Tabita av Iben Mondrup

Danske Iben Mondrup er et nytt bekjentskap for meg, ikke så rart kanskje siden Tabita er den første av de ti utgivelsene hennes som har blitt oversatt til norsk. Forfatteren er billedkunstner med master i kunstteori og formidling. Hun tilbrakte femten av sine oppvekstår på Grønland, noe som de tydelige bildene hun får frem fra landet vitner om. 

Fra bakpå boken:
Romanen skildrer de to grønlandske barna, Tabita og Vitus, som blir tvangsadoptert bort til en dansk familie på midten av 1960-tallet. Trange kår tvinger barnas biologiske mor til å gi avkall på sine to minste barn, men hun prøver desperat å få dem tilbake. I barnas nye danske hjem skal fortiden forties. Tabita og Vitus nektes å snakke morsmålet sitt og deres nye, danske mor Eva blir rasende hver gang Tabita gir uttrykk for at hun savner den biologiske moren sin. De ulike kulturene kolliderer og mannen, Berthel, er stilltiende vitne til Evas innbitte fornektelse av barnas opphav. Vitus er litt for liten til å skjønne hva som foregår da han blir sendt til Danmark, men Tabita husker alt og raseriet over alt hun er blitt frarøvet, vokser seg større og større for hvert år som går.

Woao, for en roman! Jeg trengte pustepause etter at jeg hadde slukt siste halvdel i en eneste leseøkt. At handlingen i romanen er bygget på faktiske hendelser, gjør den til rystende lesning. (se under)

Fokus skifter fire ganger i løpet av boken. Først får Rosine, den gamle bestemoren på Grønland åpne fortellingen, så er det datteren Abelone som har fortellerstemmen. Når familien flytter til Danmark er det mor Eva sin synsvinkel vi får, og helt til slutt, det lengste kapitlet, er det Tabita sine tanker og følelser det fokuseres på.  

Overgangene er merket, og flere kapitler tydeliggjør sted og dato, så det er lett for leseren å følge med på dette ytre. Stålsett deg, for helt uten å ty til opprivende bilder, og hjerteskjærende dramatikk kommer du til å bli fengslet av historien. Den handler om mye mer enn "bare" to barn som blir røvet fra sin mor på Grønland, romanen skildrer også stemorens kvaler rundt hva de har gjort, og stefarens bakenforliggende intensjoner.

Bilens lyskjegler bryter mørket foran dem. Faren lar veien sluke dem i et endeløst landskap. Heller ikke i natt vet hun hvor de skal. Men det er ikke viktig, hun har nattøy på og skal uansett ikke ut av bilen. Hun har satt seg i passasjersetet i halvsøvne, har trukket beina opp og latt ham lukke døra på den bestemte måten: stille, med et hardt trykk til slutt, noe som får den til å kneppe nesten lydløst igjen. Deretter satte han seg inn selv og startet, og de trillet ut innkjørselen med lyktene slukket den første biten. 

Vi blir presentert for et knippe levende karakterer, i miljøskildringer som lager et solid fundament for handlingen. Romanen har flere vendepunkt, noen brutale men de fleste smyger seg innpå deg. Med Tabita får du oppleve historiefortelling på sitt aller beste, gled deg til denne!

*******

Romanen trekker historiske paralleller til «det grønlandske eksperiment» i 1951, hvor 22 grønlandske barn ble sendt til Danmark på et «dannelsesopphold» i ett år i regi av den danske staten. I Danmark skulle de lære dansk språk og kultur, og tanken bak var at barna skulle bli danske og få et bedre liv. Men etter ett til to år i danske fosterfamilier, mistet flere av barna kontakten med familien sin og ble enten adoptert bort eller sendt tilbake til et barnehjem i Nuuk på Grønland. 

Forlag: Pax

Utgitt: 2020/på norsk 2020

Sider: 394

Kilde: Leseeksemplar

Lillasjel har også blogget om boken