Det gule bladet, den svarte pupillen - diktdebut av Katrine Heiberg

Utfordringen i Anitas diktlesesirkel for mars er å lese en debutant. For meg ble det en utfordring å finne en debutant, men etter et søk på eBokBib fant jeg Katrine Heiberg og hennes debutbok fra 2018.

Forlaget om diktsamlingen:
Det gule bladet, den svarte pupillen er en samling dikt om språk og ensomhet, fellesskap og frihet. Gjennomgående reflekterer diktene over hvor frie vi egentlig er når vi trer inn i språket eller velger en livsvei. Forholdet mellom avsondrethet og fellesskapsfølelse tematiseres og formuleres på ulike måter, i et språk som forener bilde og tanke, poetisk lek og meningsdannelse.

Heibergs dikt veksler mellom bortvendthet og henvendelse, og balanserer mellom strenghet og følelse, villskap og sårbarhet. Det lyriske jeg-et er hengitt til verden, men i beskrivelsene av verden finnes en lengsel etter noe annet, og en egenrådig vilje som krever konfrontasjon, lidenskap og ærlighet.



Så var det meg og dikt igjen da... De som kjenner meg vet at mange av mine tilnærmelser til dikt ender med at jeg nynner "jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til". Denne gangen begynte jeg uten forventninger og hadde allerede før jeg startet, bestemt meg for å lese boken to ganger før jeg skulle prøve å si noe fornuftig om diktsamlingen.

   når jeg åpner munnen forsvinner jeg
   i alt som er sagt
   når jeg tier tar verden meg i besittelse
   tankene formerer seg som en epidemi

Lyset, dagene, ordene, ensomheten. Hva skjer i øyeblikket? hvorfor misforstår jeg så ofte? I løpet av disse 54 luftige sidene blir vi kjent med et menneske som beskytter seg selv ved å holde avstand. Fellesskap oppfattes som truende, "å snakke er en lidelse" den som forteller foretrekker å være stum og avsondret fra andre.

Note to self:" les alltid diktsamlinger to ganger! Ikke ordene men setningene og deres sammensetning blir for meg ofte uforståelig. Jeg forventer å nikke gjenkjennende til stemninger, tanker og følelser, men ikke så rent sjeldent ser jeg ut som et spørsmålstegn.

Etter å ha jobbet litt med Katrine Heibergs diktsamling klarte jeg å skille ut stemningen, og bekreftet overfor meg selv at dette handler om utenforskap og ensomhet. Jeg nøt noen av setningene, og kjente meg igjen i noe, men jeg fant ingen utvikling i teksten som førte frem til noe, til det er setningene/diktene for fragmentert for mitt hode. Allikevel ble dette en mer positiv opplevelse enn årets første bidrag til Anitas diktlesesirkel, så dette går rette veien ☺☺☺

   det hender at jeg slutter å lytte
   til samtalen og heller tenker
   det er tryggere å stå utafor
   enn å være med og oppdage
   at jeg er utafor
   jeg blir ikke kvitt denne slutningen 
   jeg er gjennomsiktig, men kan ikke tilgis