Tvillingenes dagbok av Agota Kristof

Denne romanen kom ut i 1986, og oversatt til norsk, i fjor kom denne utgaven, som har noen milde endringer. Dette er den første boken i en trilogi som anses som et mesterverk i nyere europeisk litteratur. Forfatteren ble født i  Ungarn i 1935, og var selv flyktning. Etter å ha slukt de 176 sidene, en søndag, var jeg så begeistret at jeg sporenstreks lastet ned Beviset som er bok nummer to, og den avsluttende boken i trilogien, Den tredje løgnen.

Forlaget om handlingen:
Det er krig, og for å slippe nøden i storbyen blir to unge brødre sendt til sin bestemor på landet. En bestemor som er avskyelig, møkkete og ondskapsfull, som lærer dem at livet er hardt.
For å overleve krigens grusomhet, sørger brødrene for at de tåler fysisk og psykisk smerte. De lærer seg å være hensynsløse, harde, milde og hjelpsomme alt etter som situasjonen krever det.

«Vi kommer fra storbyen. Vi har reist i hele natt. Moren vår er rød i øynene. Hun bærer på en stor pappeske, og vi har hver vår lille koffert med klærne våre i, pluss fars store ordbok som vi bytter på å bære …»

Det er litt av et tvillingpar vi blir kjent med i denne romanen. Når mor i sin fortvilelse plasserer guttene hos sin mor, selger bestemoren pappesken med ulltepper og lakener. Bestemor er strengt imot personlig hygiene, hun bruker ikke truse, og skal hun på do, så skrever hun bare inni stakken.

Guttene finner raskt ut at de må jobbe for å få mat, og et sted å sove, og når bestemor oppdager hvor mye hun slipper å gjøre selv, når guttene hjelper til, blir hun mer positivt innstilt til dem. De får beskjed om å holde seg unna skogen, for like inni der befinner grensen seg, med transittleir og aggressive soldater.

Barna er noen glupinger, selv så ung som de er (har fremdeles melketenner) så leker de aldri, de arbeider, studerer eller trener. Det består i å herde seg, både fysisk og psykisk, de øver på å gå uten mat, og å ligge stille veldig lenge. De setter i gang med skolearbeid, og krever av hverandre at stilene de skriver skal inneha presisjon og objektivitet. 

De korte kapitlene i Tvillingenes dagbok, leser jeg som deres skolearbeid, for det de skriver om når de øver seg, er hendelser fra dagliglivet. Vi hører om nabojenta med hareskåret, om møtet med en desertør, om skomakeren som de treffer på en dag han er villig til å gi dem både vinterstøvler og sandaler. 

De læger seg de lokale sangene, de spiller munnspill og etter hvert opptrer de på barer med sjonglering og tryllerier, for å tjene penger til livets opphold. Hele tiden er bestemor i kulissene, så også offiseren som har et rom i huset hennes, men speilet opp mot personligheten disse guttene utvikler, så er ikke de voksne truende for tvillingene.

Mot slutten av romanen er det også slutt på krigen. Kaoset i landet er komplett, fronten beveger seg inn i nabolandet, alle mangler alt, og på gården hvor guttene bor med bestemor, øker dramatikken. Far har returnert fra fronten og krigsfangenskap, og har en viktig rolle i de siste scenene i boken.

Jett om dette ga mersmak da! Omtaler på de to andre bøkene kommer før du aner det.