Presens Maskin av Gunnhild Øyehaug

Gunnhild Øyehaug debuterte i 1998 med diktsamlingen Slave av blåbæret. Etter det har hun gitt ut novellesamlinger, essays og nå i høst kom Presens Maskin som er hennes andre roman. Jeg hørte henne presentere sin forrige roman Gundis Brekke, som kom ut i 2014, og slo meg fort til ro med at dette ikke var noe for meg, så Presens Maskin blir mitt første møte med henne.

Forlaget om boken:
Presens Maskin handlar om Anna og Laura. Dei er mor og dotter, og idet verda eit overraskande sekund deler seg i to parallelle univers ein gong på 90-talet, blir dei fanga i kvar sin del. Tjueein år seinare har livet gått vidare som om ingenting har skjedd, men i dei to kvinnene sine liv er det noko som ikkje stemmer.
Presens Maskin er ein kjærleiksroman om livets ubotelege einsemd. Om uante konsekvensar av feillesingar, om fåkunne og undring, om merkelege lys på himmelen, strandsniper, språkets indre og uforståelege pianostykke.

Forlag: Kolon

Utgitt: 2018

Sider: 160

Kilde: Leseeks

Presens Maskin er en underlig liten roman, hvor vi følger Anna og Laura, i det som er en ganske original "nåtid", siden det er i den samme tiden. Når Laura var 2,5 år leste Anna et ord feil, og vips hadde to versjoner av universet oppstått. Mor og datter lever rolig videre i hver sine liv, men opplever begge den samme følelsen av dèja vu fra tid til annen.

Øyehaug lar oss ikke gå i dybden på hva som skjedde når Laura forsvant for tjue år siden, så leseren må bare godta kjensgjerningen, og lese boken derfra.

Earth hour - jordtimen. På norsk høyrtest det ut som koko anna. Ein jordtime der ein sløkte alt lys, berre for å hugse kva vi alle skulle tilbake til: jorda. Jordtimen: ein time å hugse si eiga dødelegheit på. At vi skulle forsvinne. At vi kom frå det store mørkeret.

Handlingslinjen vi følger er som sagt en smule skyggelagt på grunn av dette med de to parallelle universene. Teksten føles allikevel handlingsmettet, for her er mange funderinger som får plass. Som for eksempel kapittel 23 som begynner sånn:

Dette er det tjuetredje kapittelet. Her er det nesten ingen, det står berre nokre hestar her og søv. Det blir mykje meir natt når ein ser to hestar stå i natta og sove. Natta samlar seg i hestane, og det at dei står stille, ikkje rører seg, ikkje vrinskar, ikkje gomlar på eit einaste grasstrå. 

Anna er, som forfatteren av denne boken, opptatt av språk, og mange av refleksjonene i denne romanen dreier seg nettopp om språk. Kanskje ikke språk sånn som vi "dødelige" tenker på det, men et litterært og filosofisk språk, nesten som historien om hvordan Gud tok fra menneskene deres felles språk for å forvirre dem.

Det jeg likte best med denne romanen var å lære om Erik Statie og hans Vexations. Selvfølgelig ble den funnet frem på YouTube, og jeg kunne se at det er over en million som har sett dette klippet før meg. Tipper de fleste gjorde som meg, slo av etter en stund, og ikke hørte hele stykket (9:41 timer) ☺☺☺

Kanskje du har fått et inntrykk? Terningkastene på bloggen min sier ikke noe om boken er god eller ikke, det vil, og kan jeg ikke uttale meg om, men antall prikker sier litt om min personlige leseopplevelse. Dette er ikke en roman jeg ville anbefale videre til venninner og kolleger, til det er den alt for sær. Jeg vil ha problemer med å si noe fornuftig om handlingen, noe som medfører at den blir fort glemt.

Nå venter jeg i spenning på å lese andre bloggere skrive om boken!

Les gjerne Knut Hoems omtale av boken på NRK
(en riksavis på lørdag ga den terningkast 5)