Dansk standard - ny roman av Kim Leine

Mitt første møte med Kim Leine var romanen Profetene i Evighetsfjorden, som vant Nordisk Råds litteraturpris i 2013. Fem år senere kom oppfølgeren Rød mann/sort mann som er bok nummer to i Grønlands-trilogien. Med Dansk standard gir han oss en grøsser om et søskenpar som blir hjemsøkt av fortiden – en mørk og marerittaktig fortelling om gjengangere og ondskapens realitet. 

Forlaget om boken:
E lever et ensomt og anonymt liv viet til bedriften Dansk standard, som standardiserer størrelsen på alt fra handlevogner til sokler på lyspærer. Arbeidet sørger for at kaoset holdes i sjakk, som hans søster, Mette, sier. Hun er lege, plages av et formørket sinn og prøver jevnlig å ta sitt eget liv. Da hun blir innlagt med livstruende blodtap etter å ha foretatt en abort på seg selv, rakner Es ordnede tilværelse og en annen skremmende og voldelig virkelighet presser seg på. Veldig fort reiser spørsmålet seg hvem han egentlig er?

Når vi først blir kjent med hovedpersonen befinner han seg på jobb, og er på vei ut på et oppdrag. Vi får høre litt om jobben hans hos Dansk standard, men ikke la deg lure, denne romanen er langt fra den trauste historien, som det først ser ut til. 

Det er ikke mye som minner om de historisk korrekte skildringene fra Grønland, her er det burleske drømmer, alternativ bevissthet og doble virkeligheter som gjelder. I bunnen befinner det seg en historie om et søskenpar som har hatt en fæl oppvekst, hos fosterforeldre. Minner fra deres barndom dukker opp i begges historie, og leseren merker fort at hun husker det som skjedde, mens han fortrenger minnene. 

Etterhvert kommer søsknene i kontakt med noen som kaller seg Teosofisk Verdensuniversitet, og det er nå det bærer avsted ut i det ukjente. Disse menneskene driver med å vekke døde til live, gjerne ved å la dem gjenfødes av andre. Et lite hjertesukk fra E, etter han har merket at hunden han skaffet seg var noe for seg selv:

Jeg aksepterer tingenes tilstand, og det tror jeg er ganske normalt for folk i min situasjon, selv om jeg aldri har spurt noen om det. Jeg tviler sant å si på at jeg kjenner noen som har opplevd å bli regelmessig voldtatt av sin egen hund ved nattetider, så det blir ren gjetning. 

Det er mye blod og gørr, iløpet av disse 288 sidene. Greier du å holde fokus på oppveksttraumet til søskenparet, og ikke blir kvalm av alt det sære som gjøres med kropper, så tenker jeg at du finner en liten tankevekker her. Historien stiller ingen eksistensielle spørsmål, til det er den mange hakk for sær.