fredag 24. august 2018

Mørke dyr - debutromanen til Janne-Camilla Lyster

Forfatteren har høstet gode kritikker for sine diktsamlinger, og gode skussmål kommer hun nok til å få for sine romaner også, Mørke dyr viser i alle fall at hun har et godt språk og et skarpt blikk.

Forlaget om handlingen:
Tre venner drar på togtur gjennom Europa, bare to av dem kommer tilbake.

Mørke dyr forteller om hvordan sorg kan få tilbakevirkende kraft i et liv – og om hvordan den samme sorgen kan drive et menneske videre. Om å lete etter noe annet enn det man kommer fra, om å bygge seg selv fra grunnen av, og om det sammensatte i å søke vekk i jakten på å komme nærmere livet.



Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 144
Kilde: Leseeks


Da jeg skulle skrive noe om min opplevelse av denne romanen, og gjennleste teksten bakpå boken, innså jeg at jeg ikke kjenner meg igjen. I mine øyne handler den ikke om dyr og ikke om sorg, og det er heller ikke en ferieopplevelse, for handlingen bygges bare på den kjensgjerning at "jeg" og Viktor kom tilbake fra Italia uten Karin.

Den navnløse hovedpersonen (why??) skildrer oppveksten sin på et lite urbant sted i Norge. Vi får høre om Karin og Viktor, to venner fra hjemstedet, og hennes litt ambivalente forhold til dem. Så følger vi hennes hverdag i perioden hvor hun utdanner seg til danser.

Jeg likte godt at boken handler om kunst og om dans, for dette er tema som interesserer meg. Hovedpersonen er en ambisiøs jente som vet hva hun vil, hun virker på meg trygg og bestemt og hun får til det hun setter seg fore. Alt ordner seg for henne, uten at forfatteren lar henne streve eller gå på nevneverdige smeller, hun reiser til Paris og Berlin, hvor hun danser og utvikler kunsten sin.

Hvor dette mørke, dyrene eller sorgen spiller inn ser jeg rett og slett ikke. Hun undrer seg over hvor Karin ble av den gangen hun forsvant i Italia, men hun savner henne ikke, og noe dårlig samvittighet for å bare ha reist videre uten henne kan jeg ikke lese ut i fra teksten. At assosiasjoner innimellom får hovedpersonen til å tenke litt på henne, og hva som skjedde med Viktor er vel naturlig.

Dette er en godt skrevet roman, selv om et navn på hovedpersonen, og litt bedre karakteroppbygging hadde gjort underverker, for denne anonyme jenta følte jeg ikke noe for. Lyster bruker et språk som gjør det lett å lese, jeg syntes ikke språket var nevneverdig poetisk til tross for at det er dikt hun har høstet god-ord for tidligere. Fremdriften er god og den ytre tematikken interessant, så jeg kan ikke si annet enn at jeg likte hennes romandebut.


Les gjerne Beathes omtale av boken, hun har oppfattet hovedpersonens sorg litt tydeligere enn meg, noe som er spennende å lese. Ellikken har irritert seg over romanens mangel på mørke og sorg, les gjerne hennes flotte tanker rundt en bokbloggers dilemma.

6 kommentarer:

  1. Ser ut til at du likte denne mye bedre enn meg. Likte stort sett språket hennes og jeg syntes det bar preg av at hun er vant med å skrive lyrikk.Jeg "savnet" vel Karin fordi mesteparten av boken var uinteressant,jeg brydde meg ikke om hovedpersonen og hennes gjøren og laden i det hele tatt.Disse tilbakeblikkene hun hadde om Karin tolket jeg som sorgen kom opp til overflaten,ellers var det vel fint lite sorg å spore. Litt usikker på hva det egentlig er forfatteren vil fortelle med boken.
    Tusen takk for link 🙂

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg fant heller ikke noe sorg eller mørke, men hadde glede av dansen. Hun skriver godt, selv om jeg ikke syntes språket var særlig poetisk (heldigvis...)

      Slett
  2. Når du skriver at forfatteren har et godt språk og et skarpt blikk, blir jeg nysgjerrig! Jeg skal lese Beathes omtale, men tenker at jeg setter denne på leselisten :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hvis språk er minst like viktig som handling, så kan du trygt sette boken på leselisten :)

      Slett
    2. Heheh... Det var diplomatisk sagt! Selv har jeg skrevet en skikkelig sinna omtale av boken, men vet ikke om jeg våger publisere den. Jeg følte meg rett og slett skikkelig snytt, fordi jeg fikk noe HELT annet enn hva jeg fikk fortalt.

      - Men det er jo ikke snilt å la det gå ut over forfatteren.

      Slett