Det hvite badehuset og Det siste fotografiet av Thorvald Steen

Thorvald Steen er en samfunnsengasjert og aktiv forfatter med et bredt interessefelt. Han debuterte i 1983 med diktsamlingen Hemmeligstemplede roser, og har siden den gang i tillegg til dikt, skrevet romaner, noveller, essays, barnebøker og skuespill. Temaene han tar opp i skrivingen sin favner vidt, men i de siste romanene er historien knyttet tett til sin egen families historie.

Forlaget om handlingen:
Det er like før advent. Han får en telefon fra en ukjent kvinne. Hun sier at hun er kusinen hans. Familien på morssiden har han aldri hørt om eller møtt. Bestefarens navn har han aldri fått vite. Har hemmeligholdet sammenheng med at han har en arvelig sykdom og nå sitter i rullestol? Han oppsøker sin gamle mor med et håp om å få henne i tale før det er for seint.

Denne romanen kom ut i 2017 som den første av to bøker som omhandler forfatterens egen sykdom og familiehemmelighet. Jeg lånte, leste og leverte tilbake boken i rekordfart, så begeistret etter å ha lest de 178 sidene, at jeg straks lånte oppfølgeren, Det siste fotografiet, som kom ut i fjor.

Det hvite badehuset er en vakkert komponert roman, om svik og fortielser. Steen skriver med respekt for personene som har en rolle i historien, og uten at leseren føler seg som en kikker. 

Hovedpersonen har falt ut av rullestolen en helg han er alene hjemme, og ute av stand til å røre seg blir han liggende. Han reflekterer over livet sitt, også over den gang kusinen tok kontakt og presenterte seg, og alle de fortrengte spørsmålene som igjen ble vekket til live. Besøkene hos sin aldrende og syke mor blir preget av hans desperasjon etter å få vite mer om sykdommen, som går i arv i familien. 

Dette er historiefortelling på sitt aller beste, fortalt i en lavmælt tone med respekt som et utpreget nøkkelelement. Til tross for de dystre fremtidsutsiktene sykdommen bringer med seg, gir romanen et optimistisk inntrykk. 

Forlaget om handlingen:
Moren har løyet for ham hele livet. Han har ikke fått vite at onkelen og bestefaren hadde den samme arvelige muskelsykdommen som han har. Hvorfor var det så viktig for moren å tie om dette? Han har forsøkt å få henne i tale, til ingen nytte. Det haster ettersom datteren er gravid. Stamtreet må være kjent for at ny medisinsk kunnskap skal kunne hjelpe. Skjuler moren noe mer?

Siden jeg visste at dette kom til å bli bra, ladet jeg opp iPadden og ventet med å begynne å lese til jeg kunne sluke de 150 sidene i en jafs.

Historien fortsetter der Det hvite badehuset slapp, og han gjør hva han kan for å få moren i tale. Hun er dødssyk og det begynner å haste. Motvillig gir hun ham svar, noen få enstavelsesord som fører ham videre i sin søken etter sannheten.

Romanene sier mye om muskelsvinnsykdommen som hovedpersonen lider av. At vi var inne i 70-tallet før legene hadde diagnoser som kunne fastslå noe sikkert, er rart å tenke på. I tillegg skildrer romanen den skam og fortielse som kunne prege familier, som opplevde at familiemedlemmer fikk en arvelig sykdom. Jeg skriver dette i fortid, for jeg håper inderlig at den tid er forbi, at vi føler skam overfor en sykdom.

Disse to bøkene var en nytelse å lese, til tross for de sterke følelsene de vekket. 

Anbefales!

Kleppanrova har skrevet en flott omtale av boken