Det er tid for 1001-lesesirkel igjen, og ifølge retningslinjene til Elida skal vi i september lese en mannlig forfatter. Jeg har valgt meg den østerrikske jøden Stefan Zweig sin Sjakknoveller, som kom ut i 1943.
Sjakknovelle foregår på en luksusdamper hvor den nåværende verdensmesteren i sjakk på overfarten mottar penger for å vise sine kunster. Han og den mystiske dr. B., en østerriksk flyktning som har tilegnet seg sjakkteori under fangenskap hos Hitlers gestapister, møtes til kamp ved sjakkbrettet.
Før vi kommer så langt som til novellen som har gitt samlingen navn, så varmer vi opp med fire andre noveller. De fire første novellene er i likhet med de fleste andre novellene til Stefan Zweig ikke tidligere oversatt til norsk.
Sjakknovelle er en kortroman, hans siste, og mest sannsynlig den best kjente av hans utgivelser.
Måneskinnssmauet skildrer en tysker som etter en strabasiøs overfart, må overnatte i en liten fransk havneby, for å nå et korresponderende tog videre. På kvelden går han som en søvngjenger i trange brosteinslagte gater, og i en av de ensomme smauene hører han en vakker sang på sitt morsmål. Han følger stemmen og lokkes inn i et horehus. Her driver en dame og ydmyker en mann med hets og spott, og det ender med at han tar mannen i forsvar. Som takk følger den ukjente mannen, ham tilbake til hotellet, og på veien forteller han ham sin historie.
Det som kommer frem i novellen, og ikke minst slutten, er nesten som en krim, så jeg vil ikke røpe hva som egentlig foregår her.
Brev frå ei ukjend kvinne tar oss med til Wien. En vellykket romanforfatter får på sin 41 års dag et 24 sider langt anonymt brev. Dette er historien til en kvinne som har elsket ham høyt hele livet, men som han aldri har lagt merke til. Denne historien har også en snert, og avsluttes med en litt uventet vending.
Den usynlege samlinga har undertittel "en episode fra den tyske inflasjonen", og bedre bilde på at penger mister sin verdi, skal en lete lenge etter. Vi befinner oss på et lite sted utenfor Dresden, hvor en kunsthandler, i mangel av noe å gjøre oppsøker en gammel samler. Mannen er nå blind, og når han skal vise kunsthandleren alle de verdifulle trykkene sine, blir han holdt tilbake av samlerens kone. Datteren forteller ham en historie, og når kunsthandleren drar tilbake til samleren, spiller han de to damenes spill.
Uventa innføring i eit handverk skildrer i åpningsscenen et forrykende regnvær. Vi befinner oss i Paris i 1931, og det er ikke tvil om at Zweig var preget av krigshandlingene, når han skrev om våren som var i anmarsj, styrtregn, lyn som gav signal, krigerske vannmasser, peprer oss som maskingeværild, og ikke minst "hardt såra gråter vinduene". Hovedpersonen vår har noen timer å slå ihjel i Paris, og ser seg ut en uflidd type som går og slenger. Han lurer på hvem han er og hva han gjør, er han en politispaner eller, ja! en profesjonell lommetyv.
I sin utdypende skildring av lommetyvens vesen kritiserer forfatteren researchen som Dickens, i sin tid må ha foretatt for sine karakterer, noe som fikk meg til å humre, men resten av novellen byr på lite humor. Det er en flott observasjon vår mann gjør, når han spionerer på lommetyven. Han føler han er på lag med ham, og inntil det siste, når han kommer tett på, så heier han ham frem.
Sjakknovelle tar oss med ut på havet, på et cruiceskip. Verdensmesteren i sjakk er ombord, men han er en introvert raring, som de andre passasjerene ikke lett kommer i kontakt med. Fortelleren vår greier å lokke ham til å spille et slag sjakk mot dem alle sammen på en gang, og nå kommer dette Dr. B for øre. Han er en av de andre passasjerene, som satt i fangenskap hos Hitler under krigen. For å overleve isoleringen fikk han smuglet en sjakkbok inn til seg, og på den måten memorert en haug med kjente trekk.
Problemet er at han ble manisk, når det gjelder sjakk, han fikk rett og slett sjakkforgiftning, så når han spiller mot verdensmesteren skjer det noe med ham....
*******
De fem novellene har alle noe ved seg som imponerte meg. De byr på en god dose moral, og kan virke tankevekkende på en leser i den rette modusen. Stefan Zweig bruker et språk som flyter lett (selv om jeg syntes den nynorske oversettelsen var litt kronglete). Hans karakterer er i farten, på vei fra et sted til et annet. I denne settingen er man gjerne mottakelig for tilfeldigheter, og tankene lar seg vandre i uvante retninger, og under Zwegs penn, blir dette glimrende litteratur.
Stefan Zweigs tidlige lyrikk er influert av franske symbolisme, østerriksk impresjonisme og tysk nyromantikk. Studiet av Freuds psykologi inspirerte Zweig til å skrive verk som skildrer kaotiske følelser og sjelelige kriser, blant disse verkene finner vi Sjakknoveller.
Zweig var også en fremragende oversetter og en ivrig kulturformidler mellom nasjonene i fredens ånd. De fleste av hans bøker foreligger i norsk oversettelse. Hitlers maktovertagelse i Tyskland gjorde at Zweig forlot Østerrike i 1934, første stopp var England, og via flere stopp havnet han i Rio de Janeiro. 23. februar 1942 ble Stefan og Lotte Zweig funnet døde i sitt hjem i Rio de Janeiro. I selvmordsbrevet skriver Zweig at han tok beslutningen av fri vilje og med et klart sinn. Zweig var preget av en lengre og stadig dypere depresjon som kom av fortvilelse over nazismen og frykten for den europeiske kulturs undergang, og den perspektivløse eksiltilværelsen.
Andre bloggere om boken: Beathes bibliotek og Artemisia
