John sønn av John av Douglas Stuart

I 2020 vant Douglas Stuart Bookerprisen for sin debutroman Shuggie Bain. Siden jeg likte denne romanen veldig godt, var det med stor forventning jeg startet på årets norske utgivelse John sønn av John. I likhet med hovedpersonen i denne romanen, er forfatteren utdannet tekstilkunstner, det var artig å bli minnet på dette underveis i lesingen. Siden jeg har lyttet, og mesteparten boken ble hørt på et par lange fjellturer, ble det ikke notert så mye underveis, men stol på meg, denne må du få med deg!

Forlaget om handlingen: 
Blakk og med lite å vise til etter utdannelsen på kunstskolen, tar John-Calum Macleod fergen hjem til øya Harris. I det vindpiskede småbruket der han vokste opp, gjenopptar Cal motvillig sitt gamle liv, fanget mellom de to ytterpunktene fra barndommen: faren John, sauebonde, tweedvever og en bauta i den lokale presbyterianske kirken, og mormoren Ella, en frittalende glasgowkvinne som i flere tiår har holdt en skjør fred med svigersønnen. 

Cal lurer på om det finnes noen ensomme menn på de karrige åssidene, mens John er opprørt over sønnens lange hår og tilsynelatende motvilje mot å bli frelst. Og da lammesesongen glir over i klippesesong, begynner fellesskapet på øya å rakne.

Om det var de lange strekkene av lytting, helt alene i fjellheimen eller Sigurd Myhre sin innlesing som gjorde at denne lytteopplevelsen ble så oppslukende vet jeg ikke. Douglas Stuart har i alle fall skrevet en drivende god fortelling, som er vel verdt å få med seg.

Far og sønn John er totale motsetninger, men finner hverandre gjennom vevingen. Cal som hovedpersonen kalles for å unngå forvirring rundt det felles fornavnet, er 22 år og ferdig utdannet innen kunsthåndverk. Han har et godt blikk for komposisjon og farger, og vevingen har han fått inn med morsmelken.

For Cal holder det ikke med noen timer jobb på den lokale puben og litt veving for far, og det sosiale livet på det lille stedet de bor, er ikke noe å skryte av. Bakteppet for historien er fars kristentro og litt stivnakkede måte å være på, sammen med den store hemmeligheten at Cal er homofil. 

Jeg ble besnærende rolig av å lytte meg gjennom denne boken, det skjer noe hele tiden, litt intrige bygges det, men det er de mellommenneskelige relasjonene som skildres, som løfter historien. De gode skildringene av dette spesielle samfunnet er uimotståelig lesning.

John sønn av John er vel verdt å få med seg ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 496
Oversatt av: Hilde Stubhaug

Kilde: Lånt på Biblio

Heksehammeren av Jorun Thørring

Heksehammeren er bygget på skildringer av historiske hendelser fra trolldomsprosessene i Finnmark. Vi befinner oss i året 1662, det er enda tredve år igjen av denne forferdelige tiden, hvor kvinner ble beskyldt for å stå i pakt med djevelen. Boka Malleus Maleficarum (Heksehammeren) kom ut i 1486, den ble flittig lest i Europa som en håndbok i hvorfor og hvordan hekser skal jaktes på. Finnmark hadde det høyeste antall drepte i Europa under disse prosessene, og her skildrer Jorun Thørring på levende vis, hvordan livet kunne arte seg på denne tiden.

Forlaget om handlingen:
Uværet raser i Makkaur når Marite Eiriksdatter tilkalles for å hjelpe en kvinne som ligger syk. Samtidig besøker hun en eldre mann, som like etterpå dør. Trolldomsmistanker begynner å spire rundt henne.

I et samfunn der sykdom, ulykker og uvær tolkes som djevelens verk, er frykten for trolldom sterk. Falske beskyldninger, angiveri og påstander om trolldom får ofte dødelige følger.

Marite og familien må flykte til Vadsø. Dit reiser også ekteparet Anna og Ambrosius Rhodius fra Christiania, forvist til Vardøhus festning av kongen. Anna er en dedikert heksejeger, og hun går nådeløst til verks i forfølgelsene. 

Hennes håndbok er "Heksehammeren", en bok som beskriver kvinner som Djevelens disipler, svake og fordervede. Anklager og antall dødsdømte eskalerer. Marites fortid innhenter henne, og hun er nå i større fare enn noen gang.

Marite Eiriksdatter er hovedpersonen i denne romanen, som barn jobbet hun sammen med moren i kjøpmann Skau sitt ærverdige hus. Fredrik Skau er en velfødd skikkelse kledd i brokade og fløyel, som står i stor kontrast til tjenestefolkets fattigslige fremtoning.

Ingeborg er mor til Marite, hun formaner henne om å ikke stikke seg ut, for det er farlige tider, hvor det skal lite til før sjalusi og misunnelse leder til sladder og angiveri, som heksejegerne er avhengig av for å lykkes.

Både mor og Marite er flinke med urter, og de sier ikke nei til å hjelpe andre mennesker når de lider. Derfor blir det også vanskelig for dem å bli i Makkaur. 

I del tre av romanen har deg gått 10 år, Marite, datteren Berit og mannen Johannes kommer seg til Vardø, i håp om å finne jobb så de klarer å fø seg selv. Det skal vise seg at de går fra vondt til verre, når det gjelder øvrigheten som ivrer etter å finne kvinner som står i ledtog med djevelen. 

            Du opphøyer deg selv, men mennesket er lite og usselt. Det har ingen makt til å helbrede. Det er det bare Herren som kan. Men du går omkring og... helbreder. Han la hendene på ryggen og bøyde seg over henne. Du har en annen herre enn Gud, det er sannheten, Ingeborg Pedersdatter.
            Nei! Ingeborgs magre ansikt fortrakk seg i smerte. 
Er det ikke trolldom når du driver sykdom ut av et menneske?
Ingeborg ristet langsomt på hodet og forble tyst. 
Biskopen gikk tilbake til stolen sin. 

Heksehammeren ble en slukebok for meg, en medrivende historie som det var vanskelig å legge fra seg. Det er kvalmende å tenke på at dette faktisk skjedde blant menneskene, at maktpersoner kunne tenke så høyt om seg selv, og foreta så urettferdige og onde handlinger mot andre.

Jeg liker godt måten Jorun Thørring skriver på, historien er handlingsdrevet, med nye utfordringer på hver side. Persongalleriet er troverdig, måten karakterene beveger seg rundt i historien på, gir leseren mange spennende detaljer som skildrer samfunnet på 1600-tallet.

Heksehammeren er en lærerik historie det er vel verdt å få med seg ⚄

Forlag: Cora

Utgitt: 2026

Sider: 309

Kilde: Leseeksemplar

Einats bok - ny roman av Einar Stenseng

Einarts bok er den tredje utgivelsen fra denne forfatteren, som debuterte med En riktig stygg bok i 2020. Til tross for at jeg har en forkjærlighet for strektegninger i sort/hvitt, ble jeg litt satt ut av det halvgroteske coveret på denne boken, men er glad jeg leste romanen, for den viste seg å være veldig fin. 

Forlaget om handlingen:
Einats bok er et portrett av den israelske danseren Einat sett gjennom øynene til østtyske Andreas, som har flyttet til Israel i opposisjon mot sin kommunistiske oppvekst. 

I Tel Aviv boltrer de seg i byens hedonistiske festboble, men ved en skjebnens ironi faller Andreas inn i marxistiske miljøer og finner tilbake til barnetroen, mens Einat danser nærmere og nærmere avgrunnen.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2026
Sider: 102
Kilde: Leseeksemplar

Einats bok er et drama av ypperste klasse. Det er gjennom østtyske Andreas sine øyne, vi får et nyansert og fargerikt blikk på det israelske samfunnet.

Romanen er kort men innholdsrik, her er det intense følelser som følger med på veien når Andreas gjør sin søken etter identitet. Utskeielsene er mange, og det som preger både Einat og Andreas sin oppvekst er avhengighet av både dop og sex. Som tittelen tilsier denne romanen handler om Einat, de mange beundrerne hennes forventer grenseoverskriding i hennes selskap, hun er sjarmerende og grov i replikken som ofte blir slitsomt for andre. 

Skildringer av oppløsningen av DDR og Israels frigjøringshistorie gis oss, nesten i stikkordsform, men danner et viktig bakteppe for hvorfor disse to er som de er.

På helligdagen jom kippur drar Andreas, Einat og vennen Manu på sykkeltur, etter å ha trippet på fattigmannsecstasy:

            Rusen gjorde tunellene endeløse, men vakre, som fødekanaler med discolys. Nå og da kjørte en ensom ambulanse forbi oss med blålys som lyn i en tordenstorm, mens sirenene blandet seg med pulsslagene og den øvrige musikken i hodene våre. Einat, som vanlig gapskrattende, var drageaktig, mannefarlig og amasonevakker med sine ville krøller. Manu og jeg sang Internasjonalen polyfonisk/surt og mektig, med ethvert forsøk på ironi nedstemt av kosmos, og så høyt at det gjallet mellom de kapitalistiske skyskraperne langs motorveien: trollfjellene rundt oss og over oss.

