Forventningen var stor da jeg endelig satt med en fersk roman av Therese Aasvik i fanget. Jeg har lest bøkene hennes siden debuten i 2016, da hun imponerte storveis med Fie faller. Året etter kom Noe skal skje, og min begeistring for boken fikk meg til å nominere den til Bokbloggprisen. Hun fulgte opp med Byer uten deg og Boksen går før hun i år har imponert meg igjen med Ingenstedsøya.
Jeg gir ikke opp før jeg har prøvd alt. Men hva er alt? Hva om mitt alt bare er en svak skygge av det andre foreldre får til?
Det yrer av liv på den lille øya, men i huset til Tora er det stillstand. Datteren hennes, Maja, er syk. Ikke sånn syk som man blir frisk av etter kort tid, eller som det er enkelt å snakke med andre om. Maja klarer ikke å gå på skolen.
Tora forsvinner inn i en altoppofrende omsorgsrolle, mens Toras egen mor har andre meninger om hva som er best for barnebarnet.
Uansett blir Maja bare dårligere, og utsiktene til et vanlig ungdomsliv med skole og venner forvitrer.
Ingenstedsøya er en aktuell og virkelighetsnær roman om ufrivillig skolefravær og fortvilelsen foreldre opplever når barn isolerer seg.
For en utrolig fin roman! Tora har flyttet tilbake til øya hvor hun har vokst opp. Her bor hun med sin mor og med datteren Maja på femten. Far til Maja hører vi bare om, men han er tilstede gjennom brakkevognen han satt fra seg på tomten for mange år siden.
Romanen er full av natur, et variert og yrende fugleliv, rev og annet småvilt, som lusker rundt på den frodige øya. Ved å fortelle om Maja og Tora sine problemer, med dette grønne bakteppet, vekket Aasvik to følelser i meg. Kontrasten mellom det naturlige og det "unaturlige", i form av utfordringene de sliter med.
Den stille roen som naturen byr på leste jeg også som en flukt eller en redning i forhold til det utfordrende samværet som lå og lurte der Maja egentlig skulle vært, nemlig på skolen.
Før hamret jeg på døra di år du ikke kom deg opp, hamret belønninger og ultimatumer om hverandre til de lå utenfor døra di som en eneste mos. Ingenting hjalp. Ingenting endrer noe når du har bestemt deg. Eller når du ikke klarer, da har du ikke noe valg. Det er det jeg må huske. Det er ikke et valg.
Mor og mormor har forskjellig innfallsvinkel til hvordan de mener Maja bør hjelpes. Mor vil så veldig gjerne få henne tilbake på skolen fortest mulig, mens mormoren mener Maja må få fred, og at "dette" til gå over av seg selv.
Som leser følte meg med dem begge, for en fortvilet situasjon de befinner seg i, de to menneskene som elsker Maja høyest i hele verden. Selv er jeg et "ta deg sammen-menneske", men har av annenhåndserfaring forståelse for hvor vanskelig Maja har det.
Det er alt for mange som lider av skolevegring, dette er en utfordring samfunnet må ta på alvor. Foreldre og lærere har ikke kunnskap til å vite hvilken metode som fungerer best, hvis vi med "best" mener hurtigst.
Det er ikke tvil om at romanen engasjerte meg. Situasjonen karakterene befinner seg i er håpløs, men Therese Aasvik skriver med en snert av humor, som gjør at historien ikke føles helt håpløs.
Jeg anbefaler gjerne Ingenstedsøya videre ⚄
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar