Fartsblind - ny krim fra Agnes Matre

Agnes Matre debuterte i 2017 med Skinnet bedrar, det som skulle komme til å bli den første boken i serien med Bengt Alvsaker i hovedrollen. Handlingen i boken spilles ut i landlige omgivelser i Hardanger, og har med en fin skisse av utfordringene som kan følge med å være lærer, politi eller barn i rurale strøk. 

Forlaget om handlingen:
Det er forsommer i Hardanger. En ung kvinne blir funnet drept i skogen overfor fergekaien i idylliske Tørvikbygd. Åstedet er merkelig rent for blod og andre spor, og det er åpenbart at hun er plassert der. 

Hardanger er på denne tiden av året oversvømt av turister på gjennomreise, og det haster med å få kartlagt mylderet av mulige gjerningsmenn. Da politiet får mistanke om at offeret er en ung prostituert kvinne fra Ukraina, snakkes det om henleggelse.

Politistasjonssjef Bengt Alvsaker og det lokale mannskapet hans blir mer eller mindre stående alene om å ønske rettferdighet for den unge kvinnen. Etterforskningen peker mot menneskehandel og prostitusjonsringer, mot rike finansfolk og ukjente bakmenn.

Snorre Fjellbergnes får en tøff oppvåkning med tidenes fylleangst, etter hyttefesten. Han husker ingenting fra nattens tumulter, så når han ser en kvinne ligge slengt i buskene like ved der han våkner, får han total angst.

Fartsblind startes opp med dette scenarioet, tekniker Lerke Ribenholt som er samboer med politistasjonssjef Bengt Alvsaker kommer fort på pletten. En etter en kommer kjente og kjære karakterer på banen, ispedd noen nye. 

Historien har et solid persongalleri, som fyller alle rollene et lite samfunn skal ha. Den hardt prøvede læreren Amalie har en sentral rolle, da det utfordrende skolemiljøet er en betydelig del av handlingen. Det er interessant å få et blikk inn i klasserommet, og se hvor kneblet Amalie er, i forhold til å reagere på Filip Berge og kameratens frie ferdsel på skolen.

At hun i tillegg har kolleger, en sjef og en kontaktperson fra politiet som ikke reagerer når hun trenger støtte, gjør ikke skolehverdagen hennes lettere. 

Den lille politistasjonen i Hardanger må være kreativ for å få nok ressurser til å fylle alle rollene, når de skal finne ut hvem som drepte den unge kvinnen. Thomas, som er sønnen til Alvsaker går første året på Politihøyskolen, blir en del av etterforskningen. Hjelp fra Bergen får de også i form av to "Kling og Klang- aktige" figurer, som kløner det til, i tillegg blir Susanne Hauso kalt tilbake fra mammaperm.

At de felles ressursene som fordeles fra Bergen har en tendens til å ikke nå distriktene, er et gjennomgangstema, enten det gjelder etterforskning av kriminalsaker, eller oppfølging i skolen eller av barnevernssaker. Når jeg leser Fartsblind tviler jeg ikke på at det er utfordrende å legge sin sjel i arbeidet med mennesker, når rammene for hvordan det best kan gjøres er så trange.

Tematikken i historien dreier seg rundt ungdommer i risikosonen, samtidig som krimplottet tøtsjer innom utnytting av utenlandske kvinner til prostitusjon. Oppbyggingen av nerve i historien går sakte fremover, jeg var imponert over hvordan forfatteren greier å flette sammen det kriminelle miljøet med utfordringene som myndighetspersonene sliter med.

Fartsblind er en velskrevet etterforskningskrim med et engasjert, sosialt blikk. Handlingen holdt meg fengslet, boken ble lest i to lange økter, så det er ikke tvil om at den engasjerte. Den kriblende spenningen lot vente på seg, men siden tematikken(e) var så interessant, hang jeg meg ikke opp i det. 

Slutten og avsløringen av morderen var ryddig, tråder som til nå hadde vært løse, ble festet, og som leser sitter jeg smilende og fornøyd tilbake og gleder meg til neste bok i serien.

Jeg anbefaler gjerne Fartsblind videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 312

Kilde: PDF fra forlaget

Oppsummering av lesemåneden mars

Er det alderen eller går dagene og ukene like fort for alle? Jeg ser jo på månedens liste at mye tid går med til lesing, litt mindre tid til kulturting for tiden, men jeg driver da med litt fysisk fostring innimellom. 

Jeg har meldt meg inn i Eikemos leseselskap, som skal ha sitt første klubbmøte 6 mai, det er noe jeg ser frem til.
På bildet har jeg erobret Grytenosi 1049 moh. En ny topp i Fjelltoppjakten er lagt til samlingen.  

Dette leste jeg i mars: 

1. Hallgrimur Helgason - Seksti kilo solskinn - 5
2. Bernard Minier - De utslettede - 5
3. Garreth Carr - Gutten fra havet - 5
4. Marta Breen - Radka Toneff - sak - 4
5. Jan-Erik Vik - Indre fiender - 4
6. Helene Uri - I mitt lune hi - 5
7. Flere forfattere - Memoarer Kolon forlag 30 år - 5
8. Sandra Lillebø - Vera - 5
9. Tron Jensen - Bokseren - 4
10. Kjersti Ericsson - Ømhet og forferdelse - 4
11. Trude Teige - Mormors utrolige venninner - 5
12. Inger Johanne Øen - Selv om himmelen faller - 5
13. Jòn Kalman Stefànsson - Himmelsk måne over verdens ytterste rand - 4
14. Alex Schulman - 17. juni - 5
15. Aina Skoland - Solgt - 4
16. Gard Sveen - Skalpjegeren - 4
17. Elisabeth Sørdal - Rally - 6
18. Franz Kafka - Forvandlingen - 4
19. Aina Skoland - Marionetten - 5
20. Johan Theorin - Nattgjestene - 4
    
    

Romaner: 11

Krim: 7

Sak: 2

Etter vi overtok hytte på fjellet i november har det blitt drastisk mindre på kulturfronten for min del. Jeg har ut mars hatt fri om fredagen, så vi har kortet ned uken og fått en lengre helg. I mars har jeg vært på et interessant historisk foredrag om Sandviken, bydelen jeg bor i. DnS viser teater om Armauer Hansen for tiden, og det har jeg sett. Like før vi reiste på fjellet for en lang påskeferie var jeg i Grieghallen og så Bachs Matteuspasjon, en kjempeoppsetning med fire kor. 

Som vanlig har jeg ikke lagt en slagplan for videre lesning, jeg lar meg styre av hvilke bøker jeg får tilgang på fra biblioteket og Bookbites, og av de forlagene som er så grei å sende meg pdf av noen nyheter. 

Fortsatt god påske fine du som leser dette 🐥🐣🐤

Rally en roman av Elisabeth Sørdal

Elisabeth Sørdal romandebuterer i år med boken Rally, skrevet etter en idè hun fikk i en begravelse. Rammen for historien er lagt til et bilsportmiljø, men selv om rallycross er en del av handlingen, så er tematikken en helt annen. Jeg likte alt ved denne romanen, og gir den full score på min terning.

Forlaget om boken:
Sensommeren 1985 måtte rallykongen Birger 'Biggen' Solås flykte for livet fra hjembygda i Østfold. Igjen stod den ti år gamle datteren hans, Beth, foreldreløs og full av frykt.

Den voksne Beth bærer fortsatt på vonde minner fra fortiden: Den unge sjåføren Rafael, som etterlot et dypt sår i hjertet hennes; moren som forsvant i en ambulanse; farens konkurrenter som plutselig stod på døren.

Når et dødsfall i familien bringer faren tilbake igjen, frykter Beth at han kommer hjem til et skjebnesvangert oppgjør. At de som ble snytt for rettferdighet nå tørster etter hevn. Hun blir nødt til å dykke ned i fortiden for å finne svar og forsoning. Men finnes det ting man rett og slett ikke kan tilgi?

I åpningsscenene i denne romanen befinner vi oss i 2016, Beth er en voksen dame med eget gullsmedverksted på Lillehammer. Når hun kjører tilbake til stedet hvor hun tilbrakte de første ti årene av sitt liv, ser hun seg stadig over skulderen, i redsel for å møte noen av fars gamle venner.

Det er fars tvillingbror Truls som er død, han som arvet gårdsbruket, mens rallykjøreren Biggen ble avspist med et lite bygg med utedo og et verksted. Her bodde og jobbet han, sammen med kona Berit og deres to barn.

Beth og storebroren Even er begge overrasket over at faren kommer hjem til begravelsen, etter han har gjemt seg for alle på andre siden av kloden i 30 år. Hva som skjedde den gangen avsløres litt etter litt gjennom historien, først bare som må hint, men mot slutten åpenbarer sannheten seg.

Birger Solås er en småhissig og bestemt mann, som setter mekking på bil og vinning av rallyløp øverst på prioriteringslisten. Ved sin side har han rødhårete lille Beth, hissig som sin far, men hun er rask og presis og lærevillig til tusen. Ber han om en 12 mm. fastnøkkel, så får han det, hun vet hva far mener når han sier at det er slark i turbosjakten, eller når han snakker om differensialsperrer, kamaksler eller registerreimer. 

