Kort om debutromanen Nada av Hanna Stoltenberg

Hanna Stoltenberg er en ny skinnende stjerne på forfatterhimmelen. Hun mottok Tarjei Vesaas` debutantpris i 2019, da Nada kom ut. Noe (sikkert en bloggomtale) fikk meg til å bestille denne på eBokBib, og den kom "dalende" inn på iPad`en, akkurat da jeg trengte en liten pause fra den boken jeg holdt på med.

Forlaget om romanen:
Hele livet har Karin flyktet fra alt og alle som vil eie henne. Hun har en jobb hun aldri har drømt om, en datter hun sjelden kontakter og hun omgås stort sett bare menn hun treffer på nettet.
Men da datterens ekteskap står i fare for å gå i oppløsning, blir hun tvunget ut i en verden som krever noe av henne.

Nada er en roman om introspeksjon og selvbedrag, meditasjonsleirer og personlige shoppere. Det handler om å lengte etter renhet i en kaotisk verden – og om hvor fremmed den historien vi forteller om oss selv, kan virke for andre.


Samtid, hverdagsliv og familiære relasjoner, tre stikkord for denne særdeles sterke debuten.

Gjennom den middelaldrende Karins øyne og sinn, siles inntrykkene hun utsettes for. Vi følger henne når hun sjekker mannfolk på nettet, går på bar og har litt tilfeldig sex med de hun treffer. Handlingen trekkes hele tiden mot forholdet til den voksne datteren, både i nåtid, men også i tilbakeblikk til da hun var liten. Dette høres kanskje overfladisk ut, eller "kjent", som i "hørt det før", men det er det ikke.

Karin blir med datteren til London, som viser seg å ha en skjult agenda for denne turen, men Karin takler det bra, og de får en fin tur, selv om datteren stort sett kjører sitt eget løp. I en av flere sterke sekvenser, innrømmer datteren brutalt til sin mor, at hun har vært livredd for å ligne på henne.

Hanna Stoltenberg er god på å få livets grums opp i lyset, og til tider leste jeg med litt sur smak i munnen. Karin er på ingen måte navlebeskuende, men sterkt reflekterende og dønn ærlig i måten hun fremstår som menneske.

Hun husket det som en hyggelig dag. Og likevel, da han skulle fortelle en historie om hvem hun var, var det dette han husket: at hun slapp da det var meningen at hun skulle holde.

De 176 sidene som utgjør denne romanen ble slukt i en jafs. Forløpet er lineært og historien er skrevet i et språk som ikke tar oppmerksomheten vekk fra handlingen. Jeg håper inderlig at Hanna Stoltenberg er i gang med en ny roman, for denne historien ga virkelig mersmak!

My criminal mind har også blogget om boken!