrettet av en usedvanlig kvinne frem. Engasjert på grensen til besatt, med et skarpt, nesten giftig blikk, og en barndom fylt av apokalyptiske forestillinger som i høyeste grad fortsatt lever videre i henne.

I spennet mellom den hun er for andre og den hun er i seg selv, åpner det seg en avgrunn det etter hvert synes umulig å overstige. Jo mer ultraløpet nærmer seg, desto mer akutt blir spørsmålet: Hva er det med Ada?


Innledningsvis møter vi Ada når hun er ute og løper. GPS, pulsklokke og stravasegmenter blir tidlig introdusert for leseren. At fotlukt er bakterier som lever til de møter frysepunktet, og at svette er ammoniakk, er også greit å vite.

Når hun kommer hjem fra løpetur, introduseres vi til hennes familieliv, mannen Sigurd og barna Georg og Tora, og sakte men sikkert pusles Adas sosiale liv sammen for leseren. Som smakebiten indikerer, skiller hun seg litt ut blant kollegene på jobben:

       Så joggedamer spiser ikke bare salatblader?
       Kan ikke jogge på salatblader, Ove, langt mindre løpe. 
Det er forskjell på jogging og løping, du vet det?

       Han ser på meg, jeg er usikker på om det er kontakt i blikket.
       Jogging er noe folk gjør, og ofte liker de ikke det de gjør, men tenker at det er godt for helsa og gagner fasongen, etter en snau mil føler de seg flinke. Løping er noe du har lyst til.

Handlingen er bygget opp av små og store, nei helst små episoder i livet hennes, som å følge Tora i barnehagen og måtte forholde seg til andre voksne og barn, eller stå på sidelinjen og prate med foreldre, når Georg spiller fotballkamp. Alle disse møtene Ada har med mennesker, gir et bilde av hennes indre landskap, hun tolker og dømmer andre, og setter ord på besnærende små følelser, vi alle kan kjenne oss igjen i. 

Som for eksempel den balansekunsten det er å liste seg ut av et barnerom, rett etter barnet har sovnet, fordi du helst allerede, skulle vært et annet sted. 

Ada oppsøker venninnen Jenny for å høre om sexfesten hun var på, hun henger med noen kolleger på jobben, men mannen sin trekker hun seg mer og mer bort fra. Hun tolker den lett forsurede kjemien dem i mellom som tegn på at forholdet deres er i ferd med å oppløses, og med flere kloke refleksjoner fra hverdagen deres, kan også leseren se dette mønsteret. 

Handlingen er krydret med hentydninger til kjente strofer, ofte litt omskrevet og satt i en helt ny kontekst:

Sigurd stønner. Gardsdraumen forsvinner. Og igjen. Ladede stønn, seksuelle. Jeg snur meg for å se om han tar på seg selv i søvne. Armene ligger fremdeles rett opp. Jeg grøsser og snur meg igjen. 
      Så blir de liggende, disse to, med det som er igjen. Behag og ubehag.
Og størst av alt er ubehaget.


Romanen tar ikke stilling til skyldspørsmålet når det gjelder hva som skjer i ekteskapet til Ada og Sigurd. Ada ser at Sigurd er en god mann, og flere ganger tar hun seg selv i nakken for å gjøre en innsats selv også. Adas forhold til moren er ikke spesielt godt, men leseren får bare hentydninger til hva bakgrunnen for dette kan være.

For å ha glede av å lese denne historien, må du ikke være interessert i det som danner rammen for romanen, nemlig løping, men det hjelper. Jeg kjenner mange som løper, også ultraløpere, og kan kjenne meg igjen i problemstillingene som dukker opp i handlingen. Ada sier selv:

       Løpingen klarner tankene, jeg ville foreskrevet det til enhver med lav frustrasjonstoleranse hvis jeg av yrke hadde vært lisensiert for det. Endorfiner og dopamin er kraftfulle saker.

Heidi Mittun-Kjos skriver lett og fengende, romanen er handlingsmettet og har en tydelig intrige. Fokus er på mellommenneskelige relasjoner, men siden hovedpersonen selv ikke er "helt med", så blir fremstillingen litt utenom det vanlige. 