Etter å ha stålsatt meg litt før lesestart, slappet jeg fort av. Historien har mange fine betraktninger rundt det å leve livet sånn som en selv vil. Andreas er en reflektert mann, som er tro mot sine egne tanker og overbevisninger, men utfordres av Einats utsvevende væremåte.

Dette er historiefortelling på sitt beste, leseren får noe litt annet enn forventet, og det er noe jeg setter pris på. Handlingen gir oss et kulturelt innblikk i DDR og Israel, og de besnærende motsetningene dette innebærer. 

Er du klar for en litt røff og saftig leseopplevelse utenom det vanlige,
så anbefaler jeg deg å lese Einats bok ⚄

En for alle av Trude Teige

Èn for alle er den åttende boken i krimserien, hvor Kajsa Coren er den ledende karakteren. Jeg har lest det meste Trude Teige har skrevet, og denne serien er alltid noe jeg ser frem til å lese videre.

Forlaget om handlingen:
1992 Sju år gamle Lukas dør på ferie i Losvika. Offisielt omtaler politiet det som en tragisk ulykke. Men folk i bygda vet at ett av de fire barna som var sammen med ham, fikk skylden.

2025 Gutten bygda aldri tilga, vender tilbake. Og like etter blir en av de andre som var til stede da Lukas døde, drept.

Journalisten Kajsa Coren flytter hjem til Losvika mens bygda er rystet av drapet. Da det i tillegg blir funnet et lik i klippene mot storhavet, siver gamle og nye rykter og hemmeligheter fram. Kajsa begynner å grave i alt som har skjedd, og sporene leder henne tilbake til sommeren 1992.

Imens holder noen øye med Kajsa, noen som vil gjøre hva som helst for å hindre henne i å finne sannheten.

Det er alltid sårt å lese om barn som er stygg med hverandre. Når det skal gå over tredve år før uretten som ble gjort får sin rettferdige avslutning, koker det litt i meg.

I denne historien befinner vi oss på en øy på Sunmørskysten, Kajsa tar sin yngste sønn med seg fra Oslo, og slår seg ned i huset hun har arvet av tanten. Det skjer ting rundt Kajsa, hun er åpen mot mennesker og nysgjerrig nok på det som skjer rundt seg, til å stille spørsmål.

Historien har flere spenningstopper, men det er en "snill" krim, som utelater de groveste scenene. Noen hendelser blir beskrevet i ettertid, og på denne måten føltes det ikke så heftig for en stakkars leser.

Handlingen er lett å følge og plottet er godt, persongalleriet er betydelig, men ikke vanskelig å holde orden på. Mange av betraktningene som gjøres, går på det mellommenneskelige, og her viser Kajsa Coren oss hvor viktig et nettverk av medmennesker som vil en vel, er for at vi skal ha det godt.

Jeg likte En for alle godt og anbefaler den gjerne videre ⚃

Artemisias verden har også skrevet om boken 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2026

Sider: 306

Kilde: Biblio

Svarttrostens sang av Gro Furrevik

Gro Furrevik blir presentert som årets debutant på Osterøy Krimfestival i midten av september, følgelig er hun et helt nytt blad også i min krimkanon. Svarttrostens sang er en sterk debut, så dette forfatterskapet vil jeg virkelig følge med på. 

Forlaget om handlingen:
To kvinner som begge har bånd til den ambisiøse politikeren Daniel Skarven forsvinner, og etterforskningen avdekker urovekkende forbindelser til Kosovo der mafiaen utnyttet krigstilstanden.

Psykiateren Carmen Wiese er en fersk profilerer i politiet i Bergen. Hun involveres i en etterforskning som setter både hennes faglige integritet og personlige grenser på prøve. Victoria Valkendorf, en frustrert småbarns mor fra Bergens øvre sjikt, har tiet lenge om hva hun opplevde da hun var soldat på Balkan. 

Sannheten truer nå med å rive livet hennes i stykker.

For hva gjør vi når vi har vært vitne til urett og hva er vi villige til å ofre for rettferdighet?

I åpningsscenene i denne historien møter vi ekssoldat Victoria Valkendorf. Nå er hun hjemme med sin seks måneder gamle sønn, og hunden Ares, mens den litt tafatte mannen hennes Gisle er på jobb. Victoria har vært i FN-tjeneste i Kosovo, noe hun helt tydelig er preget av.

I følge ektemannen Gisle har hun litt problemer med å "være normal" og i tillegg kjenner hun på presset fra sin far for å overta familiebedriften. Dette er forventninger hun slår fra seg, samtidig som hun kjenner helt tydelig, at hun ikke passer inn i omgivelsene hun lever i.

Psykiateren Carmen Wiese er den ledende karakteren i denne krimmen, hennes arbeid og tilhørende frustreringer med sjefen på politikammeret i Bergen, er det vi følger tettest. Ja, for handlingen utspiller seg i Bergen, noe som er gøy for oss bergensere som kan følge henne rundt i kjente områder. 

Carmen Wieses arbeid som psykiater gir oss interessant innsikt i menneskesinnet, hun er involvert i savnetsaken til Lilah og i den gamle forsvinningen til Anine. At sjefen hennes ikke respekterer hennes arbeidsmetoder, fagkunnskap eller henne som menneske, skildrer et indre landskap, som virkelig burde hatt hjelp.

Jeg likte godt Victorias historie og bakgrunn fra Kosovo, her kommer vi inn på mafiose tilstander med trafficking, i brutale og hjerteskjærende situasjoner. Mye av dramatikken er knyttet til denne delen av historien, men Svarttrostens sang er jevnt over spennende fra begynnelse til slutt. 

Med et plott som er lett å følge og troverdige karakterer, lot jeg meg engasjere i handlingen. Gro Furrevik bruker et korthugget, litt røft språk som jeg satt pris på. Jeg gleder meg til neste bok i denne serien, og 

 anbefaler gjerne Svarttrostens sang videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 335

Kilde: PDF fra forlaget

På stedet hvil av Martin Baldysz

Det var Marting Baldysz som skrev årets beste krim Stille grender i 2025. Jeg leste boken, og likte den veldig godt, så det var kjekt å kunne gå inn i bokhøsten med bok nummer to i Ryer-serien, et klassisk mysterium fra 1903, som har et søskenpar i hovedrollen. 

Forlaget om handlingen:
Då kaptein Gausereide blir funnen død på Stormoen eksersisplass, sender major Tandrum telegram direkte til overkonstabel Johan Ryer. Majoren ønskjer ikkje merksemd om saka no rett før storøvinga. 

Johan ser dette som ei gyllen moglegheit til å teste ut den nye fingeravtrykksmetoden og har trua på ei rask og vitskapleg oppklaring.

Med systera Sonja ved si side reiser han frå Ålesund, men det viser seg at kvinner ikkje er velkomne i leiren. Dermed må ho etterforske på eiga hand i bygda. Brått blir mordsaka vikla inn i ei anna skakande hending som dreg Sonja ned i hennar mørke, løyndomsfulle fortid.

Det er et særegent søskenpar som er hovedpersonene i denne krimserien. Faren deres var i sin tid en vel ansett etterforsker i politiet, som overkonstabel Johan Ryer har litt problemer med å leve opp til. Slett behandling fra sin overordnede, og telefonsamtalen med major Tandrum, fører til at han sammen med søsteren Sonja Ryer, gjør alvor av å ta steget, og starte detektivbyrå. 

Sonja jobber på Rotneset asyl, hvor overlege Strinden har et maktgrep på henne. Hun har smerter i kroppen, som hun bedøver med opium og alkohol, og er en ganske så asosial kvinne, litt utenfor normen på begynnelsen av 1900-tallet. 

Militærleiren de havner i på majorens invitasjon er travel, mens han selv sitter rolig og legger kabal. Major Tandrum er en av mange fargerike karakterer i denne krimmen, som skildrer datidens rangordninger, menneskesyn, kvinneufrihet og ikke minst, mangel på hjelpemidler til etterforskning av mord.

Storøvelse og unionsoppløsning danner bakteppet for begivenhetene som finner sted, i leiren og i bygden. Vi hører om sekondløytnant, dragoner, fanejunker, profoss, feltskjær og trumpeter, det var litt av noen titler de hadde den gangen. 

Jeg liker godt måten forfatteren skriver på, gjennom et veloverveid ordvalg, meningsbærende dialoger og de mange situasjonene som bidro til at jeg krummet smilet en tanke, ble dette frydefull lesning.

På stedet hvil er en krim med god nerve. Fra første side spirte min interesse for hva som kom til å skje, hvordan Sonja skulle komme seg ut av knipen hun var havnet i, og ville Johan slippe unna med enkelte valg han tok på veien?

Martin Baldysz har igjen imponert med en knallgod krim, som innehar alt jeg synes hører med i en historie av denne typen. Noen få cliffhangere fikk meg til å se frem til neste bok i serien allerede nå.

