Vandrefalken av J.A. Baker

J.A. Baker er et helt nytt forfatternavn for meg. Ikke rart kanskje siden han var en stille og beskjeden mann, som bare ga ut denne boken og en til. Vandrefalken blir kalt en tidløs klassiker, og etter å ha lest boken skjønner jeg godt hvorfor.

Forlaget om boken:
Vandrefalken er en klassiker i britisk naturprosa og ble først gang utgitt i 1967 til strålende mottagelse fra fugleelskere, ornitologer og pressen. Forfatter J.A. Baker vant Duff Cooper Prize for boken, den viktigste britiske litteraturprisen på den tiden. 

Selv om vandrefalker ofte assosieres med de ville utkantene av De britiske øyer, foregår Vandrefalken på de flate våtmarkene ved kysten av Essex, hvor J.A. Baker tilbrakte mange lange vintrer med å se og beskrive de besøkende fra fjellene – vandrefalker som tilbrakte vinteren med jakt på de store flokkene av duer og vadefugler som de deler det øde landskapet med.


For en nydelig bok! Jeg som ikke hadde hørt benevnelsen "naturprosa" før, var skeptisk etter å ha lest den utdypende presentasjonen før romanen, er dette egentlig noe for meg?

Men, svaret er ja, dette var fengslende lesning. Baker ga ut boken det året jeg ble født, så det er ikke så lenge siden. Han hadde da fulgt vandrefalken i ti år, og sier i boken sin at "nå er den nesten borte". Fra presentasjonen lærte jeg at så ikke er tilfelle i dag, men i romanen kjenner jeg på hans sorg og bekymring.

Vandrefalken tar oss med til østkysten av England, bare en times togtur nordøst for London. Baker holder naturlig nok til på landsbygda, og i denne boken skildrer han landskapet med en detaljrikdom som imponerer. Vi blir kjent med topografiens overganger, med elveos og bekkefar, vi er med inn i skogen og studerer en geskjeftig liten mus og ugler som jakter.

Teksten fremstår som en dagbok, og uten å fremheve seg selv får vi et innblikk i de opplevelser Baker har gjort seg i løpet av et helt år med studier av naturen. Han er profesjonell i sine notater, for her er ingen synsing eller føleri, bare grundige skildringer av dyr og fugler han har fulgt med på.

Han gled, fløy i spiraler, stillet, rodde - det var som om han omsider var fri fra sin besettelse for frukthagen. Fri! Du vet ikke hva frihet er før du har sett en vandrefalk bli sluppet ut i den varme vårhimmelen for å streife hvor den vil gjennom alle lysets fjerne riker. Langs elveluftens festning steg han med krigerske geberder. Som en delfin i grønne hav, som en oter i opprørt vann strømmet han gjennom dype laguner av himmel opp til cirrusskyenes hvite klipper. 

Vandrefalken er favoritten hans, og den fuglen han har som mål å følge med på. Vi hører om hvordan fuglen jakter, om hvordan den oppfører seg annerledes når lys, vær, temperatur  og landskap forandrer seg. Kyststripen er tolv kilometer unna, og når det er fjære sjø er saltslettene massive, mot slutten av boken befinner vi oss her, sammen med Baker i sin iver etter å finne igjen sin venn vandrefalken.

Naturlig nok gjør han observasjoner av andre dyr også. Jeg likte godt historien om den tålmodige hegren, og ikke minst hans nærgående møter med vandrefalken som lander og kaster et blikk bak seg for å sjekke om han følger med.

I etterordet kan vi lese at John Alec Baker skrev denne boken på grunnlag av 1600 sider i dagbøkene sine. Når Robert Macfarlane beskriver språket Baker bruker sier han: Jeg har aldri tatt LSD. Takket være Baker trenger jeg aldri gjøre det. Hans Essex er et landskap på Syre. Supermetning av fargene, svirrende fantasibilder, dimensjoner som blåses opp og skrumper inn, natur som hypernatur.

Denne boken vil nok fremstå som lang for den utålmodige leser. Leser du den, som om du går deg en tur i skogen, og ikke forventer mer enn du selv ville oppdaget om du var ute, så tenker jeg at leseopplevelsen kommer til å bli fin.

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 1967/min utgave 2019

Sider: 293

Kilde: Leseeksemplar