Journalist Viljar Ravn Gudmundsson og politietterforsker Lotte Skeisvoll befinner seg i sine livs verste mareritt. Den stille vestlandsbyen Haugesund rives opp fra sensommerdvalen av en rekke grusomme dødsfall. Noen har ønsket å se disse menneskene lide, mennesker som en gang delte en ungdom sammen. Samtidig føler Lotte at morderen også nærmer seg henne. På samme tid må Viljar og Lotte ta et helt umulig valg: Innrømme at de sto bak drapet på nynazisten Geirmund Bakken samme vår, eller la en hjemvendt fremmedkriger ta straffen for det de selv har gjort.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2018
Sider: 400
Kilde: Leseeksemplar
I sitt brev til leseren ved endt lesning tar Geir Tangen brodden av de innvendingene jeg hadde til denne boken. Klisjèene er tilsiktet, og "hysterisk konstruerte avslutninger" er gjort med hensikt for å vise sin kjærlighet til kriminallitteraturen. Hvorfor ikke gi oss denne opplysningen før vi begynner å lese, så hadde leseopplevelsen min unngått å bli preget av ergrelse over lettvinte løsninger, "konstruerte avslutninger" og karaktertyper jeg har møtt i mange bøker tidligere?
Vel, vel... det skal ikke stikkes under en stol at dette er en medrivende og spennende bok å lese. Jeg slukte den på en regnfull lørdag, og hadde ikke behov for pause da pizzaen skulle i magen utpå kvelden. Vi befinner oss i Sunnhordland, det er vel ikke den kommune mellom Haugesund og Stord som ikke er nevnt, så jeg leste boken mer som en hylles til landsdelen, enn til kriminallitteraturen (noe som ikke sveiv meg da jeg leste).
Det hele begynner med to bestialske drap, hvor drapsmetodene mildt sagt er uortodokse. Politietterforsker Lotte Skeisvoll må sammen med Kripos-etterforskeren, som forfulgte nye spor i den gamle saken, ta tak i disse drapene. I mangel på kvalifiserte etterforskere i Haugesund må Olav Scheldrup Hansen legge saken han undersøker til side, og hjelpe den lokale politisjefen med å finne ut hva som har skjedd med de to ofrene.
På Mediehuset jobber Viljar Ravn Gudmundsson og Jossen med cold case saker, og en av forsvinningssakene de forfølger setter dem i kontakt med politietaten. I tillegg tynges både Viljar og Lotte av ugjerningen de må holde skjult.
Det er noe litt "hei hvor det går" over denne historien, og det er greit for dette er jo krim med høyt tempo, og et antall mord som vanskelig lar seg telle.
Den høyreiste unge politimannen Knut Veldetun er vel den eneste som slipper unna med en positiv karakteristikk. Resten av persongalleriet er enten halt, fet, rynkete, storrøykere, har en mental utfordring eller er "død". Metaforer finnes det flust av, og selv om Tangen har forbedret språket sitt betraktelig siden forrige roman, tenker jeg at han også kunne kvitte seg med noen av de mange henvisningene til musikk og litteratur. (ok, min greie...)
I mitt hode er klisjèer noe oppbrukt, utslitt, noe vi vil unngå, så hvorfor la dem hope seg opp på denne måten? Det er synd at det er dette jeg vil huske fra Død manns tango, for boken ble tross alt slukt på en dag, og det sier jo også noe om leseopplevelsen ☺
Bokbloggere som er begeistret, og ikke har hengt seg nevneverdig opp i klisjè-trollet:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar