søndag 27. desember 2020

Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren

Astrid Lindgren debuterte som forfatter i 1944 med to bøker, blant annet den første boken om Pippi. Da hun i 1973 ga ut Brødrene Løvehjerte hadde hun mange bøker på samvittigheten, og aldri før har jeg opplevd å kjenne så mange av titlene på en forfatters merittliste. Jeg har nok lest denne klassikeren i min barndom, men det var en flott opplevelse å lese historien igjen nå. Romanen er en del av mitt klassikerprosjekt.

Fra bakpå boken: 
Brødrene Karl og Jonatan Løve blir gjenforent etter sitt korte liv på jorden i landet Nangijala. Nå skal de bare være lykkelige i Kirsebærdalen der det lille hvite huset deres ligger. Men det viser seg at det også er ondskap i dette paradiset. De tar opp striden mot den onde ridderen og dragen Katla og blir de modige Brødrene Løvehjerte.

Brødrene Løvehjerte er en eventyrlig roman, som tar oss med på flere spennende reiser. Den begynner ganske trist, med lillebror Karl som er syk og skal dø, og hans storebror Jonatan, som er sterk, modig, vakker og utrolig glad i sin lille bror.

Heldigvis møtes brødrene snart i Nangijala, Karl har fått helsen tilbake, men han er fremdeles engstelig og temmelig pysete. 

Den fryktløse Jonatan derimot, er i gang med å "redde verden", og Karl kan ikke annet enn å hive seg med.

Jeg spurte Jonatan om han virkelig måtte gi seg ut på noe så farlig. Han kunne jo like gjerne sitte hjemme i Ryttergården og ha det bra. Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige. 
  Hvorfor må du? spurte jeg.
  For ellers er jeg ikke noe menneske, men bare en liten lort, sa Jonatan.

Den utgaven jeg har lest er på 250 sider, uten bilder. Språket flyter lett, og selv om denne romanen er beregnet på barn, så er ikke språket spesielt barnslig. De to barna utfordrer skjebnen, de er modige, og omtenksomme, og greier å stå imot farlige krigere og ildfulle drager. 

Jeg koste meg med denne historien, og greide å lese uten å tolke så mye inn i den. Janne Stigen Drangsholt sier i boken sin at Brødrene Løvehjertet er hjerteskjærende trist, men jeg synes faktisk ikke det. Astrid Lindgren tok barn på alvor, og det er ikke tvil om at hun mellom linjene, skrev inn noen pirk til de voksne. Det ble oppstyr da boken kom ut, for mange voksne reagerte på at slutten oppfordret til selvmord. 


10 kommentarer:

  1. Absolutt en fin bok, og jeg er helt enig med deg i at den ikke er hjerteskjærende trist, men snarere viser mot og det å gjøre det rette, og klare å stå imot når man vet det er galt.

    Spennende prosjekt du har gående :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi leser bøker så forskjellig, kjekt å høre at du er enig med meg. Satt meg akkurat ned med Alice i eventyrland nå, måtte bort og forberede blogginnlegg, med en gang - klassikere er gull!

      Slett
  2. Jeg ser du er inspirert av Drangsholt, så kjekt :-) Jeg har ikke lest denne boka i voksen alder, "bare" lest en veldig illustrert versjon da jeg var ung. Kommer nok til å ta den for meg, men kanskje ikke i år? Vi får se. Nå leter jeg rundt på Bookis for å finne klassikerne mine for 2021. Jeg ønsker å ha dem i hylla, og Bookis leverer bra på eldre litteratur. Kjekt!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, veldig inspirert og veldig kjekt :) Jeg har også kjøpt noen av klassikerne, selv om jeg prøver å la vær, men klassikere leser jeg kanskje igjen når jeg blir gammel. Takk for tips om Bookis, så litt på det, med en gang det kom, men ga opp, skal sjekke ut igjen.

      Slett
  3. Tack för smakbiten! Den har jag läst flera gånger.

    SvarSlett
  4. En helt underbar berättelse, läste den när dottern var barn, för typ 15 år sedan och har sett filmatiseringen. Tack för påminnelse, trevlig fortsättning

    SvarSlett
  5. Tack för smakbiten! Var min största favorit bland Astrid Lindgrens historier. Läste, såg och lyssnade... flera gånger. ;)

    SvarSlett
  6. en vacker och sorglig bok som jag inte läst på länge. tack för smakebiten!

    SvarSlett
  7. En fin bok som jag läst flera gånger. Fint att se en snutt på norska också :)

    SvarSlett
  8. Jeg leste denne i fjor da jeg jobbet med Astrid Lindgren tematikken. Den fikk masse rabalder rundt seg når den kom ut , fra og være fantastisk til alle som forbanna den som en alt for voldsom bom om døden. Jeg liker den veldig godt og vet ikke hvor mange ganger jeg har sett filmen.

    SvarSlett