Dronen av Unni Lindell

Det er en fryd å lese en av landets virkelig store forfattere. Jeg har fulgt Cato Isaksen gjennom flere bøker, og det føltes som et friskt pust, når kollegaen hans Marian Dahle i Jeg vet hvor du bor i 2016, overtok hovedrollen i serien. Unni Lindell har et fantastisk forfatterskap bak seg, sjekk ut linken!

Fra forlagets skildring:
En mann står inne i en nedlagt militærleir og sender en drone utover et mørkt skogområde. Han filmer. Klokka er 21.35, fredag den 16. juni, sytten grader og straks solefall. Grantoppene er brannfarget av de siste solstrålene, en skarp strek skiller det oransje fra det svartgrønne.

Dronen kommer til en åpen plass ved et rapsjorde. Et telt viser seg plutselig på droneskjermen. Det står akkurat der Evie Thorn ble knivdrept fem år tidligere. Og nå kommer en ny dame til syne. Har hun virkelig slått opp telt på samme sted? Sola synker ned i en bred segmentert linje og blir borte. Fuglene kvitrer ikke lenger. Mannens hjerte slår som en hammer mot brystbeinet. Kvinner burde ikke telte alene, ikke i mørke skoger.

I forrige bok greide Marian Dahle å komme seg ut av sitt indre helvete, og smått om senn tilbake på jobb. Nå jobber hun med cold case saker, i et kjellerrom i politihuset. Vi treffer henne igjen i dragehuset på Frogner, og hennes eneste kjærlighet hunden Birk, har fått konkurranse av Heine, kunstneren i naboleiligheten. Ferieavvikling gjør at Marian blir satt på saken når enda et teltdrap finner sted i Maridalen.

Marian er en som jobber alene, hun deler lite med kollegene sine, og drar gjerne avgårde på egenhånd for å snakke med vitner. Hun senser ting med hele seg, og i sin iver skjer det stadig vekk at hun gjør ting litt uten å tenke seg om. I denne historien fører det til at hun utsetter både dyr og mennesker for fare.

Selv ergret jeg meg i kampens hete over at Cato holdt Marian utenfor, når han skulle snakke med vitner, både i drapssaken og i forsvinningssaken som senere dukket opp. Med tanke på Marians mentale tilstand var det gjerne det rette å gjøre, men vi vet jo at det er Marian som sitter på de rette pekerne til hvor løsningen ligger, så litt frustrert må det være lov å bli.

Det er en ekstra varm sommer dette her, skulle nesten tro Lindell hadde skrevet denne historien denne sommeren, for de hete sommernettene kunne jeg virkelig relatere til. Den symboltunge tittelen Dronen får dobbel betydning siden handlingen dreier seg mye om insekter, og da særlig hanner hos bier, møll, mygg og andre. Vi er jo i disse tider opptatt av bier, vi er ikke få som har laget insekthotell i hagen, så denne tematikken ga historien et dagsaktuelt tilsnitt.

Rammefortellingen, hvor oppklaring av to mord er hovedlinjen, suppleres også med tematikk som anorexia, barnemishandling og ikke minst ensomhet. Lindells kjærlighet til hunder kommer selvfølgelig også fint frem i denne boken, mens det som imponerer mest er skildringene av Marians famling i det ferske parforholdet.  Hennes sjalusi og kamp for å finne sin plass i dette forholdet, er med på å bygge intriger som passer godt inn i handlingen.

Historien er godt skrevet, bare et par ganger stoppet jeg opp og lurte litt. Som når Agnes kommenterer at "Campingplassen slett ikke er lukket for sesongen", en kommentar som ikke hører naturlig hjemme hos henne, men evt. hos en helt annen karakter. Midt i etterforskningen leverer politiet tilbake kniven, til en suicidal ungdom, som fremdeles er innlagt på psykiatrisk, noe jeg inderlig håper ikke ville skjedd i virkeligheten.

Når du skal lese Dronen er det bare til å avlyse alle andre avtaler, la husarbeidet ligge og bare nyt spenningen og fremdriften, for dette her er krim på sitt beste!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2018

Sider: 375

Kilde: Leseeks Kindle