Jeg anbefaler gjerne På stedet hvil videre ⚄

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2026

Sider: 294

Kilde: Leseeksemplar

Dronningen av Sotra av Runo Isaksen

Det er kjekt å lese bøker for barn og unge innimellom, og siden jeg likte Kongen av Sotra som kom ut i 2024 veldig godt, var det med glede jeg satt meg ned med denne frittstående oppfølgeren. Aldersgruppe ca 12 år er midt i blinken ☺

Forlaget om handlingen:
JK (14 ½) og Thea (15) trodde det var over. De tok feil. Etter all dramatikken i sommerferien vil Jan-Kåre (JK) holde seg langt unna trøbbel. I høst vil han helst bare tjene penger og spille i band. Og kanskje bli kjent med den nye jenten i klassen? Sahar heter hun, og har palestinsk bakgrunn.

Thea har hatt sommerjobb på Sartor senter og hengt med Sahar, som jobber i nabobutikken. De har blitt gode venninner. Men en dag slutter Sahar helt å svare på meldinger. Hun dukker ikke opp verken på jobb eller på skolen. Hvor er hun? Hva har skjedd?

JK og Thea har fått et nytt mysterium å løse. Hvis de bare klarer å samarbeide igjen, vel å merke.

Det skar seg litt for de to hovedpersonene våre mot slutten av forrige bok, derfor tar det litt tid før de skjønner at de må jobbe sammen for å finne ut hvor Sahar har gjort av seg.

Handlingen sender noen tanker tilbake i tid, vi hører om Sylen som tidligere truet JK, vi møter igjen barndomsvennen Børs, og ikke minst Kral, den gamle uvennen som spiller en utrivelig rolle også i denne historien.

Persongalleriet er passe stort, karakterene er stort sett troverdige, men de som nærmer seg det karikerte, er også de som tilfører historien en nødvendig dose humor. Dialogene ungdommene imellom flyter lett, i en sjargong som passer til aldersgruppen, men også klinger godt hos oss voksne. 

Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men den har en tydelig tematikk, som går på negativ sosial kontroll. JK har fått en ukes prøvetid i Sport 1 på Sartor Senter, noe som fikk Børs til å advare JK om at sjefen Bendik er homofil. Når det i tillegg kom frem at Bendik oppsøkte JK og tilbød ham jobben, var det flere mulige intriger som bygget seg opp i hodet mitt.

Dronningen av Sotra har en logisk og ryddig oppbygging, hvor alt som nevnes i begynnelsen, viser seg å være relevant for handlingen fremover. Flere hemmeligheter ligger på lur, mens tid som ikke strekker til, og forventninger fra andre gjør at JK stadig er under press.

Det er ikke tvil om at ungdomslitteratur fremdeles kan engasjere en dame i sin beste alder. Teksten har god utvikling, og en spenningskurve som peker oppover. Den forrige boken i serien henger godt sammen med denne, så les gjerne den først, selv om årets utgivelse står støtt alene.

Jeg anbefaler gjerne Dronningen av Sotra videre ⚄

Forlag: Teft

Utgitt:2026

Sider: 187

Kilde: PDF fra forlaget

Det finmaskede nettet av Håkan Nesser

Det finmaskede nettet er den tiende, og dessverre siste boken i serien om Gunnar Barbarotti. Jeg har frydet meg over denne serien, og spesielt denne siste boken som har så mye humor og fine refleksjoner. Boken ble slukt på hytten i helgen (takk og pris for tåke i fjellet) hvorpå jeg svosjet den kjapt tilbake til biblioteket, til glede for nye lesere som står i kø og venter.

Forlaget om handlingen:
Tidligere politikommisær Asunander, reumatisk og tilbaketrukket, bor nå på et velstelt aldershjem i byen Visby på Gotland. Han fører notater om en tretti år gammel forsvinningssak eventuelt drapssak. Uoppklart, uansett. Merkelige omstendigheter – som et par avkuttede lillefingre og et funn på den gotlandske landsbygda – vekker liv i den bisarre historien om Harry Krona og Marlene Horwath. Hva var det egentlig som skjedde – og hvorfor?

Gunnar Barbarotti og Eva Backman, begge på vei inn i pensjonisttilværelsen og et rolig liv på Nord-Gotland, blir motvillig trukket inn i etterforskningen av sin gamle sjef. Og innsatsen skal vise seg å være høyere enn noen gang.

Det var en fryd å tilbringe tid sammen med de nypensjonerte etterforskerne, og ikke minst deres gamle sjef, som er "still going strong". Primærhandlingen er i nåtid, men handlingen skildrer også hendelsene i 1997 som ligger til grunn for den uoppklarte saken, som Asunander ikke får fred for.

Gunnar Barbarotti har lang løpetid i politiet, og i denne historien nevnes mange av kollegene han har jobbet med opp igjennom tidene. Adamsnouk, Borgsen, Toivonen, Van Veeteren, Stigman, Paola Borgada og kanskje enda flere. Jeg mintes dem med glede alle som en, de ble nevnt på en naturlig måte i handlingsforløpet, og føltes ikke påtatt eller oppramsende på noe vis.

Det er ikke noe hardkokt krim dette her, det var heller en varm og litt vemodig stemning som fulgte lesingen. Nerve og dramatikk fulgte absolutt med, i forviklingene som fulgte menneskene, som prøvde å løse mysteriet. 

Sjargongen Gunnar Barbarotti og Eva Backman bruker seg i mellom, er full av tiltro og respekt og ikke minst, så oser den av kjærligheten dem i mellom, og forventningen de har til fremtiden de bygger seg, ved å flytte til Gotland.

Det finmaskede nettet har et godt plott, handlingen er lett å følge, og historien engasjerte nok til at lesing ble prioritert fremfor tur i tåkeheimen. Serien er notert som "omigjenlesing" når jeg selv blir pensjonist, for dette leselandskapet har jeg ikke lyst å forlate for godt. 

Jeg anbefaler gjerne Det finmaskede nettet videre ⚄

BokBloggBerit har også skrevet om boken

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2026

Sider: 348

Kilde: Biblioteket

De etterlatte av Bjarne Melgaard

Bjarne Melgaard er en anerkjent kunstner med en særegen personlighet og utstråling. Ryktet hans løper gjerne foran ham, i kretser som ikke er veldig kunstinteressert. Kanskje denne romanen er fiksjon, men han gjør det lett for leseren, å se for seg kunstneren i hovedpersonen.

Forlaget om handlingen: 
Rob Bo'Bel opplever at alt han tar i blir ødelagt. Han lever i en relasjon til Raoul, en manipulerende og svikefull mann. En dag ringer de fra Dyrehospitalet og en fremmed stemme sier at hunden til Rob er drept. Rob blir hjemsøkt av tankene på hvem eller hva som har drept Nurket.

De etterlatte er en roman om avhengighet, forræderi, et jeg i oppløsning, hallusinasjoner, evige kriser og tvangstanker, og om kjærlighet.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2026
Sider: 121
Kilde: Lånt på Biblio

Rob Bo`Bel bor og arbeider som kunstner i New York. Etter en svipptur hjem til Norge, kommer han hjem til sin kjære chihuahua, etter den har blitt ihjeltrampet av samboeren Raoul. 

Dette er rammen rundt historien, som utspiller seg i denne fortettede og temmelig opprivende romanen. Handlingen tar oss med inn i Robs dysfunksjonelle hatrelasjon med samboeren Raoul, og tilbake i tid, til en barndom og oppvekst, full av prøvelser.

Raoul er 20 år yngre enn Rob, han vegeterer i leiligheten som de deler, og snylter kraftig på restene av Robs oppsparte midler, som mer enn noe går til å mate avhengigheten de begge lider under.

Rob derimot føler at Raoul er et offer for hans egen livsstil og utflytende holdninger, og har problemer med å dømme vennen for det han gjorde mot lille Nurket. Rob liker ikke virkeligheten, han tviler på sin egen kreativitet, og hele livet har han ventet på å få den straffen han synes han fortjener.

Romanen skildrer selvbedrag, tvangstanker og paranoia, noe Rob opplever mye av. Jeg leser ham som den ensomme og redde lille gutten han fremdeles er, selv om han har levd hardt og samtidig skapt seg en vellykket karriere.

Miljøet romanen er satt i, er langt fra det jeg ferdes i, men mange av følelsene som løftes frem i denne historien er universelle. Dette er en velskrevet roman med kloke refleksjoner, den avslører hvordan baksiden av medaljen kan se ut, hos kunstnere og andre som har skaffet seg et kjent navn. 

Jeg hadde stor glede av å lese De etterlatte og anbefaler den gjerne videre ⚄

Tårnet.Fyrtårnet av Lars Mørch Finborud

Lars Mørch Finborud er et nytt navn for meg. Kunsthistorikeren debuterte som forfatter med De svarte skiltene i 2013, og Tårnet er hans fjerde roman. Forfatteren har arbeidet i 10 år på Henie Onstad kunstsenter, som jeg besøkte for noen år siden. Det er ikke noe tårn der, men jett om denne burleske historien greide å sette fantasien min i sving ☺

Forlaget om handlingen:
En kunsthistoriker får jobb på Tårnet som «levende arkivar». Den unge mannen dras inn i en forloren museumslabyrint, hvor en direktør har styrt med hard hånd i femti år. Da arkivaren ved en tilfeldighet gnukker frem en ånd i toalettskåla og oppdager en grusom maskin i institusjonens indre, begynner selve Tårnets fundament å vakle.

