I år bestemte jeg meg for å delta en hel dag, så fredagen ble ryddet for jobbforpliktelser og satt av til festivalen.
Disse dukker opp en eller flere ganger i løpet av denne langhelgen: Margreth Olin, Kathrine Nedrejord, Johan Harstad, Marjam Idriss, Brynjulf Jung Tjønn, Anna Fiske, Mimir Kristjánsson, Kristina Quintano. Gunnhild Øyehaug, Agnes Ravatn, Einar Økland, Grethe Fatima Syed, Pedro Carmona Alvarez, Eivind Riise Hauge, Henning Bergsvåg, Fredrik Hagen, Eira Søyseth, Sandra Lillebø, Hilde Sandvik og John Olav Nilsen.
Peru, Sverige, Nigeria og India er i tillegg til Norge representert på festivalen, vil du lese om LIT fest sitt tema som er sannhet, klikk gjerne på lenken.
Innlegget som hadde den underfundige tittelen "Hit og dit og rundt ein liten bit" handlet om gjendiktning av poesi. Etter å ha hørt foredraget, skjønte jeg at tittelen helt presist skildret innholdet. Jeg har nylig lest Pedros gjendiktning av Alice Oswalds diktsyklus Minnesmerke, og var klar for å lære mer om hva det innebærer å oversette, i dette tilfellet dikt.
Vi fikk høre om Pedros egen tospråklighet, før fokus gikk over til hvordan han jobber med en oversettelse. Det er ikke tvil, her handler det om å ha tålmodighet, og hele tiden ha i tankene hvordan språket er skrudd sammen.
Å finne de rette ordene på norsk i forhold til det spanske språket, som er bygget opp på en helt annen måte enn det norske, er et nitidig arbeid.
En må ha øynene åpne for potensielle betydninger, og være obs på meningsbærende ord. Rekkefølgen i setningene har mye å si, samtidig som en må tenke på allitterasjon og klang, for at lesingen skal gå sømløst.
Jeg har etter hvert utviklet stor respekt for en oversetters arbeid med en gjendiktning, og lærte mye av det Pedro Carmona-Alvarez delte med oss her.
Neste post på programmet het Den uhøyrde ytringsfridommen! Praten gikk mellom Kjersti Løken Stavrum som ledet den siste Ytringsfrihetskommisjonen, og (min store helt fra Norsken og svensken og dansken) Hilde Sandvik. Utgangspunktet for innlegget er Stavrums bok Uhørt!
De snakket om ekskludering, kansellering, forjævligisering, og om viktigheten av å ha et åpent ordskifte. De gjorde klart for alle hvilken revolusjon som har funnet sted etter digitaliseringen, hvor alle mennesker nå har fått en stemme på sosiale medier, på godt og vont.
Det var interessant å høre om hvilke grunnlag som brukes ved meningsmålinger, og hvor ukritisk mange er, til tydeliggjøring av bakgrunnen for metoden, som er brukt. Det er et vanskelig tema dette, så jeg synes det er godt å få forklart hva det går i på en folkelig og lettforståelig måte, sånn som her.
Å være klar over at uttalelser gjerne må dekodes er en god ting, på lik linje med at naturlig uenighet er i ferd med å gjøres farlig.
Takk for et lærerikt foredrag, Uhørt! er satt på leselisten ☺
Resten av torsdagen tilbrakte jeg i Grieghallen, så jeg fikk ikke med meg verken Kristina Quintano eller Johan Harstads prat om sin nye bok Brosteinen, stranden! Heldigvis hadde jeg Harstad på planen for fredagens maraton.
Pedersen har en stemme som bærer godt, noe som er viktig ved byvandringer blant veiarbeid og trafikk.
Han var ikke gniten på sin kunnskap, og med en munter tone og sitt vinnende vesen gjorde han denne vandringen i Knausgårds fotspor til en lærerik og underholdende opplevelse.
Jeg hadde akkurat fått pusten igjen da Johan Harstad inviterte til samtale om oversetting. Found in translation var tittelen på praten som han hadde med oversetter og forlegger Julia Wiedlocha og oversetter Agnes Banach.
Johan Harstad har gitt ut 12 bøker siden debuten i 2001, jeg har lest noen av dem, og har nå satt flere på leselisten.
Det var veldig interessant å lære om hvor forskjellig samarbeidet med oversetteren kan være. Har ikke en forfatter tillit til den som skal oversette boken, så kan det nesten føles litt skremmende å slippe boken avgårde til et fremmed land, spesielt hvis en selv ikke kan språket boken skal oversettes til.
Harstad presiserer hvor viktig det er at forfatter og oversetter har en felles forståelse av boken, og poengterer at han også ser på oversetteren, som en forfatter.
Etter å ha hørt Agnes Banach og Julia Wiedlocha komme med synspunkter fra deres side av arbeidsbordet, skjønner jeg at Harstad mener at gode oversettere er av samme kaliber som forfatteren. Samtalen denne dagen, bekrefter Pedro Carmona-Alvares sine uttalelser om hvilket pirkearbeid oversettelse er, sammen fikk de meg til å skjønne, hvorfor de som jobber med dette, føler seg som utøvende kunstnere.
Trekløveret snakket også om trusselen KI er for oversetteryrket. En må ha kontroll på alle referanser, og beholde den opprinnelige stilen, og ikke minst musikaliteten i teksten. Tap av kontekst i ordvalgene fører fort til tap av troverdighet, noe som gjør at KI-genererte oversettelser umulig kan ha samme kvalitet som det en fagperson kan få til, påstår de, og jeg er hjertens enig.
Jeg var ganske fortumlet da jeg gikk fra denne seansen, for noen dyktige mennesker jeg har hørt på her! Fra nå av skal jeg hedre oversetteren når jeg skriver blogginnlegg, det er helt sikkert ☺
 |
| Gisle Selnes, Vigdis Vandvik, Sandra Lillebø og Magnus Thomassen |
Neste foredrag handlet om Plagiat! og Juks! Fire personer representerte hver sine deler av litteraturen. Sandra Lillebø er den jeg kjenner best til, siden jeg har lest Tingenes tilstand og En franske familie. Professor i litteratur Gisle Selnes jobber med de humanistiske fagene og har engasjert seg i spørsmål om plagiat i akademia. Vigdis Vandvik er professor i samfunnsøkologi og har gitt ut en rekke publikasjoner, så de har alle tre et forhold til det å beholde eierskapet til tekst de slipper fra seg.
Ordstyrer her er Magnus Thomassen som først og fremst er advokat og daglig leder i mediefondet Zefyr. Han inviterte til en avslappet stemning i panelet, ledet samtalen med stødig hånd, som også bidro til å løsne på publikums smilebånd.
For en del tiår tilbake var det vanlig å stjele eller låne fra andres tekster, uten at det nødvendigvis trengtes å gjøres rede for i fotnoter. Nå henger verket og skaperen av verket mye tettere sammen, og bruk av klipp og lim for å lage masteroppgaver, er som alle vet strengt forbudt.
Jussen som omhandler åndsverksloven er detaljert, men diskusjonen ble ikke tørr av den grunn, for her møtte vi fire mennesker som hadde en dialog fritt for akademiske og juridiske termer.
 |
| Esther King, Marte Spurkland, Jesper Huor, Madeleine Schwartz og Mark Gevisser |
Hvordan jakter journalister på sannheten? dette var spørsmålet panelet syslet med i en time. Esther King er redaktør i The Dial, som tar for seg kultur, politikk og ideer via engelskspråklig journalistikk. Hun er amerikansk, noe også Schwartz er, Gevisser er fra Sør-Afrika, mens Hour er svensk, og Marte Spurkland, er som vi alle vet norsk.
Ørene brukte noen minutter på å venne seg til engelsken, som hos meg er rusten, for i dette panelet fløt dialogen lynraskt. Heldigvis var dette en samtale hvor alle fikk snakke ferdig, resonnementene ble forklart til fulle, og alle holdt seg til tematikken. Verden blir liten når en gruppe som dette samles, men tematikken som ble drøftet er alvorlig, og bidrar til at min uro for fremtiden øker. Takk og pris for at vi har oppegående mennesker blant oss, som ser flere biter av det store bildet, enn det jeg gjør.
