Fie bor på Snarøya med en perfekt mann og to barn og plen som går helt ned til vannet. Lykken er fullkommen. Eller ikke.
Fie faller handler om en kvinne i sine beste år som har det perfekte hjem og den - tilsynelatende - perfekte familie. Hun jobber deltid i interiørbutikk, underholder damene i vinklubben med oppdiktede på-kanten-historier og organiserer barnebursdager som om det var profesjonelle arrangementer.
Da hun får mistanke om at mannen er utro, ser hun for seg en snerten blondine på 20, og tenker at så lett skal hun ikke gi seg. Men mannen har slett ikke innledet et forhold til en yngre, overfladisk kvinne.
Livet Fie lever når vi først treffer henne er et liv som ligger milevis fra mitt. Ved første øyekast virker hun snobbete og selvopptatt og fremstår som aldeles hul. Etterhvert får vi vite at hun ikke er født inn i et liv med denne livsførstelen, men har jobbet seg "opp" fra en barndom i et helt annet miljø, et mer "normalt" miljø. A-endingene er visket vekk, og venner fra hennes tidligere liv er frosset ut, til og med foreldrene har hun mistet kontakten med.
Heldigvis har Fie en sterk karakter, og når boblen sprekker, lander hun ganske raskt på beina igjen. Hun har en gammel bestevenninne fra ungdommen som lar henne bo hos seg, og uten mye om og men skaffer hun seg jobb på Nille. Sånn som jeg hadde oppfattet Fie, hadde jeg tenkt at hun heller ville kokt i smult, enn å sette sine ben i denne butikken.
Heisaturen med Lotte tok nesten pusten fra meg, og jeg lurte på hvor den fornuftige Fie jeg hadde blitt kjent med, hadde tatt veien. Heldigvis var utageringen en engangsgreie, og hangen til løssluppen sex og narkotika ble raskt et avsluttet kapittel.
Da jeg leste undret jeg meg over Fies totale mangel på evne til å forandre seg da mannen Håvard ba henne om dette, mens når hun plutselig flyttet ut, fant hun lett frem mange nye sider ved seg selv. Og hvorfor i himmelens navn skulle hun ikke ta imot penger fra Håvard? Selv om huset opprinnelig var hans foreldres, så hadde de vært gift i mange år, og hun har krav på sin del. Hun flytter også fra sine to barn, en ufordragelig jente i tenårene, og en elskelig liten gutt. Det går vel ikke an? Okei, hun var fortvilet og lettere sjokket over at Håvard hadde funnet seg en ny dame i livet sitt, men det er jo han som er utro og bør flytte?
Som du skjønner så harmonerer ikke Fies oppførsel med hvordan ting foregår i min verden, men allikevel hadde jeg stor glede av denne romanen. Det skjer noe hele tiden, og den er aldri kjedelig. Jeg greier å se at det finnes mange måter å leve livet sitt på, og at min måte absolutt ikke er noen fasit. Til tross for mine innvendinger til Fies oppførsel, likte jeg boken så godt at jeg ga den en femmer på terningen.
Andre bloggere om boken: Beathesbokhjerte og Bøker og bokhyller
Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2016
Sider: 217
Kilde: Leseeksemplar
Interessant å sjå at vi begge likte boka- og likevel har vi tydeligvis lest Forskjellge ting inn i den. Vi har tolka både handlinger, motiv, reaksjoner og ikke minst personligheter ganske ulikt. Et eksempel er at der du karakteriserer dattera i huset som ei ufordragelig jente, vil nok jeg heller si at hun er ei jente som gjennomskuer skuespillet mora framfører for både familien og "vennene", og som protesterer mot dette med de midlene hun har (hun var vel bare tolv år, hvis jeg husker rett? )
SvarSlettEllers: tommel opp for en overbevisende debut! Artig at bok nummer to allerede er skrevet- det hadde jeg ikke fått med meg. Det gledes ;o)
Tolking av teksten handler vel kanskje om hvor leseren selv er i livet? Artig at jeg har oppfattet det så forskjellig fra deg :) Fie gjorde vel mye av det hun gjorde for datteren, mest for sin egen del, så jeg kan jo skjønne hvor hun fikk det, mildt sagt dårlige humøret sitt fra, men jeg syntes allikevel oppførselen hennes var uakseptabel. Som deg, gleder jeg meg til nese bok :)
SlettFor meg var datteren den største helten i boken! Da hun danset inn i sort svanedrakt begynte jeg nesten å grine. Har også lest boka ganske så annerledes enn deg, Tine. Er enig i at dette er en bok man bedømmer og tolker ut fra eget ståsted i livet. For meg opplevdes den både som et slag i trynet og en bekreftelse, og både som en sterk påkjenning og en befrielse. En av de beste leseropplevelser jeg har hatt.
SvarSlettDet er veldig artig at dere alle tre sier det samme om datteren. Har tenkt litt, og kjenner at barnet i meg står på sitt. Uten at jeg skal gå i detalj, så har det nok med at jeg kjente meg veldig igjen i frustrasjonen til Fie her.
SlettFant heller ikke datteren ufordragelig,hun henvendte seg som oftest til faren,kanskje fordi han "så" henne på en annen måte enn moren som til å begynne med aldri var fornøyd med noenting uansett. Det eneste jeg syntes var overdrevet var den utagerende festingen hun hadde som du også nevner i omtalen. Har fått med meg at forfatteren er ferdig med andre boken sin og har begynt på sin tredje- det blir spennende å følge forfatterskapet videre. Tusen takk for link:-)
SvarSlettFaren var veldig usynlig syntes jeg, og mye forblir usagt om forholdet mellom far - datter, og også mor - datter. I alt det usagte boltrer vi jo oss med vår egen bagasje, så da blir det vel sånn :)
Slett