Gjennom handlingen deltar vi på flere billøp, jeg sier vi for jeg levde meg sånn inn i disse løpene at Kindelen virkelig fikk svingt seg. Om ikke dette er spennende nok for deg, så hører et lite krimplott også med til historien, det handler om veddemål og hvem som handler inn de fleste av gevinstene, om misunnelse og sjalusi. 

Handlingen i Rally har god utvikling, nerven som bygger seg opp kommer frem gjennom dialogene far har med konkurrentene sine. Uhyggen som kryper på forsterkes ved at Beth er for liten til å skjønne hva blikkene og kommentarene egentlig handler om. Even som er et par år eldre, lever et tilbaketrukket liv gjemt bak Donaldbladene sine, men han hører og skjønner mye.

Når hun er hjemme til denne begravelsen og treffer far igjen, bestemmer hun seg for å snakke med folk. Brokker av ny informasjon, gjør at hun tenker annerledes om hendelser fra barndommen, og hun får en helt ny forståelse av hva som egentlig foregikk den gangen. 

Rally er en velskrevet roman på mange måter, spesielt når det gjelder språk og oppbygging. Karakterene er tydelige og troverdige, plottet åpenbarer seg på snedig vis godt ut i boken, og jeg satt stor pris på oppvekstskildringen, som er fortalt i en glimrende "show don`t tell" variant. En sterk debut av Elisabeth Sørdal, jeg gleder meg til neste bok fra henne!

En roman, spennende som en påskekrim, og med noe helt eget ved seg,

jeg anbefaler gjerne Rally videre ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 352

Kilde: PDF fra forlaget

Solgt og Marionetten av Aina Skoland

Aina Skoland er journalist og forfatter av både sakprosa og krim. Hennes krimdebut er Solgt fra 2022, som er starten på en serie med Mo Assimi. Jeg leste Anitas fristende omtale av hennes nyeste utgivelse Marionetten, og slang meg rundt å leste Solgt mens jeg ventet i kø på biblioteket på bok nummer to i serien. 

Forlaget om Solgt:
Da tre år gamle Maja Jørgensen blir brutalt kidnappet, kastes den unge etterforskeren Mo Assimi ut i en kynisk verden. Snart står han overfor en ondskap han hadde håpet han aldri måtte møte igjen. På sin side kjemper Majas mor en desperat kamp for å få datteren tilbake, vel vitende om at hennes egne lyssky handlinger truer med å skille dem for alltid.

Samtidig, i et land langt fra Norge, blir en ung kvinne vitne til det bestialske drapet på kjæresten. Selv slipper hun så vidt unna. Når historien er i ferd med å gjenta seg, må hun likevel oppsøke det hun frykter mest.

Solgt er en drivende krim som tar deg med på en urovekkende reise. Fra Norge til Ukraina, og inn på det mørke nettet, der barn er en handelsvare. Og handelen – den foregår i ditt nabolag.

Det er alltid spennende å skulle bli kjent med nye forfattere, men også nye hovedpersoner. Mo Assimi gjorde inntrykk på meg og jeg gleder meg til å følge ham videre i neste bok. 

I åpningsscenene av Solgt møter vi en sliten mamma som avslutter siste dag på jobb før sommerferien, og er i overkant utålmodig med datteren Maja, når hun henter henne i barnehagen. 

Historien fortelles stort sett lineært, men i sekvenser skrevet i kursiv får vi skildret en annen handlingstråd, som strekker seg fra før forsvinningen og frem mot nåtid. Denne delen skildrer bakgrunnen for historien som utspiller seg, hvor også dynamikken i etterforskningsgruppen er en stor del.

Mobbing på arbeidsplassen er en del av det store bildet, et tema som ikke tas så ofte opp i bøkene jeg leser. Det er selvfølgelig misbruk av barn, som er hovedanliggendet i Solgt, et tema som er så ekkelt å forholde seg til, at litt mobbing blant voksne fremstår som rene solskinnet. 

Solgt er en spennende krim, litt mye etterforskning etter min smak, og litt tradisjonell i forhold til tematikk og fremføring. Dette stoppet meg ikke fra å gå rett over på Marionetten ☺

Forlag: Kagge

Utgitt: 2022

Sider: 382

Kilde: Biblioteket

🐣🐣🐣

Marionetten er andre bok om Mo Assimi, en fortelling om vår tids skjøre balanse, om hvordan vår samfunnskritiske infrastruktur kan bli lekeplass for fremmede makter. Jeg var blitt veldig nysgjerrig på hovedpersonen da jeg leste Solgt, og gledet meg til å se hvordan hans rolle utviklet seg.

Forlaget om Marionetten:
Andreas Rotvold blir funnet kvalt i sin egen seng. Han jobbet som regnskapsmedarbeider i Asker og Bærum vannverk og levde et ensomt liv omgitt av smarthusteknologi, tilsynelatende med en digital robot som sin eneste venn.

For etterforsker Mo Assimi er dette hans første drapssak, og en mulighet til å hevde seg blant de store gutta. 

Snart vikles han imidlertid inn i noe langt større: cyberangrep som lammer landet, en ettersøkt terrorist, og en fortid han helst vil legge bak seg.

Mo rammes av et nett av løgner, og kan snart ikke stole på noen. Hvem er venn og hvem er fiende? Og hvem trekker i trådene?

Avdelingssjef på Asker politistasjon har tatt Mo Assimi under sine vinger siden de treftes da Mo var 13. Nå er han 26 år og ser enda yngre ut, noe kollegene hans som kaller ham Babyface, aldri lar ham få glemme. 

Jeg som avsluttet forrige bok med et ønske om å bli bedre kjent med Assimi, får ønsket mitt oppfylt. Prologen skildrer Mo sin lillebror Noman, når han sammen med deres felles fosterforeldre flyr til Pakistan i påskeferien. Vi får også høre om den biologiske moren deres Ameerah, og skjønner fort hvorfor barna i sin tid ble plassert annetsteds. 

Sammen med Marius Ruud rykker de ut til drapet på Andreas Rotvold. Mo er ikke den som slår seg til ro uten å undersøke alt skikkelig, så igjen og igjen overhører han sjefens instrukser. Han er en smule overivrig og higen på å vise hva han duger til, så han tar sjansen på å besøke åstedet uten plausibel grunn.

I en bihistorie som settes i sammenheng godt uti handlingen, møter vi Nord-Koreanske Chun Hee. Lykkelig over å ha funnet to poteter på bakken løper hun hjem til sin mor, men får seg en overraskelse, som ender med en død mor og henne selv på flukt ut av landet. 

Marionetten er en velskrevet krim, med et plott som er lett å følge, men ganske så snedig satt sammen. Her møter vi et troverdig persongalleri, i en krim med mer fart i spenningskurven enn det Solgt hadde. Liker du å lese om hacking og dataangrep, om cyberskurker, deepfakefilm, skitne hemmeligheter og underslag, så er dette boken for deg. 

Daterte kapitteloverskrifter viser at handlingen strakte seg inn i akkurat de påskedagene hvor jeg satt på hytten og leste boken. Ikke bare leste, jeg koste meg med historien, som både opprørte og skremte meg, så jeg anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2026

Sider: 366

Kilde: Biblioteket

Skalpjegeren av Gard Sveen

Leste du En dag skal du dø og Messe for en morder, så er jeg sikker på at du ivrer etter å komme i gang med den tredje boken i serien Sommer og Ness. Gard Sveen lar ikke leserne sine sitte uberørt å lese, noen ekle scener bør du belage deg på, men Skalpjegeren kan fint leses også av sarte sjeler.

Forlaget om handlingen:
En vinterkveld i 2013 ble sykepleierstudenten Linda Tollefsrud drept på Elverum. Kripos-etterforsker Ulf Sommer ledet jakten på morderen, men det svært brutale drapet forble uløst. Det finnes alltid én sak en politietterforsker aldri glemmer, og for Ulf ble den saken Linda-drapet.

Ti år senere ringer telefonen hjemme hos Ulf. Oppringeren viser seg å være den populære, men omstridte krimforfatteren Jan Inge Farstad. Han kan fortelle at han nylig har blitt kontaktet av en ukjent person som påstår å vite noe sentralt om Linda Tollefsrud-drapet.

Detaljene fra mordet er bare kjent for et fåtall politifolk, Lindas pårørende – og morderen selv. Står Farstad i direkte kontakt med morderen? Eller er det snakk om en lekkasje fra politiet? 

Eller kanskje finnes det en siste mulighet. Jan Inge Farstad kan ha iscenesatt alt sammen. Er det han som er morderen? Farstad framstår som noe av en gåte. Da det kommer fram at han bodde på Elverum den vinteren Linda ble drept, blir flere enn Ulf og Agnete mistenksomme.

Ulf Sommer fremstår gjennom de tre første bøkene i denne serien som en troverdig etterforsker, og en mann det er lett å like. Hans forhold til kollegaen Agnete Ness, som nettopp har flyttet inn hos Ulf, blir ikke utbrodert i denne historien, men Amir er i hardt vær, og nye kolleger baner seg vei inn i varmen i gruppen som er satt til å løse denne krimgåten.

Denne historien er fortalt fra en synsvinkel, og selv om etterforskerne ser på gammelt stoff, så holder vi oss i den samme etterforskningsgruppen i nåtid. Bortsett fra når vi hører morderens stemme i noen få sekvenser.