Med dagspass sånn som jeg hadde denne fredagen, er det mulig å fylle ventetiden mellom arrangementer, med å stikke innom noe som ikke er på min personlige plan. På denne måten fikk jeg høre fem av Fremtidens forfattere, elever fra Skrivekunstakademiet i Bergen som fremførte egne tekster. Jeg må innrømme at jeg ble imponert, både av hver enkelt og av hvor forskjellig fremførelsene var.
Jeg besøkte også foredraget Den sanne kroppen, hvor transforsker og -aktivist Luca Dalen Espeseth delte sin faglige innsikt og sine personlige erfaringer som transmann i Norge. Mitt ønske var å bli litt klokere på dette temaet, men til tross for at Espeseth har erfaring så det holder, så var det en sint ung mann jeg så på scenen.
Så var det tid for Rorgen. Dette var en av rosinene i festivalpølsen for min del, for jeg har lest de to romanene til Eivind Riise Hauge, som det skulle handle om her, Korrektur av et sorgens kapittel og oppfølgeren Halvard Borges forbrytelser. Med seg på scenen hadde Eivind en tidligere innsatt som ordstyrer (en mann jeg med respekt kaller Rorgen heretter).
Det er ikke tvil om at disse to til sammen har god kompetanse på mennesker med kriminell bakgrunn, siden Hauge arbeider med litteratur i Bergen Fengsel hvor han ble kjent med "Rorgen". Samtalen handlet om hvilke type menneske som gjør kriminelle handlinger. De tar også opp temaet fra den siste boken, hvor handlingen belyser hvordan en kriminell ofte blir stemplet som skyldig, kun fordi han/hun kunne ha gjort det.
Igjen var det god stemning på scenen og i salen, det er ikke tvil om at disse to har blitt venner. Jeg kunne ønske at respekten Hauge viser "Rorgen" ville smitte over på hele befolkningen, de fleste av oss vet alt for lite om hva som rører seg i livet til en fengselsfugl.
Det som ble det siste jeg gjorde før jeg tok kvelden denne fredagen var å delta på Poetisk Punkgalla. Heldigvis var gallaantrekk ikke påkrevd, men de fire opplesningene jeg overvar, var en ballkjole verdig. Først ut var romanforfatter, dramatiker og poet Johannes Anyuru fra Sverige, så var det vår alles kjære Einar Økland sin tur. Tenk, 85 år gammel og still going strong! Han digget å være på punkgalla, hadde mye humor og leste fra andres og egne verker.
Tenk at hun som 21-åring fikk forespørsel fra et forlag om å skrive en selvbiografi! Jeg har lest Ikkje ver redd for sånne som meg, som rett og slett er rå lesning.
Jeg husker henne som ungjenta som dukket opp til 8-mars markeringen på Torgalmenningen i 2018, og rørte meg til tårer, med engasjementet sitt.
Teksten hun fremførte denne kvelden var nydelig, sterk og med masse følelser, som satt igjen i kroppen etterpå.
En diktsamling har det også blitt, denne kvelden leste Grethe fra Og så vi med våre mangonyrer, som kom ut i fjor. Jeg har ikke lest den, men har endelig fått den på leseplanen.
I forkant av lesingen fortalte forfatteren litt om bakgrunnen for diktsamlingen, før hun gav oss noen fine smakebiter fra denne stemningsfulle diktsamlingen.
For en fin fredag jeg hadde på LitFest Bergen, arrangementet hadde mange flinke hjelpere, som smilte og lo, og laget god stemning. Tidsskjema og planen ble holdt perfekt.
Min frustrasjon ble derfor stor på lørdag, siden Dana ikke var kommet til Bergen, og billettbestillingen skulle vært stengt for lengst da jeg kjøpte billett på fredag.
At jeg i forkant av dette hadde opplevd tidenes verste kundeservice i restauranten nede, hjalp ikke på frustrasjonen. Får ikke håpe at denne dårlige opplevelsen nede på Litteraturhusets cafè lørdag formiddag,
vil overskygge de gode minnene fra helgens LitFest, for alle arrangementene jeg var på var glimrende. Heldigvis var Litteraturhuset på ballen da jeg sendte mail om det inntrufne, så festivalstemningen er på vei tilbake til meg ☺
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar