Krokodillevokteren av Katrine Engberg

Krokodillevokteren er den første boken i Københavnserien. Boken kom ut i 2016 og ble oversatt til norsk i år. Serien fortsettes med Blodmåne og Glassvinge, og det ser ut som det er enda en bok på vei, så her er mye god krim å glede seg til.

Forlaget om handlingen:
En iskald vintermorgen i København blir en ung kvinne funnet drept i leiligheten sin. I ansiktet hennes er det risset inn et intrikat mønster. Dette blir opptakten til et mareritt for husverten hennes, Esther de Laurenti. Og ikke minst for politietterforskerne Jeppe Kørner og Anette Werner som får saken på sitt bord. Etterforskningen blir stående i stampe inntil Esther avslører at hun er i ferd med å skrive en kriminalroman som på en prikk skildrer det mordet de nå står overfor. 

Hvem kan ha lest manuset og latt en ond fantasi bli til virkelighet? Esther blir dratt inn i et sykt menneskes fantasiverden, og Jeppe og Anette blir nødt til å grave i fortiden for å avdekke de hemmelighetene som ligger bak denne kaldblodige forbrytelsen


Gamle Greger skal på do om natten, og ser at døren til Julie sitt rom står åpen. Han vil lukke den, men når han tar et skritt innenfor stomper han i noe på gulvet og ramler inn. Andre leieboere i huset finner ham, liggende oppå liket av Julie, og får tatt affære.
Esther eier huset de bor i, og når etterforskingen av drapet er godt i gang, går det opp for henne at det som er risset inn i ansiktet til Julie stammer fra boken hun holder på å skrive. Hvem visste at hun har brukt Julie som inspirasjon til kriminalromanen sin?

Etterhvert som vi blir kjent med personene rundt den døde, dukker det opp flere drapsmotiver. Leseren blir holdt i villrede om løsningen på mordmysteriet, samtidig som en spennende og troverdig historie skrives frem.

Engberg har gode karakterer, jeg likte godt radarparet Jeppe Kørner og Anette Wærner som jobber med saken. Forfatteren har gjort seg flittig bruk av litterære bilder, noe som levendegjør teksten, sper på med litt humor, men som innimellom også får meg til å rynke litt på nesen.

Med jevne mellomrom hører vi en anonym stemme, som legger et lag av noe creepy over handlingen, men ellers fortelles hele Krokodillevokteren lineært.

Ved hjelp av uventede vendinger og fargerike karakterer holder Engberg på min oppmerksomhet hele veien. Jeg gleder meg til å lese neste bok i serien!