Tårnet. Fyrtårnet er en ‘highbrow horror’ som baserer seg på museumsvesenets rivende utvikling de siste tiårene. En kontrafaktisk kuratorroman, like preget av hylende motsetninger og tvilsomme karakter, som kunstlivet selv. For som en av våre største avdøde billedkunstnere en gang bedyret i Morgenposten: «Man skal aldri la brysomme fakta komme i veien for en god historie.»

De fantastiske bildene jeg fikk på netthinnen da jeg leste denne romanen, er umulig å formidle på noen overbevisende måte. I kjelleren finnes det et beist av en kvern, en jernkjeft som krever å bli matet med kunst. Ikke nok med det, er du riktig uheldig i din vandring i museets ganger, finner du også et ubehagelig fryselager.

Det koseligste innslaget i denne historien, er det snakkende toalettet, som den levende arkivaren klarer å gni liv i. Du tror gjerne at det ikke er mulig å få noe fornuftig ut av en roman med denne rollebesetningen, men det gjør det altså.

Her spørres det om hva som er åndsmenneskets ansvar i kunsten. Museets rolle i samfunnet er å sette i gang diskusjoner og åpne opp for kritisk tenkning, nemlig! Det er utrolig morsomt å lytte til direktøren og kuratorene, som skal prøve å tekkes politikken og forventningene de må forholde seg til. 

I hundre år har det vært det samme gnålet om at vi skal åpne opp museer, inkludere høyt og lavt, barn og unge - "Folkets" meg her og "For alle" meg der. Bare se på hva de skriver: "Hvordan kan din institusjon bidra til mangfoldsløftet?" Og hvem i helvete er det vi skal løfte, som jeg tør spørre? Kan de ikke bare be Norske Bildekksprodusenter gå i bresjen? Først var det å få arbeiderne inn, så var det utsatte grupper, så barn, så breddetilbud, så fremmedarbeidere, så alskens minoriteter, så rullestolbrukere med teleslynger og så konstiperte svensker med 21 fregner og oppover - og nå har de faen meg gått i sløyfe og startet galskapen på nytt!

Selv om det finnes noen rabiate karakterer i Tårnet, så ligger det mye visdom mellom linjene i denne romanen. Det harseleres med pålegg fra myndighetene, og krav fra befolkningen om mye som ligger på siden av kunsten. Dette bidrar til mange artige situasjoner og ikke minst interessante diskusjoner. 

Tårnet, Fyrtårnet er en tankevekkende (horror)roman,

som det er verdt å få med seg ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt:2025

Sider: 262

Kilde: Biblioteket

Det andre barnet av Karen Forberg

Det andre barnet er oppfølgeren til Det første bryllupet, som startet serien Miraklenes tid. Serien er et spennende slektsdrama fra 1700-tallet, som har nok brodd til at jeg (som ikke er fan av "dameromaner") har glede av den. 

Forlaget om handlingen:
Året er 1795. Etter tragedien på Austad gård flykter Ella og søsteren Maria til Arendal, der de kan holde tidspunktet for Ellas nedkomst skjult. På Austad kjemper mennene med skyld, sykdom og tap, og den forviste broren, Nikolai, lengter fortsatt etter Ella. I København bygger fru Kanthaug et nytt liv på løgn og stjålne midler, mens fortiden nærmer seg fra alle kanter.

Med sterke kvinneskikkelser og en levende fortellerstemme vever Det andre barnet sammen kjærlighet, svik, tro og hevn, og viser hvordan ett barns skjebne kaster lange skygger over liv og slekter. 

Forlag: Kagge
Utgitt: 2026
Sider: 331
Kilde: Leseeksemplar

Romanen starter med en trist hendelse som preger hele denne andre boken i serien. Ella som er den av søstrene som lar seg styre av følelser, er nå en skygge av seg selv. Hun føler skyld og skam, men innerst inne er det løftene hun ga om å gjøre det hun får beskjed om, og ikke det hun lyster, som tærer henne.

Denne historien byr på mange hemmeligheter, vi møter folk som utgir seg for å være noe de ikke er, og mennesker som er dyktig til å lure andre opp i stry. Språket og detaljene forfatteren bruker for å levendegjøre de siste årene av 1700-tallet passer veldig godt til det som utspiller seg.

Her opplever vi feiende flotte fester, livlige byscener, tjenerskapets harde hverdag og ikke minst morsomme scener fra den litt lugubre siden av København. 

Det er ikke tvil om at det var mennene som hadde makten på denne tiden, men i denne romanen får også de en myk side. Nikolai som mistet odelen og ble forvist til en annen gård av sin far, lengter etter sine kjæreste. Broren Olav som overtok odelen, sliter også med kjærlighetskvaler, selv om de øyensynlig sitter godt i det, der i huset.

Karen Forberg har gitt romanserien en fortellerstemme som er innom med sitt morsomme skråblikk av og til. Vi hører om et bryllup mellom et par som ikke elsker hverandre, og møter Madame S og hennes geskjeftige liv i København. Disse, og sikkert flere små frø blir sådd mot slutten, så det er bare til å glede seg til fortsettelsen.

Det andre barnet er en detaljrik roman hvor vi blir presentert for et stort knippe karakterer. Jeg oppfatter persongalleriet som lett å holde styr på, men trenger du oppfriskning og hjelp i å få alt på plass, finner du en fin oversikt bakerst i boken. Romanen er velskrevet og engasjerende med flere uventede vendinger underveis. 

Jeg lot meg underholde av intrigene som utspiller seg, på godt og vont og frydet meg over levende karakterer og troverdig tidskoloritt, 

så jeg anbefaler gjerne Det andre barnet videre ⚃

Sparknekt av Gert Nygårdshaug

Sparknekt er Gert Nygårdshaugs 14. bok i serien om Fredric Drum og Skarphedin Olsen. Drum-serien tilhører den klassiske krimtradisjonen der forbrytelsen nøstes gradvis opp. Jeg har lest bøkene i serien litt på slump, og kan bekrefte at de kan leses uavhengig av hverandre. Sparknekt er den jeg har hatt størst glede av, av de jeg har lest, så jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlaget om handlingen:
Skarphedin Olsen er tilbake som etterforsker ved Kripos, etter sitt opphold på Røros. Etter at Fredric Drum har holdt et foredrag i London om noen merkelige symboler fra en ukjent kultur, dukker disse symbolene opp på flere drapsofre rundt omkring i landet.

Der det tilsynelatende ikke finnes noen samvittighet eller motiv. Kripos og Skarphedin Olsen står overfor en svært vanskelig sak. Hva betyr disse symbolene og hvem står bak disse drapene?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2026
Sider: 300
Kilde: PDF fra forlaget

Starten på historien sender leseren med til London sammen med hobbyforskeren Fredric Drum. Han interesserer seg for prehistoriske kulturer, og da spesielt gamle, ennå ikke tydete skrifter og symboler. 

Hjemme i Oslo sitter onkelen Skarphedin Olsen og legger en kabal, som han aldri får til å gå opp. Det er to år siden han sluttet som politimester på Røros etter å ha mistet det ene benet. Han har rolige dager, hvor han drømmer om å fiske ørret.

Så smeller det, for tre mennesker blir skutt og drept på samme måte, på forskjellige steder, i løpet av et døgn. Kripos må hive seg rundt, og et funn på ofrene gjør at Skarphedin Olsen blir kontaktet. 

Etterforskningen er i gang, vi blir presentert for gjengen som skal gjøre jobben. Til tider litt overdrevet både i navnevalg og personligheter, men det gir historien et lett preg og god underholdning.

Politiet finner verken hode eller hale på etterforskningen, alt går i stå for dem, selv om de undersøker hver minste detalj. Det er som om morderen som gjør alt likt hver gang, men ikke har noe motiv for drapene, som er rene likvideringer.

Skarphedin har en underbevissthet som jobber på høygir, han går hele tiden rundt og føler at det er noe han ikke ser, noe han burde huske som ligger rett foran nesen på ham. Han ser litt annerledes på ting enn folk flest, og til tider minner han meg om Fossums Eddie Feber, som jeg har stor sans for.

Sparknekt en en "snill" krim, med god driv, som holder leserens oppmerksomhet hele veien. Forfatteren leker litt med språket, har drysset godt på med Tor Jonsson-sitater og løfter frem glede over så vel språk som matopplevelser. Det er ikke tvil om at kokkeleringen på hytten fikk et oppsving de dagene jeg leste denne boken.

Jeg anbefaler gjerne Sparknekt videre ⚄

De urokkelige av Kathryn Stockett

For femten år siden var jeg på formiddagskino og så filmatiseringen av Kathryn Stockett sin roman Barnepiken. Blogginnlegget jeg skrev vitner om at jeg likte filmen, som i likhet med De urokkelige handler om kvinners kår og rasediskriminering i Mississippi. I sommer har jeg kost meg med Stocketts nyeste på norsk, og anbefaler den gjerne videre ☺

Forlaget om handlingen: 
Året er 1933, og depresjonen har rammet hardt i Oxford, Mississippi. Det har gått over et år siden elleve år gamle Megs mamma aldri kom hjem julaften, og Meg regnes nå som en av de uønskede eldre jentene på Barnehjemmet. Da kommer Birdie til Oxford, en ung kvinne fra Mississippi-deltaets fattigste område, som oppsøker sin velstående søster for å be om hjelp til familien. 

