En måtte nok ha vært der av Thomas Korsgaard

Dette er den tredje og avsluttende boken i trilogien om Tue. Jeg har lest Hvis det skulle komme et menneske og En dag vil vi le av det etter hvert som de har kommet ut, og likte dem godt. Klassereise har vært det overordnede temaet i disse bøkene, men det er mer utpreget i de to første, enn i denne siste.

Forlaget om handlingen: 
Romanen starter med at Tue blir kastet ut av leiligheten på Fredriksberg i København. Eierens siste ord til ham er «Du har vært en pest og en plage siden du flyttet inn. Bråk om natten. Oppskrapte gulv. Ødelagte kjøkkenhåndklær. Du spiser til og med maten min!» 

Han har ikke noe sted å dra, og å reise hjem til Skive og den voldelige faren er ikke noe alternativ. I stedet pakker Tue de få sakene han kan dra rundt på og sniker seg til å sove på jobben. Om dagen selger han avisabonnementer på gata, med vekslende hell. 

Victoria selger også abonnementer, hun har en vellykket arkitektmor og skal snart søke på kunstskole. For å være grei tilbyr hun Tue å overnatte på sofaen et par dager. Det gjør han gjerne, og han er en gjest det ikke er så lett å bli kvitt. Han nyter møtet med et helt annet hjem enn det han er vant til. 

I løpet av de fem månedene som har gått, siden han rømte fra foreldregården på Jylland og endte opp i København, har Tue bodd på tre forskjellige hybler. Når en betrakter Tues oppførsel, så kan en nesten forstå hvorfor han til stadighet blir kastet ut.

Men, er det Tues feil at han ikke har den sosiale kodeksen inne? Han er det vi kan kalle "white trash", oppvokst i fattigdom på landsbygda i Danmark, fullt opptatt med å dukke unna farens slag. Tatt oppvekstmiljøet i betraktning, er det nesten litt underlig at han er så pass "streetsmart", som han er.

Kreative innspill gjør at han skaffer seg tak over hodet og mat i magen, de første døgnene etter han blir kastet ut. Så overtaler han kollegaen Victoria, til å la ham få sove på sofaen hos henne og moren. Moren liker Tue godt, og han får ganske så frie tøyler i den flotte toppleiligheten deres, midt i sentrum. 

Så langt koste jeg meg med boken, men jeg satt og kjente på at den var litt "tannløs" i forhold til de to forrige bøkene. Handlingene hans kommer som på rams, men til tross for situasjonen han befinner seg i, og de ubehandlede traumene han bærer på, så er det forsvinnende lite følelser her.

Så møter han Lauritz og i et forsøk på å innynde seg hos ham, inviterer han ham opp til seg, uten å si at leiligheten ikke er hans. På forhånd har han flyttet vekk møbler, tatt ned bilder og fjernet alle de feminine sporene etter damene som bor her. Det første besøket går greit, og hans overmot innhenter ham. Det er også nå jeg synes historien begynner å bli ulidelig, for det ligger i luften at han skal bli tatt skikkelig på fersken av eieren.

Jeg vil at denne avsluttende boken også skal handle om klasse, men jeg føler ikke at den gjør det. Tue er nå bare en sleiping som uten tanke for de som faktisk hjelper ham, tar seg fryktelig til rette. Klasse handler jo om å utvikle seg, komme lengre enn foreldrene, få til noe, men her greier ikke Korsgaard å fange meg inn i det universet.

Thomas Korsgaard skriver ut i fra egen oppvekst, det har han aldri lagt skjul på. Derfor er det vanskelig å si at dette ikke er troverdig. Boken er lettlest, og har du lest de første to bøkene i trilogien, bør du få med deg denne også, til tross for mitt elendige terningkast ⚂

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2024

Sider: 237

Kilde: PDF fra forlaget