Drapet på kommandanten II av Haruki Murakami

Da jeg hadde lest ferdig Drapet på kommandanten I, ergret jeg meg over at det ble ventetid for å lese fortsettelsen. Endelig var det min tur å låne boken på eBokBib, og det er ikke tvil om at jeg har nikost meg med de 381 sidene.

Forlaget om boken:
Den 36-årige portrettmaleren er fullstendig oppslukt av maleriet «Mordet på kommandanten». Funnet av maleriet har åpnet en revne i virkeligheten, og en rekke surrealistiske hendelser inntreffer. Bjellene ringler atter en gang fra det dype hullet i skogen, og ideen som materialiserte seg i bok 1, gir portrettmaleren flere ledetråder. Han må nå våge seg ut på en reise til en underverden med illevarslende dobbeltmetaforer. Men hvorfor hjemsøkes tankene og drømmene hans stadig av ekskonen Yuzu? Og hva med lillesøsteren Komi, hvis stemme kaller på ham fra de dødes rike? Et attentatforsøk i Wien etter andre verdenskrig synes også å spille en rolle, og den navnløse hovedpersonen er nødt til å fullende sirkelen.


Alt ser ut til å henge sammen på tvers av tid og rom i Murakamis nye storverk om kjærlighet og ensomhet, krig og kunst. Underveis hylles yndlingsforfatterne Scott Fitzgerald, Raymond Chandler, Fjodor Dostojevskij, Franz Kafka og Marcel Proust.

Romanen starter med at hovedpersonen får besøk av Shoko og Marie Akikawa. Han skal male et portrett av trettenårige Marie, og de er i den innledende fasen til prosessen. Mens de er der kommer Menshiki kjørende i Jaguaren sin, han inviteres til sin egen skrekk inn, for å møte de to kvinnene. Menshiki funderer på om Marie kanskje er hans datter, og er engstelig for å bli kjent med henne.

Marie har funnet en gjemt snarvei mellom portrettmalerens og hennes eiendom. Hun kritiserer at de gravde opp helligdommen, men hovedpersonen vår sier ingenting om hvorfor de gjorde det. Etterhvert blir handlingen mer og mer drømmeaktig, kommandanten fra Tomohiko Amadas maleri inntar en 60 cm. høy skikkelse, og presenterer seg som en idè, når han kommuniserer med vår mann. Senere dukker også gjenferdet av Tomohiko opp i sitt atelier, som altså er det samme som portrettmaleren nå jobber i, siden han leier Tomohikos hus.

Høres dette komplisert ut, så fortvil ikke. Når en leser så føles det helt naturlig med disse surrealistiske hendelsene, så det er bare til å lene seg tilbake å nyte et spennende handlingsforløp. Murakami skriver i et tilsynelatende enkelt språk, men intrigen bygges nær sagt friksjonsløst. Han briljerer med nydelige observasjoner av menneskesinnet og gir oss filosofiske tanker rundt kunst, og kunstens påvirkning på oss mennesker.

Herlige små detaljer, som når Marie tygger på nye ord, og varsomt legger dem i sin mentale arkivskuff, blandes med eventyrlige opplevelser når han drikker vann i metaforenes verden og krysser elva mellom ikke-eksistens og eksistens.

Liker du Haruki Murakamis fortellerstil kommer du til å elske Drapet på kommandanten. Murakami skriver ryddig og overbevisende, og du trenger ikke tro sterkt på levende gestalter eller alter egoer som materialiserer seg, for å ha glede av denne historien. Men, les for all del bok nummer en først, handlingen henger tett sammen.