Også Charlie, en stoisk kvinne drevet av overlevelsesinstinkt, kommer til Oxford for å starte på nytt med tomme hender. Når disse tre skjebnene krysses, dannes en uventet sammenslutning av prøvede, men bestemte kvinner som nekter å gi opp. 

Sammen smir de en dristig plan for å gjenvinne kontrollen over livene sine.

For en fantastisk roman, og sjekk sideantallet da! 665 sider forsvant på et blunk. Jeg kjedet meg ikke ett sekund, de to handlingsforløpene var akkurat passe lange til at jeg kom godt inn i begge historiene.

Den lille teaseren i forkant av historien var morsom, og heldigvis fikk jeg tid til å undre meg litt over hvorfor unge Birdie var og handlet alle de kondomene. På denne tiden var det forbudt å selge prevensjon, men kondomer for å forhindre sykdom, var det lov å selge.

Lafayette county hjem for foreldreløse piker er "åstedet" vi først blir kjent med. Her er det bare respektable piker som får lov å bo, ingen fargede, jøder, syke eller noen over 12 år. Hvis det er noen som er uheldig å fylle 12, blir de sendt for å jobbe på hermetikkfabrikk.

Her blir vi kjent med 11 år gamle Meg, som har bodd her i 1,5 år. Forkvinnen i organisasjonen som driver stedet Mrs Garnett, er en trangsynt og bisk kvinne, som har spesielt Meg i vrangstrupen. Grunnen til dette åpenbarer seg for leseren på et senere tidspunkt.

I grove trekk er det Birdie og Meg vi følger, men begge har mennesker rundt seg, og et vell av situasjoner de skal gjennom. Birdie reiser til Oxford for å tigge penger av søsteren Frances som har giftet seg rik, hun stopper opp og reflekterer over at "det er en kaldere, stivere stillhet i storbyen".

Frances blir forferdet over at søsteren spør om pengehjelp for sin mor og mormor, og bruker mange uker på å finne rett tidspunkt for å spørre sin mann Rory om disse pengene.

Vi befinner oss i tiden etter det store krakket, hvor jobber er vanskelig å få, de fleste har brukt opp alle sparepengene sine. Den rike familien til Rory kommer også i uføre, når det viser seg at de ikke klarer å betale eiendomsskatten. Gjeld har hopet seg opp i alle butikker, men gjeld til myndighetene må gjøres opp for først.

Strenge raselover er godt innarbeidet i befolkningens bevissthet, og i tillegg er miljøet ekstremt kvinnefiendtlig. Paragraf 213 sier at i et gift par, så kan ikke både mannen og kvinnen være i jobb, så det sier seg selv at kvinnene lider. 

Sedelighetsforeningen hadde stor makt på denne tiden, myndighetene har klassifisert uekte barn som åndssvake, siden mor som har født barnet uten å være gift, også er i denne kategorien (og åndssvakhet er arvelig, og kvalifiserer til tvangssterilisering).

Sprit har vært forbudt en stund, men de som vil, får tak i det, og i noen familier utgjør drikkingen et stort problem. Jeg led med Meg og hennes frykt for å, først ikke passe inn i vertsfamilien hun møter, og senere frykten for å bli sendt tilbake til barnehjemmet. Meg er en reflektert og smart jente med mye humor, spesielt "fyllefargehjulet" hun laget, fikk meg til å humre godt.

"Visste du at mannen hadde homoseksualitet uten å si det til meg?" litt artig at homofili benevnes som om det var en sykdom, og samtidig får vi høre om hvordan det også ble forsøkt kurert - takk og pris for at verden har gått videre ☺

De urokkelige er en spenstig roman som er trygt forankret i historiske fakta og levemåter. Karakterene er fantastisk gode, og skrivemåten Stockett bruker er humoristisk, ryddig og lett å følge. Denne romanen kommer til å bo i meg lenge, den er rett og slett et must å få med seg!

Jeg anbefaler deg å lese De urokkelige av hele mitt hjerte ⚅

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 665

Oversatt av: Kurt Hanssen

Kilde: PDF fra forlaget

Lockwoodgrensen - en eventyrlig bra romandebut fra Berit Nordgarden

Herlig spekulativ kaller forlaget Lockwoodgrensen, og det kan jeg være enig i, men først og fremst er dette et engasjerende eventyr som åpner opp for fantasi og filosofiske tanker om liv og død. Jeg nøt lesestundene med denne boken, og anbefaler den gjerne videre ☺

Forlaget om handlingen:
Utenfor Melkeveien finnes flere galakser enn det er sandkorn på jorden. Er det virkelig sannsynlig at det første - eller siste - livet i universet er akkurat her hos oss?

I Lockwoodgrensen møter vi Leonid, en godt over to meter høy femtiåring som har levd isolert i et kråkeslott på Tøyen helt siden faren hans, astrobiolog av internasjonalt format, forsvant i en flystyrt over det sørlige Indiahavet på begynnelsen av åttitallet. En dag dukker en munnrapp rømling opp på Leonids loft. Dima er tretten og Leonids rake motsetning, og hun stiller alle de spørsmålene Leonid bestandig har unngått. Hvorfor dro faren den gangen, og hva er egentlig den svarte steinen han sendte med i brevet fra den andre siden av kloden?

Leonid er en halvgammel eksentriker, som hele sitt voksne liv har hengt igjen i sin egen ubesluttsomhet. Når han en dag finner en jente gjemt bort på loftet, som er mer rappkjeftet enn de fleste, endrer livet hans seg.

Dima har rømt fra barnehuset hun er plassert på, et sted hun er fast bestemt på å aldri vende tilbake til. Huset hun har gjemt seg i, og ikke minst husets eier fascinerer henne stort, så hun bestemmer seg for å bli der, mens hun gjør forberedelser til å rømme.

Dette menneskemøtet er nydelig lesning, de to er så ulik hverandre som det går an å bli, men på samme tid like ensom og forlatt i verden. Måten Dima snakker på og det hun så enkelt får i stand, får Leonid til å reflektere over sin egen oppførstel.

På et tidspunkt slår det Leonid: Tenk at hun snakker til ham som om han var en helt normal person. Leonid som alltid vurderer retrettmuligheter og vil unngår ubehagelige situasjoner, lar seg rive med av Dima som ikke tenker før hun snakker.

Lidenskapen til den forsvunne faren til Leonid var kosmos, astronomi, asteroider, kometer og meteoritter. Leonid er geolog og deler farens interesse, så når han får den nysgjerrige og alltid like løsningsorienterte Dima i hus, dukker det opp ledetråder til hans store mysterium, hva skjedde egentlig med pappa?

Handlingsforløpet lar oss bli kjent med Evy som driver biovitenskap på UIO, og flere andre karakterer. Det er fagprat i denne romanen som gjør historien troverdig, og noen "hva-hvis?" som jeg virkelig håper at ikke har rot i virkeligheten. 

Lockwoodgrensen er en nydelig roman så full av spennende begivenheter. Jeg nøler med å kalle boken en krim eller thriller, men det er ikke langt i fra. En dypt filosofisk bakgrunn gir historien tyngde, samtidig som de gode karakterskildringene åpnet hjertet mitt for menneskene som befolker romanen.

Berit Nordgarden skriver drivende godt, elementer av eventyr blandet med litt fag og mye filosofi, gjør Lockwoodgrensen til en roman det er vel verdt å få med seg. 

Terningkast ⚅

Forlag: Oktober

Utgitt: 2026

Sider: 346

Kilde: PDF fra forlaget

Aller kjæreste - ny roman fra Karin Fossum

Ingen sommer uten en ny Fossum-historie i bagasjen. Er du like begeistret for Eddie Feber som meg, er jeg sikker på at du ser frem til Aller kjæreste, som er bok nummer seks i denne særegne serien. Boken kommer ut i disse dager, og svarte absolutt til mine forventninger. 

Forlaget om handlingen:
En ung gutt på sykkel blir meid ned i rundkjøringen ved Borgestad kirke. Han overlever ikke. De tre vennene hans mener at bilen var en grå Audi og sjåføren var en kvinne. Sporene leder etterforsker Eddie Feber og teamet hans til huset der designer Bella Lundin bor med schæferen Jon. Men forløpet er ikke så enkelt, det er som et dominospill der én brikkes fall stadig fører til nye fall i flere og flere menneskers liv.

Aller kjæreste er en besettende bok om kampen for det umistelige, det mest dyrebare.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2026
Sider: 185
Kilde: PDF fra forlaget

Bella Lundin er en liten dame på 34 år, hun er fortvilet fordi hun er som hun er, og ønsker seg bare en dag uten nedturer, forskrekkelser eller ubehag.

Når politiet ringer på døren hennes midt på natten, og ber om å få se på bilen hennes, stikker hunden Jon ut som en pil, og blir borte. Dessverre var det Aron Kratz, den ferske og særdeles lite smidige politibetjenten som ringte på, og akkurat dette er startskuddet for dominobrikkene som skal falle en etter en.