Den innledende etterforskningen viser at lignende drap har skjedd i området tidligere, og dette er tråden teamet begynner å nøste i. Vi blir kjent med et lokalsamfunn, og spesielt en lege, en lærer, en zoolog, en veterinær og opp til flere psykologer/terapeuter, som er med på å lure leseren til å konkludere på hvem morderen kan være.

Selv ble jeg litt koko i hodet av at så mange var interessert i skalpering og/eller unge jenter, jeg følte meg jaget fra den ene mistenkte til den andre. Her får vi den ene ville teorien etter den andre, mye synsing og tilfeldigheter preger også dialogen, når de går gjennom saken igjen og igjen.

Vi kommer heldigvis i mål til slutt, morderen kom ikke helt ut av det blå, og flere observasjoner som var gjort underveis fikk sin forklaring. Skalpjegeren er vel den av alle krimbøker jeg har lest, som har den roligste arrestasjonen av en morder jeg har opplevd, litt forfriskende det og.

Gard Sveen skriver godt, boken er ikke ultraspennende, men har god nerve og god driv. Jeg sitter igjen med tanker rundt hva som skjer med Amir, og er spent på om vi får høre mer om Jenny Stegman i neste bok i serien. Det er ikke tvil om at jeg gleder meg til neste bok, selv om jeg hadde noen få innvendinger til denne.

Jeg anbefaler gjerne Skalpjegeren videre ⚃

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 380

Kilde: Leseeksemplar

Himmelsk måne over verdens ytterste rand av Jòn Kalman Stefànsson

Leste du Gutten-trilogien, er jeg sikker på at du blir henrykt over at forfatteren er tilbake med en ny historisk roman av klasse. Han viser nok en gang hvorfor han regnes som en av Islands viktigste nålevende forfattere. Jòn Kalman Stefànsson debuterte med Sommerlys og så kommer natten i 2005, jeg leste denne og falt hodestups for denne forfatteren. 

Forlaget om handlingen:
Året er 1615, og verden er gått av hengslene fordi jorden ikke lenger er universets sentrum.

I vestfjordene på Island blir skipbrudne baskiske hvalfangere fanget, torturert og drept. Presten Pétur av Meyjarhóll skriver et brev – eller en rapport, ja man kan til og med si en tiltale – for å uttrykke sin vrede over de rystende hendelsene.

Selv om Brúnasandur befinner seg på verdens ytterste rand, blåser det internasjonale vinder dit som bærer med seg et nytt verdensbilde, ideer og bøker, engelsk dugg, spanske hvalfangere og ordrer fra kongen i København. 

Men menneskenes hjerter adlyder ingen annen lov enn sin egen.

At mennesker fra Island foretrekker å gjøre ting på sin egen måte, er noe jeg har fått inntrykk av fra alle romanene jeg har lest fra dette landet. Når vi befinner oss på 1600-tallets spede begynnelse, er denne egenskapen enda mer befestet i det bestemte folkeslaget, en det kanskje er nå.

Pètur er hovedpersonen i denne brevromanen, som fortelles gjennom det han skriver, til en kvinne han elsker. Han er en godt utdannet og bereist prest på 40 år, som ikke er spesielt ydmyk overfor sine overordnede. 

Dòròthea er husholderske på prestegården, noe hun har vært gjennom flere presteskifter. Når Pètur lar henne lytte til det han har skrevet, viser det seg at hun har klisterhjerne, og blir en god sparringspartner i arbeidet hans. 

Verdens uroligheter skildres, og vi ser hvilken påvirkning dette har på Island. Innad i landet skjer det også mye, spanske hvalskip blir knust til pinneved av isfjell, store deler av mannskapet blir strandet på øya, de plyndrer og voldtar og blir erklært fredløse av sysselmannen. 

Pètur reagerer på at de blir beordret drept, for i hans øyne er det bare Herren som har overblikket, mennesket ser bare bruddstykker av det som skjer rundt seg. Ellers er historie, litteratur og språk Pèturs gebet, han skriver på latin, og leser Shakespeares verker, og gjendikter hans sonetter. Vi hører om Galileos kikkert og Keplers regnekunst i en tid hvor hunder blir populære kjæledyr for første gang.

Gjennom romanen blir vi kjent med et stort persongalleri, fiske og hvalfangst gir næring til folket, men her hører vi også om de geistlige sitt virke, maktkampen blant de som styrer og steller i landet. En tur til Thingvellir blir det også, (kjekt for meg som har vært der).

Romanen følger årstidene, den fryktede havisen som legger seg i fjorder og viker, har med seg en lammende stillhet når jungeltelegrafen blir skrudd av. Menneskene når ikke hverandre med nytt, så når våren åpner opp fjordene bringer det folk tilbake til øya, de engelske kjøpmennene, falkejegere og fangstfolk lager liv og røre. Kvinnene får solgt strikkevarene sine og leid ut hester til mennesker som har ting fore i landet.

Pètur reflekterer over mangt, for eksempel hvor skillet går mellom et rykte og en nyhet? Han reagerer sterkt på Kopernikus` tanker om at jorden ikke er verdens navle, noe som i følge Pètur bestrider Herrens ord.

Himmelsk måne over verdens ytterste rand er en innholdsrik roman som skildrer livet på Island på 1600 tallet på en troverdig måte. Jeg som nettopp har lest Seksti kilo solskinn som har sin handling 300 år senere, mener romanene bekrefter hverandre på en fin måte. 

Jòn Kalman Stefànsson har mye på hjertet i denne boken, tålmodigheten min fikk prøvd seg, for enkelte scener var litt langdryge. Det andre jeg har lest av forfatteren minnes jeg som preget av refleksjon på et menneskelig nivå, her er det det islandske samfunnet som får mest oppmerksomhet.

Det handler om vold og maktmisbruk i denne romanen, flere av situasjonene som skildres er hentet fra faktiske historiske hendelser. Befolkningen har begynt å stille spørsmål rundt filosofi, kultur, religion og ikke minst de nyheter forskningen bringer til landet. Alt dette er veldig interessant, men det er det som skjer på det menneskelige plan, med kjærlighet, begjær og tiltro til hverandre, som gjorde historien interessant.

Jeg anbefaler gjerne Stefànssons nyeste roman videre ⚃

Forlag: Press

Utgitt: 2025

Sider: 426

Oversatt av: Tone Myklebost

Kilde: Lånt på Bookbites

17. juni av Alex Schulman

Etter å ha lest den fine omtalen på Beathes Bibliotek, bestilte jeg boken på biblioteket. Til tross for at romanen er ganske ny, så var heldigvis ikke ventetiden så lang. Da det var min tur å lese, stupte jeg forventningsfull inn i boken. Jeg ble ikke skuffet, for dette ble en skikkelig slukebok for min del. Takk for supert lesetips Beathe!

Forlaget om handlingen:
Vidar er ikke seg selv lenger. Han har blitt suspendert fra lærerjobben etter en dramatisk episode på skolen. Og i en bortglemt pappeske finner han ved en tilfeldighet telefonnummeret til familiens gamle sommerhus. Da han ringer nummeret, svarer faren, som har vært død i mange år.

Vidar har ringt til 17. juni 1986, til en dag i barndommen. Plutselig åpner det seg en falluke til fortiden. Han ringer igjen og igjen til den samme dagen og begynner å kartlegge hvert eneste skritt familien tok.

Samtidig blir Vidar mistenkt i en pågående etterforskning, og han tråkker over grensene gang på gang. Mens dagen i barndommen sakte folder seg ut, strammes nettet i nåtiden.

Alex Schulman har skrevet en helt unik oppvekstskildring. Plottet er naturligvis av en annen verden, men som leser godtok jeg det med en gang. 

Vidar Akeby er en 45 år gammel lærer. Han bor alene, far er død, mor er på sykehjem og søsteren flyttet til Norge for mange år siden, og er vanskelig å komme i kontakt med.

Den rolige ettertenksomme mannen opplever en hver lærers mareritt da han skal stoppe en slåsskamp i skolegården. Den utagerende eleven, hans foreldre og også skolens ledelse, reagerer med å fokusere på blåmerker som indikerer at Vidar har brukt for mye vold når han stoppet slåsskampen.

Dagene blir lange når han er suspendert, når han får svar på telefonoppringningen til det gamle nummeret sitt, og oppdager at han kan ringe igjen og igjen, lager han seg en fondvegg med en tidslinje. Gjennom samtalene med seg selv som barn, mor, far og søsteren lærer leseren Vidar å kjenne, som en dønn ensom gutt, som ofte er redd og føler seg misforstått.

Fantasien var redningen hans, tegningen en luftlomme i døgnet.

Motivasjonen for denne iherdige "forskningen" kommer fra nåtidshistorien, hvor han er oppriktig nysgjerrig på hva som egentlig hendte da han avbrøt slåsskampen. Det er ikke likt ham å bruke vold, slik som alle sier at han har gjort, og han vil gjerne ha slåsskjempen i tale for å få klarhet i noen detaljer.

Her kommer frustrasjonen jeg som leser følte på inn i bildet, for Vidar får tidlig besøksforbud, noe han i sin iver etter å forstå, ikke greier å overholde. Først og fremst handler denne romanen om ensomhet, et barn som har blitt preget av oppveksten sin, og som voksen fremdeles er en ettertenksom sjel. 

