Coraline av Neil Gaiman - en klassiker

Dette er ikke min første Gaiman-bok, for jeg har allerede lest Heldigvis hadde jeg melka og The ocean at the end of the lane, en av få bøker Gaiman har skrevet for voksne. Si-fi og fantasy er ikke det jeg leser mest av, men jeg har for lengst knekt koden, og har glede av å lese denne type historier. Begge de andre bøkene jeg har lest av Gaiman tok for seg voksne som overser barna sine, så jeg var spent på om denne tematikken dukket opp også i Coraline.

Fra bakpå boken: 
I den nye leiligheten til Coralines familie er det 21 vinduer og 14 dører. 13 av dørene er helt vanlige, og bak den siste er det bare en murvegg. Men en dag da Coraline låser opp døren, er veggen borte, og hun går inn i en leilighet som er lik hennes egen. Først virker alt vidunderlig i den andre leiligheten. Maten er bedre. Lekekassen er full av rare leker hun aldri har sett før. Men det er en annen pappa og en annen mamma der, og de vil at Coraline skal være deres datter. De vil forandre henne og beholde henne. Og det er andre barn der, barn som er tatt til fange. De er fortapte sjeler bak et speil, og Coraline er deres eneste håp om at de skal kunne bli reddet.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2002/på norsk 2004

Sider: 151

Kilde: Biblioteket

Coraline kom ut i 2002, og for den mottok Gaiman de to mest høythengende prisene i science-fiction og fantasy-sjangerne. Janne Stigen Drangsholt sier også (i boken sin) at vi kan finne boken på listen over de 100 beste bøkene fra det tjueførste århundre. 

Det er ikke tvil om at foreldrene til Coraline overser henne. De har hjemmekontor begge to, og siden Coraline har sommerferie, har hun ingenting å gjøre hele dagen. Hun gjør noe hun ikke skulle ha gjort, og vips er eventyret i gang, med snakkende katter, parallelle verdener, og alt som hører med en spennende historie.

  - Vær litt grei da. Hva heter du? spurte Coraline katten. - Jeg er Coraline. Nå?
  Katten gjespet sakte og omhyggelig og åpenbarte en forbløffende rosa munn og tunge. - Katter har ikke navn, sa den. 
  - Ikke? sa Coraline. 
  - Nei, sa katten. - Dere mennesker har navn. Det er fordi dere ikke vet hvem dere er. Vi vet hvem vi er, så vi trenger ikke navn.

Jeg likte denne boken godt, ikke et kjedelig minutt, og en god dose moral. Familien hun finner, ligner av utseende på hennes egen, og i tillegg er de veldig interessert i å leke med henne. Coraline kjenner godt at de ikke er hennes biologiske foreldre, og synes de er creepy, så hun setter raskt i gang jobben med å finne veien tilbake til virkeligheten.

Neil Gaiman skriver lekne og fantasifulle bøker for ung ungdom, og er du en sånn på innsiden, er jeg sikker på at du vil ha glede av denne velskrevne og spennende historien ☺

💝💝💝

Boken er en del av klassiker-prosjektet som har tvunget seg frem etter jeg leste Janne Stigen Drangsholt sin bok Fra Shakespeare til Knausgård