Tidlig på 1900-tallet vokste den unge jødiske gutten Moshe Goldenhirsch opp i en leiegård i Praha. Da Moshe er i tenårene, slutter han seg til et omreisende sirkus, blir tryllekunstner og får ære og berømmelse som Den store Zabbatini rett før krigen i Europa bryter ut. Når det blir oppdaget at Zabbatini er jøde, er den slitte kofferten med tryllesakene hans eneste håp om å overleve når han sendes til konsentrasjonsleir.
Los Angeles, 2007: Foreldrene til Max skal skilles. Det eneste Max ønsker seg, er at familien skal holde sammen. Da han oppdager et opptak med Den store Zabbatini der han nevner et triks som garanterer evig kjærlighet, oppsøker Max den gamle mannen og ber ham utføre trikset på foreldrene.
Den store Zabbatini vet at det ikke finnes noe slikt triks, men lar seg overtale til å utføre sitt magiske triks en siste gang. Da oppdager han en forbindelse mellom sin fortid og Max’ fremtid, og innser at magi faktisk finnes – hvis man tror på den – og at noen ganger kan mirakler skje.
Historien om Moshe, og historien i tilnærmet nåtid hvor Max er hovedpersonen, er er to hjertevarmende fortellinger. Romanen veksler jevnt mellom disse to handlingsforløpene, og ganske snart kommer det frem hvordan de henger sammen. I begynnelsen forløper Moshe og Max sine liv seg ganske likt, når Moshe mister sin mor, mister Max sin far, begge rømmer som tiåringer hjemmefra, og opplever tilsynelatende det samme. Max leiter etter Den store Zabbatini i Los Angeles mens Moshe leiter etter den samme mannen i sin tid.
Det er spennende å lese om hvordan Moshe ble til, og trist når moren ligger for døden. Vi hører litt om forholdene på midten av 20-tallet, men det er en handlingsdrevet historie, som ikke stoppes nevneverdig opp av poetiske skildringer.
Historien til Max er også hjerteskjærende, selv om foreldrenes skilsmisse og en tiårings følelser, ikke føltes som noe banebrytende. En uheldig episode noen år tilbake som handler om fjerning av kaninens bæsj fra buret, gjør at han er overbevist om at det er hans feil at faren flytter fra dem. Kanskje han greier å oppheve trylleformelen han mener å ha kastet over faren, ved å lytte til platen som falt ut av flyttelasset hans?
- Farmor? spurte han.
Hun svarte ikke. Max tok hånda hennes, og selv om hun bare satt èn meter unna, virket det som om hun var i en annen verden. Da forsto han at gamle mennesker har sår man ikke kan se.
Når far flytter tilbake til sin mor, må Max dit for å tilbringe tid med ham. Farmor var blitt reddet fra dødsleirene som ung, og snakker ikke om annet, til Max`store ergrelse. Her har vi den første koblingen mellom de to historiene.
I den tidlige historien opplever vi gjennom familiens lege antisemittisme. Han er veldig imot jøder, og fryder seg over den nye politikeren som lover å gjøre landet rent og rikt igjen. Hans forhold til Moshes far, gjør at han allikevel kommer hjem til dem når de trenger legehjelp.
Gojim, altså ikke-jøder blir fremstilt som rå, bitre og ubehøvlede mennesker, som kaller Moshe for jødeslamp og brenner kalotten hans i peisen. I perioder av romanen gjentas disse holdningene på forskjellige måter, og mitt hode som alltid er på utkikk etter hva forfatteren vil med historien sin, henger meg opp i dette.
Det er en fin historie dette, litt forutsigbar siden koblingen mellom handlingene røpes veldig tidlig. Romanen er ikke spesielt lang, men selv følte jeg behov for mer fremdrift, til tross for at det skjer noe hele tiden.
Forlag: Bazar
Utgitt: 2018
Sider: 288
Kilde: Leseeks på Kindle
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar