Byer uten deg av Therese Aasvik

Etter å ha lest Therese Aasvik sin debutroman Fie faller, og andreboken Noe skal skje var det ikke fritt for at forventningene til årets utgivelse var ubehagelig høye. Den tredje boken hennes handler om gatekunst, en av mine favorittkunstformer, så det er ikke tvil om at romanen ble slukt og likt!

Forlaget om boken:
Astrid sitter på toget til Stockholm. Hun har fått i oppdrag å utsmykke en bygårdsvegg på Grønland i Oslo, og er på reise for å finne motivet sitt. Men er det egentlig derfor hun drar?

Din rute igjennom Europa. Jeg kan alt utenat. Jeg kan navnet på hvert sted du bodde, hver kvinne du møtte. Jeg har kartene i hodet som rom jeg aldri skal slutte å bevege meg imellom. Du har kjent meg fra innsiden, mens jeg fortsetter å bære rundt på alle dine utsider.

Forlag: Vigmostad/Bjørke
Utgitt: 2018
Sider: 346
Kilde: Leseeksemplar


Når vi blir kjent med Astrid har hun et kjærlighetsforhold bak seg som hun ikke riktig har ristet av seg. Dette forholdet hører vi om gjennom hele romanen, og det er litt av en historie Astrid bærer i sin sjel.

Heldigvis kan hun legge ut på denne turen som skal ta henne med til flere byer i Europa. Det er for å studere gatekunst hun har blitt sponset en sånn tur, men hun har også en skjult agenda. Vi tas med til overnattingssteder litt utenom det vanlige, og vi ser med Astrids kunstneriske blikk på de tingene hun selv observerer.

Historien forteller oss litt om den idealistiske kunstformen, som helst skal være ulovlig oppført, og helst ikke skal kunne kjøpes for penger. Sånn er det jo ikke lenger, men i Stockholm har det vært nulltoleranse siden 90-tallet og kun nylig har myndighetene tillatt kunstnere å utfolde seg.
Det er spennende å høre om det kunstneriske uttrykket, om kompromissene kunstnerne gjør, og om alt kunstnerne ofrer for å få sine egne skisser, farger og perspektiver, ikke på trykk men på mur.

  - Betrakteren gjør et valg idet han gir det et navn. Er det gatekunst eller grafitti, så er det en kunstform han respekterer. Er det tagging, så er det en begrenset forståelse av hva uttrykksformen rommer. 
  - Hva med hærverk? spurte jeg
  - Da har man jo allerede bestemt seg. Det finnes jo hærverk, meningsløs tilsøling av flotte byrom. Men det aller meste er ærlige forsøk på å uttrykke seg. Å si: Her er jeg, jeg eksisterer.


Det som holder historien sammen er Astrids indre liv. Etter at kjæresten flyttet fra henne er hun ganske apatisk, men hun lærer å bruke redselen hun føler som en del av estetikken. I kjølvannet av det som ble gjort mot henne er hun et offer, men hun jobber med seg selv og øver seg på flere måter å være i verden på.

Det er ikke en trist eller sentimental roman dette, jeg synes ikke synd på Astrid, for hun er i gang med å ta tak i livet sitt. Historien er fortalt på en ryddig og fin måte, a-endingene fra forrige bok er til min store glede borte, men byttet ut med en stor porsjon engelsk direkte tale. Kan ikke bestemme meg om jeg liker dette, tenker litt på de som ikke er komfortabel med å lese engelsk...

Jeg ble glad i Astrid, som karakter i en roman, som har sitt bakgrunnsteppe dekket med gatekunst, er hun suveren. Språket i denne romanen er poetisk, handlingen realistisk og med små frampek greier Aasvik å holde på oppmerksomheten min gjennom lange leseøkter.