De første 220 sidene er delt inn i 14 kapitler som alle henviser til hvor lenge det er igjen til løpet. Det er dette Ada hele tiden har i hodet, omgivelsene og menneskene er bare "støy" for henne. De siste 38 sidene skildrer ultraløpet i Nordmarka, og det er langt fra kjedelig lesning. I mine øyne er løpet skildret på en troverdig måte, men det egentlig bare løpere, som kan svare på.

Er du opptatt av menneskelig samhandling, skarpe observasjoner av hverdagsliv og i tillegg setter pris på detaljerte skildringer av livet som ultraløper, da er Områder av særlig betydning midt i blinken for deg!


Forlag: Tiden
Utgitt: 2021
Sider: 272
Kilde: Leseeksemplar

søndag 13. juni 2021

Den spiselige kvinnen av Margaret Atwood

En femti år gammel bok gis endelig ut på norsk. Etter at Tjenerinnens beretning (utgitt i 1985) plutselig ble så populær, har Margaret Atwood sine bøker endelig fått den oppmerksomheten de fortjener. Jeg har etter hvert lest ganske mye av henne, så etter å ha lest Den spiselige kvinnen, som var hennes første roman, var det kjekt å se at hun har holdt på stilen.

Forlaget om handlingen:
Marian er en helt alminnelig ung kvinne som har en jobb hun liker, en venninne hun deler leilighet med og en kjæreste hun planlegger å gifte seg med. Men innerst inne ønsker hun seg noe mer, noe som saboterer planene hennes, rutinene hennes - og forholdet hennes til mat.

Allerede med denne debuten etablerte Margaret Atwood seg som en forfatter med stor slagkraft og betydning. I vår tid rammer den minst like hardt, med sin skarpe utforskning av hva en konsumorientert verden gjør med menneskene. 

Romanen er både en humørfylt satire over forbrukssamfunnet og en nådeløs utforskning av følelsesmessig kannibalisme.


Halvveis i romanen leste jeg igjen forlagets kommentarer til boken, ordene konsumorientert, humørfylt satire og følelsesmessig kannibalisme, jeg kjente meg ikke igjen. Jeg begynte å tenke på andre, litt langtekkelige romaner om spesielle jenter som gjør rare ting, men minnet meg selv på, at det er en Margaret Atwood-roman jeg holder mellom hendene, og leste innbitt videre.

Marians jobb innebærer at hun går rundt på dørene og intervjuer folk om diverse produkter. På myntvaskeriet treffer hun igjen en mann hun tidligere spurte ut om øl, og de blir bedre kjent. Vi møter henne også når hun er på en dobbeldate sammen med samboeren Aynsley, hvor hun oppfører deg veldig besynderlig. Det som skjer dagen etter er like pussig, og harmonerer lite med gårsdagens hendelser.

Persongalleriet i denne romanen er temmelig karikert. Aynsley er rotete og urenslig så det nærmer seg det groteske, kjæresten til Marian er en skrue, og det er Duncan, mannen fra intervjuet, som utover i handlingen får en sentral rolle.

         Han må ha væt utrustet med en slags science-fictionaktig sjette sans, et tredje øye eller en antenne. Selv om han satt med ansiktet vendt fra meg så han ikke kunne se mitt, sa han lavt, nærmest saklig: "Jeg merker at du blir betatt av skrøpeligheten min, alle kvinner elsker invalider."

Handlingen beveger seg sakte fremover, i perioder fikk den meg til å tenke på Murakami, uten at fornemmelsen fikk grobunn. Jeg skjønte ikke hvor tittelen på romanen kunne komme fra, før godt over halvveis, og smakebiten under er hentet derfra:

         Hun ble stadig mer irritert på kroppen sin for at den var så vrang og avviste visse typer mat. Hun hadde prøvd å snakke den til rette, hadde beskyldt den for å ha tullete nykker, hadde lokket og fristet den, men den var urokkelig. Og hvis hun brukte makt, gjorde den opprør. 

Fortærer vi hverandre? Hva betyr det å fornekte sin kvinnelighet? Jeg er redd for at det er mye å lese mellom linjene i denne boken, som jeg ikke har fått med meg, men at den setter søkelys på viktige aspekter av menneskenes relasjoner, er helt sikkert. Vi møter mennesker som hegner om sin egen personlighet. Det er viktigere å beskytte denne, enn å tilpasse seg andre, og virkeligheten sånn som vi kjenner den, kan være så forskjellig. 