Der var han, gutten som bar på en dag som veide et tonn.

Alex Schulman har skrevet en nydelig roman, den er til tider hjerteskjærende men det lille krimplottet på siden, gjør at handlingen er balansert og har god nerve. Skriveteknisk er dette noe av det mest spennende jeg har lest på lenge, og språket er det bare å ta av seg hatten for. Jeg ble mer og mer imponert des lengre ut i historien jeg kom. 

17. juni må du få med deg ⚅

 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 272

Oversatt av: Andreas Eilert Østby

Kilde: Lånt på biblioteket

Ømhet og forferdelse av Kjersti Ericsson

Stadig oftere faller jeg for romaner hvor handlingen tar for seg alderdom, og denne siste livsfasens uendelig mange utfordringer. I 2019 leste jeg forfatterens bok Hun, han og kvinnekampen, som fikk full pott på terningen, og undrer meg nå over hvorfor jeg ikke har dypdykket i denne kriminologens store og innholdsrike bibliografi tidligere. 

Forlaget om handlingen:
I denne romanen møter vi en gammel dame. Hun er ikke en ansiktsløs dråpe i «eldrebølgen», men en person, ja til og med hovedpersonen. Hun strever med å mestre et liv der mye hun har regnet for sjølsagt og normalt, ikke gjelder lenger. 

Med vidd, vemod og presisjon skildres aldringen: ord og kjøkkenredskaper som stikker seg vekk når en trenger dem, postkassestativ og bussholdeplasser som blir med i dragsuget når universet utvider seg, sorgen over at det ikke finnes kantareller i dødsriket.

Et liv er levd. Det har ført med seg både anger og glede. Og voksne barn strir med å finne ut av hvem de blir når mor er gammel.

Når romanen starter er sønnen på besøk, han ser på overfloden av det han kaller nips i morens stue. For ham er alle muggene, koppene og alt det andre bare støvsamlere, men for moren frembringer hver enkelt ting minner fra hennes liv.

Han vil ikke korrigere henne når moren påstår at hun fikk en konkret mugge av sin eldste datter da hun var barn. Selv om han vet godt at akkurat den muggen stjal han før jul, og gav henne i julegave. Han kan ikke korrigere henne, han må være den voksne nå, for å unngå at hun blir lei seg.

Ømhet og forferdelse er en god tittel på romanen, for mange av historiene som fremkommer er preget av ømheten, som skildres i eksempelet over. Forferdelse er det også nok av, for mor greier fremdeles å gå den vante turen sin ut i skogen bak huset, men presterer å miste stien og blir reddet av en turgåer. Rekkeviddeangsten ble ikke mindre etter dette.

Gjennom romanen lærer vi mor å kjenne, delvis gjennom de tre barna men også gjennom minnene som kommer frem gjennom tingene hun ser på. Et underlig flagg i kjelleren minner henne om da hun som ung demonstrerte mot urett og grusomheter. 

Redselen for å gjøre feil, forvirring og tilkortkommenhet er en stor del av hennes liv nå. Hun skjuler for barna at hun surrer rundt og leiter etter ting. Ferdigheter og kunnskaper forsvinner litt etter litt, fremmedspråkene hun kunne glipper og hoderegningen like så. De kan sikkert ikke forestille seg hvilken trussel den ferdig signerte fremtidsfullmakten som ligger i skuffen er for henne.

Handlingen tar oss med ut i verden, jeg leser om Berthold Brecht, Internasjonalen, om krumbøyde nonner og englene til Cavallini. Men, det er de fine refleksjonene rundt det å bli, ikke bare pensjonist, men gammel som fengsler meg. (Hvor går egentlig skillet, når slutter man å bli tiltalt som pensjonist?) 

Jeg synes at Kjersti Ericsson drøfter dette temaet på en respektfull måte. Gjennom å utstyre den gamle med et skråblikk på seg selv, så gir hun henne også styrke og litt fandenivoldskhet som jeg satt pris på. Romanen er ikke sentimental på noen måte, men full av innsikt om hva vi andre har å se frem til (om vi er så heldig å forbli så klar i toppen, som det denne dama er)

Har du en favoritt blant Kjersti Ericsson sine mange bøker og sjangere,
så er jeg takknemlig for tips, samtidig som jeg gladelig anbefaler årets utgivelse Ømhet og forferdelse videre ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2026

Sider: 188

Kilde: Biblioteket

Bokseren - en ny roman fra Tron Jensen

Det har gått ti år siden jeg leste Til Capri av Tron Jensen. Stemningen fra denne romanen har aldri sluppet taket i meg, og jeg drømmer fremdeles om å reise til Capri. Årets utgivelse har en veldig ulik tematikk, men den lavmælte gode stemningen er fremdeles med.

Forlaget om handlingen: 
Det er første halvdel av 1970-tallet, Alfred går med lighter i lomma, alltid klar til å fyre opp for de uoppnåelige jentene på røykehjørnet. Foreløpig er han ingen. Men to ganger i uka tar han bussen fra den vesle romeriksbygda og inn til Oslo for å bokse. I bokseklubben blir han noen. Han lærer seg slagene, fotarbeidet. Ved Ankertorget møter han en guttegjeng som holder til i campingvognene inne på gassverktomta. Her bor også Lorena, hun kan verken skrive eller lese, men hun er både sterk og vidunderlig. Det er en forbudt kjærlighet, Alfred er fortapt.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2026
Sider: 203
Kilde: Biblioteket

Det er ikke til å stikke under en stol, dette er en roman om boksing. Men, Bokseren handler like mye om ungdom som søker fotfeste i en forvirrende tid, hvor nyhetsbildet er preget av innvandring og abortmotstand. 

Alfred er en ærgjerrig 14 åring, som vet hva han vil med boksingen som han har satt seg i hodet at han vil begynne med. Det er interessant å være med inn i dette miljøet, som på 70-tallet ble drevet av erfarne boksere, som har mange historier å komme med.

Romanen har mange flotte stillbilder fra dette tiåret, men det er de avvæpnende menneskemøtene som gjør historien verdt å lese. Jeg likte god sekvensen da den tøffe, strenge treneren etter flere treninger spør hva han heter, og deretter bruker navnet hans. Alt dette skjedde på en kveld. Han var blitt Alfred.

Tron Jensen har skrevet en usentimental men kanskje litt rosenrød roman, om en sport mange av oss er litt skeptisk til. Etter å ha lært litt om denne sporten, skjønner jeg at jeg har visst alt for lite om hva som skal til for å bli en dyktig utøver, og hvordan miljøet er. 

Det er ikke tvil om at Bokseren engasjerte, jeg leste boken fra perm til perm, i de første timene av det som skulle komme til å bli en skikkelig lesehelg. 

Jeg anbefaler gjerne Bokseren videre ⚃

Selv om himmelen faller - en spennende krim fra Inger Johanne Øen

Dette er bok nummer to i serien om Silja Frost. Jeg leste Det du eier evig da den kom ut i fjor, og likte den godt. Derfor var det med stor forventning at jeg satt i gang med Inger Johanne Øens nyeste utgivelse, allerede før påskeferien. 

Forlaget om handlingen:
Det er julaften. To menn blir funnet bundet og skutt under juletreet på en hytte, og med det blir politietterforsker Silja Frosts familiehøytid avlyst. De to mennene er kjente kulturpersonligheter som herjet Oslos uteliv, preget av høyt forbruk av penger, dop og yngre kvinner. De hadde status, de hadde makt, og de brukte den. 

Silja innser snart at drapene må være hevnmotivert. Men hevn for hva, og utført av hvem?

Sammen med kollegaer fra Kripos og Hønefoss politistasjon går hun i gang med en nervepirrende etterforskning som skal lede henne til godt bevarte hemmeligheter … og gi henne en uventet mulighet til å konfrontere sin egen fortid.

Handlingen starter på julaften, men ta det helt med ro, dette er ikke en "julebok". Det er heller ingen storbykrim dette, jeg liker godt at handlingen utspiller seg i og nær en liten by som Hønefoss. Det åpner opp for å bruke naturen, som pusterom men også som en spenningsmarkør. 

To middelaldrende 80-talls kjendiser ble funnet brutalt drept på en hytte i en fredelig bygd på Ringerike. Gode miljøskildringer sørger med en gang for å gi meg tydelige bilder på netthinnen, samt å sette stemning for den videre lesningen.

Med dette som utgangspunkt har forfatteren bygget ut historien med karakterenes privatliv. Silja bor alene med katten sin, og har sine gamle besteforeldre som de nærmeste, til tross for at moren og faren lever. Med de gamle får vi en troverdig innsikt i hvordan det kan arte seg å skulle ta seg av et dement familiemedlem, og også hva småbarnslivet bør inneholde, av kjærlighet, omsorg og oppmerksomhet. 

Handlingen skildrer selvfølgelig forløpet i etterforskningen, men det er befriende smått med tekniske detaljer, noe jeg ofte synes kan bli kjedelig. Når politiet går dør-til-dør etter likfunnet, får de øye på et vanskjøttet barn hos en aggressiv nabo til drapsstedet, dette er med på å utvikle tematikken som begynner å ta form.

