Oppløsningstendenser av Nina Lykke

Det er en fryd å følge Gråbloggeren Johanne Magnus på hennes blogg. Hun reflekterer over mange tema, og skriver en veldig morsom og oppegående blogg. Når hun fra tid til annen kommer med en bokomtale, lytter jeg, og grunnen til at jeg nå har lest Oppløsningstendenser ligger hos denne alvorlige men morsomme Gråbloggeren. Tusen takk Johanne!

Sånn beskriver Oktober forlag handlingen:
Jeg er en kakerlakk som gjemmer seg bak do inne på et mørkt baderom. Der står jeg og famler ut i mørket med antennene mine, famler etter holdepunkter. Samtidig er jeg mennesket som kommer inn på baderommet, skrur på taklampen, får tak i kakerlakken og holder den sprellende opp mot lyset.
Oppløsningstendenser er en monolog fra bunnen. Liv befinner seg på nullpunktet, i en 100-kroner-dagen-tilværelse i en kjellerhybel på Sagene i Oslo, etter ekteskapet med Anders og forholdet til Bjørn, etter Frogner-leiligheten, restaurantene, kredittkortene og den økonomiske katastrofen. Fra en fundamentalt mistrøstig situasjon, et dypt fall fra den høyere middelklassen Liv ble født inn i, vokser det frem en burlesk, skjev og mørk fortelling om menneskelig havari.

Smakebit:
Når mormor kom på besøk, dekket jeg bordet med te og kjeks og lot som om det var mamma som hadde gjort det, samtidig som jeg lot det skinne igjennom at det var meg. Jeg ville ha poeng for å ha dekket bordet og laget te, og i tillegg ville jeg har poeng for å prøve å gi æren for dette til mamma. Jeg var et grådig lite barn.

Det er en umulig situasjon Liv har satt seg i, men hun går på med krum hals, og takler motgangen som kommer. Her er så mange gode refleksjoner som jeg, når jeg kjenner godt etter, kan sette meg inn i. Hun setter ord på følelser som er kjente, men som jeg aldri har reflektert over. Måten hun beskriver det hun kaller ikke-uttalte hierarkier mellom mennesker, og hvordan Liv alltid befinner seg på bunnen av disse, er utrolig fascinerende. Aldri har jeg tenkt på at ting jeg sier for å være hyggelig, kan oppfattes som et forsøk fra min side på å heve meg selv over den jeg prater med.
Boken er morsom, og jeg satt småflirende og ristet på hodet da jeg leste. Det er litt rart, Liv er i en situasjon jeg nesten ikke klarer å se meg selv i, og allikevel ler jeg gjenkjennende til mye av det som foregår inni hodet til Liv.
Boken har tettpakkede sider men er allikevel lettlest. Jeg var veldig fornøyd med slutten, måten hun avrundet historien på uten å la leseren henge i en løs tråd.
Jeg leste denne litt for sent, ellers hadde den garantert blitt nominert til Bokbloggprisen.

Forlag: Oktober

Sider: 239

Utgitt: 2013

Kilde: Biblioteket