Lanny av Max Porter

Etter suksessen med debutromanen Sorg er den greia med fjær blir Max Porter kalt en litterær wonderboy. Det ser ikke ut til at det har gjort noe med egne forventninger for denne "vanskelige" andre boken, er glimrende lesning. Takk til Marianne Augusta som anbefalte boken!

Fra bakpå boken:
Urfader Snylterot har akkurat våknet fra slumringen sin i skogen. Han lytter til stemmene fra landsbyen. Betroelser fra fulle folk, sladder på gatehjørnene og intime samtaler hjemme i husene.
Stemmekoret kommer fra menneskene som bor der, og de som bodde der for hundrevis av år siden. Det tilhører Englands gåtefulle fortid og forvirrende nåtid.
Urfader Snylterot lytter aller mest etter den lyse stemmen til en helt spesiell liten gutt, Lanny, som akkurat har flyttet til landsbyen med foreldrene sine.

Til tross for at boken er ganske ny (2019) var det ingen kø på den på biblioteket, så kort tid etter jeg leste Marianne Augustas omtale hadde jeg den i hende.


Har du lyst å lese en roman som er litt utenom det vanlige, da er Lanny noe for deg. Vi befinner oss i England, i en liten landsby en times togtur fra London. Robert er far til Lanny Greentree, og han har ikke mye til overs for sønnens litt uvanlige oppførsel.

   Hva tror du er mest tålmodig, en idè eller et håp?
Plutselig er jeg ordentlig ergerlig. Han er for stor for dritt som dette. Eller for liten. Det er forbannet dumt. Sov nå, Lanny, og gå ikke ut av senga. Vi skal snakke om dette i morgen tidlig.
   Jeg ligger våken, bekymret. Ser for meg sønnen min, der han ligger i det kalde gresset og hvisker til et tre. Hva tror du er mest tålmodig, en idè eller et håp. Hva er galt med ham?

Moren Jolie er en tidligere skuespiller, men har lagt den karieren på hyllen og skriver nå blodige krimromaner hjemme i huset deres. Hun er fascinert av sin sønn og kaller ham sin muse, for hun blir alltid underlig inspirert etter å ha pratet med ham.

Den tredje personen i Lannys liv er Peter Blythe . Han er en eldre, ganske kjent kunster som bor i nabolaget. Lanny besøker ham en gang i uken for å leke kunstner, og de utvikler et nydelig vennskap. Han ser Lanny for den han er, han respekterer de litt underlige interessene hans, og bidrar med historier om døde mennesker og litt av hvert annet. En litt fornøyelig monolog Pete har (for seg selv) når han henter Lanny hos en kompis:

Vanligvis klarer jeg å finne en måte å forstå forferdelige ting på: Satandyrkelse, koffeinfri kaffe, kosmetisk kirurgi, men Renoirs bilde av Madame De Bonnières? Nei. Det er ikke mulig å forstå eller tilgi. Og i plastramme i gull og med spot ovenfra? Ta det ikke ille opp, Charlotte, men det finnes ikke noe rom i helvete hett nok for en kvinne med en smak som din.

Så har vi denne urfaderen da, Snylterot... Hva skal jeg si om ham. Han er opphavet til de mange stemmer vi hører i denne boken, og gir leseren inntrykk av alt det meningsløse skvalder, som vi mennesker omgir oss med. I hans sekvenser har trykkerne gått helt bananas med plassering av setningene på siden, og det kan virke meningsløst til å begynne med, men pass på!

Dette er en glimrende komponert roman, som er en krysning av familiedrama og krim. Barndom og fantasi kommer sterkt frem, men også foreldrene til Lanny har dine mørke tanker om det å ha barn, som gjør sterkt inntrykk på meg. Dette er den andre boken jeg leser på kort tid hvor spøkelser har en fremtredende rolle. For dere som er litt skeptisk kan jeg berolige med at det føles helt naturlig.

Boken er lettlest, mye luft mellom linjene gjør at de 212 sidene ble lest på noen timer. Det er ikke tvil om at jeg skal lese hans debutroman Sorg er den greia med fjær, for dette ga mersmak.