Persongalleriet har noen gjengangere fra forrige bok, men vi møter også nye karakterer. Jourhavende jurist Vibeke Rønning misliker Silja, så der får vi noe å gruble på, i likhet med hvorfor Silje etter 2 år som Niklas` kollega ikke vet noe om ham, hva er hans hemmelighet?

Rev, rottweiler, påfugl, katt og terrier - det er mange dyr med i denne historien, noen gir et humoristisk snitt til handlingen, mens andre bygger oppunder stemningsskapere som nattemørke, skyer og månelys har beredt grunnen for.

Selv om himmelen faller er en velskrevet krim, med til tider høyt actionnivå. Dramatikk er å finne på flere plan, så det er ikke mange pustepauser å få her. Jeg likte godt måten historien er bygget opp på, den bærende tematikken er ikke av det lette slaget, men plottet er godt snekret sammen rundt dette. Vi følger kun en handlingstråd, uten flere innledende historier, så det var lett å følge historien i mål, uten å skimte noen morder, før forfatteren avslørte hvem det var.

Synd jeg heiv meg over boken, for dette hadde vært en perfekt påskekrim. 

Jeg anbefaler gjerne Selv om himmelen faller videre ⚄ 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 314

Kilde: Leseeksemplar

I mitt lune hi av Helene Uri

Et lite søk på bloggen viste meg at jeg til nå har lest fire av Helene Uri sine romaner, med litt ulike terningkast. Derfor var det med spenning jeg satte i gang med årets utgivelse, vil jeg komme til å like denne? 

Forlaget om handlingen:
En enslig middelaldrende mann bestemmer seg for å leie ut sokkelleiligheten i huset sitt. En ung alenemor flytter inn med datteren. De tre utgjør snart et slags familiefellesskap: Han hjelper dem med stort og smått, hun bringer liv inn i tilværelsen hans. De går turer i skogen og feirer jul sammen, han passer datteren hennes.

Femten år senere sitter de i retten. Han på tiltalebenken, hun med den grusomme innsikten om at tryggheten var en illusjon. Hvordan kom de hit?

I mitt lune hi er en elegant, forførende og urovekkende skildring av to mennesker som tar seg til rette i hverandres liv. Det handler om selvbedrag og overskridelse, i en historie med utgangspunkt i virkelige hendelser.

At utgangspunktet for det som skjer i denne romanen også skjer i den virkelige verden, det tviler jeg ikke et sekund på. Når det er sagt, så vil jeg påstå at naiviteten til begge hovedpersonene er så stor, at det aldri ville kommet så langt. 

Her møter vi to ensomme mennesker, Bjørn trenger å fylle huset sitt med liv etter at moren døde fra ham. Han flytter opp i mors del av huset, pusser opp leiligheten nede, og velger Anne Marie og datteren som leietakere. 

Anne Marie på den annen side er en hardt prøvet alenemor, uten en skikkelig jobb og mulighet for å ta vare på seg selv og datteren. Hun utnytter hans behov for selskap, takker ja til middagsinvitasjoner, barnepass og alt hun trenger hjelp til.

Det er faktisk ganske koselig i begynnelsen, men historien fortelles fra alle kanter på en gang, så jeg vet jo at de sitter i retten, han som tiltalt og hun som den fornærmede. Gjennom hyppig vekslende synsvinkler kommer vi sakte men sikkert frem til sakens kjerne. Vi får høre dialogene som foregår med deres respektive advokater, samtidig som vi får høre deres egne tanker, dem de ikke sier til advokaten. 

Denne måten å fortelle historien på er glimrende utført, det høres kanskje forvirrende ut, men det er skrevet på en ryddig måte som er lett å henge med på. 

Jeg ergret meg over at Bjørn er så ærlig, han nekter å unnskylde seg, men advokaten hans gjør sitt beste for å finne formildende omstendigheter til rettssaken. Han skammer seg veldig over det han har gjort, så det han sier til advokaten er strippet for bakgrunn og følelser, noe leseren derimot får, og som bidrar til at det er mulig å synes synd på ham. 

Anne Marie holder skjult det hun har gjort, til venninnene, psykologen og advokaten sier hun noe helt annet, enn det som kommer frem gjennom refleksjonene hun gjør seg når hun tenker tilbake på hvordan hun har oppført seg, og hvordan Bjørn må ha oppfattet det.

I mitt lune hi er en glimrende skrevet roman hvor leseren hele tiden får undre seg over hva som egentlig har hendt. Den er skrevet med stor innsikt i menneskepsyken, med en skriveteknikk og språkføring som passer perfekt. Selv om jeg hadde stor sympati for livssituasjonen Anne Marie befant seg i, så er det ikke tvil om at mitt hjerte var hos Bjørn på tiltalebenken.

Har du lyst å lese en roman med karakter
 anbefaler jeg gjerne I mitt lune hi ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 288

Kilde: Lånt på Bookbites

Vera en roman av Sandra Lillebø

Det kribler alltid litt ekstra når jeg skal starte på en roman av Sandra Lillebø. Dette fordi en aldri kan vite hva en får, og jeg sitter som oftest utfordret og fornøyd tilbake i lesestolen etter endt lesing. 

Forlaget om handlingen:
En kvinne møter igjen sin første kjæreste og trekkes tilbake til ungdomsårene i Dalen, da hun får hesten Vera av foreldrene sine. Vera er et føll, et levende vesen som krever arbeid og tilstedeværelse, og et stort ansvar legges på den unge jenta, som er vant til å tilbringe det meste av tiden alene. 

Da hun senere møter gutten, som er to år eldre enn henne, blir han på lignende vis en livline, en skjør og intim forbindelse som er både overveldende og ikke helt til å gripe.

Vera er en vakker, sanselig og dypt bevegende roman om omsorg, ensomhet og hvordan tidlige erfaringer former oss - særlig de vi ikke er rustet for å bære eller har språk for.

En skulle tro at en roman som starter med at en jente på 13 år får et føll av foreldrene sine, er en lykkelig fortelling. Små kommentarer helt i begynnelsen gjorde at det fort la seg en sten i magen min da jeg leste. 

Handlingen fortelles fra flere steder, og det veksles hyppig og umerket mellom da hun var 13, da hun møtte Gutten som 15-åring, vennskapet med Rita, livet med Vera og fra når hun er voksen. 

Foreldrene er fraværende i livet hennes, faren som er jeger sitter ved kjøkkenbordet og pusser geværet sitt, moren som før var lys og energisk blir bare trøttere og trøttere. Hovedpersonen vår aksepterer dette, hun utagerer ikke voldsomt, men utnytter tilliten foreldrene viser henne, når de lar henne komme og gå som hun vil. 

Jeg kjente på masse følelser da jeg leste denne romanen, først og fremst fortvilelse over hvordan Vera blir behandlet. Protagonisten i historien er ikke særlig interessert i hesten sin, ikke kan hun mye om hest heller, og nå står 13 åringen her med et føll som ikke skal ris på, på lang lang tid. Gjennom hele lesningen undret jeg meg over hvorfor hun fikk hesten, når hun er så lite interessert i henne. Svaret kommer heldigvis mot slutten, som oppklarer mye av det jeg har grublet på underveis.

Handlingen er full av konstateringer av fakta, ting er som de er i hovedpersonens liv, mor forsvinner bak sine lukkede øyne, det lille barnet viser ingen forståelse, men irriterer seg over henne. Hun tenker at moren er en klamp om foten på seg og konkluderer kaldt og ærlig med, at hun er et slemt barn.

Et intenst langvarig regnvær mot slutten av boken gjør at klaustrofobien jeg har kjent på underveis, bygger på seg. Elven som stadig stiger føles truende, og når Vera som er så avhengig av mennesket sitt, blir tatt med ut på lufting i leiebåndet, må det jo gå galt.

Sandra Lillebø har skrevet en urovekkende roman som kommer til å sitte i meg lenge. Dette er skrivekunst på høyt plan, handlingen kan virke litt enkel i begynnelsen, men en intrige bygges opp og noen få begivenheter får leseren til å reflektere over oppvekst og ensomhet. 

Det er ikke tvil om at jeg lot meg engasjere av Sandra Lillebø sin nyeste roman, og jeg anbefaler gjerne Vera videre ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2026

Sider: 156

Kilde: Lånt på Bookbites

Memoarer - en feiring av at forlaget Kolon fyller 30 år

Gratulerer med dagen Kolon Forlag! For en fin måte å inkludere alle i feiringen av den runde dagen. Etter en innledning hvor redaktøren forklarer konseptet og målet med samlingen, lot jeg meg synke ned i godstolen og nøt flommen av korte, men bevegende tekster. Memoarer kan ikke sammenlignes med en essaysamling eller noveller, boken fremstår som noe helt nytt, som absolutt svarer til tittelen på boken.

Forlaget om boken:
Kolon forlag fyller 30 år i år, og det feirer vi med å invitere alle Kolons forfattere til å skrive sine memoarer, for slik får vi også feiret forfatterne, som jo er grunnlaget for Kolon. 