Allerede fra første side plukker jeg opp nerven som skal utvikles gjennom hele historien. Karin Fossum er en mester i å vise at alle saker har minst to sider, og at ingen mennesker er bare ond eller bare god.

Margot von Hanno og sjefen hennes på politistasjonen Eddie Feber, finnes heldigvis i kulissene. Eddie har en helt egen tilnærming til folk og hendelser, så når Kratz får seg en reprimande, foregår dette på en vektig men mild måte. 

"Autoritet sitter i energien du sender ut, ikke i musklene, høyden eller snasken. Hold hodet høyt og behold øyekontakt med den du snakker med", er råd Kratz får med seg.

Aller kjæreste er en handlingsmettet kriminalroman, hvor det skjer noe hele tiden, enten det er refleksjonene til Bella eller Eddie, eller situasjoner som oppstår. Vi følger etterforskningen, men det er ikke dette som har det største fokuset.

Kort og spennende som denne boken er, så sluker du den på en kveld. Så engasjert var jeg i handlingen da den nærmet seg slutten, at jeg kom med et høyt utbrudd til den sjokkartede avslutningen.

Har du lyst å lese en spennende historie med glimrende karakterer, et finurlig plott og en dirrende nervetråd, så bør Karin Fossum sin ferskeste roman komme høyt på ønskelisten din.

Jeg gir Aller kjæreste en varm anbefaling ⚅

Tålegrensen av Ellen Gustavsen

Det er fem år siden jeg lyttet meg gjennom Tro meg når jeg lyver, som er den første boken i denne serien. Da Den navnløse arven kom ut to år etter var jeg ikke sen om å skaffe meg boken, og til tross for høye forventninger, ble jeg ikke skuffet. Tålegrensen er en ny psykologisk thriller, som er like spenningsfylt som de to foregående bøkene, jeg har virkelig kost meg med denne i sommer☺

Forlaget om handlingen:
Når en død kvinne driver i land i Nordgulen, åpnes også et gammelt sår: Hva skjedde med Benjamin som forsvant for over tjue år siden?

Johanna Brekke har vendt tilbake til hjemstedet, og begynner å nøste i fortiden. Det blir tydelig at noen er villige til å gå langt for å beskytte sannheten.

Are har vokst opp uten en far. Han kjemper for å ta vare på både den syke moren og familiegården. Et unikt myrområde er truet av hytteutbygging. En hel bygd tvinges til å velge mellom natur, penger og lojalitet.

I en vestlandsbygd preget av tørke, naturvernkonflikter og gamle feider, avdekkes løgner og skjulte motiver og noen vil gjøre alt for å holde fortiden begravet.

Johanna Brekke har forlatt Lars Lukassen, og reist hjem til plassen hun kommer fra. Hun er glad i ham, men de har noe uoppgjort og hun trenger litt luft. Det er mye som rører seg i bygda, og Johanna kommer ikke til å gå med hendene i lommene.

Are er den andre hovedpersonen, han er 22 år og for tiden den som tar ansvar hjemme, siden moren Iris er sterkt rammet av ME. Are er veldig glad i naturen, og spesielt ørnen som holder til i nærheten. Myren og den positive virkningen dens karbonlagring har på den globale oppvarmingen er noe han brenner for. De som bor i bygden har ulik oppfatning av behovet for inntekter til kommunen, og både vindkraft og utbygging av hyttefelt blir diskutert.

Are har et dårlig forhold til Tomine Tveit som jobber på NAV. Hun tviler på Iris sin sykdom, og krever mye av henne og derved også Are, ting de ikke kan innfri.  

Vi får høre flere sagn og historier om dyr i området, en av de fine refleksjonene til Are går på Geithamsen og biene som er irriterende insekter, men som også fyller en rolle i den store sammenhengen, kanskje det er det Tomine på NAV også gjør?

Sosial ulikhet og bygdeliv er det dystre bakteppet til en historie som rommer mange hemmeligheter. Ting som skjedde i Iris sin barndom kommer til overflaten, når først Are og siden også Johanna, begynner å grave i hvor Ares far Benjamin egentlig ble av.

Tålegrensen er en thriller tettpakket med spenningsmomenter. Vi blir kjent med flere personer hvor jeg straks aner ugler i mosen, uten at slutten nødvendigvis bekreftet dette. Ellen Gustavsen skriver knakande godt, jeg liker blikket hun har på natur og miljø, og ikke minst de sårbare i samfunnet.

Jeg anbefaler gjerne Tålegrensen videre ⚄

Artemisias Verden har også skrevet om boken!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 317

Kilde: Leseeksemplar

Døtrenes forbannelse av Oyinkan Braithwaite

Oyinkan Braithwaite ble booker-nominert for debutboken Min søster er seriemorder. Jeg leste aldri den, men fikk heldigvis med meg Døtrenes forbannelse som kom på norsk i år. Jeg har nettopp lagt fra meg en annen bok halvlest, på grunn av oppstyltet og lite "troverdig" magisk realisme, men i denne historien fungerer dette grepet godt, og jeg frydet meg over miljøet jeg her blir invitert inn i.

Forlaget om handlingen:
Vi møter Eniiyi, som er vant til familiens overtro – inkludert overbevisningen om at hun er en reinkarnasjon av sin avdøde tante, Monife, på grunn av sin slående likhet. Men da hun forelsker seg i gutten hun redder fra å drukne, kan hun ikke lenger flykte fra familiens historie. Spørsmålet står sentralt: 

Er hun skjebnebestemt til å gjenta familiens mønster av kjærlighet og hjertesorg, eller kan hun unnslippe forbannelsen og den mystiske skjebnen som rammet hennes tante?

Romanen beskrives som en «triumf: dristig, brennende og fullstendig original» og «umulig å legge fra seg». Kritikerne fremhever den uanstrengte og levende bruken av magisk realisme og mystikk.

Kjærlighetshistoriene i denne romanen fortelles gjennom flere hovedpersoner. Ebun er mor til Eniiyi som blir født like etter tante Monife drukner. Disse to hendelsene er sterkt knyttet til hverandre, og omdreiningspunktet for romanen.

Handlingen er krydret med scener fra kaotiske familieforhold, med mødre, tanter og bestemødre som styrer på, og legger seg opp i alt de unge foretar seg. Vi lærer kjærlighetsforholdet til Mo og gutten hun møtte å kjenne, og senere er det Eniiyi sitt første møte med en gutt det dreier seg om.

Historien er fylt med eksotiske skikker, hvor de ber til åndene og søker råd hos spåkoner. Ebun derimot er ikke overtroisk, og setter seg i mot hvordan slekten vokter over Eniiyi, livredd som de er for forbannelsen som hviler over familien.

Det er spennende å få et innblikk i en kultur og tradisjon som er så langt fra den jeg lever i. Historien har en tydelig rød tråd, og henger godt sammen. Underveis i lesingen opplevde jeg uventede vendinger, som gjorde at jeg hadde problemer med å legge boken fra meg.

Jeg anbefaler gjerne Døtrenes forbannelse videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025/på norsk 2026

Sider: 346

Oversatt av Toril Hanssen

Kilde: Leseeksemplar

Romanse av Finn Iunker

Finn Iunker startet skrivekarieren sin i 1995 med kortprosa, essays og skuespill. Han har skrevet doktorgrad på Bertolt Brecht, noe som lover godt for handlingen i Romanse som er Finn Iunkers første roman. Jeg har tidligere lest Stemmer fra Israel, som gjorde sterkt inntrykk på meg, og essayet Praksis som jeg også likte godt. 

Forlaget om handlingen: 
Romanse handler om Anton som møter Lina, men også om Antons skjøre relasjon til sin sønn, som alltid minner Anton om den gangen han møtte sønnens mor, som han elsket over alt i verden. Kan Anton virkelig elske Lina når han ikke klarer å viske bort minnet om sønnens mor?

Romanse følger også et mer intellektuelt spor. Anton er Brecht-forsker og blir nødt til å ta stilling til Palestina-saken når The International Brecht Society, som han er medlem av, bestemmer seg for å legge en Brecht-konferanse til Tel Aviv.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2026
Sider: 142
Kilde: Leseeksemplar

Det var forbausende lite jeg noterte meg, da jeg leste Finn Iunkers nye roman, for denne historien bød på en skikkelig pust i bakken. Jeg brukte ikke energi på å forstå sammenhenger eller tolke noe som helst, men nøt en fin historie om en mann som tar følelsene sine på alvor.

Romanen tar oss med til Færøyene hvor hovedpersonens første og dypeste kjærlighet bor, sammen med deres felles sønn Bjarki. Forholdet til sønnen er et gjennomgangstema, som utvikler seg på en spennende måte underveis. 

Vi er med på Antons første møte med Lina, som skal bli en person han forholder seg til, men som ikke gir ham de samme følelsene som ungdommens første kjærlighet. 

Forhold mellom mennesker er omdreiningspunktet i denne fine romanen, hvor Finn Iunker bruker sin kunnskap og interesse for trearbeid som en rettesnor gjennom historien. I litt utvidet skala lener han seg også på det han kan om Bertolt Brecht, og ikke minst skinner hans engasjement for palestinerne gjennom.  

