Det er dette som er bålet - dikt av Åsmund Seip

Fra et pittelite forlag fikk jeg tilbud om en diktbok fra en poet jeg aldri har hørt om, men heldigvis takket jeg ja. Åsmund Seip er nok godt kjent blant de som frekventerer Instagram, nå følger jeg også Poesimedisin der, for denne medisinen vil jeg gjerne ha mer av.

Forlaget om boka: 
I Det er dette som er bålet tar dikteren oss med på tur ut i skogen, over myra, ned i fjæra og fram til bålet. Bålet som vi samles rundt, der ingen sitter øverst eller nederst, og der alle kan se hverandre. Bålet som har lyst opp ansiktene våre gjennom tusener av år. Der himmelen utgjør takhøyden. Bålet som har en egen evne til å få fram det som ellers ikke synes eller blir sagt. 

Kan vi enes om å ikke være perfekte, men ekte, i vår menneskelighet? Kan det være helt ypperlig å ikke være den beste versjonen av seg selv, i dag heller? Og kan menneskene henge sammen som en utvidende kraft, som en bisverm, summende gjennom hverdager på vei mot enhet med naturen? 

Åsmund Seip skriver gjenkjennelig om livet, slik det nok føles for alle fra tid til annen. Ingen er lykkelig hele tiden, alle kjenner innimellom på det å være utenfor, ensom eller å ikke strekke til. 

Dette er en samling dikt som ga gjenklang i meg. De korte diktene er skrevet med hverdagslige ord, og de er langt fra høytsvevende. Her skildres utenforskap og stillhet, livet som kan være kronglete til tider og minner, skrubbsår fra barndommen som ikke gir en fred. 

Han gir litt gass, den godeste Seip, og krever noe av leseren. Hei! Kan du være her nå? han viser vei tilbake til roen og gleden, de gangene du har mer enn nok med å puste og følelsene drar deg med utforbakke. 

To vers midt i diktet som begynner med I natt drømte jeg om krig:

Jeg går ut.
Ut er noen ganger
den beste veien inn.
En furuvenn i ryggen
er god medisin
for et opprevet sinn.

Vi erklærer våpenhvile, 
hodet og jeg.
en liten pause under solen,
et lite friminutt
fra den harde skolen,
det blir stille.
Det blir stille.
Kanskje var det ikke så ille?

Diktet som begynner med Jeg blir stille, avsluttes sånn:

Fy faen, for et privilegium
å ha nok med seg selv!
Men om den verdenen
som av og til blir for mye, 
ville vært litt mer passe,
om litt flere av oss
hadde sagt at i dag,
i dag skal jeg bare være stille?
Drikke kaffe, holde kjeften min
og puste.

Naturen, skogen, fjellet og elven er gjennomgangstema i diktsamlingen. Det er godt å lese, om en vanlig dust med morratryne, som finner forankring i skogen. Det er godt å se igjen de velkjente ordene fra barnehagen, "vi ser alle". Her i en setting som favner alle mennesker, barn så vel som voksne, som omgir oss i livet. Dette gir løftet streber etter i barnehagen, en annen dimensjon. 

Noen av diktene har skikkelig rytme, det er litt "slam" over det. Jeg leste diktene flere ganger, og rytmen fikk meg til å dundre ordene inn i kroppen. Det lange diktet som begynner med Jeg satte meg ned viser oss hvordan vi skal være takknemlig for alt det som faktisk skjer, ikke ergre oss over at en ikke får tid til den ene tingen en hadde tenkt skulle skje i dag.

Har du lyst å ha en lykkepille helt uten bivirkninger tilgjengelig, vil jeg anbefale denne diktsamlingen. Jeg fant styrke i diktene og tenker at disse tekstene er noe alle vil kunne kjenne seg igjen i.

Til slutt sier jeg Amen til diktet ved over. Som du sikkert skjønner liker jeg Det er dette som er bålet veldig godt. Dette er en bok jeg ikke stapper inn i bokhyllen, men lar ligge lett tilgjengelig til blå dager. 

Forlag: Heia folk

Utgitt: 2021

Sider: 85

Kilde: Leseeksemplar