Vi ba forfatterne ta utgangspunkt i hva de selv ønsket, også eget liv og virke. Invitasjonen åpnet for memoarer i alle litterære former. Den eneste begrensningen var at teksten måtte være på maksimalt ti sider. Det er en regel som tidvis er blitt brutt på det groveste.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2025
Sider: 495
Kilde: Leseeksemplar

Kjersti Anfinsen tar oss med til Nordkalotten og kvenene, folket som har finske røtter men som har blitt fornorsket etter å ha vært bosatt i Norge i generasjoner. Jeg har lest fire av Kjersti Anfinnsens bøker, Dødsverk fra i fjor var den siste, som i likhet med de tre andre høstet fem prikker på terningen min.

Lene Berg var festspilldikter i 2022, med en utstilling om sin fars hustrumord, som jeg ble veldig begeistret for. Når boken Fra far kom året etter, ble jeg en ivrig og fornøyd leser. I Memoarer skriver Lene Berg medrivende om farmoren sin.

Mange av forfatterne i denne antologien har jeg lest før, blant andre fikk jeg et fint gjensyn med Thomas Marco Blatt som skriver om dobbeltgjengeren sin, en historie som minnet meg om Vi kom fra Liverpool fra 2021. 

Jeg lot meg begeistre av Jeg vil våkne til verden, diktdebuten til Karoline Brændjord i 2020, og frydet meg over hennes tekst i Memoarer, en smakebit:

                            Morfaren min var en taus mann. Han fortalte meg at innerst i alle ting er latteren. Morfaren min sa at om det finnes en gud, ler gud buldrende av glede bare det drypper regn fra et fikentre ned i håret hans. Han sa at gud er kanskje stor, men enda større er virkeligheten.

Pedro Carmona-Alvarez sin tekst var en av dem jeg gledet meg mest til å lese. Bergenseren har med sine romaner, foredrag om litteratur og ikke minst, hans musikalske tolkninger, har lenge preget mine egne lesninger på en positiv måte. I teksten han bidrar med her, byr han på seg selv i en tekst, hvor musikk og litteratur er naturlige ingredienser. Det siste jeg leste av ham var Rust sover aldri, et skuespill mellom to permer, bygget på hans roman Chiquitita. Teaterstykket skal settes opp på DnS i 2026 - det stykket ser jeg frem til!

Kari Løvaas har bidratt med en fin tekst som begynner med hverdag, eposter og prestasjonsangst, og videre utvikler seg i sprang fra blomster til Selma Lagerlöf og ikke minst tanker om at skriveteknologien blir gjenoppdaget som botemiddel. Jeg likte godt hennes essay Skapelsens sukk og klage fra 2022, og frydet meg over et gjensyn med denne forfatteren.

Jeg leste Brønnøya fra 2020 året etter den kom ut, derfor var det kjekt at Stein Sørensen bidrar med en tekst i denne antologien. Avslutningen av det korte bidraget i denne boken bidro til at jeg unnet meg en stille stund, med hendene i fanget og øynene lukket, før jeg fortsatte lesingen.

Her er noen nevnt men ingen glemt. Da jeg leste denne antologien greide jeg å ta meg god tid, og jeg lot meg imponere. Jeg la boken igjen på hytten, og tok den frem hver helg i de rolige omgivelsene 700 meter over havet. Det var en fryd å lese 42 forskjellige historier av ulik lengde og med ganske så forskjellige tolkninger av oppgaven som Bjørn Aagenes fra Kolon Forlag ga dem. 

Memoarer er ikke bare en intern feiring av forlagets 30 år på jorden, men også en fin anledning for lesere landet over til å bli kjent med nye forfattere. 

Jeg anbefaler gjerne Memoarer videre ⚄

Memoarer er derfor blitt en sprek samling tekster fra 42 av landets fremste forfattere og inneholder bidrag fra: Kjersti Anfinnsen, Lene Berg, Line Berg, Carl Henrik Berge, Thomas Marco Blatt, Majken van Bruggen, Karoline Brændjord, Pedro Carmona-Alvarez, Caroline Ugelstad Elnæs, Eivind Grip Fjær, Jon Øystein Flink, Anne Helene Guddal, Jørgen Gunnerud, Simen Hagerup, Jonny Halberg, Katrine Heiberg, Tone Hødnebø, Torborg Igland, Finn Iunker, Joakim Kjørsvik, Johan Lindvall, Ingvild Lothe, Kari Løvaas, Cecilie Løveid, Sonja Nyegaard, Karin Nygård, Tommy Olsson, Steinar Opstad, Yngve Pedersen, Kjersti Rorgemoen, Endre Ruset, Frode Saugestad, Ingvild Schade, Runa Borch Skolseg, Einar Stenseng, Julie Stokkendal, Jørn H. Sværen, Stein Sørensen, Gunnhild Øyehaug, Olav R. Øyehaug, Vemund Solheim Ådland og Fatou Åsbakk. Hurra!

Indre fiender av Jan-Erik Vik

Indre fiender er tredje bok i serien om Emil Ribe. En krimthriller der handling og vendinger skjer raskt og uventet. Leste du En grav å gå til og Døde øyne ser ikke, vil du kjenne igjen noen av karakterene, men dette er en frittstående roman, som står støtt på egne ben.

Forlaget om handlingen:
Etter en sommerfestival i Kristiansand er 21 år gamle Amalie sporløst forsvunnet. En dramatisk hendelse i domkirken kort tid etter får etterforsker Emil Ribe til å frykte en urovekkende sammenheng. 

En brokete fortid og flere tunge saker gjør at Ribe bærer på sine egne demoner. Han sliter med søvnløse netter, dårlig samvittighet og indre fiender som aldri gir ham fred. Fortidens spøkelser ligger som en tykk tåke over livet hans. Samtidig utvikler forsvinningssaken seg til å bli mer intrikat enn først antatt.

Forlag: Forlagshuset
Utgitt: 2025
Sider: 253
Kilde: PDF fra forlaget

At hovedpersonen i denne boken, Emil Ribe sliter psykisk legges det ikke skjul på, verken i presentasjonen av boken eller i handlingen. For meg som ikke har lest de to første bøkene i serien, ble det litt overveldende å høre om en politiførstebetjent som vrir seg i mørke tanker, sliter med uro, angst og en aggressiv indre dialog.

Samtidig er det litt spennende også, å følge et menneske i en intens arbeidssituasjon, samtidig som han befinner seg i en evig kamp med seg selv. 

Indre fiender er spekket med spenningstopper, Emil Ribe er overbevist om at naboen banker kona si, og i denne situasjonen viser han at han ikke er feig og ubesluttsom. En lang passasje presentert for leseren i kursiv, gir oss en bakgrunnshistorie, som kanskje forklarer litt hvorfor han agerer så raskt og brutalt i akkurat denne situasjonen.

Han og kollegene har mye å finne ut av, for det er ikke bare Amalie som har forsvunnet. Når de sporer opp identiteten til den falne engelen i kirken, viser det seg at hans mor også er borte.

Mer vil jeg ikke røpe av handlingen, men lover deg at historien har flere elementer som bidro til at jeg pløyde gjennom boken på en lang lat dag i solen på hytta. 

Jan-Erik Vik har skrevet en spennende krim, som inneholder alt som skal til for å oppnå en høy spenningskurve uten at det går på troverdigheten løs. Plottet er litt gjennomskuelig, men godt snekret sammen, og som leser var jeg stadig nysgjerrig på hvem som var ugjerningsmannen.

Jeg anbefaler gjerne Indre fiender videre ⚃

Seksti kilo solskinn av Hallgrimur Helgason

Seksti kilo solskinn er den første boken i sagaen som har fått navnet Seksti kilo. Fortellingen skildrer nordmenn og islendingers felles historie på Island. Forfatteren debuterte i 1996 med romanen 101 Reykjarvik, som han ble æret med en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris for. Jeg har slått alle rekorder i å notere underveis, så jeg håper jeg klarer å formidle min begeistring for denne flotte romanen ☺

Forlaget om handlingen:
Like før jul 1889 rammes den avsidesliggende bygda Segulfjörður nord på Island av et voldsomt snøskred. Bare en liten gutt overlever – ved å drikke melk rett fra kuas jur. Slik begynner historien om Gestur.

Gutten vokser opp under harde kår, men da nordmennene oppdager sildefisket på Island endres livet i bygda over natten. Det en gang så gudsforlatte sognet forvandles til en yrende by, og Gestur aner en vei ut av fattigdommen. 

På mesterlig vis tegner Helgasson et fargerikt persongalleri av fiskere, tjenestemenn, prester og familier – hver med sitt strev – som virvles med i de store samfunnsendringene.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2018/på norsk 2026
Sider: 461
Kilde: Lånt på Bookbites

For en lesefest dette har vært! Historien starter med Eilifur Gudmundsen som strever seg hjem gjennom stormen, bare for å komme til et hus som er ødelagt av skred. Han finner kuen og sin to år gamle sønn i live, men kona og datteren er døde. 

Island på denne tiden er et lutfattig land, hvor de fleste i befolkningen er sultne og fattige. Å drive en krambod er det eneste innendørsyrket i landet, så når Eilifur sitt forsøk på å emigrere til Amerika med sønnen slår feil, er det flaks for Gestur at han blir tatt hånd om av kjøpmann Kopp.