Historien er lineær, og styres av et hendelsesforløp, men begynnelsen føltes temmelig fragmentert. Den er på en måte satt sammen, av små historier, refleksjoner eller enkeltstående hendelser. Da jeg fikk øye på en retning, sluttet jeg å undre meg, og da karakterene satt, ble det en sann fornøyelse å lese. Jeg likte slutten veldig godt, og da ble også bakgrunnen for den noe underlige tittelen avslørt, og forlagets introduksjon til boken ga mening.

Liker du å vri og vrenge på handlingen i en roman, eller kan fristes av tidenes heftigste bryllupsnerver, så er Margaret Atwoods debutroman noe for deg. 

Forlag: Aschehoug 
Utgitt: 1969/på norsk 2020
Sider: 347
Kilde: Ebok - leseeksemplar 

lørdag 12. juni 2021

Lørdag - beste dagen i uken!!

Har du et eget lørdagsrituale? eller en ting som du bare gjør på lørdager? Å lese andre sine blogger er deilig rekreasjon for meg, og mye av min egen lesing er inspirert av hva jeg leser på bokblogger. Ideen til dette innlegget kommer fra bloggen Augusta skriver bok, hvor hun hver lørdag inviterer sine lesere til å dele litt om sin egen leselørdag, med et kjapt bilde.
 

Min lesekapasitet har vært stor i det siste, noe 137 bøker fra januar til og med mai indikerer, så når jeg i juni bare har lest 3,5 bok er det ikke tvil om at dette er unormalt. Årsaken er nok at kulturlivet i Bergen blomstrer, og jeg liker denne typen blomstring. De to ukene som snart har gått, har vært fylt med Sivert Høyem, Bigbang, Sprengt og Erasmus Montanus, flere utemiddager med venner og fest med jobben. 

Bare se hvor fint vi sitter og koser oss med Bigbangs fantastiske opptreden, med god avstand og all smittevern ivaretatt. Det er en fryd å gå på en stor utekonsert, når en kan komme ved konsertstart, sette seg ned på en stol og bestille fra baren på mobilen☺

Det ser ut som at sykkelferien i Hellas blir en realitet, så litt tid har gått med til å trene opp sykkelrumpa mi, for syv dager på sykkelsete. Da funker det ikke med bok, ei heller lydbok siden jeg sykler i veien, og må høre trafikken.  

Denne lørdagen har det regnet i Bergen! Uvant for oss bergensere som har tørket helt opp, og litt urutinert, glemte jeg både teppe og solstol ute på terrassen. Båtparaden til Pride tøffet forbi balkongen da jeg satt og leste Områder av særlig betydning, og det var stas, gøy med liv på fjorden igjen. 


Jeg har funnet frem Joyce Carol Oates nye bok Natten. Søvnen. Døden. Stjernene. og den gleder jeg meg til å ta fatt på. Med mitt lesetempo for tiden tviler jeg på at jeg blir ferdig med de 784 sidene, før vi skal ut i den store verden neste fredag. I juni ankom min nye lesekrok, i form av en bokhylle. Ikke alle som har bokhylle som nattbord, men sånn har det blitt, siden vår håpefulle snart kommer hjem fra militæret og vil ha kontoret vårt (rommet sitt) tilbake. 


Da jeg syklet ut i dag lyttet jeg til Lasso rundt fru Luna, for en herlig bok, nydelig innlest av Anders Ribu, en av mine favoritter. Boken måtte av øret da jeg var innom sportsbutikken og kjøpte gelsete og sykkelhansker, og kom ikke på igjen. Dette er mitt første møte med Storytel, og jeg kan ikke si annet enn at jeg tror jeg vil fortsette med abonnementet, selv om jeg bare fikk hørt en bok på de 14 gratisdagene.


Kvelden tilbringes på balkongen, siden gubben skal ut på fotballkamp, så får jeg kanskje avsluttet Heidi Mittun-Kjos sin roman før dagen er omme. Men først, pizza (jeg hører han er i gang på kjøkkenet)


Hva har du gjort i dag? det ble vel ikke bare lesing vel?? 

onsdag 9. juni 2021

Engelens fall - ny spennende krim fra Myriam H. Bjerkli

Det er ikke første gang jeg leser en krim av Myriam H. Bjerkli, for jeg har tidligere lest Lille LinerleStella Polaris, og Djevelens yngel, de tre bøkene som til sammen utgjør Kodal-trilogien, og som skremte livskiten av meg.  

