Reisen til livsvannet av Bergsveinn Birgisson

De nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris ble offentliggjort for litt siden, og "alle" fikk øynene opp for islandske Bergsveinn Birgisson. I kveld er han å treffe i Bergen, hvor beundrerne kan oppleve ham i samtale med Erlend O. Nødtvedt. Jeg slukte boken i en jafs, bedre litteratur enn dette skal du lete lenge etter!

Forlaget om handlingen:
Året er 1784. Et heftig vulkanutbrudd har vedvart på Island et helt år. I København vurderer styresmaktene hva som skal gjøres med innbyggerne, om de arbeidsdyktige skal overføres til Danmark for å jobbe i fabrikker. En dansk representant, Magnús Árelíus, er kommet til Island for å vurdere nasjonens tilstand, før beslutning blir tatt. I opplysningstidens ånd skal han også måle opp Island med nytt måleutstyr. Men ekspedisjonen tar en uventet vending når han blir kjent med islendingene og innser at virkeligheten kanskje er mer komplisert enn hans måleutstyr antyder - særlig i nord, på Strandir, der det hellige livsvannet renner.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2020

Sider: 282

Kilde: Leseeksemplar

Det sitter langt inne å kalle en roman en perle, men Reisen til livsvannet fortjener betegnelsen, det er det ikke tvil om.

Aller først befinner vi oss på Island i distiden, årene før det som i denne romanen er nåtid. Her opplever vi lange og kraftige vulkanutbrudd som forårsaker lammende askeskyer og ildmørje. Her er sandrøyk, brennhet damp og vannflom, Hekla og Katla brenner, og menneskene som forsøker å holde liv i buskap og grøde, blir i tillegg utfordret av havis og streng kulde.

Matmangelen er altomfattende og folk er i dårlig forfatning, etter år med pest, skjørbuk, dysenteri og kopper. I sin fortvilelse forbanner de Gud, og ikke minst styresmaktene i København som fortsetter å kreve inn skatter og pålegge dem forbud, som gjør at de ikke får drive handel med utenlandske fartøy, som oppsøker landet.

Den innledende delen leses av meg som godt skildret sakprosa, mens vi i andre del får en hovedperson å forholde oss til. Vi befinner oss nå i København, til lyden av hovslag og hestevogner, vi lukter tranlampene, ser lystige gledespiker og fjonge menn med hvitpudrede parykker.

Etter de livstruende forholdene på Island føltes det først som en lettelse å ankomme danske forhold, men etter å ha bivånt hvordan stiftamtmannen og andre med makt vil herje på denne øyen som de ikke forstår seg på, blir jeg raskt svett igjen. De vurderer å legge ned hele øyen, men før de bestemmer seg for å hente hjem til Danmark alle arbeidsføre mennesker (og la resten blir igjen), sender de Magnus Arelius nordover. Han skal intervjue menneskene og høre om de villig lar seg forflytte, samtidig som han skal måle opp landet, og ta med seg hjem kuriositeter.

Vår reise nord til Strandir er som en ekspedisjon inn i praeteritum, for hva tidsregning angår, er folk her fremdeles i den gamle julianske stil og forsøker å holde regning med dagene ved hjelp av primstaver, hvilket aldeles ikke er i overensstemmelse med pave Gregorius` korrekte tidsregning. 

Normalt sett så er jeg ikke glad i historier som forteller en reise hvor hovedpersonen skal overvinne den ene utfordringen etter den andre, men Reisen til livsvannet fremstår som så mye annet enn en strabasiøs fottur. Arelius er en vitenskapsmann, og støtter seg til moderne tenkere som filosofen Descartes, naturforskeren Linnè, matematikeren Kepler, historikeren Gerhard Schøning og flere med dem.

Etterhvert som han blir kjent med menneskene og skikkene på denne øyen utvikler han et annet syn på sin rolle, og egentlig også et mer nyansert livssyn. Han kommer tett på naturen og via bihistorier som følger hele romanen, får leseren også et bilde på hvor sammensatt vi mennesker er.

Språket Bergsveinn Birgisson bruker er fantastisk, han bruker liksom ikke ord, men sanselige bilder som virkelig får meg til å føle at jeg er tilstede. Ofte føles introduksjonen av spøkelser i en tekst, som et virkemiddel forfatteren har brukt, men i denne historien er det helt naturlig fremstilt.

Dette er en slukebok, det er det ikke tvil om, i tillegg til å ha kost meg med en spennende historie, har jeg lært mye nytt om Island og islendernes forhold til sine dansk-norske okkupanter på 1700-tallet. De historiske fakta som forfatteren har bygget romanen sin på, sier han litt om helt på slutten, men vent med å google dette til du har lest boken, så beholder du spenningen til siste side.
(har du lyst å se bilder fra min tur til Island i 2017 så kan du klikke her)

Gratulerer med nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris Bergsveinn Birgisson! håper inderlig du vinner ☺ Gleder meg til å høre mer om boken din i kveld.