Litt betyr det no likevel av Ragnar Hovland

Det var en bloggomtale som fikk meg til å strekke meg etter iPadden, og sjekke Bookbites etter denne boken. Sannelig lå den tilgjengelig for meg, og med sine 142 sider var det innafor å snike denne boken fra 2019 fremst i lesekøen. Takk Åslaug for flott lesetips!

Forlaget om handlingen:
Hovlands litterære kanon.

I si nye essaybok plukkar Ragnar Hovland opp tråden frå Kunsten å komme heim og andre essay (2011) og leier oss vidare gjennom sin personlege litterære kanon. Vi får mellom andre møte Arthur Conan Doyle, Stella Gibbons, Torgny Lindgren, Kenneth Grahame, Kjartan Fløgstad, John Steinbeck, Arne Garborg, A.A. Milne og Claes Hylinger. Vi får òg lese meir samfunnsorienterte essay, som den sterke teksten om Charlie Hebdo, og vi blir vitne til det som kunne blitt eit intervju med Odd W. Surén. Også artisten Nico er å finne i samlinga, og vi får høyre om kunnskapsbøkene som frå tidleg av var viktige for Hovland.

Med denne essaysamlingen, som ble gitt ut i fjor, markerte Ragnar Hovland førti år som forfatter. Siden debuten i 1979 har han 50 utgivelser på samvittigheten, og dette i de fleste sjangere. Han har vunnet mange priser og er en høyt aktet forfatter i dette landet. 

Med bare noen få unntak har alle essayene i denne boken vært på trykk, i Klassekampen og andre tidsskrifter, mellom 2011 og 2015. Selv nøt jeg å komme inn i varmen hos Ragnar Hovland, og få høre hans personlige tanker om forfattere og deres bøker. Dette er nødvendigvis ikke bestselgere og favorittene hans, men "smålåtne" bøker, som han skatter og gjerne skulle sett fikk mer oppmerksomhet.

Ett år etter at Knut Hamsun ga ut Sult kom Arne Garborg ut med Trætte mænd, hans eneste bok utgitt på bokmål. Vi er med til Austrheim, hvor Hovland skal intervjue forfatterkollega Odd W. Surèn, noe som resulterte i en morsom historie. 

Så hører vi om Stella Gibbons og hennes roman fra 1932 Cold comfort farm, som er svært britisk og har et element av framtid over seg. Dette er språklig fantasi på sitt beste med absurde episoder i god Alice i Eventyrland stil, nyord og navnebruk av en annen verden. En annen skattet bok som kom ut før krigen er Kenneth Grahams Det suser i sivet. Dette er jo en barnebok, men Hovland påpeker at språket ikke er barnslig, og jeg ble nysgjerrig nok til å få lyst å lese denne.

Har du lyst på en politisk innføring fra Norge i 1971, så er Claes Hylingers Färdaminnen anbefalt. Den svenske forfatteren er ny for meg, men jeg ser at han har mottatt mange priser og har skrevet en drøss med bøker. Har du en fascinasjon for ville vesten og heller vil til Amerika, kan du lese om James F. Cooper og hans siste mohikaner. 

Jeg frydet meg da jeg leste om Kjartan Fløgstad, ikke fra da han var en aktet forfatter, men tidligere, før han ble selveste Kjartan Fløgstad. I samme rennet hører vi om Sir Arthur Conan Doyle og hans forhold til spiritisme. Jeg har selv vært i hans hus i Baker Street, som nå er museum, og følt på kreftene.

Polske Bruno Schulz ga i 1934 ut novellesamlingen Kanelbutikkene, og det vi får høre om forfatteren her ryster meg. Det som også var interessant å notere seg er, at hans kollega Franz Kafka fikk alle sine bøker utgitt posthumt. 

I sin roman The moon is down (Natt uten måne) fra 1942 bruker den kjente forfatteren John Steinbeck (muligens) Norge som inspirasjon når han skal gjengi et bilde av nazistenes okkupasjon av fremmed land. Ole Brum-forfatteren A.A. Milnes ga i 1919 ut et essay med tittelen som Hovland svarer på, når han navngir denne essaysamlingen, altså Not that it matters. 

Det meste Ragnar Hovland skriver om i denne essaysamlingen handler om litteratur, men Christa Päffgren skiller seg ut. Nico som hun ble kalt, var en tysk modell og senere musiker, som kanskje mange kjenner fra debutalbumet til The Velvet Underground. Jeg hadde ikke hørt om dama, men hun omga seg med mange kjente navn, så essayet ga et fint bilde på hvordan livet hennes artet seg.

Nå har jeg skrevet alt for mye, beklager det, men dette besøket hos Ragnar Hovland var interessant på flere måter, og inspirerte til å se på kjente forfatteres tidlige, korte eller ikke fullt så populære utgivelser.

Jeg har notert meg flere bøker bak øret, etter å ha lest Litt betyr det no likevel.