Forlaget om handlingen: 
Vibeke Olden har aldri vært redd for mørket. Ikke før nå. Det var for et halvt år siden de underlige tingene begynte å skje. De tause telefonene fra ukjent nummer. Bilen, som det stadig er noe i veien med. Parfymen, som bare ble borte. Vibeke frykter at hun er i ferd med å bli like gal som moren sin. Eller er det virkelig noe som truer henne? 17 år gamle Angela fra Sandefjord er alene i verden. Hun lever som stripper og prostituert, men er sakte i ferd med å reise seg. Så en dag blir hun borte. Politiførstebetjent Håkon Haakonsen mottar meldingen om at Angela er savnet. Han tar den på alvor fra første stund. I jakten på Angela og på hva som har skjedd med henne, skal han bli stilt overfor en umenneskelighet han ikke trodde var mulig.

I denne historien befinner vi oss i Larvik og Sandefjord. Innledningsvis møter vi unge Angela, som alt for tidlig flyttet hjemmefra, en sterk jente som innbitt prøver å skape et liv for seg selv.

Vi møter også Vibeke Olden, som har en betrodd stilling i barnevernet. Hun er preget av at hennes egen mor led psykisk, og Vibeke er livredd for at hun er arvelig belastet. Vibekes datter Lucie har vært borte noen år, fra hun som 18-åring pakket snippesken og ganske brått, forlot hjemmet.

Også har vi den hyggelige politiførstebetjenten Håkon Haakonsen da, han som er så ordentlig og beskjeden at det meste glipper i livet hans. 

Vi hører om personene som utgjør omgangskretsen til Vibeke og familien hennes, samt Angela og venninnen Yvonne. De to siste har drevet med narkotika og prostituert seg for å tjene penger til stoff. Tematikken belyser livsbakgrunnen som mange stoffmisbrukere og prostituerte har, noe som penser oss inn på misbruk av barn. Det er et heftig tema å lese om, men Bjerkli fokuserer på krimplottet, og lar denne gang de groveste skildringene ligge.

Heldigvis, de andre bøkene hennes har vært på kanten grotesk til tider, Engelens fall var tonet ned, både når det gjelder ekle bilder, og spenningsnivå. Boken har mange korte kapitler, med tydelige overskrifter som sier hvor vi er, når på dagen og hvilken dato, så for dem som husker lese overskrifter, så er det lett å følge med. 

Historien er lineær, og løsningen holdes skjult til det siste, blant annet ved at karakterens navn ofte blir anonymisert med "han" eller "hun". Liker du krim som ikke har fokus på politietterforskning, men gir plass til karakterenes skjebner, så er Engelens fall et godt valg som ferielektyre. 

har også blogget om boken ☺


Utgitt: 2021
Sider: 299
Kilde: Leseeksemplar

mandag 7. juni 2021

Enheduannas dikt til Inanna - igjen

I påvente av at jeg skulle se DnS sin oppsetning av Berit Hedemanns roman Bjørnejegerskens bekjennelser, leste jeg boken hennes. Jeg så stykket, som jeg likte veldig godt, og lånte deretter Prinsesse Enheduannas dikt til gudinnen Inanna, for å se om jeg kunne finne noen av de erotiske diktene, som det snakkes om i Hedemanns roman. Jeg syntes ikke det var så veldig erotisk, men Hedemann var så grei å informere meg om at disse diktene, som Bjørnejegersken siterer, finnes i en annen bok, nemlig Sumeriske skrifter

Mens jeg holder på med denne samlingen av dikt, skrevet av blant andre en prinsesse for 4300 år siden, valgte jeg helt tilfeldig å høre Marianne Fredrikssons romaner Kains bok og Noreas bok, og sannelig dukket ikke Inanna opp her også. 

Forlaget om Sumeriske skrifter: 
Sumerernes hellige skrifter, verdens eldste litteratur, preges av stor forståelse for alle sider ved menneskelivet. Den forteller om hvordan mennesker forestilte seg verdens opprinnelse og hvordan de selv var blitt til, om deres guder, halvguder og helter. Den tar for seg erotikk, maktkamp, sosiale skiller, bedrag, stolthet, vennskap, selvforherligelse og svik. De fleste av tekstene i boka er aldri tidligere oversatt til norsk.

