Djevelens rytter av Jan Ove Ekeberg

Djevelens rytter er bind II i serien Den siste vikingkongen. Den første boken i serien heter Krigens læregutt, hvor vi blir kjent med Harald Hardråde, halvbroren til Olav den Hellige, han som ble den siste vikingkongen etter at Olav falt i slaget på Stiklestad i 1030.

Forlaget om boken:
Etter slaget på Stiklestad i 1030 befinner den unge Harald seg i utlendighet hos den russiske fyrst Jaroslav. Her tjener han som kriger, men setter snart kursen mot Konstantinopel, storbyen der makt og rikdom kan vinnes.

På veien dit, ute på de store steppene, møter Harald khazarene, et hestefolk som kalles djevelens ryttere. Her lærer Harald selv å bli en djevelens rytter.



Men Haralds og khazarenes kunster på hesteryggen hjelper lite da den bysantinske keiserens soldater går til angrep. De som ikke blir drept føres til Konstantinopel som krigsfanger. Der vekker Haralds lange lyse hår keiserinnens beundring, noe som leder ham frem til målet: Opptaksprøvene til keiserens hær av nordiske leiesoldater.

Det er spennende å lese om vikingtiden, og siden dette er en fortsettelse på en serie hvor jeg husker den første boken veldig godt, kom jeg fort inn i lyttingen. Dette er en roman hvor det ene slaget følger det andre. De setter våpen i hverandre fra hesteryggen og til fots, og det foretrukne våpenet er nok sverd, buen med sine skarpe piler og øksen.

Skildringene av klesdrakter, levemåter og personlig stell føles genuine, og jeg stiller aldri spørsmål ved noen av de historiske aspektene ved romanen. Til sist i boken får vi også bekreftet at mange av karakterene er historiske personer, og jeg kan ikke annet enn å anta, at også deler av handlingen er bygget på faktiske hendelser i 1036.

I tillegg til all slåssingen får vi også en dose romantikk og en god del politikk og posisjonering, i forhold til å pisse de rette folka opp etter ryggen. Ære var viktig på denne tiden, noe som kunne få både kongsbrødre og andre inn i skjebnesvangre situasjoner.

Ekeberg skriver godt, han har et språk som passer til tematikken, og leverer helt uten verbale unoter. Denne gangen var det litt få overraskende vendinger, og jeg ble ikke holdt i et fast grep under lyttingen. For all del, fremdriften var høy, men jeg fikk det jeg forventet og lyttet til Erik Hivjus flotte innlesing i 11 timer, uten at pulsen økte nevneverdig på noe tidspunkt.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Lyttetid: 11 timer

Kilde: Lytteeksemplar