Det var interessant å lese Iunkers tanker rundt palestinernes historie, detaljer fra FNs rapporter og ikke minst om koloniseringen av Vestbredden. Anton argumenterer imot det å skulle normalisere okkupasjonen ved å legge neste konferanse til Tel Aviv, og bidrar på møtet med tanker som burde bli lyttet til.

                        Jeg skjønte allerede den gang, i 2019 at ytringsfriheten i land som USA og Tyskland ikke gjelder når temaet er Israel, men jeg husker at jeg syntes de amerikanske og tyske medlemmene var feige. De hadde lat seg skremme til taushet. At de var Brecht-forskere, fant jeg spesielt deprimerende. Eller kanskje jeg burde ha gledet meg over endelig å innse at deres interesse for Bertolt Brecht, selve sinnbildet på den politisk engasjerte forfatter, ikke var annet enn nettopp det: en interesse, et uforpliktende behag.

I tillegg til Bertolt Brecht hører vi om Walter Benjamins siste dager i Spania under 2 verdenskrig, og om Nordal Grieg som ble skutt ned over Berlin i 1943. Kjent historisk fakta bygger oppunder handlingen på en måte som gjør romanen virkelig. Her møter vi et ekte og sant menneske som bruker hendene sine på trearbeid, interesserer seg for mennesker i en vanskelig livssituasjon og ikke minst holder det politiske engasjementet levende.

Romanse er skrivekunst av beste merke, for her befinner vi oss på mikronivå i Antons personlige kjærlighetsliv, og på makronivå i forhold til det som foregår langt ute i verden. Å flette dette sammen på en så naturlig måte som det er gjort her, er en kunst i seg selv.

Ikke la deg avlede av boktittelens myke ferniss, du sitter ikke uberørt tilbake etter å ha lest Finn Iunkers aller første roman.

Jeg anbefaler deg å lese Romanse ⚄

Kvinner som går av Hilde K. Kvalvaag

I mai deltok jeg på Eikemos leseselskaps første klubbmøte, hvor Hilde K. Kvalvaag var en av flere som bidro til at denne kvelden ble minneverdig. Hun snakket om boken sin som snart skulle komme ut, og for meg som er glad i å gå, føltes den som midt i blinken. Her møter vi tre venninner som går fra sørkysten av England til nordenden av Skottland, med årlige etapper over tjue år.

Forlaget om handlingen:
Vi følger jentene gjennom kriser i kjærleiksrelasjonar, med barna og med kvarandre. Ei har eit barn som blir psykisk sjukt, ei forelskar seg i ein ny mann, ei har ein utru mann.

Medan dei går tenker og snakkar dei, og kjem til innsikter som påverkar livet. Har ein det eigentleg bra? Kor fri er ein? Bør ein gå frå partnaren? Lever ein eit autentisk liv?

Hilde K. Kvalvaag har skrive ein roman om korleis kvinner handterer relasjonar til venninner, barn og menn, om lengsler og fridomstrong – og om gleda i det å gå. 

Forlag: Kagge
Utgitt:2026
Sider: 313
Kilde: Lånt på Biblio

Tale, Siv og Miriam bestemmer seg for å bruke en uke av ferien hvert år til å gå på tur sammen på de britiske øyer. For et herlig prosjekt! planlegging og evaluering av turene hører vi lite om, men vi lærer jentene å kjenne gjennom det de snakker om på turene.

I starten av romanen møter vi tre unge kvinner i forskjellig livssituasjon. De er ganske ulik av lynne, så med jevne mellomrom oppstår det gnisninger mellom dem, som må ordnes opp i.

Siv er slank, sterk og lojal, og opptatt av litteratur. Gjennom henne får Jean Rhys, Vladimir Nabokov, Virginia Woolf og flere andre en liten plass i historien. De passerer også steder som er nevnt i de gamle klassikerne, så hvem som helst kan klø litt etter å ta frem en av disse. 

Miriam representerer et uroelement, hun er akkurat ferdig å amme på den første turen, og sliter med melkespreng. Vi hører om hennes skakkjørte oppvekst, og hvordan hun blir blendet av forelskelse til en mann hun møter på veien.

Tale er den som har begge jentene som venninne, hun jobber på psykiatrisk avdeling og er den stødigste av dem, og den som glatter over og forklarer når det går en kule varmt.

Historien tar oss med gjennom mye bølgende landskaper, skoger og et utall koselige landsbyer, med pubber, kirker og markeder. De takler været, møter nye mennesker og kommer stadig opp i spennende situasjoner. At de orker å feste og flørte etter å ha gått 30 km hver dag!

                    Ho snur seg, ser eit damptog dra seg framover med ein sjokkande lyd, tokketokktokketitokktokktokk. Dampen stig opp av lokomotivet, der det står skrive Strathsprey Railway med gullbokstavar. Så romantisk det er, som om tilbakelagd tid køyrer sakte forbi. Dei løftar hendene og vinkar. Toget svaer med eit høgt tuuut.

Etter 21 sommeruker på tur i løpet av like mange år, avsluttes handlingen, og leseren får en fin avrunding når de reflekterer over hva denne gåingen har gjort med dem. Mye har skjedd, og jeg vil ikke røpe detaljer som kan fjerne spenningsmomenter for nye lesere, så jeg sier ikke mer om det.

Hilde K. Kvalvaag skriver godt, hun har et godt språk, og skriver frem tre troverdige karakterer. Handlingen byr på ulike hendelser, men naturlig nok er mye av det som skjer, variasjoner av tidligere opplevelser. 

Jeg anbefaler gjerne Kvinner som går videre ⚃

Sort mirakel - en ny spennende historie fra Thomas Bagger

Sort mirakel er en intens og høyaktuell thriller om kunstig intelligens, overvåkning og ondskap i den digitale tidsalderen. For en serie Task Force 14 er, intrikate historier helt på kanten av hva leseren klarer å ta inn av ondskap, hat og hevn - jeg elsker den!

Forlaget om handlingen:
Lucas Stage er på nippet til å bli sparket fra politiets Task Force 14 da en rekke brutale drap på kjente influensere ryster Danmark. Samtidig forsøker han å slette de siste sporene etter sine egne forbrytelser – og skjule at han ulovlig har brutt seg inn i Interpols systemer.

Mens Lucas etterforsker drapene, oppdager han at gjerningspersonene blir manipulert via det mørke nettet. Sporene leder til det suksessrike teknologiselskapet bak den kunstige intelligensen ODIN, et banebrytende system som skal kunne forutsi kriminalitet før den skjer.

I mellomtiden jakter David Flugt desperat på bevisene som kan avsløre Lucas én gang for alle. 

Det personlige forholdet til de to etterforskerne David Flugt og Lucas Stage er omdreiningspunktet i denne serien. I Sort mirakel tones dette ned hos disse to, samtidig som lignende "katt og mus forhold" dukker opp flere andre steder. 

I starten møter vi Lucas når han er ved slutten av en gammel sak. Vi går litt tilbake i tid og får se ham utkledd som turist i Alpene, han mater kriminelle med informasjon og har løse tråder som skal nøstes opp.

David Flugt tar isbad, og leseren blir minnet på hans fortid i Romania som viser seg på kroppen hans, som arrvev etter knivstikk og skuddsår. Det er to måneder siden politibetjenten Jenny Seland fra Esbjerg sitt oppgjør med Lucas, arrene hun har i ansiktet plager henne, men hun har funnet sammen med David.

Alt dette bidrar til en ryddig start på historien, hvor leseren får frisket opp litt fra sist og gjort seg klar til et nytt nervepirrende kapittel i denne serien.

Plottet er oversiktlig, noen av internetts nye makthavere influenserne, blir tatt av dage av forskjellige psykiatriske pasienter. Etterforskningen av dette blir nærmest en bakgrunnshistorie, for handlingen dreier seg om noe ganske annet, og mye mer intrikat enn rent politiarbeid. 

Her handler det om å forandre menneskelig bevissthet, om maskinlæring og om utallige måter å bruke KI på. Frem til nå har vi sett på maskinenes feil som menneskenes ansvar, en filosofisk godbit å tygge på for utviklere der ute. Det var interessant å lese om utviklingen av algoritmer som forutser kriminelle handlinger, og behovet for å spørre "når" i stedet for "hvorfor" ting skjer. 

Det som imponerer meg med handlingen er hvordan forhold mellom mennesker blir brukt på flere plan, for å fortelle en historie. På samme måte som David og Lucas har hatt sin greie gjennom hele serien, får andre konstellasjoner av mennesker også denne formen for relasjon. Det er godt gjennomført og gir Sort mirakel et helt unikt preg.

Vi møter Izzy med aner fra Somalia, hun er leder i et høyteknologisk bedrift, som stadig blir dolket i ryggen av mannen hun skal samarbeide med. Presten Frithjof lever bak et skalkeskjul, og har mye annet ved seg enn bare religionen. 

Er det knakande god krim du er på jakt etter, trenger dukke lete lengre, for Thomas Bagger sin serie går definitivt av med seieren. Du sitter ikke uberørt tilbake etter å ha lest bøkene hans.

Jeg anbefaler Sort mirakel på det varmeste ⚅

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2026

Sider: 629

Oversatt av: Anlaug Lia

Kilde: PDF fra forlaget

De tause av Johana Gustawsson

I fjor høst leste jeg Johana Gustawsson for første gang, i Sår som hun skrev sammen med den eminente, norske krimforfatteren Thomas Enger. I vår gir de ut bøker hver for seg, Engers Ugress fikk full score på terningen min, så jeg var veldig spent på om Gustawsson kom til å greie det sammen. Gjør deg klar for en gripende, aktuell og hardtslående krim!

Forlaget om handlingen:
En tenåringsgutt kledd i en hvit kappe og med Lucia-krone på hodet blir funnet død på Lidingö i nærheten av Stockholm. Scenen vekker uhyggelig gjenklang fra fortiden: Tjuetre år tidligere ble unge Jenny Dalenius funnet død på tilnærmet samme sted. Den gangen ble offerets kjæreste dømt for drapet, til tross for hans vedvarende benektelse. Etterforskningsleder Aleksander Storm får uventet bistand i saken fra ekspolitikvinne og nabo Maïa Rehn; som har forlatt Paris til fordel for Lidingö – mannens hjemsted – for å bearbeide en personlig tragedie. Mens Aleks og Maïa graver dypere, innser de at de manglende brikkene i puslespillet skjuler dype hemmeligheter som har ligget begravet i årevis.

Maïa Rehn er en fransk kvinne med sterk tilknytning til Sverige. Når vi blir kjent med henne er hun i dyp sorg, vi hører litt om bakgrunnen for dette, men hennes streving med å perfeksjonere svensken sin, knytter historien til nåtiden.

Maîa er i likhet med den andre hovedpersonen Aleksander Storm, en stødig type. Jeg falt pladask for dem begge to, håper virkelig vi får høre mer fra dem, for dette er velskrevet og medrivende krim, akkurat sånn som jeg liker det.

Historien har et godt plott, et persongalleri som strekker seg over tre generasjoner, og med flere krysningspunkter. Her er det unge mennesker på fest, familier som mister fotfeste, hemmeligheter, hevn og voldtektsproblematikk. 

En gammel sak blir vekket til live, da det dukker opp nye lik kledd i Lucia-drakt. Jeg likte godt måten historien ble fortalt på, med denne saken fint flettet inn i hendelsene som utspiller seg i nåtid. 

De tause har minimalt fokus på politiarbeidet, vi hører litt om arbeidsfordelingen i etterforskningsgruppen, om nye teorier og om forbindelsen mellom ofrene, men hovedfokus er lagt på dynamikken mellom de impliserte. Det skal vise seg at flere farer med løgn, og etter hvert blir detaljer avslørt, så handlingen går opp på snedig vis.

Jeg har kost meg med den franske krimforfatteren Johana Gustawsson
sin utgivelse, og anbefaler gjerne De tause videre ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2026

Sider: 304

Oversatt av: Eve-Marie Lund

Kilde: PDF fra forlaget

Kråketronen av Eva Fretheim

Kråketronen er den fjerde boken hvor politietterforsker Vigdis Malmstrøm har hovedrollen. Jeg har lest de forrige bøkene, og ser alltid frem til å møte den hardt prøvede Vigdis igjen.

Forlaget om handlingen:
Et par egg knuses mot en vindusrute.
En tenåringsjente går ut på et islagt tjern.
Kvelden den unge kvinnen går gjennom isen, forandrer alt. For tjernet der hun drukner, ligger på ordførerens tomt. 

Politietterforsker Vigdis Malmstrøm oppdager etter hvert at dette ikke er første gang et ungt menneske har mistet livet på akkurat denne måten - akkurat her.

Hvilke historier er det vi tviholder på for å overleve? Og hvor langt tilbake må vi gå for å nøste opp i alle løgnene som utgjør et liv?

Forlag: Tiden
Utgitt: 2026
Sider: 452
Kilde: Lånt på Bookbites

Når vi nå fornyer vårt bekjentskap med Vigdis Malmstrøm, bor hun alene, etter at eksen som har bodd hos henne en stund har flyttet ut. Sønnen har også flyttet og flørten hun har hatt på gang med en perifer kollega er en usikker allianse. 

Heldigvis har hun mye å gjøre på jobb med å etterforske, både en drukningsulykke og siden et øksedrap. Hun har gode kolleger på laget sitt, men må jobbe litt med sjefene sine for å få anholde de mistenkte. 

Kråketronen er en godt oppbygget politikrim, hvor etterforskningens mange arbeidsoppgaver ikke byr på noen overraskelser. Naboer skal intervjues, vitner kalles inn til avhør, de følger flere hypoteser mens det leites etter motiv for ugjerningen som etterforskes.

Det er interessant å lese om Bergljot Os sin opplevelse av å bli arrestert, om følelsene hennes og hvordan hun ser på rutinene som følges. Hun gremmer seg over hvilke konsekvenser det hele kan få for jobben hennes som ordfører, samtidig som et opphetet bystyremøte penser oss inn på ny tematikk. 

Selv om handlingen innimellom blir litt omstendelig når saksgang og avdekninger av detaljer skal repeteres for hverandre og sjefer, så har historien god driv og et jevnt høyt spenningsnivå. Her kommer flere overraskende vendinger som gir god utvikling, og når etterforskningen avdekker en 45 år gammel drukningssak, knyttes også en liten sidehistorie til handlingen.

Eva Fretheim skriver engasjerende krim, det er det ikke tvil om. Miljøspørsmålet som belyses fikk akkurat nok plass, i likhet med maktposisjonen til storbonden, som heller ikke ble utbrodert, men holdt i troverdige former. Dette er historiefortelling på høyt nivå, gode karakterer og et plott hvor løsningen tilsynelatende ligger oppi dagen.

Jeg anbefaler gjerne Kråketronen videre ⚄

Serien i rekkefølge: 

Dronningland

Fuglekongen

Papirdukkene 

Kråketronen

Skogfruen - en av årets sterkeste thrillere? av Sondre H. Bjørgum

Hardingen Sondre Bjørgum er utdannet innen film, og siden barnebokutgivelsen i 2007 kunne han også kalle seg forfatter. Siden da har han kommet med tre diktsamlinger før han i år tok et velplassert steg ut i thrillersfæren. Jeg har storkost meg med Skogfruen, som er noe av det beste jeg har lest i denne sjangeren. Skogfruen er første bok i serien om Isak Hammer, jeg gleder meg vilt til den neste!

Forlaget om handlingen:
Etter 17 år i Forsvarets hemmelige tjeneste vender Isak Hammer motvillig hjem til det nedslitte sveitserhotellet ved fjorden. Moren er død, hotellet står for fall, og en grådig oppdrettsbaron vil kjøpe alt. Men da Isaks beste venninne forsvinner sporløst etter begravelsen, tvinges han tilbake i kampmodus.

Sammen med sin trofaste hund Mehren starter han en jakt gjennom et landskap der pengemakta har overtatt for demokratiet, der flere kvinner forsvinner og en iskald morder sulter sine ofre i en forlatt silo.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2026
Sider: 421
Kilde: Lånt Bookbites

Grunnen til at han stakk fra barndomstraktene for et halvt liv siden, er et spørsmål som følger oss gjennom hele historien. Han reiste også fra kjæresten Susanne, som fremdeles bor i Hardanger, sammen med et knippe bygdetullinger. Spesielt politibetjent Malvin er et kapittel for seg, med alt naget han bærer på overfor Isak, får han seg til å si og gjøre det utroligste.

Heldigvis finnes det stødige mennesker her også, folk som har kjent Isak i oppveksten og som vil ham vel.Torkjell er en av disse, og når Karin blir borte, får vi et frampek fra Torkjell når han snakker om en kvinne som forsvant like sporløst som Karin, for 6 mndr. siden.

I Skogfruen blir vi tatt med på en lestefest av de sjeldne, for her kommer spenningstoppene på løpende bånd. Noen av scenene er skikkelig drøye, og vår kjære Isak Hammer viser seg som en superhelt, men jeg kjøper det og ivrer hver gang, etter neste scene av dette kaliberet.

Vi befinner oss på bygda, hvor misunnelse og sladring preger miljøet, men heldigvis har vi Sjur som har vært altmuligmann på hotellet, som Isak nå arver fra sin mor. Den som lager mest trøbbel for Isak er oppdrettsbaronsønnen som har fått i oppgave av sin far å kjøpe hotellet fra Isak, som ikke er sikker på om han vil selge, i alle fall ikke til dem. 

Plottet i denne thrilleren er ryddig og lett å følge, første del har god nerve og siden det er første bok i en serie, får leseren sjans å bli kjent med noen karakterer, som jeg antar vi kommer til å møte igjen i fortsettelsen. Etter å ha ergret meg litt over en tåpelig politibetjent med tafatte sjefer og ikke minst den kokainsniffende oppdrettssønnen, tar spenningen av så det rekker.

Jeg storkoste meg med thrillerdebuten til Sondre Bjørgum, måtte flere ganger tvinge iPadden ut av hendene og komme meg på jobb om morgenen. 

Trenger du oppslukende lesestoff til sommerferien,

anbefaler jeg deg Skogfruen ⚅

Artemisias Verden har også lest og likt boken