mandag 20. august 2018

Så mye hadde jeg av Trude Marstein

Så mye hadde jeg er ikke Trude Marsteins første bok, men det er første gang jeg hører om henne og leser noe av henne. Romanen har fått gode skussmål i media, men jeg fant ikke helt fotfeste.

Forlaget om handlingen:
Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken.

Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.


Denne romanen er satt sammen av et uendelig antall små historier.  Vi blir kjent med Monika som i 1973 er 13 år, og vi følger henne til hun i 2018 er en voksen kvinne på 58. Et sitat fra begynnelsen av boken sier mye om hvordan livet til Monika er:

Store sjanser, et uendelig antall muligheter. Falle og reise seg, det er greit å gjøre feil. Jeg har livet foran meg. Et vindkast får et stort tre til å slippe tusen tunge vanndråper ned over meg. 

Hun er den unge damen som uten skrupler blir elskerinne til en gift mann med barn.  Hun får seg kjærester, innleder forhold til bofellene sine og i en periode prøver seg som bonusmamma. Hun gifter seg aldri, men er samboer i flere omganger og får en datter.

Vi møter Monika som en student som ikke helt vet hva hun vil bli, i alle fall ikke lærer. Så blir hun jo det da, og jobber som lærer til hun sier opp og begynner å jobbe som tekstforfatter. Nå er det ikke karieren hennes som er under søkelyset her, men heller de mange forholdene som preger livet hennes.

Fremdriften i teksten skjer i sprang ved kapittelskiftene, for da tas vi med noen år frem i tid. Uansett hvilket problem som belyses når kapitlet er slutt, så hoppes det noen år frem, og problemet er "borte". I tillegg til disse hoppene, består hvert kapittel av en svak rød tråd i form av et tema, men Monika tenker tilbake og erindrer hendelser som har vært, hun observerer og reflekterer så selv om vi befinner oss i et år, er vi samtidig litt "all over the place".

For meg blir denne skriveteknikken anmassende, og en eventuell handling drukner i et vell av detaljer som ikke gjør noe for oppbyggingen av romanen. Språket klinger ikke hos meg, kanskje fordi jeg ikke liker Monika og har ingenting til overs for hennes væremåte, men til tross for at jeg godtok dette tidlig i lesingen og "leitet" etter litterære perler i teksten, forble det platt i mine øyne.

Jeg spør meg selv, skal alle romaner ha et budskap? Hva er det for et menneske Trude Marstein har villet skildre? Sånne mennesker som Monika finnes helt sikkert, men for meg er hun en lite troverdig karakter. De fleste mennesker gjør jo så godt de kan, vi prøver i alle fall....

Etter at jeg leste Marta Norheim sin flotte omtale av boken lærte jeg litt om hvordan bøker kan oppfattes på helt forskjellige måter. Kleppanrova nevner det overfladiske (som jeg hang meg opp i) men kom seg ut av det, og likte boken godt.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2018
Sider: 432
Kilde: Leseeks

7 kommentarer:

  1. Ser at du ikke likte den så godt. Takk for link!

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, her følte jeg at jeg kom til kort gitt :)

      Slett
  2. Interessant, Tine..
    Leste også NRKs anmeldelse.
    Marstein er en utforskende forfatter. Har lest en bok av henne før, men likte en bare sånn passe.
    Ble litt nysgjerrig på denne, når den leses så forskjellig, men den står ikke øverst på lista, foreløbig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg ser jo hvor "forståsegpåerne" og jeg har lest forskjellig, men jeg får være talsmann for den "vanlige" leser :) Spent på hva du synes, så jeg gleder meg til du kommer så langt.

      Slett
    2. Litteraturkritikere kan da også mene forskjellig. Vet som sagt enda ikke om jeg skal lese den, men kanskje.. Da får du nok høre.:)

      Slett
  3. Jeg kjedet meg når jeg leste denne, og den lå en stund før jeg tok meg sammen og leste de siste 40 sidene bare for å bli ferdig og kunne begynne på en ny. Hun skriver jo godt, men denne fenget ikke meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Egentlig litt godt å få min leseopplevelse bekreftet, takk skal du ha :) Det er noe med å lese ferdig, av og til må det et spark bak til.

      Slett