Det var nesten litt overveldende å sette seg ned med denne røde boken, så jeg søkte iherdig etter trygg grunn å stå på, før jeg begynte å lese. Forlagets introduksjon sier litt, men her mangler det både forord og etterord, som kunne sagt litt om bakgrunnen for diktsamlingen og hvordan den skal leses. Heldig vis kunne Store norske hjelpe. Obs, obs! dette er en læringsprosess ikke en diktanalyse, men les gjerne om min vei inn i det ukjente
Claude Royet-Journoud, født 1941, bosatt i Paris, er en av de sentrale forfatterne i fransk poesi fra de siste 50 årene. Han har skrevet en rekke diktbøker samt redigert og utgitt flere tidsskrifter. Tekstene hans er oversatt til mer enn 20 språk.
Etter å ha lest gjennom diktsamlingen, la jeg boken til side, for å la den modne inni meg. Da jeg tok den frem igjen, gikk det litt bedre, og etter å ha lest diktene på nytt og på nytt, fikk jeg mer og mer ut av det jeg leste.
Poesi kan være så uendelig mye, alt fra romanlignende tekster i den ene enden av skalaen, og over til noe helt annet, som det jeg har lest nå. På LiTFest Bergen lærte jeg litt om gjendiktning av poesi, og Pedro Carmona-Alvarez sine ord om ordvalg, rytme og flyt hadde jeg med meg inn i lesningen.
Jeg hadde lagt meg på minne det jeg leste om Royet-Journoud sin diktning, nemlig at han har tekster uten innhold og budskap, fritt for metaforer og poetiske symboler som kan knytte innholdet til virkeligheten. Poeten utforsker språkets grammatiske strukturer, og peker mot en virkelighet utenfor språket.
Når jeg leser utilgjengelige dikt som dette, pleier jeg å lese med oppmerksomhet og ro, og la det treffe det som treffer. Selv om jeg var forberedt på at denne teksten ikke skulle ha innhold eller budskap, så var ikke hjernen min på lag, den leitet utrettelig etter mening.
Da jeg leste, gjenkjente jeg følelsen en får, når noen frister med noe du virkelig har lyst på, du strekker deg frem for å ta imot, men er lenket til stolen og mangler noen centimeter på å få tak i det.
denne siste vendt mot bakken
demper smerten
i en arkitektur uten skjebne
ingenting forsvarte dette plutselige
opphøret av lys
bildet måtte begrenses
denne svake lyden som trenger inn i gåten
på klare dager
skriver de døde til oss
jeg skulle gjerne skilles fra frykten
natten er ikke til å kjenne igjen
Flere av diktene er som dette over her, leser en det flere ganger finner en "noe" som gir forståelse. Korte enkelt strofer ga meg flere ganger fast grunn under beina mens jeg leste, de ga mening og traff noe i meg, som det lille utvalget her:
de tidde etter en felles overenskomst
de som er redde er ubeskyttet
rygg presset mot en hvit vegg
bli der
hun snakker om menneskelige klynkelyder
En primitiv disposisjon trenger mye tid, i alle fall trengte jeg mye tid sammen med den, før stadig flere tyllgardinene var trukket til side, og jeg begynte å forstå.
Jørn H. Sværen er en erfaren redaktør innen oversetting og gjendiktning.
Tøfft av deg å bryte deg på noe så annerledes:) Har boka liggende selv, den skal leses etterhvert.
SvarSlettSynes du har skrevet bra om lesesopplevelsen din:)
Denne jobbet jeg litt med, både poesien og omtalen, takk for fine ord Anita! Heldigvis merker jeg at disse vanskelige diktsamlingene ikke er så skremmende som de var, øvelse gjør mester :)
SlettSå bra! Det er helt klart at øvelse gjør mester:) At man bryner seg litt mot det som ikke er så lettbent.
Slett