Det er dystre tider Gestur blir født inn i, men jeg leser allikevel med et smil om munnen, for teksten muntres opp av toåringens mislykkede forsøk på å snakke rent. Karakterene vi møter er også av ulik karakter, som med sine forkvaklede meninger og tilkortkommenhet, gir romanen et lett preg.

I del to har Gestur tilbrakt 10 lykkelige år hos Koppepappa, som han kaller ham. Litt brått og brutalt blir han uten videre forklaring, sendt tilbake til Segulfjordur hvor han kommer fra, for å bo hos Làsi. 

Nå blir vi også kjent med fader Arni, en ung nyansatt prest med tiltakslyst og nye idèer. Tilbake i presteboligen bor enkene etter de to foregående prestene, som Arni må forholde seg til. Den nye presten blir sjokkert når han besøker hjemmene i sognet sitt, de bor i hytter med jordgulv og torvtak, og et knust vindu blir reparert med en fosterhinne fra en sau.

De spiser seg aldri mett, men holder sulten fra livet med fattigkost av kjipeste sort. På gården Neste-Skred hvor Làsi og Gestur bor, må de binde seg fast i en line til kvelden, når snøen kommer. Dette for å ha en sjanse til å overleve hvis de blir overrasket av skred om natta.

Handlingen i denne romanen er full av skildringer av den islandske væremåten. Lynnet deres, tankemåten og skikkene deres er med i alle situasjonene vi går inn i. Når nordmennene mot slutten av boken kommer til Island for å starte sildeindustri, er det duket for tydelige motsetninger i hvordan befolkningen i de to landene tenker og føler.

Når kirken en kveld blåser på havet, er det igjen duket for noen morsomme scener. Presten som er mer opptatt av å samle historier enn å forkynne, synes egentlig at det er greit å være uten kirke, så når norske krefter etter 27 måneder ønsker å bygge ny kirke, er han temmelig lunken til planene deres.

Det er mye nytt som skjer mot slutten, flere handlingsfrø sås og interessen for hva som kommer til å skje i neste bok er tydelig til stede hos meg. Tidligere har vi fått skildret hvilken krise det er hvis ilden i grua dør ut, for fyrstikker eier de ikke. Nå er det tid for snurpenot og sildefiske, og ikke minst Nitedals fyrstikker. 

Befolkningen begynner å se med nye øyne på nordmennenes inntog i samfunnet, når de bygger kai, losser sild og setter kvinnene i arbeid med sløying og salting. Mange har tilhold i andre menneskers hjem, og jobber for maten. Kvinnene som hiver fra seg strikketøyet og blir med på sildesløying, blir møtt med en arg husbond, når de kommer hjem. Når de stakkars leilendingene får betalt i penger, vet de heller ikke hva de skal gjøre med pengene, siden de lever i en ren bytteøkonomi og egentlig ikke har bruk for dem.

Gestur går ut av denne delen av historien med nye grublerier, han har blitt kalt et "fattiglem" med beskjed om at hans tredje far Làsi, får betalt for å ta seg av ham. Dette og flere andre funderinger gir ham bekymringer, som jeg ser frem til å løse sammen med ham i neste bok. Denne kommer til høsten og heter Seksti kilo juling, og så må vi vente til 2027 før Seksti kilo søndag avslutter trilogien. 

Hallgrimur Helgason har skrevet en innholdsrik og engasjerende roman, som skildrer brytningstiden på begynnelsen av 1900 tallet på en spennende måte. Spesielt satt jeg pris på språket han bruker, alle følelsene han ligger i små kommentarer og lure ordvalg.

Jeg anbefaler gjerne Seksti kilo solskinn videre ⚄

Guten fra havet av Garreth Carr

Garrett Carrs Gutten fra havet er en gripende roman om tilhørighet, familie og rivalisering. Fortellingen om det mystiske guttebarnet som blir funnet på stranden i en liten irsk fiskerlandsby har vakt internasjonal begeistring og tatt lesere og kritikere med storm. Jeg falt for skrivestilen til Carr, og nikoste meg med denne ramsalte historien fra Irland.

Forlaget om handlingen:
I 1973, på Irlands forblåste vestkyst, blir en baby funnet forlatt på stranden. Fiskeren Ambrose Bonnar tar gutten til seg og gir ham navnet Brendan. Avgjørelsen setter familien på prøve, ikke minst sønnen Declan, som ser mørkt på den nye lillebrorens ankomst. Den vesle byen følger fascinert med mens gutten vokser opp til å bli en underlig, men karismatisk ung mann. 

Gutten fra havet er en roman som spenner over to tiår, om en rastløs gutt på leting etter sin plass i verden, og om en familie som kjemper for å holde sammen gjennom store omveltninger.
Guttens gåtefulle opphav driver uunngåelig byens innbyggere mot en overraskende og stormfull skjebne. 

Det er noe helt spesielt med romaner fra Irland, historiske romaner, men også de fra samtiden vår. Mye har skjedd i Irland siden 70-tallet, så romanen har et snev av historie over seg, selv om enkelte lesere vil gjenkjenne detaljer fra romanen, som aktuell også fra egen barndom. 

Vi befinner oss i Donegal, som ligger langt nord i Irland, med Nord Irland ganske nær. Atlanterhavet står rett på her, så jeg skjønner hvorfor romanen har dette barske, salte ved seg, med isolasjon og dystre fremtidsutsikter som faste elementer i tankene til folk. 

Her er det fiske som gjelder, et farlig yrke hvis inntjening avhenger helt av fangsten og båteierens vilje til å ta sjanser og stadig ekspandere. Vi hører om gleden og forventningen som ligger tjukt over mannskapet når de gjør seg klar til å dra ut på fiske. Smaken på kameratskapet og frihetsfølelsen som følger med livet på en tråler, er ofte det som driver de unge guttene hit.

Ambrose Bonnar eier den lille tråleren Christine Dawn. Han er tro til alle tradisjonene som preger det lille samfunnet, han driver ikke med sladder, og fremsto for meg som en stille og seriøs type, litt uten humor og evne til å senke skuldrene. 

Hans motiv for å ville ha det lille spebarnet som Mossy Shovlin fant i fjæresteinene kom ikke klart frem for meg. Rykter vi får helt mot slutten av boken tilbyr en form for løsning på dette spørsmålet, men det er opp til leseren å velge å tro på det eller ikke.

Romanen skildrer en gruppe mennesker som jobber hardt med samholdet, det er ikke selvsagt å få fire måltider om dagen, ei helle alt av klær og utstyr en kunne trenge. 

Jeg likte godt utviklingen av forholdet mellom Brendan og Declan, som var 2 år da Brendan kom til dem. Mor Christine og hennes søster Phyllis er ikke akkurat perlevenner når romanen starter. Phyllis bor oppi veien med deres felles far som er gammel, og i dette forholdet skjer det også mye.

Det er i det hele tatt en innholdsrik roman dette, med interessante karakterer og gode miljøskildringer. Handlingen er spennende, vi tas med inn i flere opprivende situasjoner som gjør gjør historien til en engasjerende leseopplevelse. Det viktigste her er de innsiktsfulle skildringene av mentaliteten til befolkningen, hvordan de tenker og føler og oppfører seg mot hverandre, dette synes jeg er romanens styrke.

Har du lyst å kose deg med en ramsalt og medrivende historie,
så anbefaler jeg gjerne Gutten fra havet ⚄

Forlag: Kagge

Utgitt: 2026

Sider: 299

Oversatt av: Kirsti Vogt

Kilde: PDF fra forlaget

De utslettede av Bernard Minier

Etter å ha blitt begeistret for Bernard Minier gjennom å lese hans krimserie fra Pyreneene, ble jeg selvfølgelig med, da han flyttet handlingen sin til Madrid, og ga oss en helt ny krimhelt i Lucia Guerro. Første bok i serien heter Lucia, jeg hadde noen innvendinger til den, men etter å ha slukt seriens andre bok i helgen, kan jeg love deg at De utslettede er mye mer stram i formen. 

Forlaget om handlingen:
I Galicia blir flere unge kvinner fra arbeiderklassen bortført på vei til jobb, tidlig om morgenen eller sent på kvelden. Først fem dager senere blir de funnet, drept, men ikke misbrukt.

Etterforsker Lucia Guerro er så vidt i gang med å saken da hun blir beordret til Madrid, der Marta Millán, en profilert forretningskvinne er funnet død, hengende fra en lysekrone i et av Madrids dyreste nabolag. 

Like etter blir arving Nicolás Gallardo funnet ihelslått i et smug. En bit av leveren hans er fjernet, og man oppdager at Millans lik mangler en bit av hjernen. 

Det eneste sporene finnes på det mørkeste mørke nettet, og der nede er sikten både uklar og skremmende. Og etter hvert begynner Lucia å mistenke at noen trekker i tråder som er festet i både henne og ofrene, og at alt som har skjedd kun har beredt grunnen for den store eksplosjonen.

Når 1. betjent Lucia Guerro først har tatt ansvar for en kriminalsak, så er det ikke lett for henne å gi slipp på denne, og gå rett over på en annen sak, bare fordi toppsjefene krever det. Prestisjesaken krever mye av henne og den nye makkeren hennes, som hun i begynnelsen verken stoler på eller liker.

Privatlivet til Lucia er heller ikke noe som går på skinner, mor ligger i koma, og søsteren har hun et anstrengt forhold til. Hun savner broren som tok sitt eget liv i ungdommen, og har dårlig samvittighet for sønnen som i perioder ikke får se sin mor så mye som hun kunne ønske. 

Det er ikke mye tid Bernard Minier bruker på å skisse opp de personlige rammene rundt hovedpersonen vår, noe jeg kan like. På samme måte vier han lite plass til diskusjoner på politikammeret, og unngår å gå ned på detaljnivå når det gjelder etterforskingen. 

Dette gjør at tempo er høyt i denne krimmen, og siden flere av åstedene vi besøker er direkte ekle ble det nesten litt for få pustepauser underveis. 

Lucia er en som nekter å holde seg til regelboken, hvis det brenner under henne. Hun tolker den nye makkeren sin som stikk motsatt av henne, men hennes syn på ham skal komme til å endre seg i løpet av historien. Den type endring skjer med flere relasjoner underveis, en type utvikling jeg liker godt i bøkene jeg leser. 

De utslettede er en velskrevet krim med høyt tempo. Maktdemonstrasjoner kommer på løpende bånd fra flere hold, men Lucia Guerro er en dame med is i magen. Bernard Minier har et hjerte for arbeiderklassen, samtidig som han bruker de rikeste av de rike, og ikke minst de som sitter med makten i landet, til å skape nok kontraster til at dette blir troverdig.

Boken er glimrende oversatt av Christina Revold og hun står også for en fin innlesing av lydbokversjonen jeg hadde på øret, på min lange søndagstur på Ulriken. Jeg gleder meg virkelig til neste bok i denne serien.

Jeg anbefaler gjerne De utslettede videre ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2024/på norsk 2026

Sider: 362/8 timer og 43 min.

Oversetter og innleser: Christina Revold

Kilde: Lånt på Bookbites

Månedsoppdatering for februar

Der var februar over dere, og tid for oppsummering. Med fredagsfri og tre av fire helger på hytten, så har det blitt mye tid til å lese. Jeg har latt meg dra med inn i de skrekkeligste scener, men jeg har også kjedet meg litt med boken i fanget, terningkastene røper hva som er hva. 

Har du en øde hytte på fjellet, ta gjerne med deg Jørgen Brekke sin nyeste, og les den der...

Biblioteket og Bookbites hjelper meg å få lest nyheter når det ikke er leseeksemplarer å få, men når en ny tittel alltid ligger og venter, sniker jeg meg gjerne unna bloggingen, så lenge jeg ikke bobler over av formidlingslyst. 

Dette har jeg lest i februar: 

1. Kim Hiorthøy - Slutten - 6
2. Ruth Kvarnström-Jones - Venninnene på Nordiska Kompaniet - 4
3. Kim Hiorthøy - Du kan ikke svikte din beste venn ...... - 3
4. Vidar Sundstøl - Neste morgen ved wounded knee - 4
5. Steinar Opsal - Tørkesommer - 5
6. Jacqueline Harpman - Jeg som aldri har kjent menn - dystopi - 6
7. Hilde Charlotte Blomberg - Jeg lengter etter skipskatastrofer... - 4
8. Henrik Skaug Sætra - Hvordan redde demokratiet fra KI - 4
9. Arne Dahl - Underverkene - 6
10. Alexandra-Therese Keining - Kannibalen - 6
11. Nina Lykke - Hvor er de voksne? - 5
12. Freida McFadden - Kvinnen i etasjen over - 4
13. Jørgen Brekke - Alt skal bli støv - 5
14. Liv Køltzow - Det avbrutte bildet - 3
15. Ian McEwan - Hva vi kan vite - 4
16. Sarah Winman - Stille liv - 4
    
    

Romaner: 9

Dystopi: 1

Krim: 5

Sak: 1

Det har ikke blitt mye kultur på meg denne måneden, men bibliotekets mandagsfilm fikk jeg med meg. Persona, Ingmar Bergman sin beste film (sies det), med en replikkløs Liv Ullmann i en av hovedrollene. Det er ikke ofte jeg blir kvalm av å se på film, men denne her var skikkelig spooky og gjorde noe med innsiden av meg. 

Noe mye lettere var showet til Karoline Krüger og Eirik del Barco Soleglad, som vi så på onsdag, herlig fabulering om de nære ting, med et skråblikk på publikum 50+ som ga mye gjenkjennende humring i salen.

Ha en fin lesemars alle dere fine lesere og bloggere der ute ☺

Stille liv av Sarah Winman

Sarah Winman er en britisk forfatter og tidligere skuespiller, oppvokst i Essex og bosatt i London. Hun debuterte med den internasjonale bestselgeren Da Gud var en kanin i 2011. Stille liv som kom ut nå i februar er hennes fjerde roman. Jeg hadde ikke lest noe av henne tidligere, men hadde stor glede av denne.

Forlaget om handlingen:
Italia, 1944. Mens bombene faller rundt dem, møtes to fremmede i den ødelagte vinkjelleren i en toskansk villa – og deler en helt spesiell kveld. 

Ulysses Temper er en ung britisk soldat. Evelyn Skinner er en 64 år gammel kunsthistoriker som lever livet på sine egne premisser. Hun er i Italia for å redde malerier fra krigens ødeleggelser – og for å gjenoppleve minner fra ungdommen og den første kjærligheten. 

Tilfeldighetene fører Ulysses og Evelyn sammen, og møtet skal forandre både hans liv og livet til dem som elsker ham hjemme i London.

For en innholdsrik og stemningsfull roman jeg har lest denne uken! I begynnelsen befinner vi oss i Firenze helt på slutten av 2. verdenskrig, herfra følger vi menneskene vi blir kjent med helt frem til begynnelsen av 70-tallet. 

Her skjer det mye, Ulysses Temper er sjåfør for Darnley. Samtidig blir vi kjent med Evelyn og Margaret, mens de titter på fuglene og småprater om løst og fast. Bombardementet har ikke gitt seg i Firenze, så de blir tvunget under bordene igjen, passerende konvoier lager et overveldende bråk og bleke soldatansikter gir dem fornemmelsen av undergang.

Krigen var slutt for noen år siden, i en liten krok av øst London blir vi kjent med et nabolag, og siden Peggys etternavn er Temper, skjønner vi at det er her Ulysses kommer fra. Samlingsstedet er som seg hør og bør en Pub, hvor Col er verten, og Peg en av underholderne.

Ulysses har returnert fra krigen og noen år senere får han beskjed om at han har arvet en herremann han ble kjent med i Firenze. Vennegjengen i London mister nå to menn, syv åringen Alys og en papegøye til Italia, og det er i spennet mellom disse to etterkrigsbyene historien vår blir fortalt.

Romanen skildrer den enkeltes opplevelse av krigen, og hvordan emigrantene etablerer seg i sitt nye hjemland. Med god hjelp av advokaten som formidlet overtakelsen, tilegner de seg landets talemåter, språk og tankesett. Jeg elsker Italia, og hadde stor glede av alt som handlet om historien og kulturen i landet. 

Enkelte store begivenheter er med på å grunnfeste som OL i -48 og den store oversvømmelsen av elven Arno i 1966, den spesielt var en virkelig dramatisk hendelse i Firenzes historie. I tillegg til historiske hendelser så er kunst en tydelig del av romanen. Evelyn som vi ble kjent med i begynnelsen dukker opp mye senere, når hun tilfeldig treffer Alys og blir kjent med henne. Ulysses som aldri har glemt Evelyn får høre om dette møtet, og løper forgjeves etter toget hun sitter på. 

                    Cressy var den første til å sette fot på øya, og det eneste han manglet, var et flagg han kunne plante. Han betraktet det rike mangfoldet som omga dem, og hele hans bevissthet hadde samlet seg i fotsålene hans.

Det jeg har røpet fra handlingen er er bare en brøkdel av alt som kommer frem i denne romanen. Handlingen er full av opp- og nedturer, mest opp når sant skal sies, for nedturene har alltid en "silver lining". 

En historie som aldri blir det grann mollstemt, er vel også mitt eneste ankepunkt til dette som må kalles en "feelgood", her er det bare mennesker som vil hverandre vel, de inkluderer og strekker seg langt, for å være andre mennesker til glede og nytte. Karakteroppbyggingen er formidabel, og jeg blir fort glad i alle sammen.

                    Før vennene kom, hadde han følt seg utilfreds med håret og kiloene som hadde samlet seg rundt midjen. Men Ulysses sa at han så veldig distingvert ut - Du er en flott fyr, Mass, var ordene han brukte - og noen ganger er det alt man trenger for å gjenvinne litt høyde.

Jeg er glad i kunst og jeg er glad i Italia og ikke minst i London, så jeg var solgt fra første side. Språket Sara Winman bruker er som en malerpensel, hun smører tjukt på og kommer inn i alle kroker hvor hun inviterer leseren inn i bildet. Hun hadde gjerne ikke trengt å bikke femhundre sider, men hun er tilgitt, dette var en fin leseopplevelse. 

Er det ikke krim du er ute etter til påske, er kanskje en nydelig skildring av leveforholdene i Firenze etter krigen, noe å kose seg med? 

Jeg anbefaler gjerne Stille liv videre ⚃

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2026

Sider: 526

Oversatt av: Guro Dimmen

Kilde: PDF fra forlaget