Jens Braarvigs innledende essay gir leseren en pekepinn på hvem de forskjellige navnene er, og hvordan verden så ut på den tid disse diktene ble skrevet. 

Vi hører her om mennesker og guder, om Visdomsguden Enki, om Nana, Utu og ikke minst Inanna. 


Gudea var guvernør av Lagash 2100 før vår tid, en av flere store ledere vi hører om, i de forskjellige epokene som skildres her. Dette er en tid hvor gudene har en stor rolle i menneskenes liv, og når jeg har satt meg inn i deres oppfatning av kosmos, er det som å tre inn i en virtuell verden. 

Det er diktene til kong Sargons datter, prestinne Enheduanna, den første navngitte poet i verdenshistorien, jeg er ute etter, og her finner jeg hennes (og andres) dikt til gudinnen Inanna. Inanna ble identifisert med Venus, Morgenstjernen, og slik er hun i slekt med både Afrodite og Venus. Vi kjenner henne igjen fra det gamle testamentet som Astarte eller Ishtar. Hun er altså seksualitetens og kjærlighetens gudinne for mennesker og guder.

Av den 351 sider lange boken er det 90 sider som handler om Inanna, denne himmelens dronning, var en femme fatale, som sendte elskerne sine til underverdenen. Ved å lese disse diktene skjønner en at kvinner ikke alltid har vært undertrykket og kuet av mennene, her kommer noen eksempler på hvor "vovet" det gikk an å uttale seg for over 4000 år siden:

Inanna satte shugurra, steppenes krone, på hodet.
Hun gikk til sauekveet, til gjeteren.
Hun lente seg mot epletreet.
Da hun lente seg mot epletreet,
   blottet hun sitt makeløse skjød.
Den unge kvinnen Inanna priste sitt makeløse skjød,
   og æret seg selv.

Hun går så til visdommens gud i Abzu, til Enki. Han ber sin tjener Isimud om å ønske henne velkommen ved det hellige bord. Enki og Inanna drikker øl sammen, og han gir henne prestinnekallet, og makt over mye og mange. 

Til min datter Inanna skal jeg gi
sannhet!
Nedstigning til underverdenen! Oppstigning
    fra underverdenen!
Kjærlighetskunsten! Å kysse fallos!


Over tre hele sider får vi høre alt Enki gav henne, og det er ikke tvil om at kvinner er likestilt med menn, når en leser denne teksten. Inanna blir sendt tilbake til byen sin Uruk, alt han gav henne, alle løftene lastes i himmelbåten, og hun reiser. Enki blir etter hvert edru, og spør sin tjener Isimud hvor all makten hans har blitt utav, og tjeneren må si som sant er, Enki har gitt det til sin datter.

Det høye presteskapet? Gudenavnet?
Den edle, evige kronen?
Hvor er de?

Min konge har gitt dem til datteren sin.

Heltens kunst? Maktens kunst?
Svikets? Bedrageriets?
Hvor er de?

Min konge har gitt dem til datteren sin.

Det mottagelige øret? Lyttingens makt?
Å ta avgjørelser?
Hvor er de?


Kongen er desperat, han har jo gitt fra seg all sin makt. Han bryter sitt løfte til Inanna om at hun skal komme seg trygt hjem, og blir den som vil henne til livs. Han sender langhårete enkum-ånder etter henne, men Inannas tjener Ninshubur hjelper henne og jage dem vekk. Så sender han Uru-kjempene og deretter femti lahma-drager, men Inanna og Ninshubur sloss dem alle vekk, og seilte inn i havnen i Uruk som helter.

Solguden Utu vil at hans søster Inanna skal gifte seg med gjeteren Dumuzi, men hun vil heller gifte seg med bonden. Mens de krangler om dette, våkner Inannas lyst på gjeteren, og en ny heftig runde med erotikk utspiller seg. 

Han formet mine lender med de myke hendene sine.
Gjeteren Dumuzi fylte fanget mitt med fløte og melk.
Han strøk meg over kjønnshåret, han vannet mitt skjød.
Han la hendene over mitt hellige skjød, 
han myknet min svarte båt med fløte,
han egget min trange båt med melk.
Han strøk meg kjærlig på sengen.


