Aldri, aldri, aldri av Linn Strømsborg

Linn Strømsborg er et nytt navn for meg. Hun debuterte med boksingelen Øya i 2009 og har med Aldri, aldri, aldri som kom ut i fjor gitt ut fire romaner. Jeg likte godt det jeg leste her, selv om jeg ikke er i den naturlige målgruppen for romanen. Romanen ble så godt likt av bokbloggerne at den ble stemt inn på kortlisten for Bokbloggerprisen 2019.

Forlaget om handlingen:
Hovedpersonen i Linn Strømsborgs roman «Aldri, aldri, aldri» har aldri ønsket seg barn. Hun har vært samboer med Philip i åtte år, og de har vært enige om at de ikke skal ha barn – helt til nå. For kanskje vil Philip allikevel bli pappa? 

Og mens hennes to beste venner venter sitt første barn, og moren hennes stadig maser om barnebarn, og hverdagen renner over av småbarnsforeldre og fødsler og andres tidsklemmer, så står hun støtt i livet sitt og valget sitt om å ikke ville ha barn.

Aldri, aldri, aldri er en roman om hvorfor vi får barn, og hvorfor vi ikke får barn. Det er historien om å velge noe annet enn det som forventes av en, men samtidig bare ønske seg et vanlig liv.

Selv om jeg har vokst ut av målgruppen aldersmessig, og har satt tre barn til verden, så fenget denne romanen veldig. De 224 sidene fulgte tett på hverandre, og selv om handlingen er ganske forutsigbar, så er refleksjonene kraftfulle og verdt å lytte til.

Alle som var på festen har ett eller flere barn. Jeg er den eneste igjen som ikke har fått barn. Jeg tenker ikke på det før noen nevner det, men de nevner det hele tida. Hele jævla tida. 

Den navnløse hovedpersonen vår slår meg under lesingen som den perfekte mor, som ser på et lite barn som et selvstendig individ som fortjener respekt. Hun observerer og undrer seg aktivt over hvordan vennene hennes blindt blir ledet inn i foreldrerollen, tilsynelatende uten å tenke over hva det betyr. Tillater vi oss selv å aktivt vurdere om vi vil ha barn, jeg tror ikke det er mange som gjør det.

Romanen byr på mange eksempler på situasjoner hvor barnløse blir utsatt for ufine kommentarer og unødig press. Hvordan noen plutselig kan kalle deg selvsentrert og egoistisk, bare fordi du ikke vil ha barn, og dure i vei om seg og sitt.

Teksten flyter elegant i første halvdel, før en litt oppstykket sekvens, hvor vi blir presentert for diverse venner og bekjente, i form av små anekdoter. Språket Linn Strømsborg bruker er preget av utstrakt bruk av a-endinger, noe som lyder litt rart i en bergensers hode. Setningene er korte, og mye dialog gjør romanen lettlest.

Jeg tipper det er mange som vil kjenne seg igjen i denne historien, uansett hvilken "side" man er på, så den anbefales ☺