I eventyrland av Knut Hamsun

Endelig plukket jeg ned et nytt bind av Hamsuns samlede verker. Jeg ønsket meg hans samlede til jul i 2017, fikk den, og startet prosjektet med å lese alle hans utgivelser.
Det har vært smått med oppfølging av prosjektet i år, men I eventyrland fikk jeg i alle fall lest.

Fra bakpå boken:
I «I eventyrland» (1903) skildrer Hamsun reisen han i 1899 gjorde sammen med sin første hustru, Bergljot, over Kaukasus til Baku ved Det kaspiske hav. Boken kan leses som en reiseskildring. Førsteutgaven var imidlertid utstyrt med undertittelen «Opplevet og drømt i Kaukasien» - noe som indikerer at forfatteren hadde hentet sitt stoff både fra virkelige opplevelser og fra drømmer.

I eventyrland kom ut i 1903 og fortelles av et virkelig jeg, som nedskriver sine erindringer om hendelser som har utspilt seg over et relativt kort tidsrom og i en relativt nær fortid. 

Det er opp til leseren og vurdere den særegne blandingen av fakta og fiksjon, men det er vel egentlig ikke viktig hva som var selvopplevd og hva Hamsun fant på, i denne romanen. Jeg hadde glede av å lese boken, for her tar han oss med på en reise, inn i et land som byr på mange utfordringer. 

Knut Hamsun har mottatt et statsstipendium og legger, sammen med sin kone ut på en reise fra St. Petersburg til Baku. Han reagerer på russere som korser seg foran helgenbilder på togstasjonen, og ved Spasskij-porten observerer han de forbipasserende som alle tar av seg hatten, en seremoni som Tsar Aleksej påbød. 

Han skildrer levende hvordan de dekker de basale behovene for mat, varme og søvn, samtidig som vi hører om språk og kulturer. Vær og klima er det ikke så mye snakk om, men utsikten fra vognen eller togsetet, den forandrer seg hele tiden.

Vår kjære hovedperson legger opp til å være mye ute blant folk, så han kommer opp i mange episoder, både vanskelige og fine. Han kaller blant annet bestikkelsessystemet for lettvint og praktisk, til tross for at begivenhetene som skildrer dette fenomenet, ikke var spesielt positiv for de reisende. 

Det som er mest spennende å lære om er hvordan han reagerer på møte med fremmede kulturer. Han observerer en muhammedaner som utfører sitt bønnerituale på en togperrong, og teksten er spekket med antisemittistiske uttalelser. Han beundrer tartarene, og kosakkene, spesielt sistnevnte som han anser for å være urbeboere på steppene og flotte krigere.

Jeg liker måten Knut Hamsun skriver på, språket han bruker og i lys av hans historie, er det alltid spennende å lese ham inn i tekstene hans. Det var kjekt å være på reise, slik fiffen reiste i gamledager, så dette ble en fin leseopplevelse.