Frokost på stupet av Vibeke Løkkeberg

For en fantastisk roman og for en tøff dame, som setter søkelyset på hvordan det er å være pårørende til en høyt elsket livsledsager, som har blitt alvorlig syk. Hatten av og alt det der, denne må du lese!

Forlaget om boken:
Vibeke Løkkeberg har skrevet en dypt personlig roman om kjærlighetsforholdet mellom Adam og Alice som utfordres i møte med døden. Adam skal dø av kreft og Alice faller ned i sin egen underverden hvor hun blir oppsøkt av sin døde mor. Adam og Alice kjemper hver sin kamp for å leve. Den ene ved å skrive, den andre ved å drukne seg i praktiske oppgaver. 
Frokost på stupet er en besettende kjærlighetsroman om det å være pårørende. Hvor vanskelig det er å forstå den andres kamp midt oppe i sin egen og finne sammen igjen før det er for sent. 

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2018

Sider: 

Kilde: Leseeks

Vibeke Løkkeberg er et kjent navn for de fleste i dette landet. Hun debuterte som romanforfatter i 1989 med Leoparden, men det er filmene hun har regissert, hun er best kjent for.

Romanens hovedperson er Alice, som i Alice i Eventyrland. Tilværelsen hennes blir snudd på hodet når mannen blir alvorlig syk. Medisineringen endrer mye av hans personlighet, og Alice tilpasser seg de endrede forholdene etter beste evne. At følelsen kan sammenlignes med den forvirringen eventyrets Alice følte, kan jeg se for meg.

Frokost på stupet - smak på den tittelen! Hva skjer når et ektepar får beskjeden om at en av dem har 2-3, kanskje 5 år igjen å leve? Begge må nok erkjenne det faktum at vi ikke er udødelige, men selv om de har elsket hverandre i 30 år, så vil reaksjonen deres naturlig nok være forskjellig.

Adam begynner å rydde og avvikle, han vil ha unna alt som minner om rot og løse tråder. Alice trenger sine ting rundt seg for å fungere, men flykter inn i minner om sin mor, og et barndomstraume som handler om bestefarens død, vekkes til live. Hun påvirkes også av Adams organisering, og føler seg utradert og kontrollert. Samlivet deres er ikke utelukkende preget av vennskap lenger, for hun kjenner seg både irritabel og sint på sin mann.

Hvor vont er det ikke å få sånne følelser for en man har elsket så lenge? og hvor ensom kan egentlig enker bli? For ikke å snakke om de pårørende...

Vibeke Løkkebergs roman er velskrevet til tusen. Hun skriver frem følelser det går an å kjenne seg igjen i, også for oss som ikke har vært i den situasjonen Alice er i. Hun deler med oss sine kloke observasjoner og reflekterer over mennesket og dets relasjon med hverandre.
Språket er nydelig, og karakterene få men levende. Det er en sår tematikk hun tar opp, men det føles ikke vont å lese, her er det mye kjærlighet mellom linjene.

*********

Vibeke Løkkeberg har aldri kvidd seg for å ta opp ubehagelige tema, og setter ofte søkelyset på de riktige tingene, både i bøkene og filmene sine. Hennes samfunnsengasjerte hjerte banker for de svake, og betraktningene dysses ikke ned for å unngå tilsvar. Hun har skrevet om fattigdom, alkoholisme og kvinnesak. Hun har skildret livsskjebner og psykisk sykdom og det frydet mitt Amalie Skram-hjerte å lese at Formynderne fra 1978 er bygget på Skrams to sinnsykehusromaner.

I 1981 debuterte hun som regissør med filmen Løperjenten, en film som talte bergenserne midt i mot, og tydeligvis skapte en liten storm. Jeg har hørt om filmen, men var 14 år den gang, og husker ingenting av viraken.

Det er lenge siden vi har hørt fra henne, og i mitt møte med henne på Litteraturhuset i Bergen fortalte hun hvorfor. Mannen hennes, Terje Kristiansen har vært veldig syk, og fokus har vært hos ham. Dette har det altså blitt bok av, en bok som tar opp det vanskelige temaet, "hva med de pårørende, når kreftsykdommen rammer?"

Vi var ikke mange på Litteraturhuset på tirsdag, noe som undret meg, for Vibeke Løkkeberg er jo et kjent navn. Heldige oss som var der, vi fikk en lærerik og intim stund, hvor denne livlige damen ga oss noen betraktninger rundt sitt liv, og sitt kunstnerskap. Hun fortalte også om skriveprosessen og om hvor viktig det er å ha profesjonelle hjelpere, som drar i samme retning.

Heldigvis kom hun i land med denne romanen. Spørsmålene rundt virkelighetslitteratur presset seg frem i intervjuet, derfor var jeg glad for at jeg allerede hadde lest boken, for denne merkelappen taler for meg mot å lese en roman. Løkkeberg har fått meg til å revurdere mitt prinsipp, for romanen hennes er glimrende lesning, og føles ikke som en titt inn i privatlivet.

Det var filmkritiker og litteraturviter Emilio Sanhueza som intervjuet Vibeke Løkkeberg på tirsdag, noe han gjorde på en respektfull måte ovenfor både kunstneren og publikum. Han hadde forberedt noen presise spørsmål, som tillot Løkkeberg ha ordet mesteparten av tiden, det kan vi like!

Gratulerer med 30 år som forfatter Vibeke, og gratulerer med nydelig roman!