Dette er László Krasznahorkais første roman etter at han ble utropt til vinner av Nobelprisen i litteratur for 2025. Den årvåkne leser av bloggen husker gjerne at jeg nylig leste Den siste ulven, novellesamlingen fra 2009, som kom på norsk nå i år. Denne ga mersmak, så flere bøker ble hentet på biblioteket, blant annet denne sommerfuglboken.
Alle dagsommerfugler er sommerfugler, men ikke alle sommerfugler er dagsommerfugler. Dette kommer frem i László Krasznahorkais nye bok, sammen med mange andre viktige fakta om sommerfuglenes liv og død. Og også hvordan en av romanens hovedpersoner allerede som barn bestemmer seg for å bruke hele livet på å forske på sommerfugler.
Og hvorfor blir det så viktig for romanens andre hovedperson, en eldre mann som snart skal avsløre sin identitet, å bli kjent med den erfarne sommerfugleksperten og å spørre ham om hva som er det viktigste i livet, utover sommerfugler?
Hvordan kommer de to hovedpersonene hverandre nær, og hvordan blir de uunnværlige for hverandre?
Igjen en ganske kort bok fra denne forfatteren, men en historie som krevde litt pågangsmot og konsentrasjon av meg. I novellesamlingen lot jeg meg drive fremover av rytmen i teksten, mens her fikk jeg ikke hjelp av en sånn motor.
Historien følger en kronologi, hvor vi helt kort får skissert Andras Papps skjebne fra tidlig barndom, og inn i ungdomstiden. I godt voksen alder flyttet han tilbake til besteforeldrenes hus med knipleduker og porselensfigurer, etter at de døde.
Hovedpersonen vår gleder seg over de små tingene i livet, rutinene han følger, til og med den timelange bussturen til og fra jobb, fryder han seg over. Arbeidet er midtpunktet i livet hans, i nåtid er han godt oppi femtiårene og har entomologi som hovedfelt, med fokus på sommerfugler. Han fokuserer på systematisk inndeling av insekter, samling, bearbeiding og systematisering. Bortsett fra slutten av romanen, så handler det egentlig ikke så mye om sommerfugler, mer om hvordan han tenker, ofte dypt filosofiske tanker om naturens utvikling.
Han blir overfalt på bussen en dag, og stygt skadet, politiet får tak i guttegjengen, men Andras nekter for at guttene skal straffes. Hans resonnement rundt dette er nydelig lesning, men det spørs om han ikke angret seg etterpå.
Så dukker denne forfatteren opp, som ønsker hjelp til å avslutte forfattergjerningen sin med taushet. Men, hva skal tausheten handle om? hvilken skrivemetode og sjanger skal han bruke, og hvilke schrødingerske tilnærminger skal han gjøre seg?
Et vennskap utvikler seg etter hvert mellom forfatteren og Andras, som reflekterer over om han i forfatteren kanskje får seg sin første venn? De to drar også på sommerfugljakt, men det skal vise seg at de jakter på litt forskjellige ting.
Dette er en gjengivelse av handlingen i veldig korte trekk. Det jeg sitter igjen med etter å ha avsluttet romanen, er at jeg har møtt et ensomt men lykkelig og tilfreds menneske, som står opp for seg selv og andre mennesker, som ikke selv tør å si fra. Han baler med spennende teorier, har en yrkesstolthet og en integritet som gjør ham sterk og rakrygget, selv om han fysisk sett er langt fra begge deler.
Den ungarske nasjonens sikkerhet byr på filosofiske betraktninger, den er logisk og ryddig skrevet, boken fremstår som unik, gitt den spesielle skrivestilen. Flere hendelser i løpet av romanen tilfører spenning, og siden mye holdes tilbake rundt hovedpersonens personlighet, så forblir han et mysterium gjennom hele historien.
Jeg anbefaler gjerne Den ungarske nasjonens sikkerhet videre ⚃
Forlag: Cappelen Damm
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar