På motorveiene - av debutanten Runa Fjellanger

Romandebuten til Runa Fjellanger beskrives som en historie med høy puls og høyt tempo, skrevet i et språk med rytme og driv, klart jeg nappet til meg denne med en gang jeg fikk den ☺

Fra bakpå boken:
Anna og Ida drar fra motell til motell på kjøretur i Europa. Som barn dro Anna langs de samme veiene på telttur med foreldrene sine. I På motorveiene kryssklippes de to reisene til en rastløs roadtrip i fortid og nåtid.

Romanen er fortellingen om det skjøre og prøvende kjærlighetsforholdet mellom Anna og Ida. Det handler om makt og grenseløshet, vennskap og begjær, og om å såre dem som står en nærmest.


Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 138
Kilde: Leseeksemplar


Det er ganske sjelden jeg henger meg opp i det estetiske ved selve boken, men denne gangen må jeg bare si det: Se det lekre coveret da! Mitt solhungrige jeg trykker boken til mitt bryst, allerede før jeg har lest en side.

Selve teksten er preget av direkte tale, setningsstrukturen er av det poetiske slaget dvs. normal tegnsetting er satt helt til side, til fordel for en strøm av ord i lange kronglete setninger. Kapitlene er mange og korte, så på annenhver side begynner vi øverst på siden, og gjerne med Anna gjør..., eller hun går...
Begeistringen som bokens utseende fremkallet i meg, dempet seg etter få sider. Jeg kan se hvor forlaget tar dette med "rytme og driv" fra, men min indre stemme høres ut som Ari Behn når jeg leser, og for meg føles det oppkonstruert og kunstig.

Vi møter to unge jenter som vi får vite veldig lite om. Vi vet ikke hvor de er, kun Barcelona nevnes i bokens dramatiske vendepunkt ca midtveis. Vi vet ingenting om Ida, og om Anna får vi kun vite det lille som kommer frem om Anna, i kapitlene som omhandler hennes og foreldrenes sommerlige biltur.

Det er spennende å lese bøker hvor en ikke liker hovedpersonen, og dette er en sånn bok, jeg liker ikke Anna. Hun er selvsentrert og uten grenser, hun gjør andre vont, for hun biter, lugger, slår og holder hodet til Ida lenge under vannet. For å skjønne hvorfor hun er som hun er, må karakteren få mer kjøtt på beina, så jeg har ingen annen forklaring på oppførselen hennes enn at hun er ung og søkende, og helt uten grenser.

På motorveiene er satt sammen av noen få bilder fra Annas biltur med foreldrene, som skal speiles i ferieturen Ida og Anna er på nå. Vi får mange scener fra bilen, og uendelig mange detaljer fra deres gjøren og laden på motellrommene, med detaljer rundt tannpuss, dusjing, greing av hår etc. også er det all sexen da. Disse sekvensene blir for personlig for meg, jeg føler ikke at jeg har noe å gjøre under dynelakenet deres.

Den myke kroppen, den harde kroppen, huden som gnisser mot hud, hun holder Ida fast, rommet er lyst, det er morgen, veggene er lyse, lyserøde kanskje, gulvet er hardt, kaldt, sola siver inn mellom persiennene, treffer kroppene deres, treffer blåmerkene til Ida, treffer hendene til Anna rundt håndleddene til Ida, treffer ryggen til Anna, treffer Idas lukkede øyne, treffer ansiktet til Ida, Anna spør ikke om det er godt eller vondt, hun gnir seg mot Ida, hun holder henne fast, sola siver inn mellom persiennene, den myke kroppen, den harde kroppen, klokka på veggen som tikker, 

Punktum kan du se langt etter, jeg har bare referert halvparten av denne setningen, men du forstår tegningen.

Når Anna og Ida treffer Silje i Barcelona og Ida heller vil henge med henne enn med Anna, så blir Anna sjalu. Hun blir sur på Ida og til slutt tar hun bilen og kjører hjem, uten å si et ord til Ida. Sånn slutter historien, og jeg sitter igjen med flere spørsmål. Hva skjer med Ida? Kommer Anna seg hjem? Hvilken rolle har gutten som ble introdusert på siste side?

Boken gjorde meg nysgjerrig på sjalusien Anna føler, hvorfor hun er så voldelig, hvorfor all sexen men ingen snakk om følelser, er det lov å forlate venninnen sin når de er på ferie? Jeg ser heller ikke tydelig parallellene denne historien skal ha til barndommens biltur.

Debutromanen til Runa Fjellanger er i mine øyne preget av en "oppskrift" på hvordan poetiske romaner skal skrives, og ut i fra denne er hun sikkert i mål. Jeg forundrer meg ikke om litterære forståsegpåere vil trykke boken til sitt bryst, men for meg ble det for lite av noe og alt for mye av ting jeg ikke ville lese om.