I fortsettelsen hører vi om Inannas nedstigning til underverdenen, det er temmelig dramatisk det som skjer, og jeg tar meg i å ønske meg en teaterversjon, eller kanskje en serie på Netflix ☺ Og Dumuzi stakkars som var så lykkelig gift... vi får høre om hans drøm og om hva som skjer med ham. Inanna kommer tilbake, og kveles av sorg over at Dumuzi er borte. 

Før kapittelet om Inanna avsluttes med Enheduannas hyllest Til Inanna, får vi lese syv hymner til Inanna. Hun hylles som Himmelens Hellige Prestinne, kalles Den Sterke og Tordnende Storm, Den Hellige, etc. før vi er tilbake i det erotiske med Det Hellige Bryllupsritualet. 

Ved å lese disse dikene lærte jeg om hvordan menneskene forestilte seg skapelsen, og hvordan de tenkte seg verden med alle dens guder, halvguder, helter og vanlige mennesker. Dødsriket og underverdenen er steder de helt konkret forholdt seg til, og vi hører om hvordan guden Enki foreslår å avlaste de mindre gudene i deres strev, ved å lage mennesket, av leire.

Jeg føler på meg at det ikke er siste gangen jeg leser om guder og helter fra før-kristen tid, for dette var virkelig spennende. Hodet mitt blir helt koko av å prøve å plassere mennesker på jorden og guder, engler og ånder i himmel eller helvete, men akk hvor gøy dette var. 

fredag 4. juni 2021

Klimaprofitøren av Hogne Hongstad

Det er lenge siden Hogne Hongstad imponerte meg med sin spenningsroman Den femte dykkeren. I årene som fulgte har forfatteren fortsatt å skrive om hvordan landet vårt påvirkes av mennesker som ikke alltid vil naturen og menneskenes beste. Les gjerne også Mafiela og ikke minst Vindbaroner, hvor tematikken er tett knyttet til det i årets roman, Klimaprofitøren.

Forlaget om handlingen: 
Norsk virkelighet våren 2020 preges av koronapandemien, men også av stadig mer militante konfrontasjoner om vindkraftverkene som bygges rundt om i landet. Urørt natur bygges ned i et tempo som ingen har sett tidligere. Lokalmiljøer kastes ut i konflikter som splitter nabolag og familier, i kampen mot pengesterke vindbaroner. Tonje Østrem er journalist. Som flertallet av norske journalister mener hun at vi må bygge mer vindkraft for å kunne nå klimamålene. 

Tonje blir involvert i en bilulykke med dødelig utfall. Var det en ulykke? I jakten på sannheten blir hun med på en reise langs kysten. På turen blir hun konfrontert med mennesker og kunnskap som setter hennes holdninger på prøve. Tilfeldighetenes spill vikler henne inn i dramatiske hendelser i et farlig spill om penger, liv og død...

I denne romanen følger vi Tonje, en journalist som akkurat er ferdig med et vikariat, hun er tilhenger av "det grønne skiftet", og at Norge skal gå foran i klimasaken. Hun får tilbud om å være tekstforfatter til noen kronikker som skal ut i avisene, som framsnakker utbygging av vindkraft, og denne jobben gir henne unike muligheter til å sette seg inn i saken. 

En formiddag hun trenger å tenke i fred, setter hun seg inn på en tilfeldig bar. Her møter hun Bård, som er ihuga motstander av vindkraft, så selv om de liker hverandre veldig godt, så kommer de motstridende holdningene, i veien for dem. 

Det som begynner ganske udramatisk, med litt småproblemer, og en gryende forelskelse, vinkles ganske raskt over på noe mye mer alvorlig. Romanen viser med små eksempler og bilder som fester seg til netthinnen, hvordan vindkraftutbyggingen fremstår, som noe helt annet enn et miljøvennlig alternativ til oljeindustrien. 

Vi hører om hvem som sitter på den reelle makten, og hvordan det til syvende og sist er økonomiske interesser som ligger til grunn for utbyggingene av vindparker. Dette er skremmende lesning, ikke minst siden lokalbefolkningen som blir berørt, ikke blir lyttet til. 

Hogne Hongset har igjen skrevet en innsiktsfull og engasjerende spenningsroman, bygget opp av like deler samfunnskritikk og personlig dramatikk. Handlingen finner sted her og nå, med koronautfordringer og det hele. 

