Håp bygger huset av Hanne Bramness

Det var tid for dikt igjen, og valget mitt falt på Hanne Bramness sin utgivelse av året Håp bygger huset. Diktsjangeren har mange former, det merker jeg hver gang jeg leser en diktsamling, men uansett om det er langdikt med en rød tråd, korte dikt på rim eller alt der i mellom, prøver jeg å lese med hjertet ikke med hjernen.

Forlaget om boken:
Hva foregår mellom veggene i et hus? Forstår vi hva som møter oss der? Hanne Bramness’ nye samling med prosadikt handler om hus, om liv som ble levd eller leves der: Hjemlige hus, hus i eksil, erobrernes hus og ammestua, hus for slag og for omsorg. Hvert av diktene forteller en historie, slik hvert hus gjør. Noen åpner seg villig, andre stiller døra på gløtt. Noen blir vi stående på utsida av. Men alle har noe tiltrekkende, noe avgjørende ved seg.                                                            
Ofte er det vanskelig å virkelig se de stedene vi tror vi kjenner best. Vi kan heller ikke være så sikre på hva som er kjent. Plutselig går du inn i et fremmed hus og føler deg hjemme der. Og noe i det hjemlige kan virke ufritt, kanskje skremmende. 

I Håp bygger huset er det virkelig bygninger som har hovedrollen. Menneskene i byggene spiller selvfølgelig også en rolle, men nærværet av mennesker føles flyktig i forhold til det bestandige som huset representerer.

Til tross for at jeg forsøker å ignorere min lineære hjerne, som har behov for konkrete knagger, så kan jeg ikke unngå å legge merke til at handlingen ikke er verken tid- eller stedfestet i særlig grad. Det første diktet heter Sommerlys, men de påfølgende diktene er ikke ordnet i årstidenes normale rekkefølge. Her er få mennesker involvert, ingen er navngitt men i noen av diktene oppfatter vi om den det fortelles om er en kvinne, en sønn, en venninne.

De menneskelige følelsene er absolutt tilstede, men det er noe med de anonyme karakterene som gjør at selve mennesket har tatt et steg tilbake, og lar dets blikk og følelser være det avgjørende.

Hvert dikt er en samling øyeblikksbilder på rundt en side. De fleste historiene gjør inntrykk på meg, noen ganger er det en setning som stikker seg ut, og jeg leser den fornøyd flere ganger, eller det er selve handlingen som pirker på noe i meg, som jeg kan kjenne meg igjen i.

Det er en sanselig diktsamling dette, vi får kjenne tett snøvær, og vårens tidlige solstråler på kroppen. Språket er litt gammelmodig, Bramness bruker i alle fall ord som kammers og brystduk, og skriver frem bilder med blankskurte kjøkkenbenker og hjemmelaget såpe, som gjør at tankene mine sendes tilbake i tid.

Vi tas også med til mer eksotiske deler av verden, hvor  det finnes elefanter og apekatter, og hvor kurver med grønnsaker bæres hjem til hus med bølgeblikktak.

Diktene som gjorde sterkest inntrykk på meg er nok Berømmelsens hus og Huset i mørket, to sterke historier som med få ord pirker i noe som smerter.

Til sist i novellesamlingen deler Hanne Bramness med sine lesere bakgrunnen for noen av diktene. Dette er veldig givende for en som liker å vite hvor ting kommer fra, og det fryder meg å få litt mer kjøtt på beina, før jeg legger fra meg boken.

Obs, obs dere som befinner dere i nærheten av Hamar! Til neste år er Hanne Bramnes festivaldikter på Nordisk poesifestival i mars. Hun debuterte i 1983 og har siden den gang kommet med en rekke utgivelser. Denne prisbelønnede lyrikeren er utgikk på flere forlag, så vil du se bibliografien i sin helhet blir det på W.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2018

Sider: 90

Kilde: Leseeks