Tollak til Ingeborg av Tore Renberg

Igjen gir Tore Renberg oss et glimrende portrett av en mann. Stemningen i boken minner meg litt om min favoritt-Renberg, Kompani Orheim, men jeg kan huske feil, for det er hundre år siden jeg leste den. I mellomtiden har jeg fulgt serien om Jarle Klepp, og fått meg både oppturer og nedturer med forfatterskapet til Renberg. 

Forlaget om handlingen:
Dei kallar han Tollak til Ingeborg. Den gamle stabukken som bur oppe ved sagplassen. Alle veit at han har gjort ting på sin eigen måte. Alle veit kva han gjorde med dei gutane. Alle veit at ungane hans ikke kjem heim så ofte. Alle veit han tok til seg han dei kalla Oddotosken. Og alle hugsar den gode kona hans, Ingeborg. Men det er noko folk ikkje veit.

Jeg hadde nesten glemt at Renberg på et tidspunkt gikk over til å skrive på nynorsk, og jeg brukte litt tid på å finne flyten i lesingen. Undret meg litt over om f.eks. Vossanynorsk er forskjellig fra Stavangernynorsk, eller om målformen har gitte regler sånn som bokmål?

For en stabukk Tollak er, men så er han også ubehjelpelig i mange situasjoner. Når vi går inn i historien er Ingeborg død, og barna har blitt voksne. Verden har gått videre, men Tollak kan ikke akseptere, at datteren Hillevi, som fikk seg utdannelse og jobb langt fra bygda, har gjort et ærlig valg. Han føler seg dolket i ryggen av henne, som han mener svikter sin mors minne, og alt det hun sto for. 

"Alt mitt vil ho rive ned" sier faren, han føler seg skadet av valgene datteren tar. 

Det er ikke bare datteren som har flyttet vekk fra bygda, sønnen Jan Vidar fikk seg jobb i fiskemottaket, til tross for at han godt kunne overtatt farens livsverk, farfarens sagbruk. Da barna bodde hjemme tok Tollak og Ingeborg til seg Otto, eller Oddo som han kalles, siden han selv ikke greier å si navnet sitt. Moren klarte ikke hanskes med ham, og ba Tollak om hjelp til å oppfostre den tilbakestående sønnen sin. 

Romanen skildrer på nydelig vis dynamikken i familien, og hvordan konflikter oppstår når Tollak ikke greier å kommunisere med de andre. Leseren får et klart innblikk i følelses- og tankelivet hans, og jeg kjenner derfor godhet for den gamle grinebiteren.

Mot slutten av den korte boken (176 sider) strammes spenningen opp et par hakk, selv om leseren skjønner hva det er Tollak så gjerne vil få fortalt barna sine. Romanen engasjerte med sine mange flotte relasjonsskildringer. Jeg syntes slutten var litt for åpen, litt for raskt unnagjort etter min smak, men siden det var tankegodset som imponerte mer enn selve handlingsforløpet, så funket det på et vis.

Jeg har levert Tollak til Ingeborg tilbake til BookBites, så nå kan du låne den ☺