Karakteroppbyggingen er glimrende, og det er også alle  miljøskildringene fra norsk natur og øysamfunn. Handlingen er ryddig og lineær, med en god nerve hele veien. Alt henger sammen, og jeg fant ingenting å pirke på, så det blir full pott fra meg denne gangen ☺

Jeg har lånt boken på BookBites, og var strålende fornøyd med Trond Peter Stamsø Munch som innleser. Sommerferien står for døren, og jeg føler et visst ansvar for at mine fem medreisende til Hellas har godt lesestoff, så nå gjenstår det å se om jeg finner Klimaprofitøren i bokhandelen, for denne historien vil falle i smak hos gjengen min.

Uansett om du har sett vindmølleparker på nært hold, eller langt borte fra, om du er tilhenger eller motstander av vindkraft, vil boken utvide horisonten din. Skal du på biltur langs norskekysten, er dette en historie som utvider seg med en gang du tar vindmøllene nærmere i øyesyn. - Anbefales på det varmeste!


Geir Tangen har også skrevet om boken.

onsdag 2. juni 2021

Der krepsene synger av Delia Owens

Det er tilgjengelighet på BookBites som bestemmer hva jeg lytter til om dagen, og da jeg så at denne boken var åpen for meg, så kom jeg på at jeg hadde lest en positiv bloggomtale av boken. Jeg tenker at jeg ikke trenger å skrive om alt jeg leser/hører, og denne skulle jeg forbigå i stillhet, men den er så bra, at jeg må bare si noen ord. 

Forlaget om boken: 
Hvor lenge kan hun beskytte hjertet sitt? Ryktene om «Marsklandsjenta» har hjemsøkt Barkley Cove, en stille småby på kysten av North Carolina. Så da kjekke Chase Andrews blir funnet død høsten 1969, retter lokalbefolkningen øyeblikkelig mistanken mot Kya Clark, den forlatte jenta som bor alene i villmarken. 

Men Kya er ikke slik de tror. Hun er følsom og intelligent, og har overlevd i årevis alene ute i marsklandskapet hun har gjort til sitt hjem. 

Romanen har en klassisk oppbygging med to historier som til slutt møtes. Først møter vi Kya som er 6 år i 1952. Hennes mor drar sin kos, slik også hennes eldre søstre har gjort, bare en storebror er igjen, men etter en kamp med faren, drar også han. Kya er igjen med sin voldelige far, de overser hverandre så godt de kan, og i lange perioder er Kya helt alene, helt til den alkoholiserte faren også er borte for godt. 

Den andre historien begynner i 1969 når Chase Andrews blir funnet død i sumpen, og vi følger etterforskningen av dødsfallet. Denne delen av historien gir en nerve til handlingen, som er kjærkommen men i mine øyne, egentlig ikke nødvendig, for historien om Kyas hjerteskjærende oppvekst i sumplandet, er mer enn nok å ta inn.

Der krepsene synger er en kjærlighetshistorie til naturen, til alle levende kryp, store som små, og til stillheten som råder i de avsidesliggende delene av vår klode. Det er nydelig å høre om Kyas interesse og kjærlighet for skjell, planter, fugler og alle levende vesener som lever sammen med henne i myrområdene.

Det er spennende å befinne seg blant "white trash" i sørstatene, i et miljø jeg knapt kan se for meg. Kya får gjennomgå av menneskene som bor i den nærmeste landsbyen, etter første oppmøte på skolen, hvor de andre barna var skikkelig ekkel mot henne, trakk hun seg tilbake til hytta i sumpen. Mannen som driver kiosken på kaia forbarmer seg over henne, og kjøper blåskjellene hun kommer med, og på denne måten får hun penger til maisgryn og bensin til båten, og en pose klær fra "Fretex", i ny og ne. 

Romanen har som sagt god nerve, siden Kya stadig vekk må gjemme seg, og jobbe hardt for å opprettholde livet. Det som gjorde sterkes inntrykk er hvor i ett med naturen hun lever, og hvordan sorgen over å være forlatt aldri slipper taket i henne.

Der krepsene synger er en nydelig roman, som jeg gjerne anbefaler videre!

Andre bloggere om boken: Heartart, Bjørnebok, Lillasjel og Bentebing